A comparison of Goshawk summer diet in three areas with different breeding density in western Norway

In Norway, Goshawk Accipiter gentilis populations have declined in continuously forested areas in the inland, possibly because of decreased populations of grouse. The highest breeding densities are now found in landscapes dominated by farmland and urban areas, and in some areas close to the coast. In western Norway, we have compared the summer diet of Goshawks breeding at high densities in one island area and one urban area with that of Goshawks breeding at lower densities in an inland area at higher altitudes, approximately 90 km from the coast. Birds dominated the diet in all areas, but the diet diversity was lower in the inland than in the two other areas. The number of pigeons, Woodcock Scolopax rusticola and ducks/waders found at nest sites decreased with altitude, whereas the number of grouse increased. We conclude that Goshawks in the inland are more dependent on grouse because of lower availability of alternative prey

Possible impact of winter conditions and summer temperature on bank vole (Myodes glareolus) population fluctuations in Central Norway

publishedVersio

Moth species richness and diversity decline in a 30‑year time series in Norway, irrespective of species’ latitudinal range extent and habitat

Introduction Insects are reported to be in decline around the globe, but long-term datasets are rare. The causes of these trends are elusive, with changes in land use and climate among the top candidates. Yet if species traits can predict rates of population change, this can help identify underlying mechanisms. If climate change is important, for example, high-latitude species may decline as temperate species expand. Land use changes, however, may impact species that rely on certain habitats. Aims and methods We present 30 years of moth captures (comprising 97,032 individuals of 808 species) from a site in southeast Norway to test for population trends that are correlated with species traits. We use time series analyses and joint species distribution models combined with local climate and habitat data. Results and discussion Species richness declined by 8.2% per decade and total abundance appeared to decline as well (−9.4%, p = 0.14) but inter-annual variability was high. One-fifth of species declined, although 6% increased. Winter and summer weather were correlated with annual rates of abundance change for many species. Opposite to general expectation, many species responded negatively to higher summer and winter temperatures. Surprisingly, species’ northern range limits and the habitat in which their food plants grew were not strong predictors of their time trends or their responses to climatic variation. Complex and indirect effects of both land use and climate change may play a role in these declines. Implications for insect conservation Our results provide additional evidence for long-term declines in insect abundance. The multifaceted causes of population changes may limit the ability of species traits to reveal which species are most at risk.publishedVersio

Timing of population peaks of Norway lemming in relation to atmospheric pressure: A hypothesis to explain the spatial synchrony

Herbivore cycles are often synchronized over larger areas than what could be explained by dispersal. In Norway, the 3–4 year lemming cycle usually show no more than a one-year time lag between different regions, despite distances of up to 1000 km. If important food plants are forced to reallocate defensive proteins in years with high seed production, spatially synchronized herbivore outbreaks may be due to climate-synchronized peaks in flowering. Because lemming peaks are expected to occur one year after a flowering peak, and the formation of flower buds is induced in the year before flowering, a two-year time lag between flower-inducing climate events and lemming peaks is predicted. At Hardangervidda, South Norway, the probability that a year was a population peak year of lemming during 1920–2014 increased with increasing midsummer atmospheric pressure two years earlier, even when the number of years since the previous peak was accounted for

Annual change in forest grouse in southern Norway: variation explained by temperatures, bilberry seed production and the lunar nodal phase cycle

Forage quality is rarely the focus of studies on grouse performance. The plant stress hypothesis predicts that the protein digestibility of a focal food plant for grouse in Norway, the bilberry Vaccinium myrtillus should be highest after a peak in seed production. Protein digestibility may also be affected positively by cosmic ray (muon) fluxes, which fluctuate with the 9.3-year lunar nodal phase cycle, and negatively by high temperatures in the preceding summers. The annual change (first difference) in ln-transformed black grouse Tetrao tetrix and capercaillie T. urogallus hunting statistic indices from southern Norway 1999–2017 was positively related to the mean June temperature, which is assumed to have a direct positive impact on chick survival. In multiple regression models, there was also a positive relationship with the seed production of bilberry in the preceding year, the lunar nodal phase index with a two-year time lag, and a negative relationship with the combined mean June–September temperature of the two preceding years. Small rodent numbers did not contribute significantly in these models. In further monitoring of grouse populations, the seed production of bilberry or other important food plants should also be recorded.publishedVersio

