Negotiating nature : bodybuilding and the art of being some body

In bodybuilding 'nature' and 'culture' clash. While many physical activities are acclaimed for the way in which these are said to celebrate and enhance the aesthetics of bodies, the few accounts of bodybuilding which feature in the media generally question both the sport of bodybuilding and the cultivation of bodybuilders• bodies. Images of male and female bodybuilders' bodies are. significantly different from 'traditional' images of bodies.The cultivation of bodies in bodybuilding appears to fuse images of the masculine and the feminine. Reading the body as 'text• in bodybuilding thus becomes ambiguous because the body, as a 'natural' signifier of sexuality, has been 're-worked'. Femininity and masculinity are no longer seen to be 'natural ‘ attributes of a person's body. They have to be created. This thesis debates how and why ambiguity surrounds bodybuilding.In particular it is argued that power relations and discourses of bodybuilding produce both docile bodies and empowering identities. These processes are characterised by conflict. Thus, a discourse of bodybuilding presents a particular perception of ideal bodies which resists dominant discourses concerning bodies. The recording and presentation of a 'culture' of bodybuilding in the thesis has produced methodological debates. The qualitative method adopted in the study - ethnography - has been debated in relation to theoretical discussions of discourses of sexuality, health, and sport. The position of this thesis is that a culture of bodybuilding can challenge and bring about changes in perceptions of what constitutes bodies, thus facilitating new interpretations of how subjectivities can be negotiated through body work

The multicultural kindergarten in rural areas

Norsk: I denne rapporten presenteres resultater fra en surveyundersøkelse gjennomført i barnehager i rurale strøk i sju fylker høsten 2009. 525 pedagogiske ledere og 288 styrere svarte på undersøkelsen. Undersøkelsen har hatt som mål å innhente kunnskaper om hva som kjennetegner flerkulturelle barnehager i rurale strøk. Kun 18 av Norges 430 kommuner faller utenfor den definisjonen vi har brukt av rural. Surveyen kan slik sees som relevant for kunnskap om profesjonsutøvelse i barnehager i store deler av Norge. I undersøkelsen er det lagt særlig vekt på å kartlegge profesjonsutøveres arbeid med minoritetsspråklige barn og deres familier, og bakgrunnstall som kan skildre et bilde av en del kontekstuelle forhold for pedagogisk virksomhet. Det er blant annet innhentet kunnskap om hvilke språk som er representert, hvordan barnehagen arbeider med språk og kartlegging av språk, hvilket innhold som presenteres i strukturerte aktiviteter, personalets utdanning og språk, og foreldresamarbeid. Det er gjort frekvensanalyser av svarene på alle spørsmålene i spørreskjemaene. Videre er det gjort variansanalyse på noen av spørsmålene. Rapporten vektlegger i stor grad å presentere resultater fra undersøkelsen. Disse er slik vi forstår det interessante for videre systematisk arbeid for å heve kompetansen blant personalet i barnehager. De er også interessante sett opp mot Kunnskapsdepartementets fokus på kvalitet på innholdet i barnehagen. Resultatene viser at det i alle kommuner i de sju fylkene finnes minoritetsspråklige barn i barnehage. 84 prosent av styrerne svarer at det i dag går flerspråklige barn i deres barnehage. De resterende 16 prosent har arbeidet med minoritetsspråklige barn de siste tre årene. Det er imidlertid få barn med flere språk i hver barnehage, i ca. 31 prosent går det ett eller to barn med flerspråklig kompetanse og i ca 27 prosent av barnehagene går tre eller fire flerspråklige barn. Omtrent 80 prosent av minoritetsspråklige barn i barnehager i rurale områder, har enten polsk, somalisk, arabisk eller somalisk som morsmål. Et sentralt funn er at det kun er 3 prosent av profesjonsutøvere i undersøkelsen som har fordypning og/eller videreutdanning i flerkulturell pedagogikk eller liknende. Dette ser ut til å gjenspeile seg i den praksisen som respondentene rapporterer. Et eksempel er hva slags innhold som velges i strukturerte aktiviteter i barnegrupper. Det ser også ut til at styreres utdanningsbakgrunn i flerkulturell pedagogikk har betydning for den pedagogiske praksisen barn og foreldre møter i barnehagen i rurale områder. Videre er fraværet av minoritetsspråkene i de rapporterte pedagogiske praksiser slående. Det ser ut til at norsk dominerer, både når det gjelder kulturelle uttrykk og innhold, og når det gjelder språk. Norsk i denne sammenheng kan se ut til å bevege seg innenfor en monokulturell betydning.English: This report presents results from a survey that was carried out in kindergartens in rural areas in Norway 2009, and where 525 preschool teachers and 288 head teachers of kindergartens were the respondents. The data from this survey provide knowledge of how kindergartens work with a diverse group of children, and thus functions as a ground from which to critically plan future educational policies for the field of early childhood education in a multicultural society. For clarification, a multicultural kindergarten was defined in the survey as a kindergarten where children from linguistic and cultural minorities attend. The respondents were asked about various topics and pedagogical practices related to how they worked with children and families from linguistic and cultural minorities in their institutions. They were asked questions or asked to respond to statements about their educational backgrounds, how they worked with linguistic minorities to learn Norwegian and to support home languages in formal and informal activities, in what ways they cooperated with parents, who is responsible for the various language learning activities, which topics that were most often used in formal pedagogical situations and what cultural context they were based on (for example, Norwegian, Somali, Polish), thoughts regarding the role of play, etc. They were also asked more informative contextual questions letting us imagine some of the premises of practices in rural areas. The survey aimed at creating knowledge about how staff in kindergartens in rural districts work to cater for the learning and participation of children from linguistic and cultural minorities, and some of the conditions they work under. The reported practices can also say something about how all the children are exposed to the fact that Norway is understood as a multicultural society. The survey is part of a larger project were also qualitative methods are used. In short, the results that is presented in this report show that most preschools in rural areas have a low number of children and parents with minority backgrounds, very few of the professional staff have formal multicultural education, when working with language it is the Norwegian language that seem to be taken up, local/Norwegian culture is dominating when preschool teachers are taking part in meaning making with the children, etc.Kunnskapsdepartementet, Praksisrettet FOU barnehage, grunnopplæring og lærerutdannin

