Can handmade objects radiate joy?

Skriftlig obligatorisk arbeid levert som del av MA avslutningsarbeid ved Avdeling Kunstakademiet, 201

KPP modell for Sykehuset Innlandet HF - en analyse av modellen i forhold til teori, kvaliteten på valgte nøkler for kostnadsfordeling og grunnlaget for kostnadssammenligning mellom helseforetak.

Helsedirektoratet har pålagt alle norske sykehus å rapportere kostnad per pasient, KPP, fra 2017. Formålet med rapporteringen har vært å forbedre kvaliteten på beregning av kostnadsindekser til DRG-systemet i Norge. Den første rapporteringen ble gjort for somatiske sykehus og ordningen er senere utvidet til å gjelde også deler av psykiatrien. Den etablerte beregningen av KPP skal slik den er definert først og fremst gi en viss styringsverdi på overordnet nivå. Med overordnet nivå menes nasjonalt og regionalt (macro). Samtidig gir beregning av KPP muligheter til å vurdere økonomisk lønnsomhet i pasientbehandlingen på foretak og sykehusnivå (micro). Økonomiske beregninger på sykehus og divisjonsnivå kan gi muligheter til å vurdere om virksomheten utnytter sine ressurser mest mulig optimalt. Denne oppgaven fokuserer på å vurdere om den nasjonale metoden for KPP beregning, som i stor grad benyttes av norske sykehus, gir et korrekt bilde av KPP. Om beregningene følger teorien om tidsdrevet aktivitetsbasert kostnadskalkyle (TDABC), og om beregningen som gjennomføres på det enkelte sykehus er egnet til å sammenligne kostnadsnivået per diagnose gruppe på tvers av sykehus. Studien viser at beregningen av kostnad per pasient etter nasjonal modell er nærmere en aktivitetsbasert kostnadskalkyle (ABC) enn en tidsdrevet kalkyle (TDABC). Beregningen og fordelingen av kostnader følger til dels teorien om TDABC, men nasjonal modell avviker spesielt på ett punkt. TDABC forutsetter at tiden brukt på pasientbehandling beregnes separat fra tiden brukt til andre aktiviteter. Når kostnad per tidsenhet beregnes fordeles kun kostnader relatert til tid benyttet på pasientbehandling til pasienten. Resultatet av dette er at det også fordeles kostnader til andre aktiviteter enn pasientbehandling. Dette gir muligheter for å vurdere om sykehusets ressurser utnyttes til de formål de er ment å dekke. Den eksisterende kalkuleringsmodellen fordeler alle kostnader til pasienten enten de er relevante eller ikke. En slik fordeling kan gi for høye kostnader på pasientbehandling, som igjen kan gi feil grunnlag for beslutninger om ressursbruk og fordeling. Studien viser også at utvalgte sykehus i stor grad benytter nasjonal føring for beregning av KPP. Det er kun mindre tilpasninger som er gjort på foretaksnivå i forhold til føringene i nasjonal modell. Dette skulle dermed gi grunnlag for sammenligning av kostnadsnivå på tvers av sykehus. Det er imidlertid betydelige forskjeller i organiseringen spesielt av støttefunksjoner i ulike sykehusforetak. Ulik organisering vil påvirke fordelingen av kostnader fra stab og støttefunksjoner fordi det benyttes ulike fordelingsnøkler på ulike områder. Det er derfor usikkert om sammenligning for eksempel av KPP per DRG på tvers av sykehus gir grunnlag for å konkludere med varierende grad av kostnadseffektivitet

Muslim women’s use of public space in Grønland : a case study of Urtehagen and Motzfeldts gate