Mulige indirekte effekter av klimavariasjoner for smågnagere og hønsefugler : bestandsfluktuasjoner 1920–2010 vurdert i forhold til frøsetting og sommertemperatur

Serien het tidligere INA fagrapportSmågnagernes viktige økologiske rolle og hønsefuglenes betydning som jaktobjekt gjør at det er knyttet stor interesse til mulige klimaeffekter på de velkjente 3–4 års bestandssvingningene for disse dyregruppene. Det er velkjent at været kan påvirke smågnagernes vinteroverlevelse og hønsefuglenes hekkesuksess. Derimot har det til nå vært langt mindre fokus på den indirekte betydningen været kan ha, ved å påvirke plantenes frøsetting og næringskvalitet. Bestandstopper for småskogmus (heretter skogmus) Apodemus sylvaticus og klatremus Myodes glareolus vil normalt komme et år etter et godt frøår på henholdsvis vintereik (heretter eik) Quercus petraea og blåbær Vaccinium myrtillus, mens markmus Microtus agrestis antas å reagere på frøår hos visse starr- og grasarter. Skogmusa, som i mindre grad enn de to andre artene spiser grønne planter, får økt vinteroverlevelse etter frøår på eik fordi den tåler det høye innholdet av fenolforbindelser i eikenøttene. For de to andre artene er hypotesen at økt vinteroverlevelse skyldes redusert innhold av forsvarsstoffer i næringsplantene etter et godt frøår. Frøsettingen blir da en stressfaktor som plantene prioriterer framfor egen vekst og kjemisk forsvar, og de vil tidligst kunne bygge opp igjen forsvaret sommeren etter frøåret. Varme sommere forventes å gi hyppigere frøår (prediksjon 1), men også dårligere forhold for de planteetende smågnagerartene klatremus og markmus, fordi plantene da vil være mindre stresset etter en god frøsetting. For begge artene skulle dette redusere den positive effekten en høy frøsetting har på kvaliteten på vinterbeitet (prediksjon 2). Dersom plantene i tillegg bygger seg raskere opp neste sommer (prediksjon 3), vil dette særlig ramme markmusa, fordi den i større grad enn klatremus er avhengig av de aktuelle plantene også om sommeren. Prediksjon 3 vil imidlertid gjelde også for hønsefugler, som i stor grad beiter blåbærlyng om sommeren. Mangel på bestandsutbrudd hos skogmus og klatremus etter gode frøår på henholdsvis eik og blåbær i Aust-Agder 1920–2010 kunne stort sett relateres til lengre perioder (>10 dager) med barfrost om vinteren. For skogmus synes det også å være negativt at det er stor bestand av mus i frøåret, trolig fordi dette reduserer tilgangen på nødvendige alternative næringsressurser, ettersom arten ikke kan overleve kun på eikenøtter. For perioden 1921–2010 var frøsettingen hos eik positivt relatert til sommertemperatur, med hyppigere frøår i varme perioder, og en tilsvarende tendens kunne ses hos blåbær (prediksjon 1). I perioden 1981–2010 var nivået på bestandstoppene til klatremus negativt relatert til sommertemperatur i de to foregående år (prediksjon 2). For åtte forskjellige områder i Norge var andelen individer av markmusslekta blant totalt antall smågnagere fanget negativt relatert til normaltemperaturen i juli (prediksjon 3). For perioden 1920–2010 inntraff alle tilfeller med markert vekst i bestandene av storfugl Tetrao urogallus eller orrfugl T. tetrix i et godt bærår eller i året etter (klatremusåret). For bærårene, der plantekvaliteten forventes å være god på ettersommeren, var det negativ korrelasjon mellom vekstindeks for fuglebestanden og regn i klekke- eller kyllingtida. For de etterfølgende klatremusårene, der næringskvaliteten forventes å bli raskere redusert hvis plantene har hatt gode vekstforhold, var fugleindeksene også negativt relatert til sommertemperatur de to foregående år, i samsvar med prediksjon 3. Selv om en bedre forståelse av forholdet mellom sommertemperatur, frøsetting og planteetere i første rekke betinger fremgang i studiene av planters næringskvalitet og kjemiske forsvar, anbefales det at alle langtidsstudier på bestandsfluktuasjoner hos smågnagere og hønsefugler også inkluderer årlige registreringer av frøsetting hos potensielt viktige næringsplanter. Hovedfokuset bør legges på blåbær og eventuelt andre