On the way to independence : Ebbing cohesion in Scandinavian wolf family groups

Sosial organisering er av stor betydning for å kunne forstå enkeltindividers områdebruk i tid og rom, men også demografiske, fitnessrelaterte, og overordnede populasjonsdynamiske prosseser. Den grunnleggende sosiale enheten hos ulv består av det monogame revirmarkerende paret med en lederhann og en ledertispe, og sammen med deres avkom utgjør de en familegruppe, eller det som ofte betegnes som en ulveflokk. Familiegruppens flokksamhold og forflyningsmønster i reviret avhenger av ulvenes årssyklus. I denne studien presenterer jeg 14 år med unike GPS-data fra 11 familiegrupper av ulv i den rekoloniserende skandinaviske ulvebestanden. Jeg undersøkte det romlige og tidsmessige flokksamholdet mellom lederhann og ledertispe, mellom valper og lederdyr, og mellom valper og andre kullsøsken fra 1. januar til 1. juli eller frem til valpenes utvandringstidspunkt. Jeg standardiserte parkonstellasjonene på firetimersintervaller for totalt 30 forskjellige merkede valper, og 21 lederdyr. Jeg undersøkte avstanden mellom individene som et mål på flokksamhold ved å benytte en ikke-lineær regressiv tidsserieanalyse (GAMM) med justerte referansenivåer og interaksjon på tid. Samholdet var sterkest tidlig på vinteren, men avtagende over tid, preget av at valpene ble stadig mer uavhengige fra resten av familiegruppen før de fleste valper (n = 22, 76%) utvandret fra hjemreviret på våren før 14 måneders alder. Før spredning identifiserte jeg utforskende forflytninger hos 12 (54%) utvandrende valper, men aldri for hjemmeværende valper som ikke vandret ut. Lederparet forflyttet seg nesten utelukkende sammen før fødselsperioden, og den eneste gangen avstanden mellom lederhannen og -tispa var signifikant forskjellig fra null var rundt fødsel. Avstanden mellom valper og lederdyr og valper og andre kullsøsken ble signifikant forskjellig fra avstanden mellom de to lederulvene i paringsperioden, og dette vedvarte til etter fødsel av neste valpekull. Avstanden mellom valper og lederdyr og par av valper var ikke signifikant forskjellige fra hverandre, noe som tyder på at valpene blir uavhengige fra sine foreldre og andre kullsøsken mer eller mindre samtidig før utvandring. Mine resultater står i sterk kontrast til myten om at medlemmer av en ulveflokk angivelig går sammen til enhver tid. Mine funn kan ha betydning for overvåkningsprogrammer som har til målsetning å beregne antall ulver og eller antall ynglinger, men også for planlegging samt gjennomføring av en effektiv jakt på familiegrupper av ulv i fremtiden.Studying the social organization in animal populations is of primary importance for understanding individual spatial distribution, demography, fitness, and population dynamics. The basic social unit in wolves consists of the monogamous territory-marking pair, and together with their offspring from the contemporary and/or previous litters they form a family group, commonly referred to as the wolf pack. The pack’s grouping behavior and movement pattern depends on the wolves' annual cycle. In this study, I present 14 years of unique GPS data of 11 wolf family groups from the recolonizing Scandinavian wolf population. Specifically, I investigated spatial and temporal cohesion between the adult breeding male and female, pairs of pups, and between pups and adult breeders from January 1 to July 1, or until the pup dispersed. I derived simultaneous positions at four-hourly intervals from a total of 30 marked pups and 21 adult breeders. I investigated the paired inter-individual distances as a measure of cohesion by utilizing a regressive non-linear time series analysis (GAMM) with added interaction term on time and adjusted reference levels. The cohesion was strongest in early winter but declining over time, characterized by wolf pups becoming increasingly independent from the rest of their family group, before most pups (n =22, 76%) eventually dispersed in the spring before 14 months of age. Prior to dispersal, extraterritorial movements were identified in 12 (54%) dispersing pups, but not for philopatric pups, and these movements were concentrated prior to the birth of the next litter. Adult breeding pairs moved almost exclusively together before denning and the only time the adult breeding pair’s cohesion was significantly different from zero was around the time of birth. The cohesion of pups to adult breeders and pairs of pups became significantly different from the cohesion between the adult breeders during the mating season and this effect persisted to past the time of birth of the next litter. The cohesion of pups to adult breeders and pairs of pups was not significantly different from each other, suggesting that pups became independent from their parents and rest of the family group more or less simultaneously before dispersal. My results are in strong contrast to the common belief that members of a wolf pack allegedly operate as a strictly synchronized unit. This may have implications for wolf monitoring programs in terms of calculating the number of wolves and reproductions, and for the planning and implementation of effective culling on wolf family groups in the future