Det er i dag en bred enighet om at offentlige rom skal være tilgjengelig og inkluderende for alle mennesker i samfunnet. Samtidig blir Oslo — i likhet med vesten generelt — stadig mer multietnisk. De offentlige rommene på Grønland speiler på mange måter en situasjon som i fremtiden vil bli mer og mer aktuell i de fleste urbane strøk: Mennesker fra hele verden preget av forskjellige sosiale og religiøse normer lever side om side og skal ta i bruk de samme offentlige rommene. I lys av dette dukker det opp flere problemstillinger om hvem rommets brukere er og hva som former denne bruken. Den feministiske diskursen rundt byplanlegging og arkitektur har i all hovedsak omhandlet kjønn generelt og fremmet viktigheten av kjønnssensitiv planlegging for å oppnå rettferdige og demokratiske offentlige rom. Denne oppgaven har samme tilnærming, men argumenterer i tillegg for viktigheten av å anerkjenne forskjellene innad i kjønn. Religiøse og sosiale normer er — særlig i islamsk kultur — kjønnsavhengige faktorer som legger føringer for hvordan offentlig rom oppfattes og brukes. Oppgaven kombinerer klassiske teorier om offentlig rom med teori om feministisk urbanisme, territorialisering og offentlig rom i islamsk kultur. Gjennom et casestudie og observasjon av offentlig rom på Grønland innhentes empirisk data som påviser rommets faktiske brukere fordelt på kjønn og religiøs tilknytning. Studien viser at muslimske kvinner er underrepresentert i å bruke caseområdet som en sosial arena. For å få en dypere forståelse for den kjønnede bruken er det gjennomført intervjuer av muslimske kvinner på Grønland. I lys av funnene fra observasjon og intervju diskuterer oppgaven årsaker til den kjønnede bruken og hvilke tiltak man som planlegger kan gjøre for å fremme muslimske kvinners bruk av offentlig rom.A fundamental principle in contemporary planning is that public spaces should be accessible for everyone. Meanwhile is Oslo — akin to the West in general — becoming more and more multiethnic. In many ways, the public places in Grønland mirrors a situation which in the future will be more and more relevant in urban places: People from all over the world with different religious and social norms will be living side by side and use the same public spaces. This raises certain issues regarding how people use public space and on what terms this use are shaped. The feminist discourse related to urban planning and architecture has originally dealt with gender in general and promoted the importance of gender sensitive planning to secure fair and democratic public spaces. This thesis shares this approach, but are also arguing for the importance of recognising that differences also exist within gender. Religious and social norms are — especially in islamic culture — gender dependent factors which influences how public place are perceived and used. This thesis combines classic theories on public space with feminist theory on urban planning, territorialization and how public space is perceived in islamic culture. Through a case study and field observation in Grønland, empirical data is collected to illuminate who the actual users of this space are based on gender and religious affiliation. The study shows that muslim women are underrepresented in using public space in Grønland as a social sphere. To gain a deeper understanding of this gender specific pattern, interviews of muslim women in Grønland are conducted. In the light of the findings from the field observation and the interviews, the thesis discusses possible causes of why the use of public space in Grønland are vastly gendered. Based on this discussion — and within the planners role of action — a list of measures are presented that potentially can increase muslim women’s use of public space.submittedVersionM-BYRE

Dispensasjonspraksis ved lokalitetsklarering av akvakulturanlegg i Hordaland og Sogn og Fjordane