bærlyngvekster, men også enkelte gras- og starrarter kan være av interesse.Because of the ecological significance of small rodents and the importance of grouse as hunting objects in Norway, the effect of climate change for the 3–4 year population fluctuations of these species is of great interest. Weather may act directly by affecting winter survival of small rodents and breeding success of grouse, but also indirectly, through the impact on seed production and forage quality of important plant species. Populations of wood mouse Apodemus sylvaticus and bank vole Myodes glareolus will usually peak one year after a large seed crop (mast) of sessile oak (hereafter oak) Quercus petraea and bilberry Vaccinium myrtillus, respectively. The field vole Microtus agrestis is assumed to respond to peaks in the seed crops of some sedges or grasses. For the wood mouse, which to a less extent feeds on green plants, winter survival increases after mast years of oak because this rodent is adapted to feed on phenolic-rich acorns. For the other two rodent species, increased winter survival is hypothesised to be due to reduced content of feeding deterrents in food plants after a high seed production. If a large seed crop is produced at the expense of chemical defence, plants will not be able to rebuild their defence until the succeeding summer. Warm summers are expected to generate more frequent mast years (prediction 1), but also worse conditions for the herbivorous bank vole and field vole, because plants will be less stressed after a mast year. For both species, this should reduce the positive effect of a high seed production on winter forage quality (prediction 2). If high temperatures also help the plants to rebuild their defence earlier in the succeeding summer (prediction 3), this will mainly affect the field vole, which to a larger extent than the bank vole feeds on the actual plants also in summer. Prediction 3 will also apply for grouse, which to a large extent feed on bilberry plants in summer. Lack of population outbreaks of wood mouse and bank vole after mast years of oak and bilberry, respectively, in Aust-Agder 1920–2010 could usually be explained by lack of snow during longer periods (>10 days) with temperatures below freezing in winter. For the wood mouse, also high population levels of small rodents in the mast year seem to prevent outbreaks in the succeeding year, possibly because this reduce the abundance of additional food items, which are essential because wood mice cannot survive on a diet consisting of only acorns. During 1921–2010, the seed production of oak was positively related to summer temperatures, with more frequent mast years in warm periods, and a similar tendency was observed for bilberry (prediction 1). During 1981–2010, the population level of bank vole in peak years was negatively related to the summer temperature of the two preceding years (prediction 2). For eight different areas in Norway, the proportion of Microtus voles among the total number of voles captured was negatively related to the areas' normal temperature in July (prediction 3). During 1920–2010, all strong increases in the populations of capercaillie Tetrao uraogaullus or black grouse T. tetrix occurred in a year with high seed crop of bilberry, or in the succeeding year (the vole peak year). For the mast years, the population growth indices were negatively related to precipitation during the most critical chick periods. For the succeeding vole years, the indices were also negatively related to summer temperatures of the two preceding years, in accordance with prediction 3. Although a better understanding of the relationship between summer temperatures, masting and herbivores first of all requires advantages in the field of forage quality and plant chemical defence, it is recommended that all long-term monitoring studies of voles and grouse also include estimates of annual seed production of possibly important food plants. The main focus should be on bilberry and other dwarf shrubs, but also some species of sedges and grasses may be of interest

