TPS-grupper i praksis (Tverrprofesjonell samarbeidslæring i praksisstudier) Delprosjekt 1b i OPERASJON BACHELORPRAKSIS, FHS

I denne rapporten presenteres modeller for tverrprofesjonell praksis-læring som benyttes både i primærhelsetjenester (TVEPS) og i spesialisthelsetjenesten (TPS i sykehuspraksis). I tillegg presenteres en mal for informasjonsskriv til ledere og veiledere i helseforetak og kommuner, der det oppfordres til å legge til rette for tverrprofesjonelt studentsamarbeid når studenter fra flere profesjonsutdanninger har samtidig praksis i samme institusjon. Utvikling av modellene som beskrives har pågått gjennom flere år. Som del av prosjekt Operasjon Bachelorpraksis er modellene presentert samlet og er prøvd ut på nye praksis-arenaer og på flere HVL-campus. Modeller og mal for informasjonsskriv er også presentert i «Ressursemne for TPS i teori og praksis, opprettet i læringsplattformen Canvas (se rapport fra TPSgruppens oppdrag fra punktene 1 og 3)

Sjukepleiestudentar lærer å kommunisere med born i alternativ praksis: Barnehagar og bamsesjukehus som praksisarena

Bakgrunn Faglege retningsliner forventar at sjukepleiarar har kompetanse i å kommunisere med born. Få studentar får praksis i sjukepleie til born. Studien undersøkte sjukepleiestudentar si læring i kommunikasjon med born etter undervisning og alternativ praksis i barnehage og på bamsesjukehus. Metode Studien baserer seg på eit kvalitativt studiedesign med datainnsamling i fokusgruppeintervju med fem sjukepleiestudentar etter tredje semester i bachelorstudiet. Analysemetode er systematisk tekstkondensering. Resultat Presenterte funn er Læringsaktivitetar til nytte eller bry? Uklar studentrolle i praksis og Læringsutbytte. Studentane auka læringsutbytte i kommunikasjon med friske born og det å forstå born som pårørande ved alvorleg sjukdom i familien. På bamsesjukehus erfarte studentar at born dei kjende, haldt avstand når dei møtte studentane i uniform. Studentane sakna erfaring med sjuke born for å oppnå naudsynte læringsutbytte. Drøfting, konklusjon og implikasjonar for praksis Sjukepleiekompetanse, Sjukepleie til born i familiekontekst og Tverrfagleg samarbeidslæring er drøfta. Ei framtidsretta sjukepleieutdanning må ha større fokus på born med helseutfordringar og born som pårørande for å oppnå naudsynt sjukepleiekompetanse. Dette krev utvikling av nye pedagogiske metodar for sjukepleiestudentar i læring med born og praksis med bruk av simulering, digitale og interaktive ressursar. Tverrfagleg samarbeidslæring mellom sjukepleie- og barnehagelærarstudentar kan forbetre læring i praksis

Vurdering av klinisk sluttkompetanse

Bakgrunn Rammeplan for sykepleieutdanning (2008) seier at nyutdanna sjukepleiarar skal vere sjølvstendige, reflekterte og ansvarsbevisste, endrings- og pasientorienterte yrkesutøvarar med handlingskompetanse og -beredskap i sjukepleieutøvinga. Studiar viser at nyutdanna sjukepleiarar har begrensa klinisk vurderingskompetanse i akutte og kompliserte situasjonar . For å kvalitetssikre at studentar sin sluttkompetanse er i tråd med rammeplanen, er piloten «Vurdering av klinisk sluttkompetanse» gjennomført i 6. semester med sjukepleiestudentar ved HVL, Stord/ Haugesund. Vurderingsforma bygger på Objektive Structured Clinical Examination (OSCE) der vurdering av studenten skal vera objektiv, strukturert og ha samanheng mellom mål og kompetansekrav. Hensikta: Hensikta med pilotundersøkinga var å få kunnskap om vurderingsforma når det gjeld fagleg innhald, relevans og gjennomføring. Opphavleg målsetting var å gjennomføre ordninga frå 2018. Vurderingsordninga må sjåast i samanheng med ny studiemodell for bachelor sjukepleie i HVL. Design og metode: Utviklingsarbeidet er designa med utgangspunkt i aksjonsforsking. Studentar i avgangskulla ved nærregion Stord/ Haugesund fekk informasjon om vurderingsordninga og oppgåveeksempel. I undersøkinga deltok 15 studentar og 9 lærarar. Det vart gjennomført fokusgruppeintervju med både studentar og lærarar etter gjennomføring av piloten. Foreløpige resultat: Oppgåvesløyfene, som bygde på pasientforløp i ulike kontekstar, vart oppfatta av studentane som fagleg relevante, praksisnære og gav dei meistringsoppleving. Studentane gav positiv tilbakemelding på organisering og struktur. Spørsmålsstillingar i nokre oppgåver var ikkje tydleg formulert, og dette utfordra objektiviteten. Ressursbruk ved vurderingsordninga ser lærarar på som ei utfordring. Diskusjon: I kva grad er vurderingsforma objektiv, fagleg relevant og nyttig i eit læringsperspektiv for studentar og utdaningsinstitusjon

Forskning og utviklingsarbeid innan høgskolen – framgangsmåtar: Ei essaysamling om metodetilnærmingar innan førstelektorkvalifisering

Denne essaysamlinga spring ut frå dei arbeida som deltakarar ved kurs i metodetilnærmingar for førstelektorkandidatar ved Høgskolen Stord/Haugesund vårsemesteret 2014. Samlinga gir eit innblikk i ulike metodiske utfordringar i arbeid med forskings- og utviklingsarbeid. Dei fleste eksempla handlar om pedagogisk utviklingsarbeid. Førstelektorstillinga har undervisning som si primæroppgåve. Utvikling, endring og fornying er knytt til det pedagogiske arbeidet eller til formidling av yrkeskompetanse. Alle bidragsytarane er tilsette ved Høgskolen Stord/Haugesund, og kjem frå alle dei tre avdelingane høgskolen har. Innhaldsmessig viser samlinga stor breidde: Frå lærarutdanning finn vi eit essay om skoleutvikling i praksis, ei læringstilnærming der lærarstudentar blir (ut)forskande i høve til sin eigen praksis og eit essay om kunnskap om skoleleiing. Frå organisasjons- og administrativ utdanning finn vi ein case-studie om metodisk tilnærming innan studiar i organisasjon og leiing. Innan helsefag har vi fleire perspektiv inne, både ei meir overordna drøfting av tilhøvet mellom forsking og utvikling, samanstilling mellom praksisutvikling, didaktisk design forsking og aksjonsforsking, vidare essay som handlar om eksempel på praksisutvikling og kvalitetsutvikling både i yrkesfeltet og i praktiske studiar, utvikling av nye fagområder i sjukepleierutdanninga og innføring av simulering som læringsaktivitet