Den flerkulturelle barnehagen i rurale områder:Nasjonal surveyundersøkelse om minoritetsspråklige barn i barnehager utenfor de store byene

Norsk: I denne rapporten presenteres resultater fra en surveyundersøkelse gjennomført i barnehager i rurale strøk i sju fylker høsten 2009. 525 pedagogiske ledere og 288 styrere svarte på undersøkelsen. Undersøkelsen har hatt som mål å innhente kunnskaper om hva som kjennetegner flerkulturelle barnehager i rurale strøk. Kun 18 av Norges 430 kommuner faller utenfor den definisjonen vi har brukt av rural. Surveyen kan slik sees som relevant for kunnskap om profesjonsutøvelse i barnehager i store deler av Norge. I undersøkelsen er det lagt særlig vekt på å kartlegge profesjonsutøveres arbeid med minoritetsspråklige barn og deres familier, og bakgrunnstall som kan skildre et bilde av en del kontekstuelle forhold for pedagogisk virksomhet. Det er blant annet innhentet kunnskap om hvilke språk som er representert, hvordan barnehagen arbeider med språk og kartlegging av språk, hvilket innhold som presenteres i strukturerte aktiviteter, personalets utdanning og språk, og foreldresamarbeid. Det er gjort frekvensanalyser av svarene på alle spørsmålene i spørreskjemaene. Videre er det gjort variansanalyse på noen av spørsmålene. Rapporten vektlegger i stor grad å presentere resultater fra undersøkelsen. Disse er slik vi forstår det interessante for videre systematisk arbeid for å heve kompetansen blant personalet i barnehager. De er også interessante sett opp mot Kunnskapsdepartementets fokus på kvalitet på innholdet i barnehagen. Resultatene viser at det i alle kommuner i de sju fylkene finnes minoritetsspråklige barn i barnehage. 84 prosent av styrerne svarer at det i dag går flerspråklige barn i deres barnehage. De resterende 16 prosent har arbeidet med minoritetsspråklige barn de siste tre årene. Det er imidlertid få barn med flere språk i hver barnehage, i ca. 31 prosent går det ett eller to barn med flerspråklig kompetanse og i ca 27 prosent av barnehagene går tre eller fire flerspråklige barn. Omtrent 80 prosent av minoritetsspråklige barn i barnehager i rurale områder, har enten polsk, somalisk, arabisk eller somalisk som morsmål. Et sentralt funn er at det kun er 3 prosent av profesjonsutøvere i undersøkelsen som har fordypning og/eller videreutdanning i flerkulturell pedagogikk eller liknende. Dette ser ut til å gjenspeile seg i den praksisen som respondentene rapporterer. Et eksempel er hva slags innhold som velges i strukturerte aktiviteter i barnegrupper. Det ser også ut til at styreres utdanningsbakgrunn i flerkulturell pedagogikk har betydning for den pedagogiske praksisen barn og foreldre møter i barnehagen i rurale områder. Videre er fraværet av minoritetsspråkene i de rapporterte pedagogiske praksiser slående. Det ser ut til at norsk dominerer, både når det gjelder kulturelle uttrykk og innhold, og når det gjelder språk. Norsk i denne sammenheng kan se ut til å bevege seg innenfor en monokulturell betydning

Outcome of SARS-CoV-2 infection among patients with common variable immunodeficiency and a matched control group: A Danish nationwide cohort study.

