Frivillig innsats i Oslo-idretten

Frivillig innsats er en forutsetning for driften av og aktiviteten i norske idrettslag. Denne undersøkelsen viser hvordan det står til med det frivillige arbeidet i Oslo-idretten. Rapporten viser for det første at sammensetningen av lag er forskjellig i Oslo og resten av landet: flere små lag og store lag i Oslo, og følgelig mindre mellomstore lag. Det er i gjennomsnitt 16 tillitsvalgte pr lag i Oslo, selv om det her med all sannsynlighet er en del overlapp av personer. En leder i et idrettslag sitter gjennomsnittlig 5 år, men så mange som 28 prosent har bare sittet ett år eller mindre, og noen få har sittet veldig lenge og trekker gjennomsnittet opp. Det er flere lag i Oslo (74%) enn i landet for øvrig (66%) der alt arbeidet gjøres av frivillige. Motsatt er det også flere lag i Oslo (7%) enn i landet for øvrig (4%) der en betydelig andel av arbeidet ikke gjøres av frivillige. Det legges ned 96 timer frivillig arbeid i et gjennomsnittlig idrettslag i Oslo i en gjennomsnittlig uke, noe som tilsvarer godt over 3 millioner timer i året og nesten 1775 årsverk. De viktigste arbeidsoppgavene for de frivillige er «støtteapparat» (31%), «trening og instruksjon» (29%) og «administrasjon» (15%). Av frivillig innsats som er knyttet til mer enkeltstående prosjekter, er det tre typer som dominerer: (1) idrettsarrangementer (konkurranser, idrettskoler, treningsopplegg), (2) lotterier, salg og loppemarkeder og (3) jobb eller oppdrag utført for betaling (flytting,kataloger og lignende). Omtrent 70 % av lagene har vært med på slike arrangementer, og i gjennomsnitt har hvert lag deltatt i 3 slike arrangementer og brukt litt over 700 timer på denne typen frivillig arbeid. Dette tilsvarer 475000 timer i året og utgjør nesten 275 årsverk. 24 % av lagene har folk ansatt («til daglig») og det legges ned 1,5 timer betalt arbeid pr uke pr lag. Samlet ble det lagt ned nesten 3,5 millioner timer frivillig arbeid i Oslo-idretten i 2005, noe som tilsvarer 2000 årsverk som igjen har en verdi på over 690 millioner kroner

Norske idrettslag 2002 : Kunnskap, ledelse og styring

Denne rapporten, som er en oppfølger til Norske idrettslag 2000 (ISF-rapport 2001:4), gir en beskrivelse av tre sider ved driften av norske idrettslag år 2002. For det første fokuserer den på hvordan idrettslagene arbeider i forhold til kunnskap. Den tar opp spørsmålet om lagene har handlingsplaner og hva som eventuelt er målsetting i slike planer. Videre undersøkes om lagene har vært involvert i spesielle tiltak for å rekruttere medlemmer. Til slutt viser vi i hvilken grad lagene har vært med på ulike former for kompetansebyggende tiltak, hva slags tiltak det dreier seg om, hvem som har arrangert disse og hvordan lagene vurderte oppfølgingen av de tiltakene de var med på. For det andre inneholder rapporten en oversikt over hvem som sitter i ledelsen av norske idrettslag og hvordan styrene i lagene er sammensatt. Det legges her særlig vekt på kjønns- og alderssammensetning. I denne delen av rapporten ser vi også på hvor lenge ledere og styremedlemmer sitter i sine verv (turn-over), og hvordan lagene er representert i det større idrettssystemet. Rapportens tredje hoveddel tar opp hva idrettslagene selv ser som de største utfordringene i forhold til det å gi medlemmene i laget et bedre tilbud enn de får i dag, og hva styrene i lagene ser som sine viktigste arbeidsoppgaver, evt. hva de helst ville lagt mer vekt på om de hadde muligheten til det. Som en innledning til hovedanalysene, inneholder rapporten en oversikt over idrettslagenes struktur og økonomi og den frivillige innsatsen i lagene. Analysene er basert på Idrettslagsundersøkelsen 2002.publishedVersio

