Letters of Pope Paul VI and pope John Paul II concerning the veneration of the virgin Mary: a study in ecumenical development

As seen from the outside, the Roman Catholic and the Orthodox Churches appear to have many things in common. Among these is the veneration of the Virgin Mary, which is part of their common heritage of over 1000 years, though the Orthodox would insist that there are important differences between Roman Catholic and Orthodox Mariology. Serious ecumenical contacts and discussions between the Church of Rome and other Churches have only begun in the last thirty to forty years, and this thesis examines letters of Pope Paul VI and John Paul II on Marian doctrine, written during the period of increasing communication The theme focuses on the ecumenical implication of these documents, as well as their change in emphasis on the part of the Papacy. From Pope John XXIII's first opening the doors to ecumenism, the Bishops of Rome have become progressively more interested in, or conscious of, the ecumenical implications of their statements on Mary. At the same time, there has been a considerable shift in interest on the part of the Papacy, changing from talking about the Western Churches, to a grand strategy which exercises an approach to the Orthodox Churches from their common heritage of the Virgin Mary

ISA 570: Italian Auditors' and Academics' Perceptions of the Going Concern Opinion

This study aims to identify which of the indicators used to assess whether an entity may not be able to continue as a going concern are regarded by Italian partners in auditing firms and Italian accounting and finance academics as being the most important. The indicators and ratios are those pursuant to auditing standard ISA 570 Going Concern, the literature and professional practice. ISA 570 does not suggest a hierarchy of these indicators, because they are only examples of events or conditions that, individually or collectively, may cast significant doubt on the entity's ability to continue as a going concern (GC), nor does it suggest specific ratios. To this end, an online survey was administered to partners in auditing firms and to the university faculty of Accounting and Finance. The paper contributes to enriching previous literature by providing insights into how Italian auditors and Italian financial reporting scholars prioritise GC indicators suggested by ISA 570. The results have the potential to help auditors and directors focus on the most relevant indicators in a GC assessment

Going-Concern Assumption and Disclaimer Opinion: The Italian Case

The going-concern (GC) assumption is afundamental principle in the preparation of financial statementsin many countries. For this reason an evaluation on thecapability of the entity to continue in business for the foreseeablefuture is a central element in the audit process. After introducingthe influence that GC assumption plays on the audit opinion, thispaper aims to verify what has happened to the Italian listedcompanies after receiving a disclaimer opinion for inappropriateevidence regarding the use of the GC assumption

The influence of lactation on the quantity and quality of cashmere production

The aim of this study was to investigate the influence of lactation on cashmere production. Two groups of cashmere bearing goats, aged between 2 and 3 years, were used in this study. The control group included 12 non-lactating, non-pregnant subjects. The experimental group was made up of 12 goats that had given birth to twins or triplets and that had begun lactating in the second half of May. Lactation therefore had begun approximately 45 days prior to the beginning of the emergence of fibre on the body surface. Live weight was not affected by the physiological state under consideration. The decrease observed in January is too remote to have been an effect of lactation. One likely explanation is that after shearing the animals were obliged to use their body reserves for thermoregulation. Prolactin concentration was higher at the beginning of the study in both groups and it was not influenced by lactation. Albeit with a varied intensity, secondary follicles were found to be active during the entire trial period but activ- ity never reached 100% in either group. Lactation significantly suppressed the percentage of secondary follicle activity and this was more evident from June to September. Fibre length and diameter did not differ between the two groups, so lactation did not affect fibre dimensions. The period of growth was shorter in lactating goats (184 vs 226 d). This did not make a difference in fibre length in so much as the lactating goats manifested a higher daily aver- age growth rate (0.27 ± 0.03 vs 0.20 ± 0.03 mm/d; P lesser than 0.05) which compensated for the shorter period of growth. Lactation caused a decrease in productivity of an insignificant nature, therefore we hold that the negative effect of lactation on cashmere production does not depend upon the physiological status as such but, most probably, upon the level of productivity and the degree to which the lactation and fibre growth cycles overlap

Silence is the voice of complexity : hva vet vi idag om etiologiske faktorer ved utviklingen av selektiv mutisme hos barn som vil ha implikasjoner for pedagogisk-psykologisk intervensjon?