Regjeringen har et mål om en flerdobling av produksjon av laks og ørret innen 2050 (Meld. St. 16 (2014–2015)). Akvakulturnæringen er i sterk vekst og medfører miljømessige konsekvenser i form av rømming og spredning av lakselus, som utgjør en trussel på villaks og sjøørret. Det er derfor viktig at miljøhensynet ivaretas i videre utvikling av næringen. I 2010 fikk fylkeskommunen kompetansen til å treffe vedtak om lokalisering av akvakulturanlegg, såkalt lokalitetsklarering etter akvakulturloven. Akvakulturloven krever jf. § 15 a) at tillatelse til akvakultur ikke kan gis dersom akvakultursøknaden er i strid med planer vedtatt etter plan- og bygningsloven (PBL). Lovbestemmelsen viser hvilken påvirkning kommunene har i videre utvikling av akvakulturnæringen gjennom å planlegge for hvor oppdrett kan, og ikke kan finne sted. Dersom akvakultursøknaden ikke er i tråd med vedtatte planer, kan kommunen likevel gi dispensasjon etter PBL § 19-2, såfremt vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt. Denne masteroppgaven undersøker i hvilken grad forvaltningen har oversikt over dispensasjoner fra plan etter plan og bygningsloven ved behandling av lokalitetsklarering for akvakultur. Det er videre undersøkt hvordan dispensasjonssøknadene behandles i forvaltningen, der Fylkesmannens klagepraksis utgjør en viktig del. Videre studerer oppgaven hvilke begrunnelser som ligger bak kommunenes vedtak om å innvilge eller avslå dispensasjon, samt i hvilken grad miljøhensynet er ivaretatt ved behandling av dispensasjonssøknadene. Hordaland og Sogn og Fjordane er valgt ut som caseområder, i tillegg til Bømlo og Bremanger kommune i nevnte fylker. Kvalitativ metode er benyttet for å besvare oppgavens problemstillinger ved bruk av semistrukturerte intervjuer og dokumentanalyse. Oppgaven går ut ifra to hypoteser, der den ene påpeker at behovet for dispensasjoner er større ved gamle «utdaterte» planer. Den andre påpeker at større akvakulturområder i kommuneplanens arealdel vil gi færre dispensasjoner, med bakgrunn i at mange dispensasjoner gjelder for liten plass til fortøyninger. Det viser seg at alder på planen er av mindre betydning enn størrelsen på akvakulturområdene, og utfordringen er å finne en god balanse mellom å skape forutsigbarhet i planene, og gi rom for fleksibilitet. Både Fylkesmannen i Hordaland og Sogn og Fjordane har uttrykt at kommuneplanen er stedet for å avklare plassering av akvakulturområder, for å foreta en helhetlig vurdering av den samlede påvirkningen på miljø og samfunn. Fra Fylkesmannens side er det altså ikke ønskelig at kommunene gir dispensasjon. Representantene fra fylkeskommunen og kommunene har derimot en mer positiv holdning til bruk av dispensasjoner. Resultatene viser at forvaltningen ikke fører statistikk over dispensasjoner ved lokalitetsklarering av akvakulturanlegg. Det føres derimot statistikk over dispensasjoner i strandsonen som utgjør et betydelig større omfang. Min anbefaling er at det bør stilles krav til forvaltningen om å føre statistikk over tilsvarende saker for akvakultur. Et interessant funn er at antall dispensasjonssøknader i Hordaland og Sogn og Fjordane beveger seg i ulike retninger. I Hordaland var det frem til 2016 «mange» dispensasjoner vedrørende akvakultur, sammenlignet med 2017-2018 som viser en klar nedgang. I Sogn og Fjordane er trenden motsatt, og man ser en klar økning i dispensasjonssaker. Resultatene fra oppgaven viser at Fylkesmannens klagepraksis har stor betydning for antall dispensasjoner. Videre er integreringen av miljøhensynet tydelig sårbart, og har lett for å «falle mellom to stoler». Særlig gjelder det vurderingen av naturmangfoldlovens prinsipper (§§ 7-12) som skal vurderes både i dispensasjonsavgjørelsen hos kommunen og ved lokalitetsklareringen hos fylkeskommunen. Det er tydelig at kommunene opplever vurderingen av § 10 om samlet belastning som utfordrende med hensyn til konsekvenser for villaks og sjøørret, som viser behov for ytterligere veiledning fra Fylkesmannen i oppdrettssaker

En øl, takk! – En kvalitativ studie av innovasjon og vekst ved norske håndverksbryggerier

Denne oppgaven studerer hvilke faktorer som påvirker vekst og innovasjon ved norske håndverksbryggerier. Studien har tatt utgangspunkt i faktorene kunnskap, nettverk og innovasjonsevne, og hvordan disse har sammenheng med vekst og innovasjon ved bryggeriene. Metoden som har blitt benyttet er kvalitativt casestudie, der datagrunnlaget baserer seg på dybdeintervjuer med tre ulike håndverksbryggerier. Respondentene er en av gründerne i sine respektive bryggerier. Casebedriftene i studiet er Lysefjorden Mikrobryggeri, Voss Bryggeri og Balder Brygg

Muslimske kvinners bruk av offentlig rom på Grønland : en casestudie av Urtehagen og Motzfeldts Gate

