Hjort i Hedmark: Resultater fra GPS-merking 2002–2011

Prosjektet Hjort i Hedmark var en del av samarbeidsprosjektet HjortAreal, som undersøkte hjortens arealbruk, økologisk bærekraft og hjort som næring i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag, Sogn i Hordaland, Buskerud, Haugalandet i Rogaland/Hordaland og Hedmark. Studieområdet i Hedmark hadde en unik posisjon i prosjektet fordi det representerte et ytterpunkt i forhold til klima, landskapsstruktur og tetthet av elg (Alces alces). Vi undersøkte Hedmarkshjortens trekkmønster og habitatbruk og da spesielt bruken av innmark og foringsplasser. Hjortemerking med GPS radiosendere begynte i Hedmark i 2002 og ble avsluttet vinteren 2011. Det ble totalt merket 51 hinder og vi fikk bra nok data fra 48 hinder. Sammenlignet med de andre studieområdene i HjortAreal-prosjektet var andelen trekkdyr høyest i Hedmark, der hele 96 % av hjortehindene var trekkdyr, og kun 4 % stasjonære. Også trekkavstandene var lengst i Hedmark. Hjorten trakk i gjennomsnitt 36.7 ± 7.5 km (2 SE) og tre av hjortene hadde sine respektive sommerområder rundt 100 km i luftlinje fra merkeplassen. Trekktidene er nokså sammenlignbare over hele Sør-Norge, med vårtrekket i løpet av april-mai og høsttrekket i august-september. Det var stor variasjon på størrelse av både vinter- og sommerområde. Gjennomsnittlig var vinterområde og sommerområde på henholdsvis 18.8 km2¬ (minst – størst 1.9–83.0 km2) og 22.9 km2 (1.7–98.0 km2). Avhengig av hvor hindene hadde sine vinterområder trakk de enten til høyereliggende eller lavereliggende sommerområde, eller vinter- og sommerområdene overlappet hverandre. Hjortens områdebruk ble styrt av menneskeskapte matressurser. Hele 10.5 % av posisjonene var knyttet til menneskeskapte konsentrasjoner av mat, enten de var innen 100 m av nærmeste foringsplass (3.1 %), eller på innmark (7.4 %). I månedsskifte februar-mars var en tredjedel av alle GPS-posisjonene knyttet til foringsplasser. Når bruken av foringsplasser avtok utover vinteren, fikk innmark mer og mer betydning. Innmarksarealet dekket gjennomsnittlig 3.4 ± 1.3 % (2 SE) av sommerleveområdene, og tilgangen varierte sterkt mellom hindene og områdene. Hindene oppholdt seg lenger enn forventet på innmark nattestid mens de brukte mindre tid enn forventet på innmark på dagtid. Samtlige foringsplasser i hoveddalføret langs Glomma i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner hadde spor etter hjort, men ingen av foringsplassene hadde høye tettheter av både elg og hjort. Vi kan kun spekulere hvorvidt foring av elg har vært en medvirkende årsak for den nylige økningen i hjortebestanden i Hedmark. Vi har diskutert både plantefenologi-, konkurranse-, sosial barriere- og antipredator-hypotesen som en forklaring for Hedmarkhjortens trekkatferd med lange avstander og stor andel av trekkende dyr. Det kan tenkes et samspill av flere av disse hypotesene som grunnlag for at andel trekkdyr er høyest og trekkrutene er lengst i Hedmark sammenlignet med de andre studieområdene. Som delvis trekkende art kan hjorten utfordre forvaltningen. Fordi hjorten stort sett er tilbake på vinterområdene til jaktstart, kan kommune eller jaktvald være tilstrekkelig forvaltningsenhet, men ved en mer helthetlig forvaltning som tar hensyn til biologisk mangfold, vern av kalvingsområder og tiltak mot viltulykker, bør den romlige forvaltningsenheten være på regionalt nivå

Hjortens trekkmønster skaper forvaltningsutfordringer i Hedmark

Jaktstatistikken fra Hedmark fylke tilsier at hjorten er tilbake for godt i Hedmark og befinner seg i en sterk vekstfase. Med det følger mange forvaltningsutfordringer. Vi har studert hjortens forflytningsmønster og trekkatferd ved å merke 51 hinder med GPS på fire merkeplasser i henholdsvis Rendalen, Stor-Elvdal, Åmot og Stange kommune. De aller fleste hindene oppholdt seg i et sommerområde som var atskilt fra vinterområdet. Avstanden mellom de to områdene var gjennomsnittlig lenger enn for hinder merket på Vest- og Sørlandet. For tre av hindene var avstanden rundt 100 km. På trekkruten var hindene innom forskjellige kommuner, og totalt ble vårt studieområde utvidet fra de fire vinterkommunene til 29 kommuner for hele året. Vi anbefaler derfor en mer regional forvaltning av hjorten enn dagens forvaltning på eiendoms- eller kommunenivå. Innmark og fôringsplasser ble flittig brukt av hindene, og da spesielt nattestid. Overvåkning av fôringsplasser for elg som opprinnelig ble etablert for å redusere trafikkulykker og beiteskader i skogen, viste at hjorten var til stede på samtlige plasser langs Glommas hoveddalføre i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Mye tyder på at hjorten har tatt over flere plasser, og at elg og hjort til en viss grad unngikk hverandre i tid og rom. Det kan tenkes at hjorten kan minske den ønskede effekten av vinterfôring av elg. Hvis vinterfôring skal fortsette, anbefaler vi å legge ut flere siloballer samtidig per fôringsplass for å sikre elgens tilgang til fôr