The risk of severe adult respiratory coronavirus-2 (SARS-CoV-2) infection and the course of the infection among individuals with common variable immunodeficiency (CVID) relative to the general population have been a matter of debate. We conducted a Danish nationwide study comparing the timing of SARS-CoV-2 vaccination, the risk of first confirmed SARS-CoV-2 infection, re-infection, and the outcome of infection among individuals with CVID relative to an age- and gender matched control group. Cox regression was used to calculate incidence rate ratios. The CVID patients received SARS-CoV-2 vaccinations earlier than those included in the population control group. Even so, the risks of both first infection and re-infection were increased among the individuals with CVID. The CVID group also had increased risk for hospital contacts due to SARS-CoV-2 infection relative to the general population. However, reassuringly, the risk of mechanical ventilation and death did not differ between the groups, but the numbers were low in both groups, making the estimates uncertain. Though this is the largest study to investigate the risk of SARS-CoV-2 infections and outcomes hereof among individuals with CVID relative to the general population, we cannot rule out minor differences in severity, which might only be detectable with an even larger sample size

Observed protection against SARS-CoV-2 reinfection following a primary infection: A Danish cohort study among unvaccinated using two years of nationwide PCR-test data.

Background: The level of protection after a SARS-CoV-2 infection against reinfection and COVID-19 disease remains important with much of the world still unvaccinated. Methods: Analysing nationwide, individually referable, Danish register data including RT-PCR-test results, we conducted a cohort study using Cox regression to compare SARS-CoV-2 infection rates before and after a primary infection among still unvaccinated individuals, adjusting for sex, age, comorbidity and residency region. Estimates of protection against infection were calculated as 1 minus the hazard ratio. Estimates of protection against symptomatic infections and infections leading to hospitalisation were also calculated. The prevalence of infections classified as symptomatic or asymptomatic was compared for primary infections and reinfections. The study also assessed protection against each of the main viral variants after a primary infection with an earlier variant by restricting follow-up time to distinct, mutually exclusive periods during which each variant dominated. Findings: Until 1 July 2021 the estimated protection against reinfection was 83.4% (95%CI: 82.2-84.6%); but lower for the 65+ year-olds (72.2%; 95%CI: 53.2-81.0%). Moderately higher estimates were found for protection against symptomatic disease, 88.3% overall (95%CI: 85.9-90.3%). First-time cases who reported no symptoms were more likely to experience a reinfection (odds ratio: 1.48; 95%CI: 1.35-1.62). By autumn 2021, when infections were almost exclusively caused by the Delta variant, the estimated protection following a recent first infection was 91.3% (95%CI: 89.7-92.7%) compared to 71.4% (95%CI: 66.9-75.3%) after a first infection over a year earlier. With Omicron, a first infection with an earlier variant in the past 3-6 months gave an estimated 51.0% (95%CI: 50.1-52.0%) protection, whereas a first infection longer than 12 months earlier provided only 19.0% (95%CI: 17.2-20.5%) protection. Protection by an earlier variant-infection against hospitalisation due to a new infection was estimated at: 86.6% (95%CI: 46.3-96.7%) for Alpha, 97.2% (95%CI: 89.0-99.3%) for Delta, and 69.8% (95%CI: 51.5-81.2%) for the Omicron variant. Interpretation: SARS-CoV-2 infection offered a high level of sustained protection against reinfection, comparable with that offered by vaccines, but decreased with the introduction of new main virus variants; dramatically so when Omicron appeared. Protection was lower among the elderly but appeared more pronounced following symptomatic compared to asymptomatic infections. The level of estimated protection against serious disease was somewhat higher than that against infection and possibly longer lasting. Decreases in protection against reinfection, seemed primarily to be driven by viral evolution. Funding: None

'Club versus country' in rugby union: tensions in an exceptional New Zealand system

