FORORD

Antropologien og den skandinaviske velferdsstate

Dispensing emotions: Norwegian community nurses' handling of diversity in a changing organizational context

Since the mid-1990s, public sector health care services in Norway have been restructured, in line with New Public Management ideas. This restructuring has coincided with demographic changes that have led to a more culturally diverse patient population. Both developments have created new challenges for community nurses in managing their work. This qualitative study applies the concept of “emotional labor” to examine nurses' experiences in working with ethnic minority patients in the context of pressures arising from organizational reforms. The analysis sheds light on the nurses' attempts to comply with system-induced efficiency considerations, while catering to the special situation of patients with language barriers and unfamiliar cultural traditions. The article demonstrates how efficiency requirements and time constraints either aggravate the nurses' insecurity in dealing with minority patients or, in some cases, compel them to assume more work responsibilities so as to mitigate the effects of such constraints

Om hjemlighet og komparasjon i antropologiske studier i Norge

Artikkelen tar opp enkelte sentrale sider ved å gjøre feltarbeid «hjemme». Antropologers konstruksjoner av et kultu-relt «hjem» korresponderer ofte med deres «egen» nasjon. Dette innebærer selvsagt noen fallgruver, og jeg diskutererenkelte av disse i relasjon til Stratherns klassiske tekst om auto-antropologiens begrensninger i A. Jackson’s antologiAnthropology at Home (1987). Med utgangspunkt i antropologiske studier i og om det norske samfunnet forsøker jegå vise at antropologers forestillinger om avstand/nærhet, kulturell forskjell/likhet, hjemlighet og fremmedhet som tarutgangspunkt i et klassisk kulturbegrep, har hatt relativt liten innflytelse i denne forskningstradisjonen. Det skyldestrolig framfor alt Fredrik Barths innflytelse, som blant annet la til rette for å studere sosiale aktører som samtidigedeltakere, ofte i politisk forstand, basert på mer eller mindre systematisk, synkron komparasjon. Heller ikke moder-nitetsteoretisk teleologi ble dominerende, til tross for at vesentlige bidragsytere som John A. Barnes – som var blantde få som fattet interesse for kulturhistorie – i noen grad opererte innen slike rammer. I artikkelen forsøker jeg åtrekke noen faghistoriske linjer i det antropologiske studiet av samfunnsforhold i Norge, og antyder at det relativefraværet av refleksjoner om nasjonen som antropologisk «hjem» kan ha vist seg å ha vært svært produktivt

Forskningsetikk og forskningens frihet: Utfordringer for antropologifaget

I denne introduksjonen bygger vi videre på et fagkritisk engasjement knyttet til de nye reglene for forskningsetikk som er blitt innført og nylig forsterket med EUs personvernsregulativ, GDPR. Engasjementet kan spores tilbake til Norsk antropologisk forenings årskonferanse i 2013, og videreføringer av arbeidsgrupper med fokus på forskningsetikk fram til konferansen i Tromsø 2018. Diskusjonen bunner i en bekymring for at det vi velger å kalle en økende «personvernpanikk» kan bidra til å undergrave etnografiske metoder og sosialantropologiens legitimitet. Problemet er en internasjonal neo-positivistisk tendens som fremmer forestillingen om at vitenskapelighet dreier seg om hypotesetesting og verifiserbare fakta basert på en kvantitativ prototype. Det betyr at bruk av kvalitative metoder som deltakende observasjon i økende grad oppfattes som et brudd med normalen. Og når etikk i hovedsak blir definert av hensynet til GDPR-definisjonen av personvern, forsterkes tendensen til at slike metoder framstår som unntak i relasjon til standarder for god forskningsetikk

Forskningsetikk og forskningens frihet: Utfordringer for antropologifaget

I denne introduksjonen bygger vi videre på et fagkritisk engasjement knyttet til de nye reglene for forskningsetikk som er blitt innført og nylig forsterket med EUs personvernsregulativ, GDPR. Engasjementet kan spores tilbake til Norsk antropologisk forenings årskonferanse i 2013, og videreføringer av arbeidsgrupper med fokus på forskningsetikk fram til konferansen i Tromsø 2018. Diskusjonen bunner i en bekymring for at det vi velger å kalle en økende «personvernpanikk» kan bidra til å undergrave etnografiske metoder og sosialantropologiens legitimitet. Problemet er en internasjonal neo-positivistisk tendens som fremmer forestillingen om at vitenskapelighet dreier seg om hypotesetesting og verifiserbare fakta basert på en kvantitativ prototype. Det betyr at bruk av kvalitative metoder som deltakende observasjon i økende grad oppfattes som et brudd med normalen. Og når etikk i hovedsak blir definert av hensynet til GDPR-definisjonen av personvern, forsterkes tendensen til at slike metoder framstår som unntak i relasjon til standarder for god forskningsetikk

