Differing perceptions and tensions among tourists and locals concerning a national park region in Norway

In the context of national park management, landscape conservation, and tourism development in a mountain region in Norway, the aim of the research is to analyse how tourists, residents, and local stakeholders experience and practise their participation in the landscapes. A mixed methods approach was used, which included focus group meetings, semi-structured interviews, an on-site survey, and two Internet surveys to gain in-depth knowledge of tourists’ and locals’ relations to and evaluations of the landscape in the studied national park region, which comprised the park itself and eight protected landscape areas. The results revealed that many of the tourists visiting the national park considered the area it covered was a wilderness, while locals considered the area’s authenticity was closely connected to cultural traditions and a long-lasting interconnectedness between people and landscape. As both locals and tourists shared a desire to maintain the wildlife and landscape characteristics of the national park, authenticity may serve as a common denominator for emphasizing local development, outdoor activities, and meeting points outside the boundary of the park. The authors conclude that involving tourists in a knowledge process that provides insights into the past and present livelihoods of communities and the use of the natural resources could help to enhance tourists’ experiences, but without compromising local understandings of authenticity. Authenticity Community livelihoods Landscape conservation National park Nature-based tourism Protected landscapespublishedVersio

"Naturen kan ikke styres" : natursyn, identitet og holdninger til statlig forvaltning av levende ressurser i Qeqertarsuaq, Vest-Grønland

Med utgangspunkt i et 5 ½ måneders feltarbeid i Qeqertarsuaq på Vest-Grønland, dokumenterer og analyserer jeg i denne avhandlingen hvordan menn og kvinners lokale identitet er knyttet opp mot det omkringliggende landskapet og bruken av dette. Langt de fleste innbyggerne i Qeqertarsuaq er grønlendere og dermed inuitter. Til tross for at livsbetingelser, levesett og verdenssyn har endret seg siden den gang inngående kjennskap til omgivelsene var en nødvendighet for overlevelsen, har stedets fangsttradisjoner fortsatt stor identitetsmessig betydning for befolkningen. Et flertall av mennene i byen er derfor i en eller annen grad beskjeftiget med fangst, og mange av kvinnene med høyere utdannelse og lønnet arbeid er gift med en yrkesfanger. Avhandlingen viser at dette medfører en annen form for komplementære kjønnsroller enn representert ved den tradisjonelle, inuittiske arbeidsdelingen mellom menn og kvinner. For Qeqertarsuaqs innbyggere er omgivelsene levende erfart og en del av deres livsverden. I tillegg til fangst omfatter befolkningens bruk av landskapet også fiske og sanking av planter og bær. De praktiske aktivitetene i nærmiljøet danner et fundament for innbyggernes lokale tilhørighet, samtidig som de bidrar til historisk kontinuitet. Både tilhørighetsopplevelsen og forbindelsen mellom fortid og nåtid forsterkes ytterligere gjennom kvinnenes tilberedning og familienes inntak av måltider basert på egenhøstede råvarer. For både menn og kvinner blir det derfor viktig å tilpasse og videreføre enkelte tradisjonelle kunnskaper i deres identitetsforhandling. Selv om oppslutningen rundt fangeryrket er relativt stor i Qeqertarsuaq, er innbyggerne usikre på yrkets framtid. De grønlandske myndighetene oppfordrer dagens yrkesfangere til en gradvis omstilling til lønnet arbeid. Samtidig legger myndighetenes forvaltningspolitikk føringer på fangernes høsting av områdets levende ressurser. På denne måten opplever Qeqertarsuaqs innbyggere at en videreføring av deres levesett og verdier trues utenfra. Gjennom empiriske eksempler på innbyggernes høsting av nærmiljøet, tilberedning av lokale råvarer og deres reaksjoner på myndighetenes politikk, viser jeg hvordan natursyn og holdninger til statlig forvaltning er tett knyttet til konstruksjonen av en “moderne” lokal identitet

"This is not a wilderness. This is where we live." Enacting nature in Unjárga-Nesseby, Northern Norway