Idrett og sosial integrasjon

Forskning har påvist at det er en positiv sammenheng mellom det å være aktiv i idrett og fysisk helse og subjektivt velvære. I tillegg antas det også ofte at det å delta i frivillig organisert idrett bidrar til en form for sosial integrasjon. Når det gjelder dette temaet finnes det imidlertid mye mindre forskning, og denne rapporten er følgelig et forsøk på å bidra til en bedre forståelse av akkurat dette temaet. For det første inneholder rapporten et innledende teoretisk kapittel som ser nærmere på dette spørsmålet teoretisk; først på et generelt plan - hva vil det kunne si at idretten fungerer sosialt integrerende – og deretter med et mer konkret fokus på problemstillinger som skal besvares i denne rapporten. Fire sett av problemstillinger presenteres og drøftes med utgangspunkt i empiriske data. For det første undersøkes det hvilke begrunnelser folk har for å være aktive i idrettslag, og det fokuseres særlig på ”det sosiale” som en av flere slike begrunnelser. For det andre ses det nærmere på hva slags sosiale fellesskap som faktisk etableres i tilknytning til aktiviteten i idrettslagene: hvor tett er den sosiale interaksjonen og hvor forpliktende oppleves de sosiale relasjonene til de andre i laget å være. Idretten har sitt eget verdigrunnlag, og det er rime-li å anta at verdier i seg selv er et uttrykk for en form for sosial integrasjon. Den tredje problemstilling som belyses empirisk er følgelig om idrettens verdier: deres utbredelse og potensielle sosiale virkninger. Den fjerde innfallsvinkelen til spørsmålet om idrett og sosial integrasjon tar utgangspunkt i et sosialpsykologisk perspektiv basert på en distinksjon mellom sosiale relasjoner og forholdet til aktiviteten i organisasjonen. Analysene er basert på data fra idrettslags undersøkelsen: et tilfeldig utvalg av norske idrettslag og medlemmer i disse lagene

Orker ikke, gidder ikke, passer ikke? Om frafallet i norsk idrett

Samtidig som norske idrettslag har svært mange medlemmer og aktivitetsnivået er høyt, er det også et kjent problem at veldig mange av de som er medlem slutter etter en tid. I denne rapporten ser jeg nærmere på hva denne frafallsproblematikken innebærer, både teoretisk og empirisk. Det at noen slutter i et idrettslag er et problem hvis det innebærer at vedkommende blir mindre fysisk aktiv, mindre sosial aktiv, har det mindre trivelig og lærer mindre enn de ellers ville gjort. I denne rapporten ser jeg på to sider av denne problematikken og antar at det at noen slutter i et idrettslag er et problem hvis det innebærer at de blir mindre fysisk aktive og/eller sosialt aktive (her: aktive i frivillige organisasjoner). Ette fire år sier 34 prosent av de som var med i et idrettslag at de ikke lenger er medlem av det id-rettsslaget de var medlem av tidligere. Til gjengjeld sier nesten halvparten av de som har sluttet at de fortsatt er medlem av et annet idrettslag; dvs at de enten var med i to idrettslag tidligere og har sluttet i et av dem, eller at de har byttet over til et annet idrettslag. Blant de som fortsetter i idrettslaget er 14 prosent mer aktive, 43 prosent er på samme aktivitetsnivå, 20 prosent er mindre aktive og 23 prosent oppgir å være passive medlemmer. 51 prosent av de som har sluttet i idrettslaget oppgir at de er fysisk aktive flere ganger i uken eller mer, 27 prosent en gang i uken og 22 prosent er fysisk aktive sjeldnere enn en gang i uken. Den vanligste arenaen å trene på for de som har sluttet i idrettslaget er «i nærmiljøet» (56 prosent), treningsstudio (34 prosent), hjemme (28 prosent) og skole- eller studiested (26 prosent. De som slutter i den frivillige idretten er noe mindre aktive i andre frivillige organisasjoner enn de som fortsatt er medlem. Det å slutte i et idrettslag er for de fleste en sammensatt affære, men når man blir bedt om å plukke ut én begrunnelse som den aller viktigste er resultatet som følger: «Flyttet» (29 prosent), «Ble skadet» (10 prosent), «Laget hadde ikke noe godt tilbud til meg lenger» (8 prosent), «Måtte bruke tid på familie» (7 prosent), «Måtte bruke tid på utdanning» (7 prosent), «Fikk andre interesser på fritiden» (6 prosent) og «Det var ikke gøy lenger» (6 prosent). Rapporten ser også nærmere på hvordan sosial og idrettslig bakgrunn kan bidra til å forklare forskjeller i endring i aktivitet og hvordan ulike begrunnelser vektlegges av ulike grupper

Treneren: Konkurranse, glede, samhold og medbestemmelse?