Be aware of the big bad wolf: Intra-guild interactions influence wolverine behavior at wolf kills

Bachelor i utmarksforvaltning, Evenstad 2016De fleste rovdyr er åtseletere i tillegg til å drepe egne byttedyr, for slike fakultative predatorer/ åtseletere avhenger ikke bare valget av om å spise kadaver eller drepe selv kun av tilgjengeligheten til matressursen, men også avveiningen av risiko forbundet med å unytte seg av kadaver i forhold til interaksjoner som forstyrrelse– eller konkurranse predasjon. Men, ettersom interaksjoner og ressurstilgang endrer seg i tid og rom, må også åtseleteren tilpasse sitt matsøk og sine matvaner til disse forandringene. Vi presenterer her det første detaljerte studiet av jervens (Gulo gulo) utnyttelse av ulve (Canis lupus) -drepte hjortevilt i Europa, igjennom tre årstider; høst, vinter og sommer. Vi satt opp 33 viltkameraer på ulvedrepte hjortevilt i Hedmark fylke, Norge, for å undersøke frekvensen av besøk og tid på kadaver av både jerv og ulv. Jerven utnyttet kadavrene i høy grad om vinteren, i motsetning til lav utnyttelse om sommeren, når tilgjengelig biomasse fra nyfødte ulvedrepte elgkalver (Alces alces) var liten. Den gjennomsnittlige første besøkstiden for jerv var 5,7 dager senere på kadaver med et tidligere gjenbesøk av ulv, sammenlignet med de kadavrene som ikke ble gjenbesøket av ulv før jervens første besøk. Antall jervebesøk hadde en positiv sammenheng med antall gjenbesøk av ulv, men en negativ sammenheng med ulvens tid på kadaver. Vi foreslår at jerven bruker tilstedeværelse av ulv som en indikator for matressurs, men samtidig unngår høy tilstedeværelse av ulv av hensyn til risiko for konkurranse predasjon. Økt kunnskap om den økologiske rollen til jerven i den boreale barskogen er viktig for bevaring og forvalting av rovdyr samfunnet, da dette også innebærer forvaltning av økonomiske viktige byttedyr som elg. De kompenserende eller additive effektene av sameksistensen mellom ulv og jerv, som predasjon og konsekvensene av høy utnyttelsesgrad bør undersøkes nærmere for å i imøtekomme samfunnets, og fellesskapets interesser.Many carnivores are scavenging in addition to killing their own prey. For facultative scavengers, the choice between scavenging or predating not only depends on resource availability of prey versus scavenging opportunities, but also on risks associated with the utilization of carcasses, specifically interference competition and intra-guild predation. As resource availability and intra-guild interactions change in space and time, scavengers need to adapt their foraging behavior to these changes. Here we present the first detailed study from Europe on the utilization of wolf (Canis lupus) -killed ungulate carcasses by wolverine (Gulo gulo) during three seasons; fall, summer and winter. We set up 33 remote cameras at wolf kills in Hedmark County, Norway, to examine frequency of visits and time used at carcasses for both wolves and wolverines. Wolverines utilized wolf-killed ungulates to a high degree during winter, as opposed to low utilization during summer, when available biomass of killed neonate moose (Alces alces) was small. Wolverines arrived on average 5.7 days later on carcasses that were revisited by wolves, than those that were not revisited before the first wolverine visit. The number of wolverine visits was positively related to the number of wolf visits per carcass, but negatively related to the time wolves spent at a given carcass. We suggest that wolverines use wolf presence as an indicator of food availability, but avoid carcasses with extended wolf presence to reduce the risk of intra-guild predation. Increased knowledge on the ecological role of wolverines in the boreal forest is important for the conservation and management of the large carnivore guild, and economically important prey species, moose. Compensatory or additive effect by wolverines in relation to wolves, like predation and consequences of high utilization should be assessed to accommodate interests and needs of the society

Spatial and temporal cohesion of parents and offspring in a social large carnivore