Barnevernet – velferdsstatens romantiske effektiviseringsprosjekt

I løpet av det siste tiåret har det oppstått en interessant, tverrpolitisk diskusjon i de nordiske landene om velferdsstatens «bærekraft», og det har skapt stort engasjement blant fagfolk. På den ene siden skal velferdsstaten sørge for kjærlighet og forhindre ensomhet. På den andre siden skal den styrkes ved konkurranseutsetting, digitalisering og en mer systematisk målstyring. I denne artikkelen undersøker vi hvorvidt dagens «offentlige samtale» om barnevernet i Norge kan betraktes som et interessant eksempel på slike sentrale kontradiktoriske utviklingstendenser i velferdsstaten. Vi har latt oss inspirere av antropolog David Graebers bok Reglenes utopi: Om tek- nologi, dumhet og byråkratiets hemmelige gleder, men børster heller støvet av byråkratiets hemme- ligheter fremfor å finne flere vinkler hvorfra byråkratiet kan kritiseres. Vi spør om kjærlighet fratar brukeren dens viktigste rettighet - utover å få tjenesten - at den skal være uten noen som helst form for forpliktelse. Sennett advarer sterkt mot personliggjøring av det offentlige og bruker et så kraftig begrep på dette som intimitetstyranni. Den personlige relasjonens vesen, bygger på de uuttalte forpliktelsers logikk. Det er fraværet av denne «giftige gaven» som gjør offentlige tjenester frihetsskapende. Vi spør også om konkurranseutsetting av barnevernet faktisk effektiviserer, eller om byråkratiet er den mest effektive og samtidig humane ordningen, slik Max Weber hevdet? En viktig ambisjon med denne artikkelen er å synliggjøre den sterke spenningen barnevernet står i, mellom de store løfter om omsorg og hjelp og behovet for mere effektivite

Barnevernet – velferdsstatens romantiske effektiviseringsprosjekt

I løpet av det siste tiåret har det oppstått en interessant, tverrpolitisk diskusjon i de nordiske landene om velferdsstatens «bærekraft», og det har skapt stort engasjement blant fagfolk. På den ene siden skal velferdsstaten sørge for kjærlighet og forhindre ensomhet. På den andre siden skal den styrkes ved konkurranseutsetting, digitalisering og en mer systematisk målstyring. I denne artikkelen undersøker vi hvorvidt dagens «offentlige samtale» om barnevernet i Norge kan betraktes som et interessant eksempel på slike sentrale kontradiktoriske utviklingstendenser i velferdsstaten. Vi har latt oss inspirere av antropolog David Graebers bok Reglenes utopi: Om tek- nologi, dumhet og byråkratiets hemmelige gleder, men børster heller støvet av byråkratiets hemme- ligheter fremfor å finne flere vinkler hvorfra byråkratiet kan kritiseres. Vi spør om kjærlighet fratar brukeren dens viktigste rettighet - utover å få tjenesten - at den skal være uten noen som helst form for forpliktelse. Sennett advarer sterkt mot personliggjøring av det offentlige og bruker et så kraftig begrep på dette som intimitetstyranni. Den personlige relasjonens vesen, bygger på de uuttalte forpliktelsers logikk. Det er fraværet av denne «giftige gaven» som gjør offentlige tjenester frihetsskapende. Vi spør også om konkurranseutsetting av barnevernet faktisk effektiviserer, eller om byråkratiet er den mest effektive og samtidig humane ordningen, slik Max Weber hevdet? En viktig ambisjon med denne artikkelen er å synliggjøre den sterke spenningen barnevernet står i, mellom de store løfter om omsorg og hjelp og behovet for mere effektivitet

Dispensing emotions: Norwegian community nurses' handling of diversity in a changing organizational context

Since the mid-1990s, public sector health care services in Norway have been restructured, in line with New Public Management ideas. This restructuring has coincided with demographic changes that have led to a more culturally diverse patient population. Both developments have created new challenges for community nurses in managing their work. This qualitative study applies the concept of “emotional labor” to examine nurses' experiences in working with ethnic minority patients in the context of pressures arising from organizational reforms. The analysis sheds light on the nurses' attempts to comply with system-induced efficiency considerations, while catering to the special situation of patients with language barriers and unfamiliar cultural traditions. The article demonstrates how efficiency requirements and time constraints either aggravate the nurses' insecurity in dealing with minority patients or, in some cases, compel them to assume more work responsibilities so as to mitigate the effects of such constraints

Assessing sick-listed clients’ work ability: A moral mission?

Judging the extent to which sick-listed clients’ disabilities qualify them for sickness benefits is increasingly part of frontline work. However, we lack knowledge about the discretional process of assessing work ability. Institutional ethnographic research of caseworkers in the Norwegian Labour and Welfare Administration revealed that they emphasised clients’ residual work ability – meaning what clients could perform despite their medical diagnoses – as well as their inner motivations and work ethic. We argue that frontline praxis is influenced by efforts to fit clients into a category of the deserving ‘sick-listed yet work-capable client’. Because caseworkers lack guidelines to combine health and work, they increasingly apply their ‘moral selves’ in the assessment process resulting in scepticism towards clients’ feigning, or exaggerating symptoms to obtain financial benefits or avoid work. We question whether our findings represent a shift of the Norwegian universalistic welfare model to a more liberal and incentive-strengthening type