Det er i dag en bred enighet om at offentlige rom skal være tilgjengelig og inkluderende for alle mennesker i samfunnet. Samtidig blir Oslo — i likhet med vesten generelt — stadig mer multietnisk. De offentlige rommene på Grønland speiler på mange måter en situasjon som i fremtiden vil bli mer og mer aktuell i de fleste urbane strøk: Mennesker fra hele verden preget av forskjellige sosiale og religiøse normer lever side om side og skal ta i bruk de samme offentlige rommene. I lys av dette dukker det opp flere problemstillinger om hvem rommets brukere er og hva som former denne bruken. Den feministiske diskursen rundt byplanlegging og arkitektur har i all hovedsak omhandlet kjønn generelt og fremmet viktigheten av kjønnssensitiv planlegging for å oppnå rettferdige og demokratiske offentlige rom. Denne oppgaven har samme tilnærming, men argumenterer i tillegg for viktigheten av å anerkjenne forskjellene innad i kjønn. Religiøse og sosiale normer er — særlig i islamsk kultur — kjønnsavhengige faktorer som legger føringer for hvordan offentlig rom oppfattes og brukes. Oppgaven kombinerer klassiske teorier om offentlig rom med teori om feministisk urbanisme, territorialisering og offentlig rom i islamsk kultur. Gjennom et casestudie og observasjon av offentlig rom på Grønland innhentes empirisk data som påviser rommets faktiske brukere fordelt på kjønn og religiøs tilknytning. Studien viser at muslimske kvinner er underrepresentert i å bruke caseområdet som en sosial arena. For å få en dypere forståelse for den kjønnede bruken er det gjennomført intervjuer av muslimske kvinner på Grønland. I lys av funnene fra observasjon og intervju diskuterer oppgaven årsaker til den kjønnede bruken og hvilke tiltak man som planlegger kan gjøre for å fremme muslimske kvinners bruk av offentlig rom

Muslim women’s use of public space in Grønland : a case study of Urtehagen and Motzfeldts gate

Det er i dag en bred enighet om at offentlige rom skal være tilgjengelig og inkluderende for alle mennesker i samfunnet. Samtidig blir Oslo — i likhet med vesten generelt — stadig mer multietnisk. De offentlige rommene på Grønland speiler på mange måter en situasjon som i fremtiden vil bli mer og mer aktuell i de fleste urbane strøk: Mennesker fra hele verden preget av forskjellige sosiale og religiøse normer lever side om side og skal ta i bruk de samme offentlige rommene. I lys av dette dukker det opp flere problemstillinger om hvem rommets brukere er og hva som former denne bruken. Den feministiske diskursen rundt byplanlegging og arkitektur har i all hovedsak omhandlet kjønn generelt og fremmet viktigheten av kjønnssensitiv planlegging for å oppnå rettferdige og demokratiske offentlige rom. Denne oppgaven har samme tilnærming, men argumenterer i tillegg for viktigheten av å anerkjenne forskjellene innad i kjønn. Religiøse og sosiale normer er — særlig i islamsk kultur — kjønnsavhengige faktorer som legger føringer for hvordan offentlig rom oppfattes og brukes. Oppgaven kombinerer klassiske teorier om offentlig rom med teori om feministisk urbanisme, territorialisering og offentlig rom i islamsk kultur. Gjennom et casestudie og observasjon av offentlig rom på Grønland innhentes empirisk data som påviser rommets faktiske brukere fordelt på kjønn og religiøs tilknytning. Studien viser at muslimske kvinner er underrepresentert i å bruke caseområdet som en sosial arena. For å få en dypere forståelse for den kjønnede bruken er det gjennomført intervjuer av muslimske kvinner på Grønland. I lys av funnene fra observasjon og intervju diskuterer oppgaven årsaker til den kjønnede bruken og hvilke tiltak man som planlegger kan gjøre for å fremme muslimske kvinners bruk av offentlig rom.A fundamental principle in contemporary planning is that public spaces should be accessible for everyone. Meanwhile is Oslo — akin to the West in general — becoming more and more multiethnic. In many ways, the public places in Grønland mirrors a situation which in the future will be more and more relevant in urban places: People from all over the world with different religious and social norms will be living side by side and use the same public spaces. This raises certain issues regarding how people use public space and on what terms this use are shaped. The feminist discourse related to urban planning and architecture has originally dealt with gender in general and promoted the importance of gender sensitive planning to secure fair and democratic public spaces. This thesis shares this approach, but are also arguing for the importance of recognising that differences also exist within gender. Religious and social norms are — especially in islamic culture — gender dependent factors which influences how public place are perceived and used. This thesis combines classic theories on public space with feminist theory on urban planning, territorialization and how public space is perceived in islamic culture. Through a case study and field observation in Grønland, empirical data is collected to illuminate who the actual users of this space are based on gender and religious affiliation. The study shows that muslim women are underrepresented in using public space in Grønland as a social sphere. To gain a deeper understanding of this gender specific pattern, interviews of muslim women in Grønland are conducted. In the light of the findings from the field observation and the interviews, the thesis discusses possible causes of why the use of public space in Grønland are vastly gendered. Based on this discussion — and within the planners role of action — a list of measures are presented that potentially can increase muslim women’s use of public space.submittedVersionM-BYRE