Social organization in animals is a fundamental factor driving population dynamics and individual spatial distribution. Affiliation among kin is common in social groups, but kinship is no safeguard against intraspecific competition. Within social groups, the closest competitors are often related. In this study, we present 14 years of GPS-position movement data from 65 pairs (i.e. breeding pair, pup–adult breeder and pup–pup) of Scandinavian wolves, Canis lupus. We investigated social behaviour by examining spatial and temporal patterns of cohesion through winter to early summer (January to July) including two key reproductive periods, mating and birth, using mixed regressive nonlinear time series analysis (GAMM). During the mating period, breeding wolf pairs remained cohesive, while offspring increasingly dissociated. Offspring became even more solitary until the next birth period, when most permanently left their natal pack and territory. We suggest that the social organization of wolves may be modulated by intraspecific competition related to social aggression during the mating period and food competition around the birthing period. Early independence followed by immediate natal dispersal may be advantageous to both offspring and parents if the chances of finding food and a breeding partner and settling in a vacant area are high.publishedVersio

Spatial and temporal cohesion of parents and offspring in a social large carnivore

Social organization in animals is a fundamental factor driving population dynamics and individual spatial distribution. Affiliation among kin is common in social groups, but kinship is no safeguard against intraspecific competition. Within social groups, the closest competitors are often related. In this study, we present 14 years of GPS-position movement data from 65 pairs (i.e. breeding pair, pup-adult breeder and pup-pup) of Scandinavian wolves, Canis lupus. We investigated social behaviour by examining spatial and temporal patterns of cohesion through winter to early summer (January to July) including two key reproductive periods, mating and birth, using mixed regressive nonlinear time series analysis (GAMM). During the mating period, breeding wolf pairs remained cohesive, while offspring increasingly dissociated. Offspring became even more solitary until the next birth period, when most permanently left their natal pack and territory. We suggest that the social organization of wolves may be modulated by intraspecific competition related to social aggression during the mating period and food competition around the birthing period. Early independence followed by immediate natal dispersal may be advan-tageous to both offspring and parents if the chances of finding food and a breeding partner and settling in a vacant area are high.(c) 2022 The Author(s). Published by Elsevier Ltd on behalf of The Association for the Study of Animal Behaviour. This is an open access article under the CC BY license (http://creativecommons.org/licenses/ by/4.0/)

Järven i Inre Skandinaviens skogslandskap – områdesbruk, födoval och reproduktion

Under lång tid har järvstammen i Skandinavien varit begränsad till nordliga fjälltrakter på gränsen mellan Sverige och Norge. Men de senaste decennierna har den återkoloniserat stora delar av sitt forna utbredningsområde ner till Värmland och södra Dalarna i Sverige och Hedmarks fylke i Norge. Ännu finns lite kunskap om järvars ekologi i denna del av utbredningsområdet och i vilken grad den skiljer sig från områden där mycket forskning bedrivits tidigare. För att förstå hur järvstammen ska förvaltas i sydliga delar av utbredningen behövs kunskap om vad som påverkar täthet och utbredning. Därför har vi inom ramen för projektet GRENSEVILT studerat järvars områdesbruk, reproduktion och vad de lever av och hur det i sin tur påverkar och påverkas av andra arter. Vår studie baserar sig på data från 23 järvar (11 honor och 12 hanar) som följdes med GPS-sändare under totalt 39 perioder. Järvhanarna hade betydligt större hemområden än honorna; 3-10 gånger så stora per säsong (vår, sommar, höst) och månad. Hanarnas hemområden var i medeltal mellan 350 och 1000 km2 stora. Honors hemområden var i medeltal 50-100 km2, de var som minst under vårvintern när honan har ungar, vilket också syntes tydligt på storleken på kärnområden (delen av hemområdet som används mest). Järvarna levde framförallt på rester av älg under både vår, sommar och höst. Födan kom främst från asätande, men järvarna tog även mindre byten själva. Den vanligaste födokällan var rester av klövvilt som järven hämtat från t.ex. slaktgropar (ansamling av slaktrester från jakt), åtlar eller kadaver. Vi följde totalt 5 järvar under försommaren i samband med älgens kalvningstid. Tre av järvarna tog troligtvis älgkalv då vi hittade rester efter totalt 5 älgkalvar under denna period. Vi hittade också rester av andra mindre bytesdjur troligtvis tagna av järv, framförallt tjäder och andra fåglar men även hare och mård. Ungefär hälften av all föda järven nyttjade härrörde från mänsklig aktivitet (framförallt jakt men också en trafikdödad älg). Sannolikt är denna andel högre än så eftersom även en del av klövviltresterna med okänt ursprung kommer från mänsklig aktivitet. Något överraskande var det bara en av järvarna vi följde som nyttjade resterna efter en vargdödad älg. När det gäller reproduktion tyder våra resultat på att järvhonor har en hög reproduktionsframgång i denna del av Skandinavien. Nästan alla honor vi följde födde ungar och två tredjedelar av dessa hade kvar minst en unge i juni. I två fall hittade vi döda ungar, båda var sannolikt ihjälbitna av järv. Precis som i andra områden flyttade honorna sina ungar mellan olika lyplatser, oftare och längre avstånd under senare delen av våren. Vår studie visar att järvars ekologi i skogslandet i stora drag liknar det som beskrivits från andra delar av utbredningsområdet. Något som skiljer ut detta område är att en stor andel av järvarnas föda härrör från mänsklig aktivitet, särskilt som rester från jakt, och inte predation på klövvilt eller tamdjur eller nyttjande av rester från bytesdjur dödade av andra rovdjur. Eftersom järven också lagrar mat kan rester från framförallt älgjakten vara både en riklig och förutsägbar födokälla under stora delar av året, vilket också kan vara en av förklaringarna till den höga reproduktionen som vi observerade. God födotillgång och hög reproduktion talar för att järven kommer att fortsätta återkolonisera södra delarna av sitt forna utbredningsområde