Varg i Skandinavien och Finland

Vargstammen i Sverige och Norge utgör en gemensam skandinavisk population med utbredning över riksgränsen. Årliga inventeringar genomförs över hela den skandinaviska halvön vintertid i respektive land och så även i Finland. Inventeringen i de tre länderna genomförs i huvudsak genom snöspårning och DNA-analyser under vintern 1 oktober – 28 februari. Allmänheten bidrar genom att rapportera in observationer. Information från radiotelemetri, annan forskningsdata (SKANDULV) och döda vargar används när sådan information finns tillgänglig.Antal vargar: Det skandinaviska (svenska och norska) vargbeståndet har grovt uppskattats till totalt 400 djur (95% CI: 316-520) för vintern 2013-2014. Ca 320 vargar fanns enbart i Sverige medan den gränsöverskridande delen av stammen som är gemensam för de båda länderna utgör ca 50 djur. Ca 30 vargar fanns enbart i Norge.Familjegrupper: Totalt dokumenterades 43 familjegrupper av varg i Skandinavien vintern 2013-2014. Valpkullar dokumenterades i 38 av dessa familjegrupper. Tre familjegrupper var helnorska, alla med årsvalpar, fem var riksgränsöverskridande, alla med årsvalpar, medan de resterande 35, varav 30 med årsvalpar, återfanns enbart i Sverige. I Finland registrerades 22 familjegrupper samma vinter, åtta av dessa var belägna på gränsen mellan Finland och Ryssland, medan 14 var helfinska.Antal valpkullar: Totalt dokumenterades 40 valpkullar födda våren 2013, inklusive 2 kullar i helsvenska revir där det inte var möjligt att påvisa någon familjegrupp under vintern.Revirmarkerande par: Totalt dokumenterades 23-24 revirmarkerande par i Skandinavien under vintern, 19 i enbart Sverige, 2-3 enbart i Norge och 2 belägna över riksgränsen.Populationsutveckling: Den skandinaviska vargstammen fortsätter att växa. Populationen visar inga statistiskt signifikanta förändringar i tillväxttakt de senaste 16 åren (1998/99-2013/14), med en årlig genomsnittlig tillväxt på 15 %. Under denna period har stammen ökat från totalt 10 till 66-67 familjegrupper och par, medan antal födda valpkullar har ökat från 6 till 40 under samma period.Immigranter och deras avkomma: Fyra sedan tidigare kända immigranter från den finsk-ryska vargstammen fanns fortsatt kvar i den skandinaviska stammen under vintern. Avkommor till tidigare invandrade vargar var föräldrar till 9 av de 40 dokumenterade valpkullarna som föddes 2013.Genetisk utveckling: Den genomsnittliga inavelsgraden för valpkullar var 0,25, nära oförändrad jämfört med året innan (2012) då motsvarande siffra var 0,24 vilket är den lägsta siffran sedan 1998.Döda vargar: 58 döda vargar dokumenterades i Skandinavien 1 maj 2013 - 30 april 2014, varav 44 i Sverige och 14 i Norge. Döda vargar under vintern är inkluderade i populationsuppskattningen

Varg i Skandinavien och Finland

Vargstammen i Sverige och Norge utgör en gemensam skandinavisk population med utbredning över riksgränsen. Årliga inventeringar genomförs över hela den skandinaviska halvön vintertid i respektive land och så även i Finland. Inventeringen i de tre länderna genomförs i huvudsak genom snöspårning och DNA-analyser under vintern 1 oktober – 28 februari. Allmänheten bidrar genom att rapportera in observationer. Information från radiotelemetri, annan forskningsdata (SKANDULV) och döda vargar används när sådan information finns tillgänglig.Antal vargar: Det skandinaviska (svenska och norska) vargbeståndet har grovt uppskattats till totalt 400 djur (95% CI: 316-520) för vintern 2013-2014. Ca 320 vargar fanns enbart i Sverige medan den gränsöverskridande delen av stammen som är gemensam för de båda länderna utgör ca 50 djur. Ca 30 vargar fanns enbart i Norge.Familjegrupper: Totalt dokumenterades 43 familjegrupper av varg i Skandinavien vintern 2013-2014. Valpkullar dokumenterades i 38 av dessa familjegrupper. Tre familjegrupper var helnorska, alla med årsvalpar, fem var riksgränsöverskridande, alla med årsvalpar, medan de resterande 35, varav 30 med årsvalpar, återfanns enbart i Sverige. I Finland registrerades 22 familjegrupper samma vinter, åtta av dessa var belägna på gränsen mellan Finland och Ryssland, medan 14 var helfinska.Antal valpkullar: Totalt dokumenterades 40 valpkullar födda våren 2013, inklusive 2 kullar i helsvenska revir där det inte var möjligt att påvisa någon familjegrupp under vintern.Revirmarkerande par: Totalt dokumenterades 23-24 revirmarkerande par i Skandinavien under vintern, 19 i enbart Sverige, 2-3 enbart i Norge och 2 belägna över riksgränsen.Populationsutveckling: Den skandinaviska vargstammen fortsätter att växa. Populationen visar inga statistiskt signifikanta förändringar i tillväxttakt de senaste 16 åren (1998/99-2013/14), med en årlig genomsnittlig tillväxt på 15 %. Under denna period har stammen ökat från totalt 10 till 66-67 familjegrupper och par, medan antal födda valpkullar har ökat från 6 till 40 under samma period.Immigranter och deras avkomma: Fyra sedan tidigare kända immigranter från den finsk-ryska vargstammen fanns fortsatt kvar i den skandinaviska stammen under vintern. Avkommor till tidigare invandrade vargar var föräldrar till 9 av de 40 dokumenterade valpkullarna som föddes 2013.Genetisk utveckling: Den genomsnittliga inavelsgraden för valpkullar var 0,25, nära oförändrad jämfört med året innan (2012) då motsvarande siffra var 0,24 vilket är den lägsta siffran sedan 1998.Döda vargar: 58 döda vargar dokumenterades i Skandinavien 1 maj 2013 - 30 april 2014, varav 44 i Sverige och 14 i Norge. Döda vargar under vintern är inkluderade i populationsuppskattningen