This thesis is the result of several demanding but also rewarding years of research, and its completion is due, in great measure, to the invaluable contributions I have received from many people and several institutions. Firstly, I want to express my gratitude to the people in Unjárga-Nesseby for their great hospitality and for including me in the life of the community as well as the outfields. For all the activities and stories shared with me during my stay, and all the help I have received when writing up and analysing my data, I am deeply thankful. I would also like to thank Unjárga-Nesseby municipality and Varjját Sámi Musea (VSM) for providing me with work places in friendly environments during my year of fieldwork. At VSM I was further given the opportunity to lead a small project that prolonged my stay, and upon returning to the museum last year as an employee, I was given the possibility to work part time, in order to complete my thesis. For this Kjersti Schanche and Mia Krogh deserve special thanks. During the years that I have been a PhD student, Professor Marianne Elisabeth Lien at the Department of Social Anthropology, University of Oslo, has been my highly valued supervisor. For her analytical insights, availability, enthusiasm, thoroughness and generosity I am deeply indebted. Her own work has further served as constant inspiration for my theoretical reflections. Dr. Grete K. Hovelsrud has also been profoundly influencial in the development of my PhD research. As both my second supervisor and research leader at CICERO Center for International Climate and Environmental Research – Oslo, my workplace during my PhD years, she has shared her rich knowledge and provided invaluable support and encouragement throughout the whole process

The phenomenon of walking: diverse and dynamic

Everyday walking is a far-reaching activity with the potential to increase health and wellbeing in the general public. From a phenomenological perspective, walking can be seen as a function of being-in-the-world, where the landscape, a sense of place, and the moment are closely entwined with the walker’s own lived experiences. Using interviews with 73 walkers in a medium-sized town in Norway, this article explores the phenomenon of everyday walking. The data illustrate the multiple ways in which people emphasise wellbeing and ascribe meaning to their walking experiences, and how these ways may vary significantly during a life course, from day to day, and even within a single walk. Insights from this study may prove useful to policymakers and administrative bodies in acknowledging people’s various needs and gains related to everyday walking, and hence for promoting a diversified management of walking within the field of health policy, as well as in urban planning for walkable cities. walking; wellbeing; public health; phenomenologyacceptedVersio

The potential impact of sea lice agents on coastal shrimp in Norway: risk perception among different stakeholders

In this article, we investigate how the uncertain consequences of sea lice agents on the environment affect the management process, focusing on the coastal shrimp in Norway. In this context, the key stakeholders (shrimp fishers and aquaculture owners) have conflicting interests and understand uncertainty from different perspectives. We ask: (1) How do fishers and aquaculture representatives translate uncertainty into risk, and do they link uncertainty to the precautionary approach or not? (2) How is uncertainty dealt with scientifically and related to decisions made by the authorities? Finally, we address organizational aspects related to a Bpost-normal approach^ and ask: (3) Is it possible to organize the risk assessment process differently, to ensure more effective and legitimate advice? In order to answer these questions, we understand these issues as post-normal ones, and lean on both Science and Technology Studies and Risk Governance theory.We use a mix of social scientific methods including literature review, participatory observation, and semi-structured interviews. Our findings indicate that since the effect of sea lice agents is an uncontrollable problem ridden with uncertainty, science alone is insufficient, calling for a more participatory approach

Differing perceptions and tensions among tourists and locals concerning a national park region in Norway

In the context of national park management, landscape conservation, and tourism development in a mountain region in Norway, the aim of the research is to analyse how tourists, residents, and local stakeholders experience and practise their participation in the landscapes. A mixed methods approach was used, which included focus group meetings, semi-structured interviews, an on-site survey, and two Internet surveys to gain in-depth knowledge of tourists’ and locals’ relations to and evaluations of the landscape in the studied national park region, which comprised the park itself and eight protected landscape areas. The results revealed that many of the tourists visiting the national park considered the area it covered was a wilderness, while locals considered the area’s authenticity was closely connected to cultural traditions and a long-lasting interconnectedness between people and landscape. As both locals and tourists shared a desire to maintain the wildlife and landscape characteristics of the national park, authenticity may serve as a common denominator for emphasizing local development, outdoor activities, and meeting points outside the boundary of the park. The authors conclude that involving tourists in a knowledge process that provides insights into the past and present livelihoods of communities and the use of the natural resources could help to enhance tourists’ experiences, but without compromising local understandings of authenticity. Authenticity Community livelihoods Landscape conservation National park Nature-based tourism Protected landscape