Interaktioner mellan järv, varg och människa – nyttjande av vargdödade klövdjur och slaktrester från älgjakten

Järven har under senare tid etablerat sig i Inre Skandinaviens skogsområden vilket även är vargens huvudsakliga utbredningsområde i Skandinavien. Det finns lite kunskap om järvens matvanor i detta område då mycket av den befintliga kunskapen om järven kommer från studier i fjälltrakterna. Järvar som lever i vargrevir har tillgång till föda från vargdödade klövdjur året om. Andelen tillgänglig mat från vargarnas byten varierar med deras storlek, då vargarna förtär en större andel av de ätliga delarna på mindre bytesdjur. Hur mycket vargarna lämnar efter sig varierar också med tid på året, då det t.ex., blir mindre mat över till asätande arter under sommaren. Människan bidrar också med stora mängder slaktrester under älgjakten och denna födoresurs nyttjas av olika asätare inklusive järv och varg. Slaktrester från älgjakten är dock sannolikt tillgängligt under en mer begränsad del av året jämfört med rester som vargar lämnat efter sig. Vargen kan, som den större arten, döda järvar vilket kan innebära en risk för järven både när den konsumerar det som vargen lämnat efter sig och andra födokällor. För rovdjur kan konkurrens ske via direkta interaktioner mellan individer av olika arter där strider kan orsaka skador eller dödlig utgång för en av antagonisterna. Utfallet vid denna typ av konkurrens avgörs till stor del av skillnader i kroppsstorlek där den större arten vanligtvis är dominant över den mindre. Mindre och ensamlevande arter förväntas vara mer vaksamma när de nyttjar rester efter andra rovdjurs byten då de har en ökad risk att bli dödade av större konkurrenter. Syftet med denna studie var att undersöka i vilken omfattning som järven och andra asätare nyttjar födokällor som vargen och människan lämnar efter sig i skogen, med fokus på interaktioner mellan varg, järv, räv och mård och deras beteende vid olika födokällor. Viltkameror sattes upp i träd vid vargdödade klövdjur under oktober och mars-juni och vid slaktrester från älgjakten under oktober-november (i denna studie använder vi termen ’slaktrester’ för inälvor och vom som lämnas i skogen efter urtagen älg). Kamerorna tog bilder vid rörelse framför kameran samt var 5:e minut för att inte missa mindre arter som inte triggar igång rörelsedetektorn. Innehåll på alla foton från de 28 första dagarna gicks igenom med avseende på art, antal individer och beteende (vaksam, äter, övrigt beteende). Vi fick totalt 406 907 foton under studieperioden. Av dessa var 91 318 från 14 vargdödade klövdjur och 315 589 från 42 slaktrester från älgjakten. Vid både vargdödade klövdjur och slaktrester från älgjakten var sannolikheten för besök av räv högre än för de andra arterna. Vid vargdödade klövdjur var sannolikheten för besök av varg något högre än sannolikheten för besök av järv. Vid slaktresterna från älgjakten var det ingen skillnad mellan varg och järv. Räv gjorde fler besök vid vargdödade klövdjur jämfört med de andra arterna. Järv och mård spenderade en större andel av besöken med att äta jämfört med vaksamhet, medan räv spenderade mer tid på vaksamhet jämfört med ätande. Varg var den enda av arterna som inte visade någon skillnad i andelen vaksamhet jämfört med andelen ätande. Dygnsrytmen hos samtliga arter var huvudsakligen nattaktiv på slaktrester och deras aktivitetsmönster påverkades inte av huruvida slaktresterna var besökta av varg eller inte. Järvens pågående kolonisation av skogslandet i Inre Skandinavien kan komma att påverka andra asätares nyttjande av olika matplatser, och särskilt då för slaktrester från älgjakten. Med reservation för en liten provstorlek för vargdödade klövdjur i denna studie så pekar inget på att järven kommer att ha en stor inverkan på vargens predationstakt på älg och därmed inte heller på det möjliga jaktuttaget av älg

