Evaluation of photodegradable chitin synthetase inhibitors for the treatment of salmon lice (Lepeophtheirus salmonis)

Some photolabile ethanolamine analogues of the chitin synthetase inhibitors diflubenzuron, teflubenzuron, and lufenuron were tested for activity as anti-lice compounds towards salmon lice (Lepeophtheirus salmonis). Two teflubenzuron analogues (2 and 3) exhibited interesting biological activity whereas their corresponding photodecomposition products were inactive. One of the analogues (3) decomposes completely when irradiated at pH 8, a relevant pH for seawater. In comparison, diflubenzuron showed a 66% photodecomposition under identical conditions. Thus, ethanolamine 3 is an interesting lead compound in the search for a powerful, environmentally friendly chemical to use in salmon-lice treatment.publishedVersio

Framtidig forvaltning av norske hjortebestandar – utfordringar knytt il bestandstettleik og demografi

Veiberg, V., Nilsen, E. B. & Ueno, M. 2010. Framtidig forvaltning av norske hjortebestandar – utfordringar knytt til bestandstettleik og demografi. – NINA Rapport 571. 40 s. Dei siste 30 åras vekst i den norske hjortebestanden har vore formidabel. Dette har ført til at dei forvaltningsmessige utfordringane i mange område har endra seg radikalt. Heldigvis har også kunnskapsgrunnlaget om hjorten og vår forståing av sentrale demografiske prosessar og påverkingsfaktorar endra seg mykje. Det er likevel ei utfordring å eksemplifisere og kommuni-sere denne kunnskapen slik at den kan kome til nytte i samband med utarbeiding av mål og tiltak i den praktiske forvaltninga. Vi har søkt å illustrere ein del generelle samanhengar gjen-nom bruk av bestandsmodellar gitt definerte målsetjingar og bestandsmessige avgrensingar. Dei definerte målsetjingane har vore (1) Maksimer kjøttutbytet, (2) Maksimer tal felte individ (uavhengig av kjønn og alder), (3) Maksimer tal vaksne (≥ 2 år) hanndyr i jaktuttaket og (4) Oppretthald stabil bestand ved minimalt jaktuttak. Vi har også nytta kohortmodellar for å syn-leggjere demografiske utviklingstrendar og variasjon i aldersavhengig jaktdødelegheit. Til sist har vi sett på konkrete case-studiar der dei bestandsmessige forholda og forvaltningsmessige utfordringane har mykje til felles med den reelle situasjonen i mange område. Størst kjøttutbyte vart oppnådd når hovudvekta av jaktuttaket bestod av vaksne dyr, medan kalv- og ungdyrdelen vart halden låg. Det motsette var resultatet dersom ein ønska å ta ut flest mogleg dyr. Uttak av maksimalt tal bukkar for ein gitt aldersklasse vert oppnådd gjennom å unngå uttak av hanndyr i lågare aldersklassar og ta ut alle bukkar i det dei når ønska alder. For å oppretthalde ein stabil bestand gjennom minimalt jaktuttak vart løysinga å utelukkande haus-te høgproduktive hodyr. Variasjonsspennet for dei ulike alternativa var sterkt påverka av kjønnsforholdet i den ståande bestanden. Dagens norske hjorteforvaltning har tydelege trekk av alle dei tre første alternativa. Kohortmodellar vart nytta til å rekonstruere tre bestandar på bakgrunn av data samla inn gjen-nom det nasjonale overvakingsprogrammet for hjortevilt. Bestandstettleiken i dei tre områda, (i) Kvinnherad, (ii) Flora & Gloppen, (iii) Hemne & Snillfjord, har vore og er svært ulik. Estimert årleg bestandsvekst sidan 2000 har variert frå 4,4% til 9,7%. Forvaltningspraksisen i dei tre områda hadde fleire vesentleg forskjellar både relatert til uttak av kalvar, eittåringar og eldre bukkar. Likt for alle områda var at bukkekalvane var utsett for eit større jakttrykk (høgare haus-tingsrate) enn kollekalvane. Vidare viste kjønnsfordelinga for kalvar rekruttert til bestanden eit skifte frå bukkekalvdominans til kollekalvdominans. Bakgrunnen for dette kan vere relatert til auken i bestandstettleik. Generelt var jakttrykket på bukkar svært mykje høgare enn på koller. Dette gjenspegla seg i store forskjellar i gjennomsnittleg levealder og skeive kjønnsratar. Første case-studie illustrerte at store endringar i bestandens kjønnsforhold og del eldre bukkar kan oppnåast på kort tid med enkle grep. Freding av eittårige bukkar i tre år medførte ein auke i talet på bukkar to år og eldre med heile 67%, sjølv om jakttrykket på eldre bukkar vart opp-retthalde i same tidsperiode. Samtidig vart kjønnsforholdet i bestanden blant eldre dyr vesent-leg jamnare. Det andre case-studiet illustrerte forskjellane i jaktuttak som må til for å stoppe ein årleg bestandsvekst på 3% anten gjennom auka uttak av kalvar, eittårskoller eller eldre koller. I forhold til uttaket ved utgangssituasjonen (3% vekst) måtte jaktuttaket aukast med omsynsvis 26%, 12% og 10% for dei tre ulike strategiane. hjortejakt, hjorteforvaltning, forvaltningsmål, forvaltningsstrategi, kohortanalysar, red deer, hunt, management, management aims, management strategy, cohort analyse

Framtidig forvaltning av norske hjortebestandar – utfordringar knytt il bestandstettleik og demografi