Ulv i Skandinavia og Finland: Sluttrapport for bestandsovervåking av ulv vinteren 2011-2012

Sammendrag: Ulvestammen i Sverige og Norge tilhører en felles skandinavisk bestand med utbredelse på tvers av riksgrensen. Årlige tellinger utføres vinterstid over hele den skandinaviske halvøya. Begge land bruker samme overvåkingsmetodikk, basert på snøsporing og DNA-analyser. I Sverige er länsstyrelsene ansvarlige for innsamling av feltdata (snøsporing og DNA prøver) i de respektive län, mens Viltskadecenter (SLU) ved Grimsö forskningsstasjon er ansvarlig for nasjonal kvalitetssikring mht. koordinering, utredning og sammenstilling av länsstyrelsenes ulveregistreringer. I Norge er ulvebiologer fra Høgskolen i Hedmark i samarbeid med en genetiker fra Rovdata (NINA, Trondheim) og Statens Naturoppsyn (SNO) ansvarlige for gjennomføringen av overvåkingsprogrammet. Videre er det etablert et Fennoskandisk samarbeid med Finland. Publikum rapporterer også inn sine observasjoner og bidrar således til den årlige overvåkingen av den Skandinaviske ulvebestanden. Beregningen av antall ulver totalt for Skandinavia vinteren 2011-2012 var i hovedsak basert på snøsporing og DNA-analyser av innsamlede ekskrementer og hår. Informasjon fra radiotelemetri, andre typer forskningsdata (SKANDULV) og døde ulver ble også benyttet når slike data var tilgjengelige. Vinteren 2011-2012 ble totalt 33 ulveflokker og 27-28 revirmarkerende par registrert i Skandinavia. Yngling ble bekreftet i 28 av de 33 flokkene. Tre av flokkene, alle med valper, og to revirmarkerende par hadde hele reviret sitt i Norge. Fire flokker, hvorav tre med valper, og 3-4 revirmarkerende par hadde tilhold på tvers av riksgrensen. I Sverige ble det registrert 26 flokker, hvorav 22 med valper, og 22 revirmarkende par. Fem territorier med andre stasjonære ulver ble også registrert. Bestandsstørrelsen i Skandinavia ble beregnet til mellom 260 og 330 ulver, som er uendret i forhold til fjorårets bestandstall på 289 – 325 ulver. Gjennom det siste tiåret har bestanden hatt en gjennomsnittlig årlig tilvekst på 14 %, og ingen vesentlige endringer i tilveksttakt er registrert. I løpet av perioden 2000-2011 har bestanden økt fra 16 til 60 flokker og par. Den tidligere reproduserende finsk-russiske hannen i Kynnareviret ble ikke påvist i løpet av vinteren, og lenge var det også uklart om immigranten som har ynglet i Galvenreviret 2008-2010 fortsatt var i live. Helt på tampen av sporingssesongen ble han imidlertid funnet og det viste seg at han hadde slått seg ned i et nytt revir sammen med ei datter av Kynnahannen. Dette er den første koblingen mellom de to innvandrerfamiliene, og er fra et genetisk ståsted en svært gunstig parsammensetning. Dessuten var avkom fra de to nevnte immigrantene (såkalte F1) involvert i hele 8 av totalt 28 ynglinger i Skandinavia i 2011 (29 %). Ytterligere en god del (5-6) F1-etableringer ble registrert vinteren 2011/2012, slik at potensialet for F1-ynglinger var enda større i 2012 enn i 2011. Alle disse parene er av uvurderlig betydning med tanke på å redusere det høye innavlsnivået i den skandinaviske ulvestammen. I Finland ble 14 helfinske flokker registrert, mens 10 flokker hadde grenseoverskridende revir mellom Finland og Russland. I tillegg ble totalt 8-16 revirmarkerende par registrert i Finland og langs grensen mot Russland.Summary: The wolves in Sweden and Norway are members of a joint Scandinavian wolf population, though the majority of the population is found in Sweden. Annual census is performed during winter throughout the Scandinavian Peninsula using similar census methods in both countries. In Sweden, the County administrative boards are responsible for collection of field data (snow-tracking and DNA samples) whereas the Wildlife Damage Center (VSC) at Grimsö Research Station is responsible for evaluating and summarizing the results of the wolf monitoring. In Norway, wolf biologists at Hedmark University College and a geneticist at Rovdata (Trondheim) in cooperation with the Norwegian Nature Inspectorate (SNO) are responsible for the monitoring programme. Furthermore, Fennoscandian cooperation is established with Finland. A large number of people from the public, including semi-domestic reindeer owners and local residents within wolf range, also report observations, thereby participating in the nationwide, annual monitoring of wolves. This winter’s estimate of the number of wolves in Scandinavia was mainly based on snow tracking and DNA-analysis of collected scats. When available, radio-telemetry data, other research data (SKANDULV) and information on dead wolves were also used. A total of 33 packs and 27-28 scent-marking pars were found during the census 2011/2012. Wolf reproduction was confirmed in 28 of the 33 packs. Three packs (all including pups) and 2 scent-marking pairs were located in Norway, 4 packs (3 with litters born) and 3-4 scent-marking pairs were located across the Swedish-Norwegian border, and 26 packs (litters born in 22) and 22 scent-marking pairs were located in Sweden. Five territories with “other resident wolves” were also found. The total wolf population size in Scandinavia during the 2011-2012 winter was estimated to be between 260 and 330 wolves.. For the total population, no significant changes in growth rate have been detected for the last 10 years (mean growth rate; 14 %). During the period 2000-2011, the population has increased from 16 to 60 packs and pairs. The earlier reproducing Finnish-Russian male in Kynna was not identified during last winter’s monitoring. Also, it was not clear whether the immigrant that has reproduced in Galven 2008-2010 still was alive. However, by the end of the season he was found and it turned out that he had established partnership with a daughter of the late Kynna male. This is the first time partnership is established between the two immigrant families, which from a genetic point of view is invaluable. Offspring from the two immigrants (so-called F1) was involved in 8 of totally 28 reproductions in Scandinavia in 2011 (29 %). Moreover, 5-6 new F1-establishments were registered during winter 2011/2012, so that the potential for F1-reproductions was even higher in 2012 compared to 2011. All these pairs are highly important in order to reduce the high level of inbreeding in the Scandinavian wolf population. In Finland, during the winter 2011-12, a total of 14 packs with territory boundaries exclusively in Finland were confirmed. Also, 10 packs had territories across the Finnish-Russian border. In addition, a total of 8-16 resident wolf pairs were confirmed in Finland and along the Finnish-Russian border.Oppdragsgiver: Rovdata (NINA), Norge og Naturvårdsverket, Sverig