Frøsetting hos eik, gran og blåbær som grunnlag for museprognoser : vurderinger basert på en 100-års oversikt fra Aust-Agder

Smågnagerår fører til store samfunnsmessige kostnader, både som følge av skader ved museinvasjon i bygninger, og som følge av skader i hage- jord- og skogbruk. På begynnelsen av 1970-tallet satte Det Norske Skogforsøksvesen derfor i gang undersøkelser med sikte på å skape et sikrere grunnlag for smågnagerprognoser. Til tross for dette hadde norsk landbruk i 2020 fortsatt ingen metoder for å forutsi risikoen for smågnagerskader. I denne rapporten brukes både historiske data og resultater fra feltstudier for å vise at de aller fleste museår i Aust-Agder i perioden 1920–2019 kan forklares som et resultat av frøsettingen hos bestemte plantearter. For småskogmus har de fleste bestandstoppene kommet etter gode frøår på eik, mens bestandstoppene for klatremus har kommer etter gode blåbærår. Et godt frøår på gran kan virke positivt på begge arter, forutsatt at frøslippet skjer allerede om høsten. God tilgang på eikenøtter (skogmus) eller granfrø (begge arter) gjennom vinteren gir økt overlevelse og dermed en "flying start" for neste års reproduksjonssesong. At eikenøtter kun påvirker skogmusa skyldes at andre gnagere ikke har samme evne til å takle det høye innholdet av forsvarsstoffer (tanniner) i disse nøttene. Men det har sjelden blitt stor bestand av skogmus året etter et godt år på eikenøtter dersom det allerede er mye mus i eikenøttåret. Dette kan skyldes at det da blir for lite alternativ føde, ettersom skogmusa neppe kan overleve kun på eikenøtter. Også perioder med barfrost om vinteren ser ut til å kunne hindre at det blir bestandstopp etter et frøår. Både klatremus og skogmus spiser blåbær, men bare klatremusa beiter på selve blåbærlyngen. Siden det bare er klatremusas vinteroverlevelse som øker etter gode blåbærår, antas effekten å være indirekte, ved at høy bærproduksjon gir redusert innhold av forsvarsstoffer i lyngen. Markmusa har som oftest sine bestandstopper samtidig med klatremusa, trolig fordi frøsettingen hos noen av dens viktige beiteplanter påvirkes av de samme værfaktorene som synkroniserer blåbærplantene. I slike tilfeller vil markmusa på grunn av vinterreproduksjon kunne øke raskere enn klatremusa. Det er imidlertid ikke uvanlig at markmusa uteblir i toppår for klatremus. Det er også noen få tilfeller der markmusas bestandstopp synes å ha kommet året etter toppen for klatremus. Selv om ikke alle frøår ble etterfulgt av museår, var det for skogmus kun 3–4 tilfeller med god bestand uten at det var mye eikenøtter eller granfrø året før. Dette kan skyldes forsinket effekt av lagrede eikenøtter, som ikke ble utnyttet første vinter fordi bestanden ble begrenset av andre årsaker. For klatremus og markmus, de viktigste skadegjørere i skog-, jord- og hagebruk, var det ingen bestandsutbrudd som ikke kunne relateres til god produksjon av blåbær eller granfrø året før. I noen få tilfeller var det mye av den ene eller begge av disse smågnagerartene i to påfølgende år etter et godt blåbærår. Ved å følge med på frøsettingen hos eik, gran og blåbær burde man i stor grad kunne forutsi bestandstoppene til smågnagere i lavlandets skogsterreng. Det har i lang tid vært gjennomført årlige registreringer av frøsetting hos skogtrær, men det anbefales at man i framtida har et sterkere fokus også på eik, der treslaget har en viss utbredelse, selv om det er mindre viktig i skogbrukssammenheng. Videre anbefales det å gjennomføre landsdekkende registreringer av blåbærproduksjonen, noe som vil være til nytte også for viltforvaltning og allmennhet