A Standardized Method for Experimental Human Approach Trials on Wild Wolves

publishedVersio

A Standardized Method for Experimental Human Approach Trials on Wild Wolves

"Copyright © 2022 Eriksen, Versluijs, Fuchs, Zimmermann, Wabakken, Ordiz, Sunde, Wikenros, Sand, Gillich, Michler, Nordli, Carricondo-Sanchez, Gorini and Rieger. This is an open-access article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution License (CC BY). The use, distribution or reproduction in other forums is permitted, provided the original author(s) and the copyright owner(s) are credited and that the original publication in this journal is cited, in accordance with accepted academic practice. No use, distribution or reproduction is permitted which does not comply with these terms"As wolves recolonize areas of Europe ranging from moderate to high anthropogenic impact, fear of wolves is a recurring source of conflict. Shared tools for evaluating wolf responses to humans, and comparing such responses across their range, can be valuable. Experiments in which humans approach wild wolves can increase our understanding of how wolves respond to humans, facilitating human-wolf coexistence. We have developed the first standardized protocol for evaluating wolf responses to approaching humans using high-resolution GPS data, and tested it on wild wolves. We present a field protocol for experimentally approaching GPS-collared wolves, a descriptive comparison of two statistical methods for detecting a measurable flight response, a tutorial for identifying wolf flight initiation and resettling positions, and an evaluation of the method when reducing GPS positioning frequency. The field protocol, a data collection form, and the tutorial with R code for extracting flight parameters are provided. This protocol will facilitate studies of wolf responses to approaching humans, applicable at a local, national, and international level. Data compiled in a standardized way from multiple study areas can be used to quantify the variation in wolf responses to humans within and between populations, and in relation to predictors such as social status, landscape factors, or human population density, and to establish a baseline distribution of wolf response patterns given a number of known predictors. The variation in wolf responses can be used to assess the degree to which results can be generalized to areas where GPS studies are not feasible, e.g., for predicting the range of likely wolf behaviors, assessing the likelihood of wolf-human encounters, and complementing existing tools for evaluating reports of bold wolves. Showing how wolves respond to human encounters should help demystify the behavior of wild wolves toward humans in their shared habitat.publishedVersio

