Youth sport 2.0? The development of eSports in Norway from 2016 to 2019

acceptedVersio

Where do they all come from? Youth, fitness gyms, sport clubs and social inequality

Author's accepted version (postprint).This is an Accepted Manuscript of an article published by Taylor & Francis in Sport in Society on 23/11/2020.Available online: http://dx.doi.org/10.1080/17430437.2020.1840554acceptedVersio

Organized Sport and School as Complementary and Competing Venues: Different Patterns for Minority and Majority Youth?

Studien undersøker hvordan frafall fra idrettslag henger sammen med skoleengasjement i form av tid brukt på skolearbeid, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner. Med data fra Ungdata 2017–2019 og respondenter fra norsk videregående skole (16–19 år), finner vi ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom. Blant minoritetsungdom er frafallet fra idrettslag høyest blant de med de beste skolekarakterene, mens det er motsatt for majoritetsungdom. Utdanningsaspirasjoner har ingen betydning for minoritetsungdoms frafallsmønster. Blant majoritetsungdom er det lavere frafall blant de som aspirerer til høyere utdanning enn blant de som ikke gjør det. Frafallet fra idrettslag er samtidig størst blant ungdom som bruker mye tid på lekser – en sammenheng som er tydeligere blant minoritets- enn majoritetsungdom. Vi foreslår at resultatene er uttrykk for et underliggende driv for sosial mobilitet blant minoritetsungdom, som forsterkes av innvandrerfamiliers sosiale kapital, noe som gjør avveiningen til et nullsumspill hvor mer tid til skole gir mindre tid til idrett. For majoritetsungdom tilskrives resultatene skolens og idrettens beslektede logikk. De som er disponert for å mestre skolen, er også kulturelt utrustet for å tiltrekkes av idrettslogikken.publishedVersio

Kjønnet trening som uttrykk for kjønnet mening? Treningsorganisering og treningsmotiver blant ungdom i Norge 13-18 år 2010-2018

Studien undersøker forskjeller i gutters og jenters treningsmotiver og hvorvidt de velger å delta i idrettslag, treningssentre eller egentrening. Tidligere forskning viser at ungdommens treningsmønstre går i retning av det modernitetsteoretikere betegner som individualisering. Det er i liten grad undersøkt hvordan denne individualiseringen er kjønnet. Artikkelens utgangspunkt er de landsrepresentative Ungdataundersøkelsene 2010-2018 med respondenter i aldersgruppen 13-18 år. Resultatene peker på et helseorientert, individualisert og kjønnsdelt treningsfelt. God helse er det mest vektlagte treningsmotivet, og dette er tydeligst for jenter som trener utenfor idrettslag. Å ikke forplikte seg til faste treninger er den viktigste begrunnelsen for å slutte i idrettslag, særlig for eldre tenåringsjenter. Mens konkurranse- og prestasjonsmotiver dominerer blant gutter med økende alder, avtar de for jenter. En høyere andel gutter enn jenter trener i idrettslag, mens jentene foretrekker kommersielle treningssentre. Med utgangspunkt i Giddens’ refleksivitetstese og Bourdieus habitusbegrep, diskuterer vi hvordan forskjeller i treningsmotiver kan forklares som uttrykk for kjønnede identitetsprosjekter og kjønnshabitus. Dette bidrar i neste omgang til å forstå kjønnsforskjeller i treningsorganisering

Kjønnet trening som uttrykk for kjønnet mening? Treningsorganisering og treningsmotiver blant ungdom i Norge 13-18 år 2010-2018

Studien undersøker forskjeller i gutters og jenters treningsmotiver og hvorvidt de velger å delta i idrettslag, treningssentre eller egentrening. Tidligere forskning viser at ungdommens treningsmønstre går i retning av det modernitetsteoretikere betegner som individualisering. Det er i liten grad undersøkt hvordan denne individualiseringen er kjønnet. Artikkelens utgangspunkt er de landsrepresentative Ungdataundersøkelsene 2010-2018 med respondenter i aldersgruppen 13-18 år. Resultatene peker på et helseorientert, individualisert og kjønnsdelt treningsfelt. God helse er det mest vektlagte treningsmotivet, og dette er tydeligst for jenter som trener utenfor idrettslag. Å ikke forplikte seg til faste treninger er den viktigste begrunnelsen for å slutte i idrettslag, særlig for eldre tenåringsjenter. Mens konkurranse- og prestasjonsmotiver dominerer blant gutter med økende alder, avtar de for jenter. En høyere andel gutter enn jenter trener i idrettslag, mens jentene foretrekker kommersielle treningssentre. Med utgangspunkt i Giddens’ refleksivitetstese og Bourdieus habitusbegrep, diskuterer vi hvordan forskjeller i treningsmotiver kan forklares som uttrykk for kjønnede identitetsprosjekter og kjønnshabitus. Dette bidrar i neste omgang til å forstå kjønnsforskjeller i treningsorganisering