Til tross for at treneren er en helt sentral person i forhold til aktiviteten som foregår i norske idrettslag, vet vi i dag ikke så mye om han/henne. Formålet med denne rapporten er mot en slik bakgrunn å se nærmere på trenerens plass og rolle i den frivillig organiserte idretten. Som et teoretisk utgangpunkt, beskrives de rollene en trener inngår i i lys av de mange forventningene det er vanlig å stille til idrettsaktivitet. Man skal prestere (vinne), formilde verdier, lære å samarbeide, ha det trivelig og utvikle sosiale fellesskap. Disse målsettingene kan lett oppfattes som motsetningsfylte når det gjelder hvordan en trening helt konkret skal legges opp, og det er med det ofte et ganske stort handlingsrom i forhold til hva en trener faktisk velger å legge vekt på. Det anvendes så et sett av spørsmål som er utviklet av den amerikanske idrettsforskeren Chelladurai for å finne ut hvordan medlemmene i norske idrettslag ser på trenerne sine i forhold til disse ulike rollene: Fokuserer de på det å prestere, sosiale forhold og/eller det å la de aktive være med å ta beslutninger i forhold til aktiviteten?Den empiriske analysen er delt i to. En første del tar for seg hvem trenerne faktisk er (kjønn, alder, konkurranseorientering), og hvilke utøvere (kjønn, alder, konkurransenivå, type idrett) som har hva slags trenere. Et av hovedfunnene her er at det er en veldig klar mannsdominans i forhold til alle grupper utøvere (også jenter/kvinner). Den andre empiriske delen går gjennom de ulike rollene en trener kan ha, og viser i hvilken grad trenere fyller disse ulike rollene. Trenerne får i hovedsak en høy score på sosial orientering, en relativt høy score på instruksjon/trening og en klart lavere score når det gjelder det å la de aktive være med å bestemme. De to forholdene som betyr mest for å forklare forskjeller i trenerstiler er alder og konkurransenivå. De yngre utøverne og de på høyt konkurransenivå får både den mest instruerende treningen og mest sosial støtte. Samtidig som dette på noen måter kan være vel og bra, antyder det at idretten – i tillegg til den skjeve kjønnssammensetningen – har en utfordring når det gjelder trenerarbeidet i forhold til eldre utøvere og de på et lavere konkurransenivå. Undersøkelsen er basert på Idrettslagsundersøkelsen som består av et tilfeldig utvalg av medlemmer i norske idrettslag over 12 år

Treneren: Konkurranse, glede, samhold og medbestemmelse?

Til tross for at treneren er en helt sentral person i forhold til aktiviteten som foregår i norske idrettslag, vet vi i dag ikke så mye om han/henne. Formålet med denne rapporten er mot en slik bakgrunn å se nærmere på trenerens plass og rolle i den frivillig organiserte idretten. Som et teoretisk utgangpunkt, beskrives de rollene en trener inngår i i lys av de mange forventningene det er vanlig å stille til idrettsaktivitet. Man skal prestere (vinne), formilde verdier, lære å samarbeide, ha det trivelig og utvikle sosiale fellesskap. Disse målsettingene kan lett oppfattes som motsetningsfylte når det gjelder hvordan en trening helt konkret skal legges opp, og det er med det ofte et ganske stort handlingsrom i forhold til hva en trener faktisk velger å legge vekt på. Det anvendes så et sett av spørsmål som er utviklet av den amerikanske idrettsforskeren Chelladurai for å finne ut hvordan medlemmene i norske idrettslag ser på trenerne sine i forhold til disse ulike rollene: Fokuserer de på det å prestere, sosiale forhold og/eller det å la de aktive være med å ta beslutninger i forhold til aktiviteten?Den empiriske analysen er delt i to. En første del tar for seg hvem trenerne faktisk er (kjønn, alder, konkurranseorientering), og hvilke utøvere (kjønn, alder, konkurransenivå, type idrett) som har hva slags trenere. Et av hovedfunnene her er at det er en veldig klar mannsdominans i forhold til alle grupper utøvere (også jenter/kvinner). Den andre empiriske delen går gjennom de ulike rollene en trener kan ha, og viser i hvilken grad trenere fyller disse ulike rollene. Trenerne får i hovedsak en høy score på sosial orientering, en relativt høy score på instruksjon/trening og en klart lavere score når det gjelder det å la de aktive være med å bestemme. De to forholdene som betyr mest for å forklare forskjeller i trenerstiler er alder og konkurransenivå. De yngre utøverne og de på høyt konkurransenivå får både den mest instruerende treningen og mest sosial støtte. Samtidig som dette på noen måter kan være vel og bra, antyder det at idretten – i tillegg til den skjeve kjønnssammensetningen – har en utfordring når det gjelder trenerarbeidet i forhold til eldre utøvere og de på et lavere konkurransenivå. Undersøkelsen er basert på Idrettslagsundersøkelsen som består av et tilfeldig utvalg av medlemmer i norske idrettslag over 12 år