Forvaltning av laks

Thorstad, E.B. & Rybråten, S. 2021. Forvaltning av laks. NINA Rapport 1968. Norsk institutt for naturforskning. Laks er en viktig naturressurs i Norge, og Norge har ansvar for en stor andel av laksen rundt Nord-Atlanteren. Formålet med denne rapporten er å beskrive forvaltningen av laks, hvem som utfører den og hvordan kunnskap om laks brukes i dagens lakseforvaltning. I rapporten beskrives det hvordan lakseforvaltningen er bygd opp. Det beskrives hvordan laksefisket forvaltes, hvem som har rett til å fiske, hvordan fiskeregler bestemmes, og hvordan fangststatistikken fra sjølaksefisket og elvefisket samles og brukes. Videre beskrives det hvordan laksebestander vurderes i forhold til om de når gytebestandsmål og har et høstbart overskudd. Villaksen har en egen kvalitetsnorm under naturmangfoldloven som bestandene vurderes etter, og denne er også beskrevet. Det øverste ansvaret for lakseforvaltningen er det klima- og miljøministeren og Klima- og miljødepartementet som har. Miljødirektoratet ligger under departementet og har fått ansvar for å gjennomføre lakseforvaltningen og regjeringens politikk på området. Samtidig påvirkes laksen av aktiviteter og lover som ligger under andre departement. Lakseoppdrett er en stor næring som i stor grad påvirker villaksen med rømt oppdrettslaks, lakselus og andre sykdomsorganismer. Produksjon av vannkraft, annen bruk av vann fra vassdragene, veibygging, jernbaneutbygging og sikring mot flom er aktiviteter som påvirker laksen og vassdrag og sjøområder der laksen lever. Offentlig forvaltning er knyttet til lover og forskrifter. Viktige lover for forvaltning av laks, og som berører laksens leveområder og miljø, er beskrevet. Noen av disse er lakse- og innlandsfiskloven, naturmangfoldloven, akvakulturloven, vannressursloven og plan- og bygningsloven. Flere internasjonale avtaler er også viktige for forvaltningen av laks. Av stor betydning er Norges tilslutning til NASCO, Den nordatlantiske laksevernorganisasjonen. At Norge følger EUs vanndirektiv har også betydning for laksebestandene. Forvaltning av laks foregår dermed på flere nivå, fra internasjonalt til lokalt, og er et mangfoldig system

Lokal og tradisjonell økologisk kunnskap i forskning og forvaltning av laks. En forstudie

