Panis et Expugnatio : romerhærens logistikk under erobringen av Gallia 59-50 f. Kr. : planmessig eller impulsiv?

En studie i romerhærens forsyningssystem under erobringen av Gallia ut fra spørsmålet om denne var godt organisert eller en ad-hoc jakt på ressurser. Logistikk blir deffinert som alle de forsyniger og tjenester som skal til for å holde hæren som en stridsdyktig enhet mellom slagene. De temaer som taes opp er 1. Bakgrunn for felttoget, rekrutteringsgrunnlaget og spesielle logistiske tjenester,2. De geografiske forhold og deres innvirkning på logistikken, 3. Hærens behov, herunder rasjoner, utstyr, rustning og våpen og dyrenes behov, 4. De forskjellige metodene å fremskaffe forsyninger og hvordan disse ville påvirke den galliske produksjon og befolkning, og 5. Organisering av logistikken og hærens transportevne

Hvordan vinne freden? : den norske diskusjonen under 2. verdenskrig om Tysklands skjebne etter det tredje rikets undergang

Oppgaven omhandler den norske debatten under krigen om hvordan Tyskland skulle behandles når freden en gang var sikret. Hovedproblematikken var hvordan man kunne sikre seg mot at Tyskland noen gang igjen skulle utgjøre en trussel mot Norge eller verden for øvrig. Oppgaven er delt inn i fire kapitler. Tre av kapitlene tar for seg diskusjonen om etterkrigstidas Tysklandspolitikk internt i tre sentrale norske politiske miljøer under krigen: Det norske eksilmiljøet i Stockholm, miljøet omkring den norske regjeringen i London og hjemmefronten. I det fjerde kapitlet blir diskusjonen mellom eksilmiljøene i London og Stockholm omkring dette spørsmålet behandlet. Gjennom oppgaven blir det vist at det hersket stor uenighet om behandlingen av Tyskland etter krigen blant nordmennene. Eksilmiljøene i Stockholm og London inntok hvert sitt standpunkt, mens hjemmefronten ble stående i en slags mellomstilling. I Stockholm var Martin Tranmæl og Willy Brandt sentrale personer blant de nordmennene som levde i landflyktighet der. Tranmæl og Brandt gikk inn for en forsonlig fred med Tyskland, og de mente at de feil som ble gjort under fredsslutningen etter 1. verdenskrig ikke måtte gjentas når denne krigen var vunnet. Tranmæl og Brandt deltok aktivt i en krets bestående av sosialister fra mange land som hadde søkt tilflukt i Sverige under krigen. I dette forumet var sosialister fra begge sider av frontlinja representert. Også denne kretsen gikk inn for en forsonlig behandling av Tyskland etter krigen. Dette sto i skarp kontrast til den holdningen kretsen rundt den norske regjeringen i London inntok i dette spørsmålet. Viktige medlemmer av den norske eksilregjeringen, som statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie, samt den utenrikspolitiske rådgiveren Arne Ording, gikk inn for en restriktiv fred overfor Tyskland. Dette skulle blant annet omfatte en langvarig okkupasjon av landet etter krigen og en tvungen politisk omskolering. Regjeringens representanter hadde liten tro på at det fantes demokratiske elementer i Tyskland som i det hele tatt ville ha gjennomslagskraft etter krigen. I hjemmefronten fantes det representanter for begge disse standpunktene. De foreliggende kildene har ikke gitt noe grunnlag for å uttale noe vesentlig om holdningene til dette spørsmålet innenfor Hjemmefrontens ledelse, men i de illegale avisene ble spørsmålet nevnt fra tid til annen. I de illegale avisene var imidlertid spørsmålet om det i det hele tatt fantes demokratisk tenkende tyskere vel så viktig. Til tross for at flere regjeringsmedlemmer åpenbart hadde klare synspunkter på hvordan Tyskland burde behandles etter krigen, inntok ikke den norske regjeringen noe offentlig standpunkt i denne saken under krigen. Dette kan skyldes flere forhold. Det at Norge er et lite land med forholdsvis liten gjennomslagskraft i forhold til stormaktene er et viktig moment i denne sammenheng. Uenigheten blant nordmennene om dette spørsmålet spilte nok også inn