Veiberg, V., Nilsen, E. B. & Ueno, M. 2010. Framtidig forvaltning av norske hjortebestandar – utfordringar knytt til bestandstettleik og demografi. – NINA Rapport 571. 40 s. Dei siste 30 åras vekst i den norske hjortebestanden har vore formidabel. Dette har ført til at dei forvaltningsmessige utfordringane i mange område har endra seg radikalt. Heldigvis har også kunnskapsgrunnlaget om hjorten og vår forståing av sentrale demografiske prosessar og påverkingsfaktorar endra seg mykje. Det er likevel ei utfordring å eksemplifisere og kommuni-sere denne kunnskapen slik at den kan kome til nytte i samband med utarbeiding av mål og tiltak i den praktiske forvaltninga. Vi har søkt å illustrere ein del generelle samanhengar gjen-nom bruk av bestandsmodellar gitt definerte målsetjingar og bestandsmessige avgrensingar. Dei definerte målsetjingane har vore (1) Maksimer kjøttutbytet, (2) Maksimer tal felte individ (uavhengig av kjønn og alder), (3) Maksimer tal vaksne (≥ 2 år) hanndyr i jaktuttaket og (4) Oppretthald stabil bestand ved minimalt jaktuttak. Vi har også nytta kohortmodellar for å syn-leggjere demografiske utviklingstrendar og variasjon i aldersavhengig jaktdødelegheit. Til sist har vi sett på konkrete case-studiar der dei bestandsmessige forholda og forvaltningsmessige utfordringane har mykje til felles med den reelle situasjonen i mange område. Størst kjøttutbyte vart oppnådd når hovudvekta av jaktuttaket bestod av vaksne dyr, medan kalv- og ungdyrdelen vart halden låg. Det motsette var resultatet dersom ein ønska å ta ut flest mogleg dyr. Uttak av maksimalt tal bukkar for ein gitt aldersklasse vert oppnådd gjennom å unngå uttak av hanndyr i lågare aldersklassar og ta ut alle bukkar i det dei når ønska alder. For å oppretthalde ein stabil bestand gjennom minimalt jaktuttak vart løysinga å utelukkande haus-te høgproduktive hodyr. Variasjonsspennet for dei ulike alternativa var sterkt påverka av kjønnsforholdet i den ståande bestanden. Dagens norske hjorteforvaltning har tydelege trekk av alle dei tre første alternativa. Kohortmodellar vart nytta til å rekonstruere tre bestandar på bakgrunn av data samla inn gjen-nom det nasjonale overvakingsprogrammet for hjortevilt. Bestandstettleiken i dei tre områda, (i) Kvinnherad, (ii) Flora & Gloppen, (iii) Hemne & Snillfjord, har vore og er svært ulik. Estimert årleg bestandsvekst sidan 2000 har variert frå 4,4% til 9,7%. Forvaltningspraksisen i dei tre områda hadde fleire vesentleg forskjellar både relatert til uttak av kalvar, eittåringar og eldre bukkar. Likt for alle områda var at bukkekalvane var utsett for eit større jakttrykk (høgare haus-tingsrate) enn kollekalvane. Vidare viste kjønnsfordelinga for kalvar rekruttert til bestanden eit skifte frå bukkekalvdominans til kollekalvdominans. Bakgrunnen for dette kan vere relatert til auken i bestandstettleik. Generelt var jakttrykket på bukkar svært mykje høgare enn på koller. Dette gjenspegla seg i store forskjellar i gjennomsnittleg levealder og skeive kjønnsratar. Første case-studie illustrerte at store endringar i bestandens kjønnsforhold og del eldre bukkar kan oppnåast på kort tid med enkle grep. Freding av eittårige bukkar i tre år medførte ein auke i talet på bukkar to år og eldre med heile 67%, sjølv om jakttrykket på eldre bukkar vart opp-retthalde i same tidsperiode. Samtidig vart kjønnsforholdet i bestanden blant eldre dyr vesent-leg jamnare. Det andre case-studiet illustrerte forskjellane i jaktuttak som må til for å stoppe ein årleg bestandsvekst på 3% anten gjennom auka uttak av kalvar, eittårskoller eller eldre koller. I forhold til uttaket ved utgangssituasjonen (3% vekst) måtte jaktuttaket aukast med omsynsvis 26%, 12% og 10% for dei tre ulike strategiane. hjortejakt, hjorteforvaltning, forvaltningsmål, forvaltningsstrategi, kohortanalysar, red deer, hunt, management, management aims, management strategy, cohort analysespublishedVersio

Avskytingsstrategier for elg og hjort: Hva skal vi velge, og hva blir konsekvensene?