Rybråten, S. & Gomez-Baggethun, E. 2016. Lokal og tradisjonell økologisk kunnskap i forskning og forvaltning av laks. En forstudie. – NINA Rapport 1290. 80 s. Rapporten tar utgangspunkt i foreliggende forskning om lokal økologisk kunnskap (LEK) av re-levans for kunnskap om, og forvaltning av villaks. Det er en voksende anerkjennelse av LEK som kilde til økt forståelse av økosystemprosesser, som bidrag til bærekraftige naturpraksiser og som verdifull kunnskap i naturforvaltningen. Dette uttrykkes både i rettighetsprosesser, innen forsk-ning og i forvaltning. I Norge er dette nå forankret i naturmangfoldloven. Lovens § 8 omhandler kunnskapsgrunnlaget og peker på at beslutninger så langt det er rimelig skal bygge på vitenska-pelig kunnskap, men også legge vekt på «kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bæ-rekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.» Forstudiens generelle del har rettet seg mot vitenskapelig litteratur som omhandler lokal, tradi-sjonell- og urfolkskunnskap. I studien er det i tillegg valgt to case-områder, Varanger og Namda-len, der vi har sett nærmere på LEK i lokale kilder. Her har vi også foretatt innledende intervjuer med ansatte ved lokale museer, sentrale personer i relevante institusjoner eller lag og enkelt-personer med kunnskap og erfaring fra fiske av laks i sjø eller elv. Litteraturgjennomgangen og intervjuene som dannet utgangspunkt for denne rapporten har be-lyst mangfoldet som inngår i forståelsen av LEK. Punktvis oppsummert har rapporten vist føl-gende: LEK bør forstås som et mangesidig begrep som rommer et bredt spekter av erfaringsba-sert kunnskap, praksiser, institusjoner og verdisyn Det knytter seg ulike forventninger til hva LEK er (og hva LEK ikke er) blant ulike repre-sentanter, for eksempel blant bærere av erfaringsbasert kunnskap, talspersoner for ulike interessegrupper, politikere, forvaltere/beslutningstakere og samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige forskere Det er i mange miljøer etablert et vitenskapelig og politisk eller forvaltningsmessig skille mellom natur og kultur, eller det menneskelige og ikke-menneskelige. Dette utgjør et premiss som skaper utfordringer i forsøk på å koble LEK og vitenskapelig kunnskap, hvis ikke skillet drøftes og klargjøres Norske studier av LEK viser til blandede erfaringer med kombinasjonen av LEK og viten-skapelig kunnskap i kunnskapsbasert naturressursforvaltning Det er begrenset med innsamlet og tilgjengeliggjort LEK om laks og laksefiske fra elve-fiskere og sjølaksefiskere i Norge, selv om en del finnes bevart i ulike dokumenter, bilder, lydbånd, film og gjenstandssamlinger LEK har en egenverdi og myndighetene har i forbindelse med artsforvaltningen også et ansvar for å ivareta tradisjonelle praksiser og kunnskap Det er begrenset flerfaglighet å spore i norske studier av LEK. Behovet for reelt samarbeid og en åpen tilnærming til ny kunnskapsproduksjon gjør seg gjeldende både innad i forsknings- og forvaltningsmiljøene og mellom forskere, forvaltere og lokalkunnskapsbærere. Kryssdisiplinært kompaniskap i nært samarbeid med lokale partnere sees her som en mulig arbeidsmåte. For å lykkes med dette ser vi behovet for «en tredje tilnærming» som både anerkjenner verdien av LEK og verdien av naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige tilnærminger til LEK. Som et første steg på veien i et slikt arbeid foreslås et lokalt forankret, flerfaglig prosjekt om LEK og laks. Prosjektet bør inneholde følgende elementer: Lokal forankring, der lokale prosjektdeltakere er aktive både i utformingen av prosjektet, underveis i datainnsamlingen og i drøftingen og presentasjonen av resultatene Dialog gjennom alle stadier av prosjektet Flerfaglighet, der prosjektgruppa i tillegg til lokale partnere består av både lakseforskere og samfunnsvitere innenfor relevante miljøer som har jobbet med lokal og tradisjonell økologisk kunnskap Gjensidig respekt for de ulike kunnskapene som representeres Tilrettelegging av prosesser som bevisstgjør deltakerne om deres verdier og priorite-ringer Metodeutvikling for gode prosesser for dialog og samarbeid, og for samskaping av ny kunnskap med utgangspunkt i både lokal og tradisjonell økologisk kunnskap og viten-skapelig produsert kunnskapRybråten, S. & Gomez-Baggethun, E. 2016. Báikkálaš ja árbevirolaš ekologalaš máhttu luosa dutkamis ja hálddašeamis. Ovdastudia. – NINA Raporta 1290. 80 s. Raportta vuođđun lea ovdanbukton dutkan báikkálaš ekonomalaš máhtu hárrái (LEK) man áššáigullevaš lea máhttu ja hálddašeapmi luondduluosa birra. Lea lassáneaddji dohkkeheapmi LEKa hárrái gáldun eambbo áddet ekovuogádatproseassaid, váikkuhussan ceavzilis luondduprasisaide ja mávssolaš máhttun luondduhálddašeapmái. Dát dovddahuvvo sihke vuoigatvuohtaproseassain, dutkamis ja hálddašeamis. Norggas dát lea dál darvehuvvon luonddumáŋggabealatláhkii. Lága 8. paragráfa sisdoallá máhttovuđđosa ja čujuha dasa ahte mearrádusat galget dahkkot dieđalaš máhtu vuođul, muhto maiddái deattuhit “máhtu man vuođđun leat buolvvaid vásáhusat geavahettiin luonddu ja ovttasbarggadettiin luondduin, dasa guoski sámi geavaheapmi, ja mat sáhttet váikkuhit luonddumáŋggabealaga geavaheapmái ja suodjaleapmái.” Ovdastudia oppalaš oassái gullet dieđalaš girjjálaš gáldut mat sisdollet báikkálaš, árbevirolaš- ja eamiálbmotmáhttu. Leat maiddái válljejuvvon guokte case-guovllu, Várjjaga ja Namdalena, gos geahčadit LEK báikkálaš gálduin. Dáppe leat maiddái gažadan báikkálaš museaid bargiid, guovddáš persovnnaid áššáigullevaš institušuvnnain dahje servviin ja ovttaskasolbmuid geain leat máhttu ja vásáhusat luossabivddus mearas dahje jogain. Girjjálašvuohtaguorahallan ja gažadeamit mat leat dán raportta