Frivillig innsats i Oslo-idretten

Frivillig innsats er en forutsetning for driften av og aktiviteten i norske idrettslag. Denne undersøkelsen viser hvordan det står til med det frivillige arbeidet i Oslo-idretten. Rapporten viser for det første at sammensetningen av lag er forskjellig i Oslo og resten av landet: flere små lag og store lag i Oslo, og følgelig mindre mellomstore lag. Det er i gjennomsnitt 16 tillitsvalgte pr lag i Oslo, selv om det her med all sannsynlighet er en del overlapp av personer. En leder i et idrettslag sitter gjennomsnittlig 5 år, men så mange som 28 prosent har bare sittet ett år eller mindre, og noen få har sittet veldig lenge og trekker gjennomsnittet opp. Det er flere lag i Oslo (74%) enn i landet for øvrig (66%) der alt arbeidet gjøres av frivillige. Motsatt er det også flere lag i Oslo (7%) enn i landet for øvrig (4%) der en betydelig andel av arbeidet ikke gjøres av frivillige. Det legges ned 96 timer frivillig arbeid i et gjennomsnittlig idrettslag i Oslo i en gjennomsnittlig uke, noe som tilsvarer godt over 3 millioner timer i året og nesten 1775 årsverk. De viktigste arbeidsoppgavene for de frivillige er «støtteapparat» (31%), «trening og instruksjon» (29%) og «administrasjon» (15%). Av frivillig innsats som er knyttet til mer enkeltstående prosjekter, er det tre typer som dominerer: (1) idrettsarrangementer (konkurranser, idrettskoler, treningsopplegg), (2) lotterier, salg og loppemarkeder og (3) jobb eller oppdrag utført for betaling (flytting,kataloger og lignende). Omtrent 70 % av lagene har vært med på slike arrangementer, og i gjennomsnitt har hvert lag deltatt i 3 slike arrangementer og brukt litt over 700 timer på denne typen frivillig arbeid. Dette tilsvarer 475000 timer i året og utgjør nesten 275 årsverk. 24 % av lagene har folk ansatt («til daglig») og det legges ned 1,5 timer betalt arbeid pr uke pr lag. Samlet ble det lagt ned nesten 3,5 millioner timer frivillig arbeid i Oslo-idretten i 2005, noe som tilsvarer 2000 årsverk som igjen har en verdi på over 690 millioner kroner