Annual change in forest grouse in southern Norway: variation explained by temperatures, bilberry seed production and the lunar nodal phase cycle

Forage quality is rarely the focus of studies on grouse performance. The plant stress hypothesis predicts that the protein digestibility of a focal food plant for grouse in Norway, the bilberry Vaccinium myrtillus should be highest after a peak in seed production. Protein digestibility may also be affected positively by cosmic ray (muon) fluxes, which fluctuate with the 9.3-year lunar nodal phase cycle, and negatively by high temperatures in the preceding summers. The annual change (first difference) in ln-transformed black grouse Tetrao tetrix and capercaillie T. urogallus hunting statistic indices from southern Norway 1999–2017 was positively related to the mean June temperature, which is assumed to have a direct positive impact on chick survival. In multiple regression models, there was also a positive relationship with the seed production of bilberry in the preceding year, the lunar nodal phase index with a two-year time lag, and a negative relationship with the combined mean June–September temperature of the two preceding years. Small rodent numbers did not contribute significantly in these models. In further monitoring of grouse populations, the seed production of bilberry or other important food plants should also be recorded

Frøsetting hos eik, gran og blåbær som grunnlag for museprognoser : vurderinger basert på en 100-års oversikt fra Aust-Agder

Smågnagerår fører til store samfunnsmessige kostnader, både som følge av skader ved museinvasjon i bygninger, og som følge av skader i hage- jord- og skogbruk. På begynnelsen av 1970-tallet satte Det Norske Skogforsøksvesen derfor i gang undersøkelser med sikte på å skape et sikrere grunnlag for smågnagerprognoser. Til tross for dette hadde norsk landbruk i 2020 fortsatt ingen metoder for å forutsi risikoen for smågnagerskader. I denne rapporten brukes både historiske data og resultater fra feltstudier for å vise at de aller fleste museår i Aust-Agder i perioden 1920–2019 kan forklares som et resultat av frøsettingen hos bestemte plantearter. For småskogmus har de fleste bestandstoppene kommet etter gode frøår på eik, mens bestandstoppene for klatremus har kommer etter gode blåbærår. Et godt frøår på gran kan virke positivt på begge arter, forutsatt at frøslippet skjer allerede om høsten. God tilgang på eikenøtter (skogmus) eller granfrø (begge arter) gjennom vinteren gir økt overlevelse og dermed en "flying start" for neste års reproduksjonssesong. At eikenøtter kun påvirker skogmusa skyldes at andre gnagere ikke har samme evne til å takle det høye innholdet av forsvarsstoffer (tanniner) i disse nøttene. Men det har sjelden blitt stor bestand av skogmus året etter et godt år på eikenøtter dersom det allerede er mye mus i eikenøttåret. Dette kan skyldes at det da blir for lite alternativ føde, ettersom skogmusa neppe kan overleve kun på eikenøtter. Også perioder med barfrost om vinteren ser ut til å kunne hindre at det blir bestandstopp etter et frøår. Både klatremus og skogmus spiser blåbær, men bare klatremusa beiter på selve blåbærlyngen. Siden det bare er klatremusas vinteroverlevelse som øker etter gode blåbærår, antas effekten å være indirekte, ved at høy bærproduksjon gir redusert innhold av forsvarsstoffer i lyngen. Markmusa har som oftest sine bestandstopper samtidig med klatremusa, trolig fordi frøsettingen hos noen av dens viktige beiteplanter påvirkes av de samme værfaktorene som synkroniserer blåbærplantene. I slike tilfeller vil markmusa på grunn av vinterreproduksjon kunne øke raskere enn klatremusa. Det er imidlertid ikke uvanlig at markmusa uteblir i toppår for klatremus. Det er også noen få tilfeller der markmusas bestandstopp synes å ha kommet året etter toppen for klatremus. Selv om ikke alle frøår ble etterfulgt av museår, var det for skogmus kun 3–4 tilfeller med god bestand uten at det var mye eikenøtter eller granfrø året før. Dette kan skyldes forsinket effekt av lagrede eikenøtter, som ikke ble utnyttet første vinter fordi bestanden ble begrenset av andre årsaker. For klatremus og markmus, de viktigste skadegjørere i skog-, jord- og hagebruk, var det ingen bestandsutbrudd som