Environmental justice in a very green city: Spatial inequality in exposure to urban nature, air pollution and heat in Oslo, Norway

Poorer citizens are often more exposed to environmental hazards due to spatial inequalities in the distribution of urban blue-green space. Few cities have managed to prevent spatial and social inequality despite sustainable development strategies like compact city planning. We explore whether environmental injustice exists in a city where one would least expect to find it: a city with abundant nature, an affluent population governed by a left leaning social democratic city council, and an aggressive densification strategy; Oslo, Norway. Green space was measured with a satellite-derived vegetation index which captures the combined availability of gardens, street trees, parks and forest. Blue space was defined by the proximity of residential areas to the closest lake, river or fjord. We found that poorer city districts, often with greater immigrant populations, have less available blue-green spaces and are disproportionately exposed to hazardous air pollution levels, but not extreme heat compared to wealthier city districts. Citizens living within 100 m of a water body are likely to earn US$20,000 more per year than citizens living 500 m away from water, and a US$ 3000 increase in annual income corresponds to a 10 % increase in green space availability. Hazardous air pollution concentrations in the poorest city districts were above levels recommended by the WHO and Oslo municipality. Historical trends showed that districts undergoing population densification coincide with the lowest availability of blue-green space, suggesting that environmental justice has been overlooked in compact city planning policy. Despite Oslo's affluence and egalitarian ideals, the patterns of inequality we observed mirror the city's historical east-west class divide and point to spatial concentration of wealth as a core factor to consider in studies of green segregation. Urban greening initiatives in Oslo and other cities should not take spatial equality for granted, and instead consider socio-economic geographies in their planning process. Green space Blue space Densification Urban nature Urban sustainability ExposurepublishedVersio

“Don’t confuse me with facts”—how right wing populism affects trust in agencies advocating anthropogenic climate change as a reality

Everyday public denial of anthropogenically caused climate change (ACC) has complex antecedents and exists on both individual and institutional levels. Earlier research has linked ACC denial to opposition to formal science and elites, perceived threats to the industrialist capitalist order and existing system properties. Research also suggest that trust in public organizations is a key factor in determining support or opposition to climate change policies. In this paper, we explore the possibility that right wing populism and anti-elitist attitudes fuel both ACC denial and low trust in environmental institutions. We surveyed a representative sample of Norwegians (N = 3032) to measure ACC denial, how denial is linked to socio-demographic characteristics, trust in environmental institutions, attitudes toward elites and immigration, as well as environmental attitude orientations. Results show that lack of trust in environmental institutions is strongly associated with ACC denial, and furthermore that the degree of trust—or lack thereof—is partly a function of anti-elitist attitudes, opposition to migration and views of nature

Warranty for a better world? The politics of environmental knowledge in bioeconomic sustainability certificates

Sustainability certificates are increasingly used as tools for shaping bioeconomic production processes and trade. However, their specific effects are subjected to debate. A multitude of certificate schemes and standards are currently in use, defining and measuring sustainability in the bioeconomy in highly varying ways. Different representations of environmental effects, resulting from the use of different standards or scientific methods in certification, can have very real implications for how, where and to which degree bioeconomic production can be conducted and the environment will be conserved. Further, the implications for bioeconomic production practices and management embedded in the environmental knowledge employed in bioeconomic sustainability certificates will produce different winners and losers, and privilege some societal or individual concerns at the expense of others. In this way, sustainability certificates share some characteristics with other standards and policy tools that embody political contingencies, but are presented and often understood as objective and neutral. The paper argues that the politics of environmental knowledge involved in these processes warrant more awareness, scrutiny and explicit consideration from decision makers, policy developers and researchers. Bioeconomy Certificates Environmental knowledge Politics of knowledge SustainabilitypublishedVersio

Den skjulte styringen

Lately, we have seen several overt attempts from politicians and corporate interests to steer research in the directions they prefer. However, such attempts are always met with outrage and resistance, and they lead to extensive public debate. We contend that more subtle and hidden control over research is exercised on a day-today basis, yet it is rarely discussed. Research programs and new research centers are often designed based on premises that are no less political than clumsy attempts at controlling scientists. Programs are designed to stimulate economic growth, energy production, commodification, job creation, a more effective government, etc. These premises are rarely articulated and almost never discussed. Many Norwegian and EU research programs will automatically exclude research that questions them. This means that only research that is “useful” for particular interests is funded. The claim that this form of “usefulness” is universally good is in fact strongly political. This hidden political control impairs our possibilities to conduct research to facilitate alternative societal development trajectories and serve civic society. It should be discussed much more openly and critically than is the case today. research policy, power relations, politicspublishedVersio