Solberg, E.J. Nilsen, E.B., Rolandsen, C.M., Veiberg, V. 2021. Avskytingsstrategier for elg og hjort: Hva skal vi velge, og hva blir konsekvensene? NINA Rapport 1701. Norsk institutt for naturforskning. Et tilbakevendende spørsmål i hjorteviltforvaltningen er hvordan avskytingen av dyr bør fordeles mellom kjønns- og aldersgrupper for å oppnå ulike forvaltningsmål. Til forskjell fra de fleste småviltartene, er elg og hjort relativt enkle å bestemme til kjønn og aldersgruppe i en jaktsituasjon, og ved å styre avskytingen mot spesifikke grupper er det mulig å påvirke sammensetningen av bestand og jaktutbytte. Denne kunnskapen har gjennom de siste 50 årene vært benyttet til å øke jaktutbyttet i form av antallet felte dyr og mengden kjøtt, men ikke uten omkostninger for andre kvaliteter som man ønsker å fremme ved bruk av jakt som forvaltningstiltak. I denne rapporten har vi undersøkt hvordan varierende kjønns- og alderssammensetning av jaktuttaket (rettet avskyting) ved høsting av elg og hjort påvirker jaktutbytte (antall felte dyr, antall felte store hanndyr, mengde kjøtt høstet), jaktinnsats og skadepotensial (bestandsstørrelse og beiteuttak på vinter). Innledningsvis gjennomgår vi tidligere publiserte høstingsstudier for hjortevilt og oppsummerer hovedkonklusjonene fra disse arbeidene. Deretter benytter vi teoretiske modeller til å utforske hvordan 9 ulike avskytingsstrategier påvirker de samme målparameterne i bestander med balansert (1:1) og hunndyrdominert (2:1) kjønnsrate. De valgte avskytingsstrategiene varierte fra lav til høy kalveandel i jaktuttaket (eks. kalv: åringsdyr: eldre dyr = 0:50:50 - 60:20:20 for elg) og er alle innenfor variasjonsbredden av de strategiene som brukes under jakt i norske elg- og hjortebestander. Inntrykket er at modellstudiene gir et realistisk bilde på hvordan relevante avskytingsstrategier påvirker jaktutbytte, jaktinnsats og ulike bestandsegenskaper, og at forskjellene er relativt moderate mellom de minst selektive strategiene. Forskjellene er større mellom de mest selektive strategiene, men disse benyttes i mindre grad. I modellstudiene testet vi også betydningen av to skaleringsfaktorer for utfallet av de ulike avskytingsstrategiene. Hensikten med skaleringsfaktoren er å gjøre de ulike målparameterne sammenlignbare på tvers av avskytingsstrategier, men uavhengig av andre forhold som kan innvirke. Det vanligste har vært å benytte bestandens størrelse etter jakt som skaleringsfaktor (konstant vinterbestand), men ofte vil det være mer relevant å benytte bestandens samlede beiteuttak som skaleringsfaktor (konstant beiteuttak). Dette er fordi elg og hjort øker i størrelse og matinntak fra kalv til voksen. En gitt mengde beiteressurser kan derfor underholde en større bestand gjennom vinteren dersom den inkluderer en stor andel kalv enn om den hovedsakelig består av eldre individer. Vi benyttet den samlede metabolske biomasse til alle individer i bestanden som mål på bestandens relative beiteuttak. Den metabolske biomassen til et individ tar høyde for at små individer konsumerer mer mat pr. kilo kroppsmasse enn store individer, men likevel mindre mat i absolutt forstand fordi de har lavere kroppsmasse. Erfaringene fra analysene er at bruken av de to skaleringsfaktorene fører til det samme generelle resultatet, men at variasjonsbredden endrer seg. Når beiteuttaket (metabolsk biomasse) benyttes som skaleringsfaktor blir det større variasjon i kjøttuttak og lavere variasjon i antall felte dyr mellom de ulike avskytingsstrategiene. Vi valgte å legge mest vekt på resultatene fra modellene med konstant metabolsk biomasse ettersom mat-tilbudet vinterstid ofte vurderes som den viktigste begrensende faktoren for bestandsveksten til elg og hjort. Resultatene viste at valget av avskytingsstrategi har betydning for størrelsen på de ulike jaktproduktene (antall dyr, mengde kjøtt, antall trofédyr), og at det ikke finnes én avskytingsstrategi eller kjønnsrate som maksimerer alle jaktproduktene samtidig. Dersom vi ønsker å felle mange dyr må vi velge en mer kalvedominert avskytingsstrategi enn om vi ønsker å maksimere mengden kjøtt – og i begge tilfeller må vi velge en bestand med skjev kjønnsrate. Hjorteviltbestander med en lav andel hanndyr kan derfor tilby et langt høyere utbytte av felte dyr og mengde kjøtt enn hva som er tilfelle når hanndyrandelen er høy. I tillegg til høyere antall dyr og mengde kjøtt fant vi for alle avskytingsstrategiene et høyere antall felte eldre hanndyr (2 år +) i bestander med skjev kjønnsrate (eks. 2 hunndyr pr. hanndyr). Dette kan framstå overraskende, men skyldes at hunndyrdominerte bestander er langt mer produktive. På grunn av det høyere jakttrykket, vil imidlertid få hanndyr rekrutteres til de eldste aldersklassene i bestander med skjev kjønnsrate, og av den grunn kan det felles flere 4 år og eldre hanndyr fra bestander med balansert kjønnsrate (1 hanndyr pr. hunndyr). For både elg og hjort var det også en effekt av avskytingsstrategi på antallet felte eldre hanndyr, men forskjellene var små så lenge voksenandelen var over 40 %. Foruten å påvirke jaktutbyttet har valget av avskytingsstrategi konsekvenser for hvor mye innsats som må til for å felle det nødvendige antallet dyr. Som forventet var de mest selektive avskytingsstrategiene de mest innsatskrevende. Strategier som inkluderer få eller ingen kalver i avskytingen er blant de mest selektive, mens det motsatte er tilfelle for avskytingsstrategier som inkluderer en moderat andel kalv. Også strategier med en svært høy kalv- og åringsandel i avskytingen er krevende å gjennomføre fordi flere dyr skal felles og fordi den nødvendige innsatsen pr. dyr er høyere. Behovet for økt innsats vil forsterkes dersom det innføres regler som detaljstyrer hvilke dyr som kan felles innenfor kvotekategori. En regel som har stor oppslutning blant jegere, er at mordyret ikke skal felles fra kalven. En slik regel vil kreve økt jaktinnsats, og særlig dersom avskytingen av kalv er lav. Når modellene skaleres med bestandens beiteuttak vinterstid, vil bestandens størrelse variere mellom avskytingsstrategier. Vinterbestanden vil være størst dersom bestanden høstes med voksendominerte avskytingsstrategier og okseandelen i bestanden samtidig er lav. Valg av avskytingsstrategi kan derfor ha implikasjoner for hvor mange elg eller hjort som blir påkjørt i trafikken da påkjørselsfrekvensen synes å øke proporsjonalt med bestandsstørrelsen. I diskusjonen viser vi også til andre forhold som kan påvirke valget av avskytingsstrategi og bestandskjønnsrate. Disse inkluderer 1) følelsesmessige motforestillinger mot kalveskyting, 2) genetiske effekter, og 3) valg av avskytingsstrategi i ulveområder. Mange vegrer seg for å felle kalv på grunn av det sterke båndet mellom mor og avkom, og tidvis understøttes dette valget av biologiske konsekvenser for mordyret. På den annen side er kalvedominerte avskytingsstrategier assosiert med lavere tap av genetisk variasjon over tid, og er forbundet med mindre risiko for uventede bestandssvingninger i ulveområder. I rapporten diskuterer vi for- og motargumenter for kalveavskyting og gjør en vurdering av hvorvidt det finnes faglig støtte for alle argumentene som fremmes. Avslutningsvis beskriver vi seks «pakkeløsninger» som kan benyttes for å nå ulike forvaltningsmål. Vi kaller pakkene for jaktforvaltningsstrategier ettersom de i hovedsak bygger på hvordan jaktuttaket og bestanden må formes for å nå forvaltningsmålet. For hver av pakkene viser vi hva som er det overordnede forvaltningsmålet og hvilken kjønnsrate og avskytingsstrategi som er best egnet til å nå målet. I tillegg viser vi hvilke kostnader som følger av de ulike valgene. Tanken er at forvaltningen her har muligheten til å velge den pakkeløsningen som best innfrir lokale ønsker og samtidig få en realistisk forståelse av hva de må ofre. Fire av jaktforvaltningsstrategiene er utbytteorientert og har til hensikt å maksimere én eller en kombinasjon av jaktproduktene (felte dyr, mengde kjøtt, felte trofédyr), mens de to siste jaktforvaltningsstrategiene også inkluderer 1) en vurdering av nødvendig jaktinnsats og bestandens skadepotensial, og 2) etiske, estetiske og bevaringsøkologiske verdier i avveiingen