Varg i Skandinavien och Finland: Slutrapport från inventering av varg vintern 2011-2012

Sammanfattning: Vargstammen i Sverige och Norge utgör en gemensam population, även om den största delen av populationen återfinns i Sverige. En årlig inventering genomförs under vinterhalvåret på hela den Skandinaviska halvön, och liknande inventeringsmetoder används i båda länderna. I Sverige är Länsstyrelserna ansvariga för insamling av data i fält (snöspårning och DNA prov) i respektive län, medan Viltskadecenter (SLU) på Grimsö Forskningsstation är ansvarig för utvärdering och sammanfattning av resultatet från från varginventeringen. I Norge är vargbiologer vid Högskolan i Hedmark i samarbete med en genetiker från Rovdata (NINA, Trondheim) och Statens Naturoppsyn (SNO) ansvariga för inventeringen. Vidare har ett Fennoskandiskt samarbete etablerats med Finland. Allmänheten, inklusive lokalbefolkningen, jägare och renägare rapporterar också in vargobservationer och bidrar därigenom till den årliga inveneringen av vargpopulationen. Vinterns inventeringsresultat i Skandinavien är huvudsakligen baserad på snöspårning och DNA-analyser av insamlad spillning. Radiotelemetridata, forskningsdata (Skandulv) och data från döda vargar bidrar med viktig information i inventeringsarbetet. Fältinsatsen är begränsad till tidsperioden från 1 oktober 2011 till 29 februari 2012. Förekomst av varg har registrerats på revirnivå och klassificerats som 1) familjegrupper (flockar), 2) revirmarkerande par, 3) övriga stationära vargar, eller 4) övriga vargar (denna sista kategori används i Sverige endast i renskötselområdet, men för hela Norge). Familjegrupper kontrolleras alltid för föryngring. Resultaten presenteras som antal revir inom varje ovanstående kategori, samt som antal föryngringar varje vår. En uppskattning av den totala populationsstorleken, dvs. antalet vargar i Skandinavien, presenteras också. Totalt har 33 flockar och 27-28 revirmarkerande par registrerats under inventeringen 2011/2012. Föryngring har fastställts i 28 av de 33 flockarna. Tre flockar (alla med valpkullar) och två revirmarkerande par påträffades i Norge, 4 flockar (3 med valpkullar) och 3-4 revirmarkerande par återfinns över gränsen mellan Norge och Sverige, och 26 flockar (varav 22 med valpkullar) samt 22 revirmarkerande par återfanns i Sverige. Fem revir klassificerades till kategorin ”övriga stationära vargar”. Det totala antalet vargar i Skandinavien under vintern 2011-2012 uppskattades till mellan 260 och 330 vargar. Den totala populationen visar ingen statistiskt signifikant förändring i tillväxttakt för de senaste 10 åren (medelvärde för tillväxttakt: 14 %). Under perioden 2000-2011 har populationen vuxit från 16 till 60 flockar och par. Två immigrerade vargar (kända sedan tidigare) från den finsk-ryska populationen fanns fortfarande kvar i populationen under vintern 2011-2012, men reproducerade sig inte. Åtta av valpkullarna 2011 har en föräldrar som härstammar från en av de två sentida finsk-ryska invandrade vargarna. I Finland har totalt 14 helfinska revir konstaterats under vintern 2011-12. Dessutom har 10 flockar registrerats med revir på gränsen mellan Finland och Ryssland. Ytterligare 8-16 stationära vargpar har konstaterats i Finland och längs den finsk-ryska gränsen.Summary: The wolves in Sweden and Norway are members of a joint Scandinavian wolf population, though the majority of the population is found in Sweden. Annual census is performed during winter throughout the Scandinavian Peninsula using similar census methods in both countries. In Sweden, the County administrative boards are responsible for collectingfield data (snow-tracking and DNA samples) whereas the Wildlife Damage Center (VSC) at Grimsö Research Station is responsible for evaluating and summarizing the results of the wolf monitoring. In Norway, wolf biologists at Hedmark University College and a geneticist at Rovdata (Trondheim) in cooperation with the Norwegian Nature Inspectorate (SNO) are responsible for the monitoring programme. Furthermore, Fennoscandian cooperation is established with Finland. A large number of people from the public, including local residents, hunters and owners of semi-domestic reindeers also report observations, thereby participating in the nationwide, annual monitoring of wolves. This winter’s estimate of the number of wolves in Scandinavia was mainly based on snow tracking and DNA-analysis of collected scats. When available, radio-telemetry data, other research data (Skandulv) and data on dead wolves were also used. Active monitoring was restricted to the period of October 1, 2011 – February 29, 2012. Wolf presence was monitored on territory level and classified as 1) family groups (packs), 2) scent-marking pairs, 3) other resident wolves, or 4) other wolves (category 4 used only in the reindeer husbandry area in Sweden, and within thebut the entire country in Norway). Family groups were always checked for the presence of pups. The results are presented as the number of territories within each of the four categores, as well as the number of reproductions each spring. An estimate of the total population size, i.e. the number of wolves in Scandinavia, is also presented. A total of 33 packs and 27-28 scent-marking pars were found during the census 2011/2012. Wolf reproduction was confirmed in 28 of the 33 packs. Three packs (all including pups) and 2 scent-marking pairs were located in Norway, 4 packs (3 with litters born) and 3-4 scent-marking pairs were located across the Swedish-Norwegian border, and 26 packs (litters born in 22) and 22 scent-marking pairs were located in Sweden. Five territories with “other resident wolves” were also found. The total wolf population size in Scandinavia during the 2011-2012 winter was estimated to between 260 and 330 wolves. For the total population, no significant changes in growth rate have been detected for the last 10 years (mean growth rate; 14 %). During the period 2000-2011, the population has increased from 16 to 60 packs and pairs. Two immigrants (known since earlier) from the Finnish-Russian population were still present in the population during winter 2011/2012, but did not reproduce. Eight of the litters born in 2011 had a parent descending from recent finnish-russian immigrants. In Finland, during the winter 2011-12, a total of 14 packs with territory boundaries exclusively in Finland were confirmed. Also, 10 packs had territories across the Finnish-Russian border. In addition, a total of 8-16 resident wolf pairs were confirmed in Finland and along the Finnish-Russian border.Oppdragsgivere: Rovdata (NINA), Norge og Naturvårdsverket, Sverig