In contrast to the global reach and popularity of the association game, rugby union enjoys the position of being the national sport of New Zealand. This position is sustained by an exceptional model of governance with central control by the national administration. It was established before the turn of the twentieth century and has remained New Zealand’s governance model in the new professional era. A comparative discussion of the different organizational structures in the northern and southern hemispheres shows how the sport is vulnerable to the contrasting governance systems characterized as ‘club – versus – country’. Drawing on Leifer’s account of the transformation of the major leagues in North America, the article investigates how the tension between hierarchical control by a central authority and the drive for local autonomy by clubs is resolved. It details the early establishment of local and national amateur rugby union competitions in New Zealand and argues that these ‘professional-like’ competitions represented a strategic compromise by the NZRU. In the global professional era, the NZRU has retained central control over the sport and players through the establishment of NZRU contracts to players and coaches in the five New Zealand Super 14 teams. While the wealthy English clubs exercise a considerable degree of control relative to the English RFU on the issue of player releases for national representation, the current tension in the New Zealand system resides in the saturation of the local player/coach labour market and the ability of players and coaches to exit for betterpaying contracts in the northern hemisphere

Unions, Leagues and Franchises: The Social Organisation of Rugby Union in New Zealand

The thesis analyses the amateur game of rugby union by focussing upon the struggles for control between national and local unions and players. Using historical material and interviews with administrators, current players in the New Zealand national team, the All Blacks, and Canterbury, a local provincial union, I show how the game of rugby union consolidated as the national game. I follow these actors through the shift to a global professional game sponsored by television networks and show how the local advantages in the New Zealand game come to be reconfigured in this context

Den flerkulturelle barnehagen i rurale områder: Nasjonal surveyundersøkelse om minoritetsspråklige barn i barnehager utenfor de store byene

Norsk: I denne rapporten presenteres resultater fra en surveyundersøkelse gjennomført i barnehager i rurale strøk i sju fylker høsten 2009. 525 pedagogiske ledere og 288 styrere svarte på undersøkelsen. Undersøkelsen har hatt som mål å innhente kunnskaper om hva som kjennetegner flerkulturelle barnehager i rurale strøk. Kun 18 av Norges 430 kommuner faller utenfor den definisjonen vi har brukt av rural. Surveyen kan slik sees som relevant for kunnskap om profesjonsutøvelse i barnehager i store deler av Norge. I undersøkelsen er det lagt særlig vekt på å kartlegge profesjonsutøveres arbeid med minoritetsspråklige barn og deres familier, og bakgrunnstall som kan skildre et bilde av en del kontekstuelle forhold for pedagogisk virksomhet. Det er blant annet innhentet kunnskap om hvilke språk som er representert, hvordan barnehagen arbeider med språk og kartlegging av språk, hvilket innhold som presenteres i strukturerte aktiviteter, personalets utdanning og språk, og foreldresamarbeid. Det er gjort frekvensanalyser av svarene på alle spørsmålene i spørreskjemaene. Videre er det gjort variansanalyse på noen av spørsmålene. Rapporten vektlegger i stor grad å presentere resultater fra undersøkelsen. Disse er slik vi forstår det interessante for videre systematisk arbeid for å heve kompetansen blant personalet i barnehager. De er også interessante sett opp mot Kunnskapsdepartementets fokus på kvalitet på innholdet i barnehagen. Resultatene viser at det i alle kommuner i de sju fylkene finnes minoritetsspråklige barn i barnehage. 84 prosent av styrerne svarer at det i dag går flerspråklige barn i deres barnehage. De resterende 16 prosent har arbeidet med minoritetsspråklige barn de siste tre årene. Det er imidlertid få barn med flere språk i hver barnehage, i ca. 31 prosent går det ett eller to barn med flerspråklig kompetanse og i ca 27 prosent av barnehagene går tre eller fire flerspråklige barn. Omtrent 80 prosent av minoritetsspråklige barn i barnehager i rurale områder, har enten polsk, somalisk, arabisk eller somalisk som morsmål. Et sentralt funn er at det kun er 3 prosent av profesjonsutøvere i undersøkelsen som har fordypning og/eller videreutdanning i flerkulturell pedagogikk eller liknende. Dette ser ut til å gjenspeile seg i den praksisen som respondentene rapporterer. Et eksempel er hva slags innhold som velges i strukturerte aktiviteter i barnegrupper. Det ser også ut til at styreres utdanningsbakgrunn i flerkulturell pedagogikk har betydning for den pedagogiske praksisen barn og foreldre møter i barnehagen i rurale områder. Videre er fraværet av minoritetsspråkene i de rapporterte pedagogiske praksiser slående. Det ser ut til at norsk dominerer, både når det gjelder kulturelle uttrykk og innhold, og når det gjelder språk. Norsk i denne sammenheng kan se ut til å bevege seg innenfor en monokulturell betydning