vuođđun, leat čuovggahan máŋgosa LEKa áddejumi hárrái. Čuoggáid mielde oktiigessojuvvon raporta lea čájehan čuovvovačča: LEK berre áddejuvvot máŋggasuorggat doaban mii sisdoallá viiddis válljenmuni vásihanmáhtuin, praksisain, institušuvnnain ja árvooainnuin. Leat sierranas vuordámušat dasa mii LEK lea (ja mii LEK ii leat) sierranas ovddasteaddjiin, ovdamearkka dihtii sis geain lea vásihanmáhttu, ja olbmuin sierranas beroštanjoavkkuin, politihkkáriin, hálddašeaddjiin/mearrideaddjiin ja servodatdieđalaš ja luonddudieđalaš dutkiin. Máŋgga birrasis lea ásahuvvon dieđalaš ja politihkalaš dahje hálddahuslaš erohus luonddu ja kultuvrra gaskkas, dahje olmmošlaš ja ii-olmmošlaš. Dát gárdá premissan mii dagaha hálstalusaid geahččalit ovttastahttit LEKa ja dieđalaš máhtu, jos erohus ii ságaškuššo ja čielggaduvvo. Norgga LEKa guorahallamat čájehit seagáš vásáhusaid ovttastettiin LEK ja dieđalaš máhtu diđolaš luondduvalljodathálddašeamis. Leat unnán mat leat čohkkejuvvon ja ovdanbuktojuvvon LEK luosa ja luossabivddu birra maid leat addán johkaguolásteaddjit ja mearraluossabivdit Norggas, vaikke muhtun oassi gávdno áimmahuššon sierranas dokumeanttain, govain, jietnabáttiin, filmmain ja dávverčoakkáldagain. LEK:as lea iešárvu ja eiseválddiin lea šládjahálddašeami oktavuođas maiddái ovddasvástádus áimmahuššat árbevirolaš praksisaid ja máhtu. Lea unnán máŋgafágalašvuohta mii vuhtto norgalaš guorahallamiin LEKa birra. Lea dárbu duohta oktasašbargui ja rabas lahkaneapmái ođđa máhttobuvttadeami hárrái sihka dutkan- ja hálddašanbirrasiid siskkabealde ja gaskal dutkiid, hálddašeaddjiid ja báikkálašmáhtolaččaid. Rastenhuvddalaš oktasašgoddi mas lea lagaš oktasašbargu báikkálaš guimmiiguin, sáhttá leat vejolaš bargovuohki. Jos dát galgá lihkostuvvat, de oaidnit dárbun “goalmmát geainnu” mii sihke dohkkeha LEKa árvvu ja luonddudieđalaš ja servodatdieđalaš lahkanemiid árvvu LEK:ii. Vuosttas lávkin dán bargui evttohuvvo báikkálaš gullevaš, máŋgafágalaš prošeakta LEKa ja luosa birra. Prošeakta berre sisdoallat čuovvovaš elemeanttaid: Báikkálaš gullevašvuohta, mas báikkálaš prošeaktaoasseváldit leat aktiivvalaččat sihke prošeavtta hábmemis, dađistaga dieđuidčohkkemis ja bohtosiid ságaškuššamis ja ovdanbuktimis. Dialoga buot dásiid áigge prošeavttas. Máŋgafágalašvuohta, dan láhkai ahte prošeaktajoavkkus lassin báikkálaš guoimmit, leat mielde sihke luossadutkit ja servodatdiehttit gullevaš birrasiin mat leat bargan báikkálaš ja árbevirolaš ekologalaš máhtuin. Goappatbealat respekta sierranas máhtuide mat ovddastuvvojit. Proseassaid láhčin mat dahket dihtomielalažžan oasseváldiid sin árvvuid ja vuorohemiid birra. Metodaovddideapmi buriid proseassaid várás dialoga oktasašbarggu hárrái.Rybråten, S. & Gomez-Baggethun, E. 2016. Local and traditional ecological knowledge in re-search and management of Atlantic salmon. A prestudy. – NINA Report 1290. 80 pp. The report takes its point of departure in existing research on local ecological knowledge (LEK) of relevance to conservation and management of Atlantic salmon (Salmo salar L.). There is a growing recognition of LEK as a source of knowledge of ecological processes, for contribution to sustainable practices and as valuable knowledge in management and decision-making. This is evident both in international conventions and guidelines and in legal documents. In Norway, this is now reflected in the Nature Diversity Act. Its § 8 clarifies the knowledge basis for decision-making and underlines that decisions should be based on scientific knowledge, but also empha-sise ‘knowledge that is based on many generations of experience acquired through the use of and interaction with the natural environment, including traditional Sami use, and that can promote the conservation and sustainable use of biological, geological and landscape diversity.’’ The general part of our study addresses scientific research on local-, traditional- and indigenous knowledge. The empirical part of our study focuses on two case study areas; Varanger in Finn-mark and Namdalen in Trøndelag. Here, we have assessed LEK in local sources and conducted initial interviews with local stakeholders. The literature review and the interview data reveals how the concept of LEK comprises multiple understandings and approaches, and points to the following: LEK should be understood as a multi-faceted concept, accommodating a spectrum of experience-based knowledges, institutions, values and world-views. Various stakeholders, like holders of LEK, interest group representatives, decision mak-ers and natural and social scientists, hold different expectations of what LEK is, or is not. A scientific, political or administrative distinction between nature and culture, or the hu-man and non-human dimensions of our environment, can create a barrier in trying to couple LEK and science-based knowledge, unless the distinction is clarified and dis-cussed. Norwegian studies so far report limited success in efforts trying to combine LEK and scientific knowledge in practical natural resources management. To date, a limited amount of LEK about salmon and salmon fisheries has been collected and made available in Norway, even if several museums have collections of documents, photos, film and objects. LEK has intrinsic value and the authorities have, as part of management of biological resources, a responsibility to also address traditional practices and LEK. The report ends by discussing how multidisciplinary projects actively combining LEK and scien-tific knowledge can be used to strengthen local involvement and reduce conflicts in Atlantic salmon management and conservation in Norway.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Forvaltning av laks