Where do they all come from? Youth, fitness gyms, sport clubs and social inequality

The exercise levels in fitness gyms are increasing, but little is known about the fitness participants: who they are (social inequality) and where they come from (the link to club sports). Using Norwegian data, our results reveal that the proportion of fitness exercisers has more than tripled in the 13- to 18-year range. The mirror image is found in sports; 7% have never participated in organized sports. Most youths who participate in fitness do so at a low level, while sport participants exercise more often. More boys than girls are engaged in club sports, and more girls participate in fitness. The socioeconomic differences in the participation levels are much greater in club sports than in fitness. The recent ending of participation in organized youth sports is the best predictor of present fitness participation and self-exercise. The longer the club sport career before dropout, the greater the likelihood of fitness participation and self-exercise

Organisert idrett og skole som komplementære og konkurrerende arenaer: ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom? En analyse av hvordan lekselesing, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner henger sammen med frafall fra idrettslag

Studien undersøker hvordan frafall fra idrettslag henger sammen med skoleengasjement i form av tid brukt på skolearbeid, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner. Med data fra Ungdata 2017–2019 og respondenter fra norsk videregående skole (16–19 år), finner vi ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom. Blant minoritetsungdom er frafallet fra idrettslag høyest blant de med de beste skolekarakterene, mens det er motsatt for majoritetsungdom. Utdanningsaspirasjoner har ingen betydning for minoritetsungdoms frafallsmønster. Blant majoritetsungdom er det lavere frafall blant de som aspirerer til høyere utdanning enn blant de som ikke gjør det. Frafallet fra idrettslag er samtidig størst blant ungdom som bruker mye tid på lekser – en sammenheng som er tydeligere blant minoritets- enn majoritetsungdom. Vi foreslår at resultatene er uttrykk for et underliggende driv for sosial mobilitet blant minoritetsungdom, som forsterkes av innvandrerfamiliers sosiale kapital, noe som gjør avveiningen til et nullsumspill hvor mer tid til skole gir mindre tid til idrett. For majoritetsungdom tilskrives resultatene skolens og idrettens beslektede logikk. De som er disponert for å mestre skolen, er også kulturelt utrustet for å tiltrekkes av idrettslogikken

Idrettens klasseskille - grunn til bekymring? Sosial ulikhet i rekruttering og frafall - En analyse av elever i videregående skole i Trondheim