Orker ikke, gidder ikke, passer ikke? Om frafallet i norsk idrett

Samtidig som norske idrettslag har svært mange medlemmer og aktivitetsnivået er høyt, er det også et kjent problem at veldig mange av de som er medlem slutter etter en tid. I denne rapporten ser jeg nærmere på hva denne frafallsproblematikken innebærer, både teoretisk og empirisk. Det at noen slutter i et idrettslag er et problem hvis det innebærer at vedkommende blir mindre fysisk aktiv, mindre sosial aktiv, har det mindre trivelig og lærer mindre enn de ellers ville gjort. I denne rapporten ser jeg på to sider av denne problematikken og antar at det at noen slutter i et idrettslag er et problem hvis det innebærer at de blir mindre fysisk aktive og/eller sosialt aktive (her: aktive i frivillige organisasjoner). Ette fire år sier 34 prosent av de som var med i et idrettslag at de ikke lenger er medlem av det id-rettsslaget de var medlem av tidligere. Til gjengjeld sier nesten halvparten av de som har sluttet at de fortsatt er medlem av et annet idrettslag; dvs at de enten var med i to idrettslag tidligere og har sluttet i et av dem, eller at de har byttet over til et annet idrettslag. Blant de som fortsetter i idrettslaget er 14 prosent mer aktive, 43 prosent er på samme aktivitetsnivå, 20 prosent er mindre aktive og 23 prosent oppgir å være passive medlemmer. 51 prosent av de som har sluttet i idrettslaget oppgir at de er fysisk aktive flere ganger i uken eller mer, 27 prosent en gang i uken og 22 prosent er fysisk aktive sjeldnere enn en gang i uken. Den vanligste arenaen å trene på for de som har sluttet i idrettslaget er «i nærmiljøet» (56 prosent), treningsstudio (34 prosent), hjemme (28 prosent) og skole- eller studiested (26 prosent. De som slutter i den frivillige idretten er noe mindre aktive i andre frivillige organisasjoner enn de som fortsatt er medlem. Det å slutte i et idrettslag er for de fleste en sammensatt affære, men når man blir bedt om å plukke ut én begrunnelse som den aller viktigste er resultatet som følger: «Flyttet» (29 prosent), «Ble skadet» (10 prosent), «Laget hadde ikke noe godt tilbud til meg lenger» (8 prosent), «Måtte bruke tid på familie» (7 prosent), «Måtte bruke tid på utdanning» (7 prosent), «Fikk andre interesser på fritiden» (6 prosent) og «Det var ikke gøy lenger» (6 prosent). Rapporten ser også nærmere på hvordan sosial og idrettslig bakgrunn kan bidra til å forklare forskjeller i endring i aktivitet og hvordan ulike begrunnelser vektlegges av ulike grupper

Norske idrettslag 2000 : Struktur, økonomi og frivillig innsats

Rapporten presenterer data fra en større undersøkelse av norske idrettslag: Idrettslagsundersøkelsen 1999–2000. For det første gir rapporten en oversikt over strukturelle trekk ved norske idrettslag: størrelse, organisasjonsstruktur, medlemssammensetning, konkurranseorientering, alder, aktivitetsmønster og geografisk tilhørighet. Deretter beskrives idrettslagenes økonomi. Først omfanget og sammensetningen av lagenes økonomi, som så utdypes i en sammenlikning av særidretts- og fleridrettslag. Til slutt drøftes spørsmålet om kommersialisering mer inngående. Rapportens tredje del fokuserer på det frivillige arbeidet som legges ned i norske idrettslag: hvor sentralt det er i forhold til den samlede mengde arbeid som gjøres i lagene, hvor viktig det er i forhold til betalt arbeid og hvor mye arbeid, betalt og frivillig, som legges ned pr. medlem. Det legges også vekt på å studere hvordan det betalte og frivillige arbeidet står ulikt i forskjellige typer idrettslag

Populist political right opinions and political trust among Norwegian youth

Recent decades have seen the growth of various strands of rightwing populist political orientations, where populism and critique of immigration policies have been central. These ideological developments have caused concern for the legitimacy of social and political institutions. The question explored in this paper, based on Norwegian survey data, is ‘Which types of right political orientations exist among young people, and how do these political attitudes affect trust in social and political institutions?’ The results reveal the existence of both a populist ‘new right’ political orientation similar to the ideology of the Progress Party and a nativist ideology. The new right orientation contains two sets of variables: (i) economic liberalism/state scepticism and (ii) nationalist values. For trust in political institutions, the emerging picture is complex because the nationalist dimension of both the populist orientation and the nativist ideological orientation implies a high level of trust in political institutions. To the extent the new right political orientations causes mistrust, it seems to come from the liberal economic, anti-statist values included in this ideology. Based on these findings, future researchers should distinguish more clearly between the ideological dimensions going into populist political right orientations and the relationship between attitudes and more practical implications of such ideologies