1. PROBLEMOMRÅDE Selektiv mutisme (SM) er betegnelsen på en tilstand der et barn eller en ungdom er taus i bestemte sammenhenger og med bestemte personer, til tross for at barnet eller den unge har språk og er i stand til å snakke. Årsakene til denne tilstanden har vært og blir fremdeles regnet som komplekse og sammensatte, og til dels ukjente. Tradisjonelt har selektiv mutisme blant annet blitt tolket som traumereaksjoner, eller betraktet som viljestyrt atferd hos barnet. Det siste gjenspeiler seg i blant annet i ICD-10 (International Classification of Diseases) hvor tilstanden fortsatt kalles elektiv mutisme, en betegnelse som henspiller på at barnet aktivt velger å avstå fra å snakke. En rekke nyere studier viser imidlertid at nær alle barn med SM også møter kriteriene for en sosial angstdiagnose (Black og Uhde 1995, Dummit et. al. 1997, Kristensen 2000, Yeganeh et. al. 2003). Dette utfordrer de diagnostiske kriteriene slik de foreligger pr. dag i de to viktigste diagnosesystemene ICD-10 og DSM-IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), der SM ikke klassifiseres som en angstdiagnose, men under henholdsvis ”Forstyrrelser i sosial fungering” og ”Andre lidelser hos spedbarn, barn og ungdom”. Dessuten fremkommer det av flere nyere studier at SM kan opptre sammen med ulike grader av utviklingsforsinkelser hos mange barn i denne gruppen. Hyppigst blant disse er språklige forsinkelser. I sjeldne tilfeller kan man dessuten finne mental retardasjon og gjennomgripende utviklingsforstyrrelser hos barn med SM, på tross av at begge disse tilstandene regnes som eksklusjonskriterier i diagnosesystemene. Tidligere har man imidlertid ikke vært klar over dette fordi mutismen hos disse barna muligens har dekket over slike problemer, i tillegg til at taushet også kan vanskeliggjøre en grundig utredning. Videre har det vært ansett som svært utfordrende å behandle SM, det vil si å hjelpe barna til å snakke. Det finnes per i dag ingen større behandlingsstudier av denne tilstanden, verken norske eller utenlandske, og heller ikke et systematisk behandlings- eller oppfølgingstilbud til disse barna rundt om i kommunene, verken innen skole eller hjelpeapparat. Målet med denne oppgaven er for det første å gi en oversikt over og drøfte ulike etiologiske hypoteser i lys av noen psykososiale og medisinske/nevrobiologiske teorier og modeller. Sammenhengen mellom SM, sosial angst, og språkvansker blir diskutert med bakgrunn i nyere empiri. For det andre tar oppgaven for seg hvilke implikasjoner denne kunnskapen kan ha for å hjelpe disse barna til å begynne å snakke. Hvilke konklusjoner kan trekkes av et utvalg behandlingsstudier innenfor ulike retninger med tanke på slik hjelp, og hva trenger vi fortsatt mer kunnskap om? 2. METODE Oppgaven er basert på litteratursøk, det vil si at jeg har tatt utgangspunkt i allerede eksisterende litteratur og andres forskeres empiri. Disse har særlig blitt funnet gjennom søk på stikkordene selective mutism og elective mutism i databasene ISI og PsychInfo. 3. KILDEBRUK Noen hovedkilder for oppgaven er Tony Cline og Sylvia Baldwins (2004) bok Selective mutism in children, Maggie Johnson og Alison Wintgens’ utrednings- og kartleggingsmanual The selective mutism resource manual fra 2001, samt Hanne Kristensens studier av tilleggsvansker (komorbide tilstander) hos barn med SM. Dessuten tar jeg for meg en rekke andre komorbiditets- og behandlingsstudier fra perioden 1995-2006. Jeg har dessuten supplert fremstillingen med enkelte sekundærkilder, oversiktsartikler og diverse fagbøker i psykologi og psykiatri som har kunnet bidra til å belyse temaet. 4. HOVEDKONKLUSJONER Konklusjonen i denne oppgaven med hensyn til etiologiske faktorer, er at det fortsatt synes vanskelig å påvise klare og direkte årsakssammenhenger. En gjennomgang av de vanligste etiologiske perspektiver på SM i litteraturen viser at det er vanskelig å forklare denne komplekse tilstanden ut fra ett bestemt psykologisk perspektiv, for eksempel psykodynamisk teori eller læringsteori. Imidlertid kan utviklingen av SM kan trolig forstås i lys av en mer overordnet transaksjonsmodell et samspill over tid mellom medfødt sårbarhet hos barnet og faktorer i omgivelsene. I et slik forståelsesramme mener jeg at både psykodynamiske og læringsteoretiske elementer kan trekkes inn, men at det vil trolig være