Hjort i Hedmark: Resultater fra GPS-merking 2002–2011

Prosjektet Hjort i Hedmark var en del av samarbeidsprosjektet HjortAreal, som undersøkte hjortens arealbruk, økologisk bærekraft og hjort som næring i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag, Sogn i Hordaland, Buskerud, Haugalandet i Rogaland/Hordaland og Hedmark. Studieområdet i Hedmark hadde en unik posisjon i prosjektet fordi det representerte et ytterpunkt i forhold til klima, landskapsstruktur og tetthet av elg (Alces alces). Vi undersøkte Hedmarkshjortens trekkmønster og habitatbruk og da spesielt bruken av innmark og foringsplasser. Hjortemerking med GPS radiosendere begynte i Hedmark i 2002 og ble avsluttet vinteren 2011. Det ble totalt merket 51 hinder og vi fikk bra nok data fra 48 hinder. Sammenlignet med de andre studieområdene i HjortAreal-prosjektet var andelen trekkdyr høyest i Hedmark, der hele 96 % av hjortehindene var trekkdyr, og kun 4 % stasjonære. Også trekkavstandene var lengst i Hedmark. Hjorten trakk i gjennomsnitt 36.7 ± 7.5 km (2 SE) og tre av hjortene hadde sine respektive sommerområder rundt 100 km i luftlinje fra merkeplassen. Trekktidene er nokså sammenlignbare over hele Sør-Norge, med vårtrekket i løpet av april-mai og høsttrekket i august-september. Det var stor variasjon på størrelse av både vinter- og sommerområde. Gjennomsnittlig var vinterområde og sommerområde på henholdsvis 18.8 km2¬ (minst – størst 1.9–83.0 km2) og 22.9 km2 (1.7–98.0 km2). Avhengig av hvor hindene hadde sine vinterområder trakk de enten til høyereliggende eller lavereliggende sommerområde, eller vinter- og sommerområdene overlappet hverandre. Hjortens områdebruk ble styrt av menneskeskapte matressurser. Hele 10.5 % av posisjonene var knyttet til menneskeskapte konsentrasjoner av mat, enten de var innen 100 m av nærmeste foringsplass (3.1 %), eller på innmark (7.4 %). I månedsskifte februar-mars var en tredjedel av alle GPS-posisjonene knyttet til foringsplasser. Når bruken av foringsplasser avtok utover vinteren, fikk innmark mer og mer betydning. Innmarksarealet dekket gjennomsnittlig 3.4 ± 1.3 % (2 SE) av sommerleveområdene, og tilgangen varierte sterkt mellom hindene og områdene. Hindene oppholdt seg lenger enn forventet på innmark nattestid mens de brukte mindre tid enn forventet på innmark på dagtid. Samtlige foringsplasser i hoveddalføret langs Glomma i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner hadde spor etter hjort, men ingen av foringsplassene hadde høye tettheter av både elg og hjort. Vi kan kun spekulere hvorvidt foring av elg har vært en medvirkende årsak for den nylige økningen i hjortebestanden i Hedmark. Vi har diskutert både plantefenologi-, konkurranse-, sosial barriere- og antipredator-hypotesen som en forklaring for Hedmarkhjortens trekkatferd med lange avstander og stor andel av trekkende dyr. Det kan tenkes et samspill av flere av disse hypotesene som grunnlag for at andel trekkdyr er høyest og trekkrutene er lengst i Hedmark sammenlignet med de andre studieområdene. Som delvis trekkende art kan hjorten utfordre forvaltningen. Fordi hjorten stort sett er tilbake på vinterområdene til jaktstart, kan kommune eller jaktvald være tilstrekkelig forvaltningsenhet, men ved en mer helthetlig forvaltning som tar hensyn til biologisk mangfold, vern av kalvingsområder og tiltak mot viltulykker, bør den romlige forvaltningsenheten være på regionalt nivå