The use of dispensations at aquaculture location clearence in Hordaland and Sogn og Fjordane

Regjeringen har et mål om en flerdobling av produksjon av laks og ørret innen 2050 (Meld. St. 16 (2014–2015)). Akvakulturnæringen er i sterk vekst og medfører miljømessige konsekvenser i form av rømming og spredning av lakselus, som utgjør en trussel på villaks og sjøørret. Det er derfor viktig at miljøhensynet ivaretas i videre utvikling av næringen. I 2010 fikk fylkeskommunen kompetansen til å treffe vedtak om lokalisering av akvakulturanlegg, såkalt lokalitetsklarering etter akvakulturloven. Akvakulturloven krever jf. § 15 a) at tillatelse til akvakultur ikke kan gis dersom akvakultursøknaden er i strid med planer vedtatt etter plan- og bygningsloven (PBL). Lovbestemmelsen viser hvilken påvirkning kommunene har i videre utvikling av akvakulturnæringen gjennom å planlegge for hvor oppdrett kan, og ikke kan finne sted. Dersom akvakultursøknaden ikke er i tråd med vedtatte planer, kan kommunen likevel gi dispensasjon etter PBL § 19-2, såfremt vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt. Denne masteroppgaven undersøker i hvilken grad forvaltningen har oversikt over dispensasjoner fra plan etter plan og bygningsloven ved behandling av lokalitetsklarering for akvakultur. Det er videre undersøkt hvordan dispensasjonssøknadene behandles i forvaltningen, der Fylkesmannens klagepraksis utgjør en viktig del. Videre studerer oppgaven hvilke begrunnelser som ligger bak kommunenes vedtak om å innvilge eller avslå dispensasjon, samt i hvilken grad miljøhensynet er ivaretatt ved behandling av dispensasjonssøknadene. Hordaland og Sogn og Fjordane er valgt ut som caseområder, i tillegg til Bømlo og Bremanger kommune i nevnte fylker. Kvalitativ metode er benyttet for å besvare oppgavens problemstillinger ved bruk av semistrukturerte intervjuer og dokumentanalyse. Oppgaven går ut ifra to hypoteser, der den ene påpeker at behovet for dispensasjoner er større ved gamle «utdaterte» planer. Den andre påpeker at større akvakulturområder i kommuneplanens arealdel vil gi færre dispensasjoner, med bakgrunn i at mange dispensasjoner gjelder for liten plass til fortøyninger. Det viser seg at alder på planen er av mindre betydning enn størrelsen på akvakulturområdene, og utfordringen er å finne en god balanse mellom å skape forutsigbarhet i planene, og gi rom for fleksibilitet. Både Fylkesmannen i Hordaland og Sogn og Fjordane har uttrykt at kommuneplanen er stedet for å avklare plassering av akvakulturområder, for å foreta en helhetlig vurdering av den samlede påvirkningen på miljø og samfunn. Fra Fylkesmannens side er det altså ikke ønskelig at kommunene gir dispensasjon. Representantene fra fylkeskommunen og kommunene har derimot en mer positiv holdning til bruk av dispensasjoner. Resultatene viser at forvaltningen ikke fører statistikk over dispensasjoner ved lokalitetsklarering av akvakulturanlegg. Det føres derimot statistikk over dispensasjoner i strandsonen som utgjør et betydelig større omfang. Min anbefaling