rimeligere å forstå dem som henholdsvis utløsende og vedlikeholdende faktorer i symptomutviklingen, snarere enn som hele årsaken i seg selv. Kunnskaper om slike faktorer og hva som ”fremmer og hemmer” disse barnas problematikk, vil likevel være viktige å kjenne til ved intervensjon. I den siste tiden er man blitt mer bevisst på det medisinske og nevrobiologiske grunnlaget for mange barnepsykiatriske vansker. Det har blant annet vært mye debattert i forskningsmiljøene hvorvidt SM er et symptom på og/eller en variant av sosial angstforstyrrelse hos barn, eller en egen diagnose. Den høye forekomsten av andre vansker hos denne gruppen barn kompliserer bildet. Flere studier viser at lettere språkforsinkelser og språkforstyrrelser er de mest høyfrekvente av de utviklingsbetingede vanskene disse barna kan streve med. Det er dessuten funnet en liten overrepresentasjon av SM blant barn fra språklige minoriteter. Dette tyder på at avvikende språkutvikling – enten som en følge av utviklingsforsinkelser eller mer kulturelt betinget – i kombinasjon med sårbart temperament og sosial angst, vil kunne være én risikofaktor for utviklingen av SM. Fra forskningen omkring språkvansker vet man at dette kan utgjøre en risiko for barns sosioemosjonelle og skolefaglige utvikling, men vi vet foreløpig for lite om disse språkvanskenes natur ved SM. Språkvansker hos barn med SM kan også være av en slik karakter at de i seg selv trenger direkte intervensjon, i tillegg til behandling og tiltak rettet mot mutismen. For å få mer kunnskap om dette, vil det være nyttig med mer direkte kartlegging av språklige funksjoner hos barn med SM, både i forskningssammenheng samt i klinisk, pedagogisk og spesialpedagogisk praksis, enn det som tidligere har vært gjort. En gjennomgang av behandlingslitteratur fra perioden 1995-2006 viser at denne utelukkende består av studier av ett eller noen få (oftest henviste) barn, noe som gjør generalisering til gruppen vanskelig. Det varierer også hvilke årsakshypoteser om barnas problemer som kommer til uttrykk, og i hvilken grad behandlingen baserer seg på grundig utredning av vanskebildet i det enkelte tilfelle. De høye funnene av tilleggsvansker hos disse barna tilsier at en slik kartlegging trolig bør være en sentral del av vellykkede behandlingstiltak. Det fremkommer videre at behavioristisk inspirerte tilnærminger har vært det mest brukte i behandlingen av disse barna de siste årene. Disse har ofte en metodisk kvalitet som gjør det enklere å evaluere effekten av og å implementere behandlingsteknikkene i nye sammenhenger; ikke minst er de ofte implementerbare nettopp i de sammenhengene barna faktisk har problemer. En del forskere antyder at barn med SM med fordel kan hjelpes ”der de er” – altså ikke på et kontor i en behandlingsklinikk der barnet senere ikke vil befinne seg, men direkte i barnehage og skole, gjennom en gradvis generalisering av tale til flere personer og arenaer. Det er likevel viktig at også behavioristiske behandlingsprogrammer og -tiltak har barnets angst som utgangspunkt. Nyere forskning og empiri gjennomgått i denne oppgaven, tilsier at det ved intervensjon er helt sentralt å legge til grunn en forståelse av at nettopp angst ligger under tausheten, ikke opposisjonell atferd og manipulasjon. Alle typer atferdsterapeutiske teknikker må således antas å ikke være like godt egnet. Dessuten, med bakgrunn i det komplekse symptom- og vanskebildet ved denne tilstanden, påpeker mange forskere nødvendigheten av tverrfaglig samarbeid og en multimodal tilnærming, i form av flere ulike behandlingstilnærminger som adresserer ulike sider ved barnets vansker, ved selektiv mutisme. Min konklusjon er at behandlingsprogrammer basert på kognitivt atferdsterapeutiske elementer både forsknings- og erfaringsmessig ser ut til å være det mest effektive, men at det også kan være mye å hente i ulike terapeutiske retninger og hos flere profesjonsgrupper, i arbeidet med å hjelpe disse barna til å begynne å snakke. Det sentrale vil være kunnskap om symptombilde og årsaksforhold ved SM generelt, men også om vanskebilde og funksjonsprofil hos det enkelte barnet. Det er likevel et stort behov for kontrollerte behandlingsstudier med større utvalg enn det vi har sett til nå. Den forskningen vi har per i dag, gir ikke grunnlag for å slå fast én behandlingsmetode som bedre egnet enn andre