Formålet med denne studien var å undersøke hvilke dimensjoner ved sosial ulikhet som kan forklare rekruttering til og frafall fra organisert barne- og ungdomsidrett i Trondheim. Særlig tok jeg sikte på å undersøke betydningen av de unges sosiale klassebakgrunn, målt på bakgrunn av foreldrenes sosiale klassetilhørighet, ungdommenes subjektive vurdering av familieøkonomiens betydning for deres aktivitetsdeltakelse og ulike mål på kulturelle ressurser (foreldrenes utdanningsnivå og hvor ofte ungdommene leste aviser). Jeg ville drøfte om og for hvem et eventuelt sosialt klasseskille i de unges idrettsdeltakelse er et problem og, i forlengelsen av dette, om det er grunn til bekymring for at den organiserte idretten ikke er åpen for alle. Datamaterialet var Ungdomsundersøkelsen i Trondheim 2009 (UngHiT). Utvalget bestod av skoleelever på første og andre trinn i videregående skole. Analysene bestod av multippel logistisk regresjonsanalyse av henholdsvis rekruttering til (N=2316) og frafall fra (N=2079) organisert idrett. Resultatene viste at ungdommenes sosiale klassebakgrunn kun hadde betydning for frafall fra organisert idrett og at effekten var relativt beskjeden. De unge i familier med dårlig råd hadde noe større sannsynlighet for å slutte i idrettslag enn ungdommer i mer ressurssterke familier. Den organiserte barne- og ungdomsidretten i Trondheim skiller lite og i omtrent lik grad på sosial klassebakgrunn, kjønn og etnisitet. Jentene hadde noe større sannsynlighet for frafall enn guttene og minoritetsungdommene hadde noe mindre sannsynlighet for å begynne i idrettslag enn majoritetsungdommene. Den ulikhetsdimensjonen som hadde klart størst betydning for de unges deltakelse i organisert idrett generelt og for frafall spesielt, var skoleprestasjonene (indeks bestående av standpunktkarakter i matematikk og norsk skriftlig ved siste karakteroppgjør). Resultatet så ikke ut til å være et uttrykk for underliggende sosiale klasseforskjeller i utvalget. For majoritetsungdommene økte sannsynligheten for å være idrettsungdom betydelig med bedre karakterer. Effekten var særlig tydelig for de som gikk på et yrkesfaglig utdanningsprogram. Dette kom av at de skolesvake majoritetsungdommene på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene var mer underrepresentert i idrettslagene enn de skolesvake majoritetsungdommene på de studieforberedende utdanningsprogrammene. Minoritetsungdommene hadde like stor, men motsatt effekt av skoleprestasjoner. Sannsynligheten for å slutte med organisert idrett økte betydelig med bedre skoleprestasjoner. Effekten var tydeligst for de som gikk på et studieforberedende utdanningsprogram og dette kom av at de skolesvake minoritetsungdommene på de studieforberedende utdanningsprogrammene, hadde mindre sannsynlighet for å slutte i idrettslag enn de skolesvake minoritetsungdommene på de yrkesfaglige utdanningsprogrammene. I en tid med økende økonomisk ulikhet i samfunnet er det rimelig å anta at klasseskille-problematikken i den organiserte barne- og ungdomsidretten vil ha enda større aktualitet i årene som kommer. På bakgrunn av resultatene i denne studien er min vurdering at den organiserte ungdomsidretten (primært i Trondheim i 2009) virker å ha (et visst) potensial for sosial utjevning ved i større grad å holde på de unge i familier med trang økonomi. Det er imidlertid andre ulikhetsdimensjoner som ser ut til å ha langt større betydning for deltakelse i organisert barne- og ungdomsidrett, særlig de unges skoleprestasjoner. Skolen og den organiserte idretten har visse likhetstrekk som muligens gjør at de som behersker (får gode karakterer) skolens logikk, også vil ha stor sannsynlighet for å være flinke i idrett, finne seg til rette i og bli værende i idrettslagene. De unge som får mindre gode karakterer på skolen kan derfor tenkes å ha mindre forutsetninger for å være flinke i, trives med og fortsette med organisert idrett. Skoleflinke minoritetsungdommer kan tenkes å slutte i idrettslag for å få mer tid til skolearbeid. Dette kan skyldes at disse minoritetsungdommene trolig, i større grad enn ungdommer for øvrig, har større og tidligere ambisjoner om å ta høyere utdanning og få tilgang til attraktive jobber i arbeidsmarkedet. Konklusjonen er at både sosial klassebakgrunn, kjønn og etnisitet er sosiale ulikhetsdimensjoner som virker å ha relativt liten og langt på vei ubetydelig effekt på ungdommenes sannsynlighet for å rekrutteres til og falle fra organisert barne- og ungdomsidrett. De mye omtalte sosiale klasseforskjellene i barne- og ungdomsidretten virker dermed å være noe mindre enn hva man får inntrykk av i det offentlige ordskiftet. På bakgrunn av denne studien kan det virke som at idrettens klasseskille er noe overvurdert og at det er relativt liten grunn til bekymring for at kostnadene i forbindelse med organisert idrettsaktivitet utestenger barn og unge i familier med dårlig råd. På bakgrunn av denne studien kan jeg si at barne- og ungdomsidretten (med særlig gyldighet for situasjonen i Trondheim i 2009) virker å ha en litt skjev sosial profil med noe sterkere feste i de øvre samfunnssjiktene og særlig blant vellykkede skoleelever med majoritetsbakgrunn. Nøkkelord: idrett, ungdom, ulikhet, klasse, økonomi, utdanning, skoleprestasjone

Organisert idrett og skole som komplementære og konkurrerende arenaer: ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom? En analyse av hvordan lekselesing, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner henger sammen med frafall fra idrettslag

Studien undersøker hvordan frafall fra idrettslag henger sammen med skoleengasjement i form av tid brukt på skolearbeid, skoleprestasjoner og utdanningsaspirasjoner. Med data fra Ungdata 2017–2019 og respondenter fra norsk videregående skole (16–19 år), finner vi ulike mønstre for minoritets- og majoritetsungdom. Blant minoritetsungdom er frafallet fra idrettslag høyest blant de med de beste skolekarakterene, mens det er motsatt for majoritetsungdom. Utdanningsaspirasjoner har ingen betydning for minoritetsungdoms frafallsmønster. Blant majoritetsungdom er det lavere frafall blant de som aspirerer til høyere utdanning enn blant de som ikke gjør det. Frafallet fra idrettslag er samtidig størst blant ungdom som bruker mye tid på lekser – en sammenheng som er tydeligere blant minoritets- enn majoritetsungdom. Vi foreslår at resultatene er uttrykk for et underliggende driv for sosial mobilitet blant minoritetsungdom, som forsterkes av innvandrerfamiliers sosiale kapital, noe som gjør avveiningen til et nullsumspill hvor mer tid til skole gir mindre tid til idrett. For majoritetsungdom tilskrives resultatene skolens og idrettens beslektede logikk. De som er disponert for å mestre skolen, er også kulturelt utrustet for å tiltrekkes av idrettslogikken