er at det bør stilles krav til forvaltningen om å føre statistikk over tilsvarende saker for akvakultur. Et interessant funn er at antall dispensasjonssøknader i Hordaland og Sogn og Fjordane beveger seg i ulike retninger. I Hordaland var det frem til 2016 «mange» dispensasjoner vedrørende akvakultur, sammenlignet med 2017-2018 som viser en klar nedgang. I Sogn og Fjordane er trenden motsatt, og man ser en klar økning i dispensasjonssaker. Resultatene fra oppgaven viser at Fylkesmannens klagepraksis har stor betydning for antall dispensasjoner. Videre er integreringen av miljøhensynet tydelig sårbart, og har lett for å «falle mellom to stoler». Særlig gjelder det vurderingen av naturmangfoldlovens prinsipper (§§ 7-12) som skal vurderes både i dispensasjonsavgjørelsen hos kommunen og ved lokalitetsklareringen hos fylkeskommunen. Det er tydelig at kommunene opplever vurderingen av § 10 om samlet belastning som utfordrende med hensyn til konsekvenser for villaks og sjøørret, som viser behov for ytterligere veiledning fra Fylkesmannen i oppdrettssaker.The government has a goal to multiply the salmon and trout production by 2050 (Meld. St. 16 (2014-2015)). The aquaculture industry is growing, resulting in environmental consequences in the form of escaping salmon and spreading of salmon lice, both posing a threat to wild salmon and sea trout. It is therefore important that environmental considerations be safeguarded in further development of the industry. In 2010, the county received the competence to make a decision on the location of aquaculture facilities, known as site clearance under the Aquaculture Act. The Aquaculture Act requires cf. section 15a) that a permit for aquaculture can not be granted if the aquaculture application is in breach of plans adopted pursuant to the Planning and Building Act (PBL). The legislation determines the impact the municipalities have on the further development of the aquaculture industry by planning where farming can and can not take place. If the aquaculture application is not in accordance with approved plans, the municipality may still grant dispensation pursuant to section 19-2 of the PBL, provided that the conditions for granting a dispensation are fulfilled. This master thesis examines to which extent the public administration has an overview of aquaculture dispensations from plan according to Planning and Building Act. Further examination has been made of how dispensation applications are dealt with in the public administration, where the county governor’s appeals practice is of importance. Further this thesis studies the reasons behind the municipalities decision to grant or refuse dispensation, and to what extent environmental considerations are integrated in the dispensation process. Hordaland and Sogn og Fjordane are chosen as case areas, in addition to Bømlo and Bremanger municipality in the said counties. Qualitative method has been used to answer the thesis’s problems using semi-structured interviews and document analysis.submittedVersionM-BYRE