Non-destructive determination of kiwi quality parameters using hyperspectral imaging

Matsvinn er et stort problem i verden, og det er viktig å redusere det for å oppnå en bærekraftig fremtid. Kvalitetsanalyse av kiwier utføres for det meste ved destruktive metoder, noe som bidrar til matsvinn. Destruktive metoder er også tidkrevende ettersom kiwier må ødelegges for å bli målt fysisk. En relativt ny, ikke-destruktiv, effektiv og bærekraftig måte å utføre kvalitetsanalyse av frukt på, er hyperspectral avbilding. Gruppen vår gjorde en gjennomgang av dagens vitenskapelige artikler om vurdering av kiwis modenhet og tenkte at vi kunne bidra med vår forskning. I denne bacheloroppgaven ble et datasett av høy kvalitet samlet ved å fange hyperspectrale bilder og utføre fysiske målinger som fasthet, sukkerinnhold, surhet, salt, størrelse og vekt på kiwi. Dette datasettet ble forhåndsbehandlet og brukt til å utvikle regresjons- og maskin- læringsmodeller for å bestemme sukker og fasthet av "Hayward" kiwifrukter. Den beste modellen for å bestemme sukker og fasthet var UVE-PLS, som presterte moderat (RMSE = 2,804 N; R2 = 0,434) på å forutsi fasthet og bra (RMSE = 0,777Brix; R2 = 0,759) på å forutsi sukkerinnhold

The accuracy and precision of age determination by dental cementum annuli in four northern cervids

Individual age is an important element in models of population demographics, but the limitations of the methods used for age determination are not always clear. We used known-age data from moose (Alces alces), red deer (Cervus elaphus), semi-domestic reindeer (Rangifer tarandus tarandus) and Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus) to evaluate the accuracy and repeatability of age estimated by cementum annuli analysis of longitudinally sectioned permanent incisors. Four observers with varying experience performed blind duplicate age estimation of 37 specimens from each cervid. The relationship between known age and estimated age was linear, except for Svalbard reindeer where a quadratic model gave a slightly better fit. After correcting for observer ID and animal ID, there was a slightly declining probability to assess the correct age with increasing age for moose, red deer and Svalbard reindeer. Across cervids and observers, estimated age equalled known age in 69% of all readings, while 95% age ± 1 year. Predicted probability of correct age assessment for experienced observers was 93% for red deer, 89% for Svalbard reindeer, 84% for moose and 73% for semi-domestic reindeer. Regardless of observer experience and cervid, there was a high agreement between repeated assessments of a given animal’s tooth sections. The accuracy varied between cervids but was generally higher for observers with former ageing experience with a given cervid. We conclude that the accuracy of estimated age using longitudinally sectioned incisors is generally high, and even more so if performed by observers with former ageing experience of a given species. To ensure consistency over time, a reference material from known-age individuals for each species analysed should be available for calibration and training of observers. Age determination . Cementumannuli analysis (CAA) . Moose . Red deer . Reindeer . Incremental layerpublishedVersio

The challenges and opportunities of coexisting with wild ungulates in the human-dominated landscapes of Europe's Anthropocene

The cumulative impact of human activities has driven many species into severe declines across the globe. However, the recent focus on conservation optimism has begun to highlight case studies that go against this trend. Reforestation, agricultural abandonment, reintroduction and legislative change have led to a situation where large mammals have recovered and are now widespread across the European continent. This study summarizes the knowledge about wild ungulate distribution in Europe and review the diversity of ways in which they interact with humans. Drawn from a wide range of sources, we built distribution maps of European wild ungulates. Results show that 90% of Europe is home to at least 1 species of wild native ungulate, with roe deer and wild boar occupying 74% and 64% of Europe respectively. In contrast, wild native mountain ungulates only occupy 5% of Europe, and are often associated with protected areas. The wide distribution of most European ungulates combined with the extensive human activity within Europe result in a wide range of interactions between ungulates and humans. These interactions can be classified as services or disservices depending on the value orientation and economic position of the various stakeholders perceiving this relationship. Overall, our survey highlights the success of wildlife management policies in Europe and the potential for continental scale conservation of large mammals in human-dominated landscapes. However, maintaining the success of wild ungulate conservation requires actions from national and European institutions to improve coordinated management across jurisdictional borders and sectorial coordination for the whole landscape.publishedVersio

Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjella- regionen i perioden 2019-2020. Forslag til avskytingsstrategier