Barn som flytter : med fokus på tilknytning og identitetsutvikling

I denne oppgaven har jeg ønsket å fokusere på barn som flytter. Mitt hovedanliggende har vært å finne ut om flytting gjør noe med individets evne til å knytte bånd til andre, både som barn og senere som voksen. Vil flyttingen være med på å forme identitetsutviklingen i en bestemt retning? Kan det være faktorer som er av betydning for hvordan barnet utvikler seg? Som teoribakgrunn bruker jeg Bowlbys teori om tilknytning. I denne sammenhengen blir begreper som identitet, tilhørighet, relasjoner, mestring og savn sentrale. Jeg fokuserer særlig på barnets familie som en sikker base i stadige møter med nye miljøer. Jeg bruker kvalitativ metode som verktøy for å finne informasjon om det jeg ønsker å undersøke. Gjennom intervjuer av voksne som har vokst opp som offisersbarn i Frelsesarmeen, får jeg et bilde av hvordan det var å flytte som barn. Resultatene er mer positive enn forventet. Det kommer fram at det på mange måter har vært en styrke å ha flyttet mye. Ut fra møte med mange ulike kulturer og mange forskjellige mennesker, har personene som er intervjuet ervervet seg mange positive egenskaper. De er sosiale og utadvendte, åpne for andre mennesker og nye utfordringer og er flinke til å ta initiativ. Deres erfaring er at de sitter igjen med mer positivt enn negativt, etter å ha hatt en barndom på flyttefot

Barn som flytter : med fokus på tilknytning og identitetsutvikling

Masteroppgave i pedagogikk 2007 - Høgskolen i Agder, KristiansandI denne oppgaven har jeg ønsket å fokusere på barn som flytter. Mitt hovedanliggende har vært å finne ut om flytting gjør noe med individets evne til å knytte bånd til andre, både som barn og senere som voksen. Vil flyttingen være med på å forme identitetsutviklingen i en bestemt retning? Kan det være faktorer som er av betydning for hvordan barnet utvikler seg? Som teoribakgrunn bruker jeg Bowlbys teori om tilknytning. I denne sammenhengen blir begreper som identitet, tilhørighet, relasjoner, mestring og savn sentrale. Jeg fokuserer særlig på barnets familie som en sikker base i stadige møter med nye miljøer. Jeg bruker kvalitativ metode som verktøy for å finne informasjon om det jeg ønsker å undersøke. Gjennom intervjuer av voksne som har vokst opp som offisersbarn i Frelsesarmeen, får jeg et bilde av hvordan det var å flytte som barn. Resultatene er mer positive enn forventet. Det kommer fram at det på mange måter har vært en styrke å ha flyttet mye. Ut fra møte med mange ulike kulturer og mange forskjellige mennesker, har personene som er intervjuet ervervet seg mange positive egenskaper. De er sosiale og utadvendte, åpne for andre mennesker og nye utfordringer og er flinke til å ta initiativ. Deres erfaring er at de sitter igjen med mer positivt enn negativt, etter å ha hatt en barndom på flyttefot