Evaluering av norsk handlingsplan for dverggås

Kvalnes, T., Follestad, A., Krange, O. & Tombre, I.M. 2023. Evaluering av norsk handlingsplan for dverggås. NINA Rapport 2349. Norsk institutt for naturforskning. Dverggåsa (Anser erythropus) er en kritisk truet art i Norge, den har gått fra å være en tallrik fugl på 1940-tallet til å ha en hekkebestand som de siste tre generasjonene gjentatte ganger har vært færre enn 50 reproduserende individer. Den norske hekkebestanden utgjør nesten hele den gjenværende fennoskandiske bestanden av arten. Dette har gjort at dverggåsa har blitt utpekt som en prioritert art med egen forskrift. BirdLife Norge (tidligere Norsk Ornitologisk Forening) har siden 1985 gjennomført årlige prosjekter i Finnmark, for å kartlegge og overvåke bestanden. Gjennom blant annet merking med halsringer, fotringer og GPS-loggere har de kartlagt trekkrutene fra Norge til overvintringsområdene i Hellas. NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet foretatt en samlet evaluering av aktivitetene i den norske handlingsplanen for dverggås som ble publisert i 2009. Målene med evalueringen var 1) å evaluere måloppnåelse i forhold til handlingsplanen, 2) å evaluere hvorvidt kunnskap fra overvåkningen blir tilrettelagt og formidlet for videre bruk, 3) å evaluere organisering og finansiering av tiltak og 4) å gi innspill til videre kunnskapsinnhenting og tiltak i det framtidige arbeidet. Evalueringen er basert på en gjennomgang av relevante publiserte resultater, slik som rapporter fra BirdLife Norge og vitenskapelige artikler, og annen informasjon som er laget i tilknytning til prosjektet. Dette for å få en oversikt over nåværende kunnskap om bestanden. Vi har intervjuet informanter som representerer en rekke interessegrupper og brukere av informasjon fra arbeidet med dverggåsa. I tillegg har vi, ved bruk av den såkalte rød til grønn metoden, vurdert behovet for kunnskapsinnhenting og tiltak på veien videre. Målene i handlingsplanen var 1) å stanse den pågående bestandsnedgangen innen 2015 og 2) øke den fennoskandiske bestanden til 1000 individer på lengre sikt. Mål nummer to har ikke blitt oppnådd enda. Bestandsnedgangen er imidlertid stanset og bestanden har utvist en svak vekst, slik at det første målet dermed er nådd. Dette vurderes i stor grad som en effekt av de samlede tiltakene som er igangsatt for å bevare arten. En revidering av handlingsplanen anbefales. Nye bestandsmål bør defineres som steg på veien mot å sikre en levedyktig bestand. Dette kan operasjonaliseres ved å benytte rødlistekriteriene til å definere mål og informere valg av tiltak. Tiltakene som er igangsatt har hatt som formål å redusere voksendødelighet og øke ungeproduksjonen. Det har vært innført ferdselsforbud i viktige rasteområder, som på Valdakmyra i Porsanger kommune og Rørholmen i Alta kommune. Årlig uttak av rødrev (Vulpes vulpes) har vært gjennomført i og rundt hekkeområdet. Det er innført jaktforbud på grågås (Anser anser) i store deler av Finnmark for å unngå at dverggjess blir felt ved en feiltakelse. Utstrakt internasjonalt samarbeid med Finland, Russland og andre land har vært viktig for å overvåke, redusere ulovlig jakt og sikre viktige funksjonsområder langs trekkrutene og i vinterområdene. Tiltakene har generelt god støtte blant informantene. De uttrykker at folk er opptatt av at en skal ta vare på dverggåsa. Personer i forvaltningen og museumsansatte benytter i stor grad kunnskapen som genereres av overvåkingen og ulike forskningsprosjekter. Det er imidlertid en mangel på kunnskap om arbeidet med dverggåsa blant andre folk som bruker funksjonsområdene og vi har observert et ønske om at kunnskapen i større grad formidles. Det er informanter som forteller at flere interessenter ikke er enige i jaktforbudet, særlig gjelder det de etablerte grensene for hvor jaktforbudet skal gjelde. Det er også en misnøye blant noen interessenter som uttrykker at jegerstanden undervurderes når forvaltningen tar som utgangspunkt at de ikke kan skille dverggås fra grågås under jakten. Her anbefales det at forvaltningen går i dialog med interessegrupper (bønder og jegere) for å se om det kan være mulig å gjøre tilpasninger som møter deres behov eller sikrer bedre informasjonsflyt og kommunikasjon samtidig som en forhindrer økt risiko for dverggåsa. En diskusjon om justering av grensene for jaktforbudet bør være en del av en slik dialog. Vår evaluering tilsier at mye av arbeidet som har vært gjennomført gjennom mange år har vært viktig og bør fortsette i årene framover. Nye mål for arten og noen nye tiltak foreslås innført. Men dverggåsa trekker over store avstander og mange land. Det er begrenset hva man kan oppnå med nasjonale tiltak i Norge. For å sikre størst mulig sannsynlighet for å lykkes vil det være ytterst viktig at det internasjonale arbeidet prioriteres i tiden framover. Evalueringen avdekker også noen kunnskapsmangler som vil være viktig å dekke slik at mer skreddersydde tiltak kan iverksettes og effekten av tiltak slik som rødrev uttak kan evalueres med mer detaljert kunnskap om predasjon. Internasjonalt er det spesielt viktig å sikre områdene som benyttes under trekket og overvintringen mot ulovlig jakt, nedbygging og forstyrrelser. En fortsatt overvåking på overvintring, langs trekkruta og på rasteplass i Norge er vesentlig for å kunne evaluere effekten av de ulike tiltakene. Basert på informasjon fra intervjuene kan det også vurderes om det skal etableres en form for ressursgruppe, der representanter for ulike involverte og berørte aktører kan møtes. Et slikt fora vil åpne for tettere dialog, erfaring- og kunnskapsutvikling og vil sannsynligvis også bidra til en økt forståelse og aksept for ulike tiltak. Dermed kan det også bidra til å nå forvaltningsmålene