Solberg, E.J., Rivrud, I.M., Nilsen, E.B., Veiberg, V., Rolandsen, C.M., Meisingset, E.L. & Mysterud, A. 2019. Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjellaregionen i perioden 2019-2020: Forslag til avskytingsstrategier. NINA Rapport 1667. Norsk institutt for naturforskning. Våren 2016 ble det oppdaget skrantesyke (CWD) hos ei reinsimle i Nordfjella villreinområde sone 1, og som del av bekjempelsen av sykdommen ble hele delbestanden utryddet i 2017 og 2018. Det er imidlertid fortsatt usikkerhet rundt smittestatus i tilgrensende bestander av hjortedyr og miljøsmitte utgjør fortsatt en risiko for overføring av sykdommen til hjort og elg som bruker det samme arealet. Av den grunn har myndighetene bedt om at bestandene av elg og hjort reduseres til 50 % (eller mindre) av 2016-nivå i de 15 kommunene som omkranser Nordfjella villreinområde (Nordfjellaregionen). Målet er at bestandsreduksjonen skal gjennomføres gjennom ordinær jakt i løpet av 2019 og 2020. I rapporten har vi beregnet bestandsstørrelsen av elg og hjort i de aktuelle kommunene i perioden 2016-2019, og deretter beregnet hvor mange dyr som må felles under jakt i 2019 og 2020 for å nå forvaltningsmålet i 2021. Til beregningen har vi benyttet en bestandsmodell basert på data over det kjønns- og aldersspesifikke (kalv, åring, eldre) antallet elg og hjort sett og felt under jakt i 2016-2018, fallviltdata registrert av kommunene, og naturlig dødelighetsrater estimert i merkestudier av elg og hjort. Modellberegningene antyder at vinter- og førjaktbestandene av elg og hjort i gjennomsnitt økte fra 2016 til 2017, hvorpå førjaktbestandene avtok fram til 2018. Det siste skyldtes at høstingsraten av hjort økte i 2017 og at begge arter opplevde høyere naturlig dødelighet enn vanlig vinteren 2017/2018. Kalverekrutteringen var også lavere enn vanlig på høsten 2018, sannsynligvis som følge av den foregående harde vinteren og varme og tørre sommeren. Beregningene viser at jaktuttaket må økes vesentlig i de neste to årene dersom bestandene skal reduseres til maksimum 50 % av størrelsen i 2016 innen 2021. I gjennomsnitt må jaktuttaket av elg i 2019 og 2020 økes med henholdsvis 80 % og 30 % av 2018-uttaket, mens uttaket av hjort må økes med henholdsvis 80 % og 40 % av 2018-uttaket. Dette forutsetter at kalverekruttering og naturlig dødelighet ikke avviker fra tilstanden i 2016 og 2017. For å unngå store endringer i kjønns- og aldersstruktur må jaktuttaket også bestå av en større andel hunndyr enn hva som er tilfelle i dag. En slik avskytingsstrategi vil derved kreve mindre innsats pr. felt dyr. Bestands- og avskytingsestimatene er beheftet med usikkerhet som vi ikke har et tilstrekkelig grunnlag for å kvantifisere. Vi tror bestandsestimatene for elg er mest nøyaktige da det jevnt over eksisterer mye og bra overvåkingsdata fra elgbestandene. Dessuten er det nylig gjennomført et merkestudie av elg i området som har bidratt med lokale estimat på naturlig dødelighet. Også fra de tre største hjortekommunene i regionen (Lærdal, Aurland, Årdal) samles det inn mye overvåkingsdata, men det eksisterer ingen publiserte estimater på naturlig dødelighet. For hjorten har vi derfor benyttet estimater beregnet i et studie lenger nord. Fra de andre hjortebestandene eksisterer det til dels lite overvåkingsdata og ingen naturlig dødelighetsestimat, og følgelig er bestands- og avskytingsberegningene basert på flere generaliseringer. Upubliserte data fra hjort som er radiomerket i deler av Nordfjellaregionen er i samsvar med de dødelighetsestimatene som benyttes i beregningene. Av parameterne benyttet i bestandsmodellen, er bestandsestimatene mest sensitiv overfor feil i bestandens vekstrate i 2016. Av mulige alternativer valgte vi lave bestandsvekstrater for både elg og hjort. Høyere verdier fører til høyere beregnet bestandsstørrelse og avskyting. Den beregnede avskytingen for 2019 og 2020 er derfor med større sannsynlighet et underestimat enn et overestimat. Beregnet bestandsstørrelse og nødvendig avskyting er vist på kommunenivå og for en gjennomsnittskommune i regionen. I tillegg viser vi antatt sammensetning av førjaktbestandene i 2019 og 2020, og forslag til hvordan kvotene bør struktureres for at bestandsstrukturen ikke skal endre seg for mye som følge av bestandsreduksjonen. Vi anbefaler likevel at bestandsutvikling og avskyting evalueres etter jakt i 2019 slik at eventuelle avvik kan kompenseres for i 2020. Vi forventer økning i aldersspesifikke vekter og fruktbarhetsrater etter at bestandene er redusert på grunn av mer og bedre mat pr. individ. I tillegg tror vi det vil bli en netto innvandring av dyr fordi bestandstettheten vil være høyere utenfor regionen. Begge vil bidra til økt tilvekst i bestandene. Denne effekten kan motvirkes av en nedgang i hunndyras gjennomsnittsalder dersom dødeligheten øker mer for eldre enn yngre hunndyr.Solberg, E.J., Rivrud, I.M., Nilsen, E.B., Veiberg, V., Rolandsen, C.M., Meisingset, E.L. & Mysterud, A. 2019. Population reduction of moose and red deer in the Nordfjella region during the period 2019-2020: Suggested harvesting strategies. NINA Report 1667. Norwegian Institute for Nature Research. In spring 2016, Chronic Wasting Disease (CWD) was for the first time detected in Europe in a female reindeer in the Nordfjella wild reindeer area in southern Norway. To combat the disease, Norwegian authorities decided to exterminate the entire herd in the autumn and winter of 2017-2018. In addition, they recently asked for a population decrease of moose and deer to 50 % of 2016-level in the overlapping and surrounding 15 municipalities (the Nordfjella region), as to reduce the probability for these species to be infected by CWD prions remaining in the soil and vegetation. The plan is to reduce the population size by increased recreation hunting and preferably before the end of 2020. In this report we have estimated the population size of moose and deer in the municipalities of the Nordfjella region in the period 2016-2019, and calculated the number, sex and age (calf, adults) that needs to be harvested in 2019 and 2020 to reach the management goal. We have based our estimates on a population model with parameters estimated from data on the sex and age specific number of moose and deer killed and seen during the hunting seasons in 2016-2018, the number of fallen stock recorded by the municipalities in the same period (i.e. moose and deer recorded dead due to other causes than hunting), and natural mortality rates estimated in capture-mark-recapture studies of moose and deer. The model outcome indicated that the pre-harvest population size of moose and deer on average increased from 2016 to 2017, but then decreased from 2017 to 2018. The latter was because of enhanced harvest rates of deer in 2017, and because both species experienced high natural mortality during the snow rich winter of 2017/2018. In addition, the recruitment rate of calves was lower than normal in the autumn of 2018, probably due to the previous harsh winter and subse-quent extraordinary warm and dry summer. The annual harvest must be substantially increased in the next two years to reduce the population sizes to 50 % of their size in 2016. On average, the harvests of moose in 2019 and 2020 have to be increased by 80 % and 30 % of the 2018-harvest, respectively, whereas the harvest of red deer has to be increased by 80 % and 40 % of the 2018-harvest in the same two years. We assume that the recruitment rate of calves and natural mortality rate will be approximately as in 2016 and 2017. In addition, the harvest should be focussed more on females than what is the practice today. Such a harvest strategy will be more effective in terms of effort needed per animal killed and will lead to large changes in the population structure. The population and predicted harvest estimates are associated with an uncertainty that we have not been able to quantify. The population estimates of moose are based on more and better monitoring data (seen moose and harvest data) than is the case for deer, and we have recent estimates of natural mortality rates based on a moose radio-collaring study in the area. Reasonably good monitoring data are also available from the three largest red deer municipalities in the region. However, as we have no local estimates of natural mortality, we had to base our estimates on a study of a deer population further north. From the other red deer populations, we have access to less monitoring data and no natural mortality estimates. Accordingly, the popu-lation and harvest estimates are based on several generalisations, and the estimates for these deer populations are therefore associated with larger uncertainty. Among the parameters in the population model, the population growth rate in 2016 is associated with most uncertainty relative to its influence on the model outcome. We had several alternative estimates available (based on seen and harvest data) and chose the lowest for both species. As higher population growth rates return higher estimated population size and harvest, we believe our estimates are more likely to be underestimates than overestimates