The wolf in Scandinavia : status report of the 2003-2004 winter

Norsk: Målsettingen med bestandsovervåkingen av ulv vinteren 2003-04 var å utrede antall, utbredelse og ynglinger av flokker, par og andre forekomster av ulv på den skandinaviske halvøya, for deretter å presentere dette i en felles utarbeidet rapport. I Sverige har det vært endringer i organisering, koordinering og kvalitetssikring av ulveregistreringene, men Viltskadecenter ved Grimsö forskningsstasjon har som tidligere, på vegne av forvaltningen, hatt i oppdrag å evaluere og sammenstille resultatene fra svensk bestandsovervåking av ulv. I Norge har Høgskolen i Hedmark som tidligere hatt ansvaret for å koordinere og kvalitetssikre kartleggingen av stasjonære ulver i Norge innenfor rammene av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr (NINA). Det er samarbeidet med Finland om felles bestandsovervåking av ulveflokker i hele Fennoskandia. Et stort antall personer og mange organisasjoner har bidratt med opplysninger om ulveforekomster. De fleste opplysninger har kommet fra länsstyrelser/fylkesmenn, jegerforbundene i de respektive land, Svenska Rovdjursföreningen og direkte fra tilfeldige observatører eller ved mediaoppslag. Sammenstillingen bygger hovedsakelig på funn av spor på snødekket mark, men andre metoder som radiotelemetri og DNA-analyser er også brukt. Majoriteten av de rapporterte meldingene om ulv er kvalitetssikret ved hjelp av sporkontroller og lengre sporinger i felt. Granskning av meldinger og forekomster med hensyn til tidspunkt og avstand mellom ulike observasjoner har også vært sentralt. Alle registrerte ulveforekomster er klassifisert som tilhørende én av fire kategorier: Familiegrupper, revirmarkerende par, andre stasjonære eller andre ulver. Det beregnede, totale antall ulver i Skandinavia som er presentert i denne rapporten er basert på opplysninger registrert i perioden 1. oktober 2003 til 29. februar 2004. Totalantallet er presentert som et intervall der minimumsantallet er basert på opplysninger som er kontrollert i felt av erfarne sporere, mens det i maksimumsantallet også er inkludert andre og mer usikre meldinger om ulveforekomster. Svensk sporingsmateriale for de to kategoriene ”andre stasjonære” og ”andre ulver” er foreløpig ikke bearbeidet, men er i denne rapporten beregnet til totalt 8-18 ulver. Totalt i Skandinavia ble det ved disse metoder registrert minst 101 og maksimalt 120 ulver i vintersesongen 2003-2004. Av disse var 64-69 ulver fordelt på 11 familiegrupper og 22 ulver fra 11 revirmarkerende par. Flest ulver hadde tilhold i Sverige. Vinteren 2003-2004 ble det i Norge registrert totalt 23-26 ulver, hvorav 14 fordelt på 2 familiegrupper, 4 i 2 revirmarkerende par, 1-2 andre stasjonære og 4-6 i kategorien andre ulver. 20-22 ulver hadde tilhold både i Sverige og Norge. Det ble registrert 11 valpekull i 2003, der 7 kull ble født i eksisterende flokker, mens nye par reproduserte i 4 tilfeller. Av de 101-120 registrerte ulvene totalt, var minst 10 døde i løpet av vinterregistreringen. I Finland ble 22 familiegrupper med totalt 137 ulver påvist vinteren 2003-2004, sju med tilhold på tvers av finsk-russisk riksgrense, mens de resterende 15 holdt til innenfor landets grenser. Det var totalt 100 ulver i disse 15 flokkene. Alle flokker var utbredt i østre og sørøstre deler av Finland.English: The wolves in Sweden and Norway are members of a joint Scandinavian wolf population. In a combined Swedish-Norwegian monitoring project wolves on the Scandinavian Peninsula were located and counted during the winter of 2003-2004. Following contract with the management authorities, the Wildlife Damage Center (VSC) at Grimsö Research Station was responsible to evaluate and summarize the results of the wolf monitoring in Sweden, while the wolf biologists at Hedmark University College were responsible for the monitoring of resident wolves in Norway. Furthermore, cooperative wolf monitoring in Fennoscandia has been in collaboration with Finland. A large number of volunteers and organizations have participated in the wolf monitoring activities. County environmental agencies and Hunting associations in both countries, as well as the Swedish Carnivore Association were responsible for most wolf reports. The estimated number of wolves in Scandinavia reported is mainly based on ground tracking upon snow, but also by radio-telemetry and DNA-analysis. The estimate was restricted to the period of October 1, 2003 – February 29, 2004. To guarantee the quality of the reports used, the majority has been checked in the field by the project, or by personnel with experience of ground tracking wolves on snow. By taking into account the distance and time between observations, different