The use of dispensations at aquaculture location clearence in Hordaland and Sogn og Fjordane

Regjeringen har et mål om en flerdobling av produksjon av laks og ørret innen 2050 (Meld. St. 16 (2014–2015)). Akvakulturnæringen er i sterk vekst og medfører miljømessige konsekvenser i form av rømming og spredning av lakselus, som utgjør en trussel på villaks og sjøørret. Det er derfor viktig at miljøhensynet ivaretas i videre utvikling av næringen. I 2010 fikk fylkeskommunen kompetansen til å treffe vedtak om lokalisering av akvakulturanlegg, såkalt lokalitetsklarering etter akvakulturloven. Akvakulturloven krever jf. § 15 a) at tillatelse til akvakultur ikke kan gis dersom akvakultursøknaden er i strid med planer vedtatt etter plan- og bygningsloven (PBL). Lovbestemmelsen viser hvilken påvirkning kommunene har i videre utvikling av akvakulturnæringen gjennom å planlegge for hvor oppdrett kan, og ikke kan finne sted. Dersom akvakultursøknaden ikke er i tråd med vedtatte planer, kan kommunen likevel gi dispensasjon etter PBL § 19-2, såfremt vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt. Denne masteroppgaven undersøker i hvilken grad forvaltningen har oversikt over dispensasjoner fra plan etter plan og bygningsloven ved behandling av lokalitetsklarering for akvakultur. Det er videre undersøkt hvordan dispensasjonssøknadene behandles i forvaltningen, der Fylkesmannens klagepraksis utgjør en viktig del. Videre studerer oppgaven hvilke begrunnelser som ligger bak kommunenes vedtak om å innvilge eller avslå dispensasjon, samt i hvilken grad miljøhensynet er ivaretatt ved behandling av dispensasjonssøknadene. Hordaland og Sogn og Fjordane er valgt ut som caseområder, i tillegg til Bømlo og Bremanger kommune i nevnte fylker. Kvalitativ metode er benyttet for å besvare oppgavens problemstillinger ved bruk av semistrukturerte intervjuer og dokumentanalyse. Oppgaven går ut ifra to hypoteser, der den ene påpeker at behovet for dispensasjoner er større ved gamle «utdaterte» planer. Den andre påpeker at større akvakulturområder i kommuneplanens arealdel vil gi færre dispensasjoner, med bakgrunn i at mange dispensasjoner gjelder for liten plass til fortøyninger. Det viser seg at alder på planen er av mindre betydning enn størrelsen på akvakulturområdene, og utfordringen er å finne en god balanse mellom å skape forutsigbarhet i planene, og gi rom for fleksibilitet. Både Fylkesmannen i Hordaland og Sogn og Fjordane har uttrykt at kommuneplanen er stedet for å avklare plassering av akvakulturområder, for å foreta en helhetlig vurdering av den samlede påvirkningen på miljø og samfunn. Fra Fylkesmannens side er det altså ikke ønskelig at kommunene gir dispensasjon. Representantene fra fylkeskommunen og kommunene har derimot en mer positiv holdning til bruk av dispensasjoner. Resultatene viser at forvaltningen ikke fører statistikk over dispensasjoner ved lokalitetsklarering av akvakulturanlegg. Det føres derimot statistikk over dispensasjoner i strandsonen som utgjør et betydelig større omfang. Min anbefaling er at det bør stilles krav til forvaltningen om å føre statistikk over tilsvarende saker for akvakultur. Et interessant funn er at antall dispensasjonssøknader i Hordaland og Sogn og Fjordane beveger seg i ulike retninger. I Hordaland var det frem til 2016 «mange» dispensasjoner vedrørende akvakultur, sammenlignet med 2017-2018 som viser en klar nedgang. I Sogn og Fjordane er trenden motsatt, og man ser en klar økning i dispensasjonssaker. Resultatene fra oppgaven viser at Fylkesmannens klagepraksis har stor betydning for antall dispensasjoner. Videre er integreringen av miljøhensynet tydelig sårbart, og har lett for å «falle mellom to stoler». Særlig gjelder det vurderingen av naturmangfoldlovens prinsipper (§§ 7-12) som skal vurderes både i dispensasjonsavgjørelsen hos kommunen og ved lokalitetsklareringen hos fylkeskommunen. Det er tydelig at kommunene opplever vurderingen av § 10 om samlet belastning som utfordrende med hensyn til konsekvenser for villaks og sjøørret, som viser behov for ytterligere veiledning fra Fylkesmannen i oppdrettssaker.The government has a goal to multiply the salmon and trout production by 2050 (Meld. St. 16 (2014-2015)). The aquaculture industry is growing, resulting in environmental consequences in the form of escaping salmon and spreading of salmon lice, both posing a threat to wild salmon and sea trout. It is therefore important that environmental considerations be safeguarded in further development of the industry. In 2010, the county received the competence to make a decision on the location of aquaculture facilities, known as site clearance under the Aquaculture Act. The Aquaculture Act requires cf. section 15a) that a permit for aquaculture can not be granted if the aquaculture application is in breach of plans adopted pursuant to the Planning and Building Act (PBL). The legislation determines the impact the municipalities have on the further development of the aquaculture industry by planning where farming can and can not take place. If the aquaculture application is not in accordance with approved plans, the municipality may still grant dispensation pursuant to section 19-2 of the PBL, provided that the conditions for granting a dispensation are fulfilled. This master thesis examines to which extent the public administration has an overview of aquaculture dispensations from plan according to Planning and Building Act. Further examination has been made of how dispensation applications are dealt with in the public administration, where the county governor’s appeals practice is of importance. Further this thesis studies the reasons behind the municipalities decision to grant or refuse dispensation, and to what extent environmental considerations are integrated in the dispensation process. Hordaland and Sogn og Fjordane are chosen as case areas, in addition to Bømlo and Bremanger municipality in the said counties. Qualitative method has been used to answer the thesis’s problems using semi-structured interviews and document analysis.submittedVersionM-BYRE