Sett elg og sett hjort-overvåkingen: Styrker og forbedringspotensial

Målrettet hjorteviltforvaltning krever innsamling av fortløpende informasjon om bestandsutviklingen i kombinasjon med effektiv høsting. I denne prosessen har fritidsjegere en viktig rolle ved at de hvert år rapporterer jaktinnsatsen og antallet elg eller hjort de observerer under jakta. Disse observasjonene, kalt sett hjort- og sett elg-data, blir siden bearbeidet til relevante bestandsindekser og benyttes som beslutningsunderlag i den lokale viltforvaltningen. Til tross for utstrakt bruk, vet vi fortsatt lite om hvor presist sett elg- og sett hjort-indeksene er i stand til å reflektere endringene i de relevante bestandsegenskapene. Her rapporterer vi resultatene fra et 2-årig prosjekt der vi har evaluert bruken av bestandsindeksene fra sett elg og sett hjort-overvåkingen. Hovedmålet har vært å undersøke i hvilken grad varierende presisjon legger begrensninger på bruken av indeksene i lokalforvaltningen, og hvilke faktorer som best kan forklare manglende presisjon. Vi har spesielt undersøkt sannsynligheten for at viktige antagelser bak bruken av sett dyr-indeksene – som stabil oppdagbarhet og fordeling av dyr i tid og rom – er innfridd. I tillegg har vi utredet hvorvidt vi med små endringer i innsamlingsrutiner eller påfølgende analyser kan gjøre bestandsindeksene mer presise. Vi benyttet sett dyr- og aldersdata fra 16 ulike elgområder og 3 hjorteområder innsamlet over 7 (2006–2012) til 44 år (1967–2012). Ved bruk av kohortanalyse av kjønns- og aldersdata fra skutte individer rekonstruerte vi så bestandsstørrelsen og -strukturen i de ulike områdene, hvorpå vi undersøkte graden av samvariasjon mellom sett dyr-indeksene (sett pr. jegerdag, skutt pr. jegerdag, sett pr. km2, skutt pr. km2, kalv pr. hunndyr, hunndyr pr. hanndyr, spissbukk pr. bukk) og de relevante bestandsegenskapene (bestandstetthet, kjønnsrate og rekrutteringsrate) i studieperioden. I tillegg analyserte vi sett dyr-data innsamlet på dag- og jaktfeltnivå innenfor et utvalg av kommuner og år for å avdekke i hvilken grad antagelsene bak metoden var innfridd. Samlet sett fant vi at sett dyr-indeksene er i stand til å avspeile mellomårsvariasjonen i de ulike bestandsegenskapene, men med ulik presisjon avhengig av art, indeks og område. Vi fant høyere presisjon for indekser basert på sett elg-data enn på sett hjort-data, og høyere presisjon for tetthetsindekser (sett dyr pr. jegerdag, skutt dyr pr. jegerdag, antall dyr sett, antall dyr skutt) enn indekser på kjønnsrate (hunndyr pr. hanndyr) og rekrutteringsrate (kalv pr. hunndyr). Særlig høy samvariasjon fant vi mellom den rekonstruerte bestandsstørrelsen og antallet elg sett eller skutt pr. km2, mens antallet elg sett og skutt pr. jegerdag viste noe mindre samvariasjon. Det siste skyldes at antallet dyr skutt eller sett ikke øker proporsjonalt med jaktinnsatsen (antall jegerdager) og at jaktinnsatsen har variert mye i mange områder. I områder med stor variasjon i jaktinnsatsen er det sannsynlig at veksten i bestandstetthet underestimeres av sett pr. jegerdag-indeksen når jaktinnsatsen øker og overestimeres når jaktinnsatsen synker. Årsaken til at antallet observasjoner ikke øker i takt med jaktinnsatsen tror vi skyldes to forhold: 1) at mer marginale jaktområder (poster) tas i bruk med økende antall jegere, og 2) at elgene som observeres oftere kanselleres som dobbeltobservasjoner når antallet jegere pr. jaktlag er høyere. Førstnevnte forhold lar seg vanskelig kontrollere for ettersom forskjellene i jaktområdenes (postenes) kvalitet varierer mellom områder og sannsynligvis over tid. Effekten av det andre forholdet kan sannsynligvis reduseres vesentlig ved å endre noe på instruksen for rapportering av sett dyr. Alces alces, Cervus elaphus, evaluering, forvaltning, jakt, Norge, overvåking, sett elg, sett hjort, evaluation, hunting, management, monitoring, Norway, seen moose, seen red deerEffective wildlife management often requires information on population density and performance of game species. In Norway, moose and red deer hunters have for many years reported their hunting effort, as well number, sex and age class of moose or red deer observed and killed. These observations, often called seen moose and seen red deer data (collectively: seen deer data), are then used to calculate indices of population density (deer seen per hunterday, deer killed per hunterday), recruitment rate (calves per female, twinning rate) and sex ratio (adult females per male). Although widely used by the local management to determine the annual size and structure of harvest quotas, we lack a good understanding of how precisely these indices predict the variation in relevant population characteristics. Particularly, we are concerned that variation in detection probability (i.e. detectability) and spatio-temporal variation in animal distribution affects their precision. Here we report the results from a 2-year project where we evaluated the precision of such population indices. The main aim was to assess the extent to which low or varying precision restricts the usefulness of the indices, and, if possible, to determine which factors best explain the lack of precision. To assess the precision we used seen deer and age-at-kill data from 16 moose areas and three red deer areas collected over 7 (2006–2012) to 44 years (1967–2012). We then reconstructed the population size and structure by the use of cohort analysis and age-at-kill data, and compared times series of seen deer indices with the time series of relevant population characteristics (size, sex ratio, recruitment rate) in the study areas. In addition, we analysed the spatio-temporal variation in seen deer indices based on data collected at the scale of day and hunting field in a subset of study areas and years. In general, we found that seen deer indices are able to reflect the annual variation in different population characteristics, but with varying precision depending on deer species, index and area. Overall, we found indices based on seen moose data to be more precise than indices based on seen red deer data, and density indices to be more precise than indices of sex ratio and recruitment rate. We found a particularly high correlation between the reconstructed population size and the number of moose seen or killed per km2, whereas the number of moose seen or killed per hunterday was slightly less precise. This is because the number of moose seen or killed did not increase proportionally with the hunting effort, and because the hunting effort showed large annual variation in many areas. In such areas, it is likely that the number of moose seen and killed per hunterday under-estimate the population growth rate in years of increasing