GRENSEVILT – reduksjon av grensebarrierer for skandinavisk viltforvaltning

GRENSEVILT hadde som mål å bygge et solid grunnlag for en bedre grenseoverskridende, inkluderende, konfliktreduserende flerartsforvaltning av elg, ulv og jerv i Indre Skandinavia, på tvers av riksgrensen og sør for det samiske tamreinområdet i det tidligere Hedmark fylke, Dalarnas län og Värmlands län. Prosjektet foregikk over fire år fra 1. desember 2017 – 30. november 2021. Det bestod av tre pilarer: Kunnskap, nettverk og kommunikasjon. I kunnskapsdelen har vi samlet inn, sammenstilt og analysert data som er relevante for forvaltningen av vilt og skog i grenseland. Vi har samlet svenske og norske representanter fra næring, forvaltning og interesseorganisasjoner i en ressursgruppe, og vi har satset på mye kommunikasjon både innad i prosjektet og til ulike målgrupper. Denne rapporten er et sammendrag av våre hovedaktiviteter, som er beskrevet i mer detalj i ulike fagrapporter og nettressurser. Kunnskapspilaren bestod av fire arbeidspakker, én om viltforvaltning i Norge og Sverige før og nå, én om elgvandringer og hvordan disse påvirker skog, jakt og rovdyr, én om samspillet mellom ulv, elg og jakt, og den siste om jervens tilbakekomst i barskogen. Viltforvaltningen har likhetstrekk men også store ulikheter mellom de to landene. Strukturen vi ser i dag er en følge av den historiske utviklingen. Den digitale tidslinjen over norsk og svensk viltforvaltning gjennom historien, som er tilgjengelig på GRENSEVILTs hjemmeside, viser dette tydelig. På vårt første møte med ressursgruppen ble det klart at det var en mangel på kunnskap om hvordan elg og rovdyr forvaltes på den andre siden av grensen. Vi har derfor i samarbeid med forvaltningen og ressursgruppens medlemmer utarbeidet en brosjyre med en parallell sammenstilling av svensk og norsk forvaltning. Dermed er det lett å sammenligne hvilke myndigheter som gjør hva, og på hvilke romlige nivå ulike avgjørelser treffes. Vi har studert elgens vandringer i nordre Finnskogen, hvor riksgrensen deler et stort barskogområde i to, og hvor snøen hoper seg opp i de nordlige områdene om vinteren, mens det er lite snø å finne lenger sør i studieområdet. Vi har merket elg med GPS og kartlagt deres forflytninger, og vi har gjennomført elgmøkktellinger for å beskrive elgens fordeling om vinteren og om sommeren. Mer enn halvparten av GPS-elgene brukte atskilte vinter- og sommerområder, og mange krysset riksgrensen og flere elgjaktområder i løpet av året. Tidspunktet for vandringene var sterkt påvirket av snøforholdene. Om vinteren samlet elgene seg i snøfattige områder, noe som førte til økt beitetrykk på furu i ungskog. En beitetakst gjennomført parallelt med norsk og svensk metodikk ga veldig motsigende resultat: Den norske metoden konkluderte med at beitetrykket, dvs. andel furuskudd som er beitet, var liten. Den svenske metoden tegnet et bilde av et skogbruk i alvorlig krise, basert på andel furu som er skadd av hjortevilt. Dette gjør at den felles elgbestanden i regionen forvaltes ulikt mellom de to land og er en kilde til konflikt. Vi studerte ulvens uttak av elg og fant at de enkelte ulveflokkene tok mindre elg enn det som er funnet i tidligere studier. Fordi ulverevirene er litt mindre og ligger tettere sammen, er likevel ulvens totale uttak i nordre Finnskogen sammenlignbart med de tidligere studiene. Vi så også at ulvens tilstedeværelse hadde en negativ effekt på størrelsen og sammensetningen av jaktuttaket, men at jaktuttaket også var påvirket av andelen ungskog, tetthet av bjørn, og varierte mellom år. Jerven har kommet tilbake til barskogen og er i en ekspansjonsfase. Vi har studert jervens økologi ved å GPS-merke individer og overvåke reproduksjonen. Jervens leveområder var omtrent like store i disse skogområdene som beskrevet for jerv i fjellet. Derimot var maten annerledes: Jerven livnærte seg i all hovedsak av klauvvilt, som igjen var stort sett rester etter elgjakt. Vi fant også noen mindre byttedyr som jerven trolig hadde drept selv. Nyfødte elgkalver inngikk også i dietten og ble klassifisert som trolig tatt av jerv, men det forekom sjeldent. Reproduksjonen var høy Sammendrag hos de merkede tispene. Det tyder på at jerven finner nok mat og kommer til å fortsette spredningen i barskogområdene. Ressursgruppen har samlet norske og svenske aktører med ulike roller og interesser rundt et felles bord. Hvert halvår har gruppen diskutert betydningen av forskningsresultater i lys at de forvaltningsutfordringene som finnes med grensekryssende viltbestander. Ressursgruppen lever videre i dag i GRENSEVILT 2, nå med en enda mer aktiv rolle. Gjennom prosjektet har vi fortløpende kommunisert om våre forskningsresultater, både med foredrag, innlegg på sosiale medier, animeringer av dyrenes bevegelser på YouTube, publikasjoner, podcast og ved å gi allmenheten tilgang til elgenes forflytninger på nett