Grenser for individualisering.

Avhandlingen som inneholder fire artikler og en teoretisk innledning handler om den såkalte individualiseringstesen. Det stilles spørsmålet om vi må betjene oss av begreper om en ny form for modernitet hvis vi vil forstå dagens unge, eller om ordene som skulle feste modernitetens tidligere faser på begrep, fremdeles gir viktige innsikter? Konklusjonen er enkelt at mye som er gammelt lever videre i det som er nytt, og at det nok finnes seiglivede grenser for hvor langt individualiseringen kan gå

Grenser for individualisering.

Traditional ways of understanding youth have lately been challenged by theories of a new modernity.The author asks the following questions:- Do we need new terms about a new modernity to understand youth today?- Or, do old terms still contain significant insights into young peoples lives?The thesis, which consists of four empirical articles and a theoretical introduction, discuss the individualized society. Terms like high modernity, late modernity, risk society or liquid modernity are often used to label current social reality. Despite some differences the terms are comparable in pointing to some central developments. The idea that modern societies are becoming increasingly individualized is one such development. In short, the individualization hypothesis claims that old institutions have lost their influence over peoples lives - individuals are now left to them selves and their reflexive capacities while making important life choices. The theoretical introduction discusses how these diagnoses of modern social life imply a radical break with central insights in the sociological tradition stating that individuality and individual actions on a deep level are of a social nature.Increasing individualization could entail decreasing influence of social and cultural determinants when young people incorporate childhood taboos (like sexual actions and smoking cigarettes) into a legitimate repertoire of actions, or when they make up their minds for the first time on important political issues. From different empirical angles four articles give examples of how young peoples actions and attitudes are closely tied to cultures and structures that have survived from the earlier phases of modernity.- Article no. 1 "Reflexive tradition: Young working-class hunters between wolves and modernity" is about a network of young hunters with members who feel obliged towards their fathers old working-class culture, but at the same time incorporate it into modern life projects.- Article 2 "Return of the Marlboro Man? Smoking among Young Norwegian adults" shows that smoking is closely associated with the social position young people are aiming to acquire through their educational tracks, but also that consumption of cigarettes to a lesser extent is embedded in the class position of their background.- Article 3 "Anti-foreign sentiments among youth in Oslo: A matter of social stratification or individualized identity formation?" demonstrates that anti-foreign sentiment can occur through mechanisms evolving on the level of social class, or from a strong feeling of belonging to a nation, but also that class background and national identity do not correspond with each other.- Article 4 Å angre på sex" shows that sexual actions still is often legitimized through a norm encouraging sexual actions to be committed in a context of love, and that double standards for boys and girls still operate in the field of sexuality.The thesis concludes by stating, quite simply, that limits for how far individualization can develop, die hard