effort and over-estimate the growth rate in years of decreasing hunting effort. The lack of a proportional relationship between number of observations and effort is most likely related to two conditions: 1) on average more marginal hunting areas are used as the hunting effort increase, and 2) relatively more observations are cancelled as double observations as the number of hunters per team increases. The former condition is difficult to control for as the effect of hunting effort on detectability seems to vary among areas and probably also over time. The effect of the latter condition, however, can be significantly reduced by making only small changes in the instruction for how to record and report moose and deer observations. Analyzing the subset of data collected at the level of day and hunting field, we found that the detectability of moose and deer and their spatial distribution are not uniform throughout the hunting period and across years. This was particularly evident in the red deer areas where the number of red deer seen per hunterday increased during the hunting season in two out of three populations, despite a significant reduction in population size. We believe this to occur because red deer concentrate in smaller areas at lower altitude during the autumn, which in turn increase the effective population density in the areas where they are actually hunted. Annual variation in the timing of such concentrations can partly explain the poor correlation between number of red deer seen per hunter day and population size across years. We also suspect that hunting effort that does not lead to observations of deer is less likely to be reported in red deer areas. Such a violation of instructions will decrease index precision and reduce our abilities to detect population declines. Also the observed sex ratio and recruitment rate changed in accordance with the hunting regime in the moose areas. E.g. the proportion of observed adult females increases during the hunting season, in accordance with the higher proportion of adult males and calves that were harvested. A similar pattern was not found in red deer areas, which indicates that the detectability of males, females and calves change with different rates during the hunting season. Possibly, this is related to the smaller size of red deer than moose and the fact that the red deer hunting season lasts three time longer (15 weeks) than the moose season. During this period red deer migrate from summer to wintering areas, rut, and experience significantly changes in the environment, all of which may affect the behavior of the different sex and ageclasses. To the extent this behavior is also affecting their detectability, annual variation in phenology will have a significant effect on the precision of the various seen deer indices across years. In general, we believe that the indices from the seen moose and seen red deer monitoring have much value for the local wildlife management. The seen deer monitoring is relatively cheap to conduct on a regular basis, and it survey the population size when moose and deer are in the hunting areas (summering areas), i.e., where they are most actively managed (hunted). Alternative census methods, potentially with higher accuracy, are significantly more expensive and are preferably conducted in winter when snow covers the ground. At that time, however, the population may have significantly changed due to migration, and hence may not reflect the populations that are managed during the autumn hunting season. We therefore conclude that the seen moose monitoring provides a good alternative to other census methods in the moose areas, and that the seen moose indices in most cases will reflect the correct population development. The precision of the red deer population indices are less precise and therefore we advise the management to be more cautious in predicting the population development based on these indices. Nevertheless, the seen red deer monitoring should be continued. The seen red deer monitoring is still in its infancy compared to the seen moose monitoring and so far we have little experience in how to collect, process and interpret seen red deer data. Before concluding with regards to its usefulness, we therefore need more years of seen red deer data of high quality. At the end of the report we list several suggestions on how to improve the process of collecting, reporting and quality assuring seen deer data, and how the local and central management institutions can utilize the above results. At the local level, we particularly advise the management to include information about the hunting effort when they interpret the variation in seen and killed moose per hunterday as an index of density. If hunting effort increase substantially, the population growth rate is likely to be underestimated. For the same reason the Norwegian Environment Agency should consider a change in the instruction for how to collect and report seen deer data. In its current form hunters are asked to cancel all observation of moose or red deer that with some certainty have been seen previously in the same day by any of the team members. In our view, it is sufficient to cancel doubleobservations of the same animal in the same hunting situation, but not observations of the same individual by other team members or in other hunting situations. To improve the seen deer monitoring we need more research into the factors leading to variation in detectability of moose and red deer. The increasing use of GPS-radiocollars are now providing detailed information about the behaviour and movement pattern of moose and deer, but only in few cases is this information used to learn more about their detectability during the hunting season. By combining data on deer and hunter behaviour in the same areas, we can learn more about the factors making some categories more detectable than others and why it varies over time. In addition, such studies can provide more information about the temporal variation in moose and red deer distribution during the hunting season, and to what extent this varies between years. In particular, it is important to determine how concentrations and expansions of animals affect the hunting activity and number of deer observed. Based on experiences in fishery research, the detectability (or catchability) seems first of all to be affected by fishing effort and methods. Accordingly, we need more information about the various methods used for hunting moose and red deer throughout the country, and how this is likely to affect the relative number of moose and deer observed.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Klimaendringenes påvirkning på naturmangfoldet i Norge