ikke kunne relateres til god produksjon av blåbær eller granfrø året før. I noen få tilfeller var det mye av den ene eller begge av disse smågnagerartene i to påfølgende år etter et godt blåbærår. Ved å følge med på frøsettingen hos eik, gran og blåbær burde man i stor grad kunne forutsi bestandstoppene til smågnagere i lavlandets skogsterreng. Det har i lang tid vært gjennomført årlige registreringer av frøsetting hos skogtrær, men det anbefales at man i framtida har et sterkere fokus også på eik, der treslaget har en viss utbredelse, selv om det er mindre viktig i skogbrukssammenheng. Videre anbefales det å gjennomføre landsdekkende registreringer av blåbærproduksjonen, noe som vil være til nytte også for viltforvaltning og allmennhet.In Norway, population outbreaks of mice and voles are associated with considerable costs, because of damages in buildings and in particular in agriculture and forestry. In the early 1970s, investigations were initiated with the aim of developing a technique for predicting rodent population peaks. But despite almost 50 years of research, there were still no applied methods for forecasting mouse or vole outbreaks in 2020. In this report, both historical information and results from scientific studies are used to show that the vast majority of rodent peak years in Aust-Agder County during 1919–2019 can be explained as a result of high seed production in a few plant species. Most autumn population peaks of wood mouse were observed after mast years of sessile oak, whereas most autumn peaks of bank vole were observed after years with high seed production of bilberry. Mast years of Norway spruce may have a positive effect on both species if the seeds are spread in autumn. High access of acorns (wood mouse) or spruce seeds (both species) leads to increased winter survival and thus a "flying start" of the population growth in the succeeding summer. Only wood mice seem to be able to cope with the high tannin content of acorns, but peaks were usually not observed in the succeeding year if the rodent population was already high in the oak mast year. This could be due to overexploitation of alternative food, because wood mice are probably not able to survive solely on acorns. Also high mortality caused by low temperatures in snow-free periods may prevent population peaks. Both wood mice and bank voles eat berries, but only bank voles feed on bilberry plants. Because only the population of the latter species responds to berry production, the mechanism is probably that berries are produced at the expense of chemical defence. Most population peaks of the field vole have occurred simultaneously with peaks of bank vole, probably because the flowering cycle of some plants grazed by field voles are synchronized with that of bilberry. However, the field vole population often remained at a low level, despite high population levels of bank vole. There were a few cases where the field vole population peaked one year after the bank vole peak. Although not all mast years of sessile oak were followed by a marked population increase of wood mouse, there were only 3–4 instances with high wood mouse numbers that could not be explained by high access of acorns or spruce seeds in the previous year. These instances could be due to a delayed effect of stored acorns, which were not used during the first winter because mouse survival was limited by other factors then. For voles, the main rodent pest species in agriculture and forestry, there were no population outbreaks that could not be related to a high seed production of bilberry or spruce in the preceding year. In a few cases, the vole population remained at a high level for two years after the high seed crop. By monitoring the seed production of oak, spruce and bilberry, it should be possible to predict most population peaks of small rodents in lowland areas in Norway. Annual registrations of seed crops of forest trees, in particular coniferous, have been carried out for a long time, but it is recommended to have a stronger focus also on oaks, even though they are less important for forestry. Nationwide records of bilberries are also highly recommended, as this is a survey that would be useful also for wildlife management and the general public