social groups or individual wolves were separated and counted. Wolves were classified as 1) family groups (packs), 2) scent-marking pairs, 3) other resident wolves or 4) other wolves. The results were presented as minimum-maximum numbers where the minimum was exclusively based on field-checked reports, while the maximum included other reports also. A total of 101-120 wolves were estimated on the Scandinavian Peninsula during the 2003-2004 winter. Among these, 11 packs included 64-69 wolves, and 22 wolves belonged to 11 scent-marking pairs. The majority of the wolves were located in Sweden. Of the 23-26 wolves restricted to Norway, 14 were members of 2 packs, 4 were scent-marking pair members, 1-2 were other resident wolves, and 4-6 were classified as other wolves. Areas were utilized on both sides of the national border between Sweden and Norway by 20-22 wolves. Successful reproduction in the spring of 2003 was confirmed in 11 of the Scandinavian wolf territories. Among the estimated 101-120 wolves, at least 10 wolves died during the winter and spring of 2004. In Finland, during the winter 2003-2004, a total of 100 wolves in 15 packs were estimated to have exclusively Finnish territories. In addition, 37 wolves were pack members within 7 territories across the Finnish-Russian border.Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Naturvårdsverket, Sverig

Ulv i Skandinavia : statusrapport for vinteren 2003-2004

Norsk: Målsettingen med bestandsovervåkingen av ulv vinteren 2003-04 var å utrede antall, utbredelse og ynglinger av flokker, par og andre forekomster av ulv på den skandinaviske halvøya, for deretter å presentere dette i en felles utarbeidet rapport. I Sverige har det vært endringer i organisering, koordinering og kvalitetssikring av ulveregistreringene, men Viltskadecenter ved Grimsö forskningsstasjon har som tidligere, på vegne av forvaltningen, hatt i oppdrag å evaluere og sammenstille resultatene fra svensk bestandsovervåking av ulv. I Norge har Høgskolen i Hedmark som tidligere hatt ansvaret for å koordinere og kvalitetssikre kartleggingen av stasjonære ulver i Norge innenfor rammene av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr (NINA). Det er samarbeidet med Finland om felles bestandsovervåking av ulveflokker i hele Fennoskandia. Et stort antall personer og mange organisasjoner har bidratt med opplysninger om ulveforekomster. De fleste opplysninger har kommet fra länsstyrelser/fylkesmenn, jegerforbundene i de respektive land, Svenska Rovdjursföreningen og direkte fra tilfeldige observatører eller ved mediaoppslag. Sammenstillingen bygger hovedsakelig på funn av spor på snødekket mark, men andre metoder som radiotelemetri og DNA-analyser er også brukt. Majoriteten av de rapporterte meldingene om ulv er kvalitetssikret ved hjelp av sporkontroller og lengre sporinger i felt. Granskning av meldinger og forekomster med hensyn til tidspunkt og avstand mellom ulike observasjoner har også vært sentralt. Alle registrerte ulveforekomster er klassifisert som tilhørende én av fire kategorier: Familiegrupper, revirmarkerende par, andre stasjonære eller andre ulver. Det beregnede, totale antall ulver i Skandinavia som er presentert i denne rapporten er basert på opplysninger registrert i perioden 1. oktober 2003 til 29. februar 2004. Totalantallet er presentert som et intervall der minimumsantallet er basert på opplysninger som er kontrollert i felt av erfarne sporere, mens det i maksimumsantallet også er inkludert andre og mer usikre meldinger om ulveforekomster. Svensk sporingsmateriale for de to kategoriene ”andre stasjonære” og ”andre ulver” er foreløpig ikke bearbeidet, men er i denne rapporten beregnet til totalt 8-18 ulver. Totalt i Skandinavia ble det ved disse metoder registrert minst 101 og maksimalt 120 ulver i vintersesongen 2003-2004. Av disse var 64-69 ulver fordelt på 11 familiegrupper og 22 ulver fra 11 revirmarkerende par. Flest ulver hadde tilhold i Sverige. Vinteren 2003-2004 ble det i Norge registrert totalt 23-26 ulver, hvorav 14 fordelt på 2 familiegrupper, 4 i 2 revirmarkerende par, 1-2 andre stasjonære og 4-6 i kategorien andre ulver. 20-22 ulver hadde tilhold både i Sverige og Norge. Det ble registrert 11 valpekull i 2003, der 7 kull ble født i eksisterende flokker, mens nye par reproduserte i 4 tilfeller. Av de 101-120 registrerte ulvene totalt, var minst 10 døde i løpet av vinterregistreringen. I Finland ble 22 familiegrupper med totalt 137 ulver påvist vinteren 2003-2004, sju med tilhold på tvers av finsk-russisk riksgrense, mens de resterende 15 holdt til innenfor landets grenser. Det var totalt 100 ulver i disse 15 flokkene. Alle flokker var utbredt i østre og sørøstre deler av Finland