Forsgren, E., Aarrestad P.A, Gundersen, H., Christie, H., Friberg, N., Jonsson, B., Kaste, Ø., Lindholm, M., Nilsen, E.B., Systad, G., Veiberg, V., Ødegaard, F. 2015. Klimaendringenes påvirkning på naturmangfoldet i Norge - NINA Rapport 1210. 133 s. Rapporten sammenstiller kunnskap om effektene av klimaendringer på norsk natur, fra artsnivå til naturtyper og økosystemer. Den tar for seg terrestriske økosystemer, ferskvann og marint. Klimaendringene har en rekke effekter på abiotiske forhold, fra økt temperatur og endringer i nedbør til havforsuring. Hvordan norske arter, naturtyper og økosystemer vil påvirkes av klima-endringene er et meget stort spørsmål som det ikke er enkelt å besvare. Usikkerheten i klima-projeksjonene og kompleksiteten i økologiske sammenhenger er komplekse gjør spesifikke pre-diksjoner vanskelige. At også andre faktorer enn klimatiske forhold påvirker vår natur gjør det ikke enklere å forutse hvordan norsk naturmangfold vil påvirkes i fremtiden. Det foreligger be-grenset kunnskap om ulike arters evne til å tilpasse seg de nye miljøbetingelsene som en klima-endring vil medføre. Akklimatisering og evolusjonære tilpasninger kan forventes til en viss grad, men vi vet ikke hvor mange arter som vil ha en slik kapasitet og hvor stor tilpasningsevnen vil være. Dagens kunnskap viser at noen arter vil begunstiges av klimaendringene, mens andre kommer til å påvirkes negativt. Dette vil mest sannsynlig medføre en økt utbredelse av noen arter og redusert utbredelse av andre arter, iblant utdøing. Varmekjære arter vil kunne spre seg nordover i landet, og høyere opp i fjellet, ofte på bekostning av mer kulde-tolerante, alpine og polare arter. Hos ferskvannsfisk vil for eksempel laksefisker få problemer mens karpefisker vil få bedre forhold. Klimaendringen vil også kunne påvirke bestander av sjøørret og sjørøye. Populasjonene av disse artene er splittet i vandrende og stasjonære individer, og klimaendringen kan komme til å gi forholdsvis flere stasjonære og færre vandrende individer. En annen konsekvens av klima-endringene er lengre vekstsesong, hvilket kan være positivt for mange planter, men økt konkur-ranse fra arter som begunstiges av en lengre vekstsesong kan bidra til endringer i artssammen-setningen i flere vegetasjonstyper. Økt temperatur kan også gi økt tørkestress i skoger og bidra til økt angrep av skadegjørende insekter og sopp. Tidligere knoppsprett om våren pga. økt tem-peratur kan føre til frostskader hvis risikoen for frostnetter ikke er over. Økende vekslinger mellom frost og mildvær kan gi frostskader, samt også føre til ising av marken som kan skape pro-blemer for reinen vinterstid. Klimarelaterte skader på vegetasjon sammen med tørkeperioder vil kunne gi økt hyppighet av lyng- og skogbranner. Nordområdene er spesielt sårbare for klimaendringene. Mange arter i nordområdene er sårbare og kan hverken flytte oppover i høydegradienten eller lenger nord. Leveområder, økologiske nisjer og hele økosystemer kan her bli endret eller forsvinne helt. Nye arter for Norge, som i dag har en mer sørlig utbredelse, vil kunne komme inn og etablere seg i landet. Videre vil flere fremmede arter, både blant de som ikke er kommet til Norge ennå (dørstokkarter) og de som allerede finnes her, kunne få mer gunstige forhold og økt spredning i et varmere klima. En rekke økologiske sammenhenger og interaksjoner mellom arter påvirkes av klimaendringene. Disse komplekse og indirekte sammenhengene er ofte meget vanskelig å forutse. Sjøfugl påvirkes av komplekse sammenhenger i næringsveven i havet. Et eksempel er den økte utbredelsen av makrell som gir økt predasjon på sildelarver. Sildelarver er den viktigste føden til lunde, og mangel på nok silderaver gir mislykket hekking. I mange tilfeller kan fenologisk mismatch (dårlig synkronisering) oppstå, f.eks. der hvor endring i reproduksjonstidspunkt ikke sammenfaller med tilgangen til føde. Klimaendringene vil videre kunne påvirke grunnleggende økosystemfunksjoner noe som kan medføre regimeskifter i ulike økosystemer med store konsekvenser for disse økosystemene. I havene kan man få endrete næringskjeder der maneter favoriseres på bekost-ning av fisk. Mange økosystemtjenester vil bli påvirket av klimaendringene, noe som i enkelte tilfeller kan være positivt (f.eks. mulighet for å høste nye arter), mens det i andre tilfeller vil redu-sere etablerte økosystemtjenester som vi kjenner dem i dag. I innsjøer vil klimaendringene f.eks. kunne føre til forsterket sommersjiktning med lavere oksygenkonsentrasjoner i dypere vann, mer løst organisk materiale og oppblomstring av (iblant giftige) blågrønnalger. Dette forringer vannkvaliteten i innsjøen med negative konsekvenser også for rekreasjon og drikkevannskvalitet. Ulike naturtyper kan både øke og minke i areal som en konsekvens av klimaendringene. Skog er forventet å øke i areal, mens f.eks. fjellheier og havstrand trolig vil få et redusert areal. Arealet av myr vil trolig øke, men palsmyr er et unntak og kan forsvinne helt fra norsk natur. Det er også forventet endringer i artssammensetningen i ulike naturtyper. Artssammensetningen i marine økosystemer er forventet å endres pga. havforsuring de neste hundre årene. En stor del av karbondioksid i atmosfæren tas opp av havene. Økt karbondioksid-konsentrasjon i havvann endrer kjemien i havet og påvirker marine organismer på en rekke ulike vis, ofte negativt, men med stor variasjon i sårbarhet mellom arter og livsstadier. Havforsuring i kombinasjon med økt temperatur og andre menneskeskapte stressfaktorer skaper en sammen-satt bilde der den totale påvirkningen kan være alvorlig, men vanskelig å predikere. Tilsvarende gjelder forstås også for økosystemer på land og i ferskvann. Kort oppsummert kommer vi til å se store endringer i norsk natur og naturmangfold de neste hundre årene som en konsekvens av de pågående klimaendringene. Vi har fortsatt mulighet å bremse fremtidens klimaendringer, men da må utslippene av CO2 og andre klimagasser reduseres raskt, innen de neste få tiårene (IPCC 2014)