Thorstad, E.B. & Rybråten, S. 2021. Forvaltning av laks. NINA Rapport 1968. Norsk institutt for naturforskning. Laks er en viktig naturressurs i Norge, og Norge har ansvar for en stor andel av laksen rundt Nord-Atlanteren. Formålet med denne rapporten er å beskrive forvaltningen av laks, hvem som utfører den og hvordan kunnskap om laks brukes i dagens lakseforvaltning. I rapporten beskrives det hvordan lakseforvaltningen er bygd opp. Det beskrives hvordan laksefisket forvaltes, hvem som har rett til å fiske, hvordan fiskeregler bestemmes, og hvordan fangststatistikken fra sjølaksefisket og elvefisket samles og brukes. Videre beskrives det hvordan laksebestander vurderes i forhold til om de når gytebestandsmål og har et høstbart overskudd. Villaksen har en egen kvalitetsnorm under naturmangfoldloven som bestandene vurderes etter, og denne er også beskrevet. Det øverste ansvaret for lakseforvaltningen er det klima- og miljøministeren og Klima- og miljødepartementet som har. Miljødirektoratet ligger under departementet og har fått ansvar for å gjennomføre lakseforvaltningen og regjeringens politikk på området. Samtidig påvirkes laksen av aktiviteter og lover som ligger under andre departement. Lakseoppdrett er en stor næring som i stor grad påvirker villaksen med rømt oppdrettslaks, lakselus og andre sykdomsorganismer. Produksjon av vannkraft, annen bruk av vann fra vassdragene, veibygging, jernbaneutbygging og sikring mot flom er aktiviteter som påvirker laksen og vassdrag og sjøområder der laksen lever. Offentlig forvaltning er knyttet til lover og forskrifter. Viktige lover for forvaltning av laks, og som berører laksens leveområder og miljø, er beskrevet. Noen av disse er lakse- og innlandsfiskloven, naturmangfoldloven, akvakulturloven, vannressursloven og plan- og bygningsloven. Flere internasjonale avtaler er også viktige for forvaltningen av laks. Av stor betydning er Norges tilslutning til NASCO, Den nordatlantiske laksevernorganisasjonen. At Norge følger EUs vanndirektiv har også betydning for laksebestandene. Forvaltning av laks foregår dermed på flere nivå, fra internasjonalt til lokalt, og er et mangfoldig system