Ulv i Skandinavia : statusrapport for vinteren 2004-2005

Norsk: Målsettingen med bestandsovervåkingen av ulv vinteren 2004-05 var å utrede antall, utbredelse og ynglinger av flokker, par og andre forekomster av ulv på den skandinaviske halvøya, for deretter å presentere dette i en felles utarbeidet rapport. I Sverige har länsstyrelsene fra og med 2002-2003 hatt ansvaret for registreringer av ulv i de respektive län, mens Viltskadecenter (SLU) fortsatt har ansvaret for den nasjonale kvalitetsikringen i form av koordinering, utredning og sammenstilling av länsstyrelsenes ulveregistreringer. I Norge har Høgskolen i Hedmark som tidligere hatt ansvaret for å koordinere og kvalitetssikre kartleggingen av stasjonære ulver i Norge innenfor rammene av det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr (NINA), mens Statens naturoppsyn (SNO) har hatt ansvaret for kartlegging av ikke-stasjonære dyr. Det er samarbeidet med Finland om felles bestandsovervåking av ulveflokker i hele Fennoskandia. Et stort antall personer og mange organisasjoner har bidratt med opplysninger om ulveforekomster. De fleste opplysninger har kommet fra länsstyrelser/fylkesmenn, jegerforbundene i de respektive land, Svenska Rovdjursföreningen og direkte fra tilfeldige observatører eller gjennom media. Sammenstillingen bygger hovedsakelig på funn av spor på snødekket mark, men andre metoder som radiotelemetri og DNA-analyser er også brukt. Majoriteten av de rapporterte meldingene om ulv er kvalitetssikret ved hjelp av sporkontroller og sporinger i felt. Alle registrerte ulveforekomster er klassifisert som tilhørende én av fire kategorier: Familiegrupper, revirmarkerende par, andre stasjonære eller andre ulver. Det beregnede, totale antall ulver i Skandinavia som er presentert i denne rapporten er basert på opplysninger registrert i perioden 1. oktober 2004 til 28. februar 2005. Totalantallet er presentert som et intervall der minimumsantallet er basert på opplysninger som er kontrollert i felt av erfarne sporere, mens det i maksimumsantallet også er inkludert andre og mer usikre meldinger om ulveforekomster. Svensk sporingsmateriale for kategorien ”andre ulver” er ikke endelig bearbeidet, men er i denne rapporten beregnet til totalt 14- 24 ulver. Totalt i Skandinavia ble det ved disse metoder konkludert med minst 135 og maksimalt 152 ulver i vintersesongen 2004-2005. Av disse var 84-89 ulver fordelt på 14 familiegrupper og 30 ulver fra 15 revirmarkerende par. Flest ulver hadde tilhold i Sverige. Vinteren 2004-2005 ble det i Norge registrert totalt 22-24 ulver, hvorav 11-12 fordelt på 2 familiegrupper, 6 i 3 revirmarkerende par, 3 andre stasjonære og 2-3 i kategorien andre ulver. 24-26 ulver hadde tilhold både i Sverige og Norge. Det ble registrert 14 valpekull i 2004, der 8 kull ble født i eksisterende flokker, mens nye par reproduserte i 6 tilfeller. Av de 135-152 registrerte ulvene totalt, var minst 13 døde i løpet av vinterregistreringen. I Finland ble 23 familiegrupper med totalt 135 ulver påvist vinteren 2004-2005, fem med tilhold på tvers av finsk-russisk riksgrense, mens de resterende 18 flokker med til sammen 102 ulver holdt til innenfor landets grenser. De fleste flokkene var konsentrert til østre og sørøstre deler av Finland