Nalokson nesespray kan redusere risikoen for dødelige heroinoverdoser

Bakgrunn: Antall overdosedødsfall blant heroinmisbrukere i Norge er høyt. Behandling med motgiften nalokson er kun tilgjengelig gjennom helsepersonell. Nalokson kan også gis som nesespray av ikke helsepersonell. Økt tilgjengelighet av nalokson kan redusere både antall fatale overdoser og fare for stikkskader og blodsmitte med hepatitt C og hiv blant helsepersonell. I denne artikkelen presenterer vi kunnskap om bruk av nalokson nesespray i behandling av opioidoverdoser. Material og metode: Vi har gjennomført søk etter relevant forskning om effekt av nalokson nesespray i databasene Medline, Embase og Cochrane library. Artikler er valgt ut basert på skjønn og forhåndsbestemte kriterier om behandling og pasientpopulasjon. Det var ingen restriksjoner på hvilken studiedesign som var benyttet eller metodologisk kvalitet. Konklusjonen er basert på innhentet material. Resultater: Ni relevante studier ble identifisert og inkludert, hvorav fire hadde kontrollgrupper men kun to var randomiserte sammenligninger. Ingen av studiene var utført i Norge. Nalokson nesespray gitt grunnet mistanke om opioidoverdose synes å føre til rask klinisk respons. Ved sammenligning med dagens praksis med injisert nalokson peker funn mot nesten like rask normalisering av åndedrett ved nesespray. Bruk av nalokson nesespray kan gi redusert behov for nalokson injeksjoner og derfor redusert fare for stikkskade blant helsepersonell. Hvis også legfolk utenom helsepersonell læres opp til å gi nalokson nesespray vil tilgjengeligheten av motgift og kunnskap rundt forebygging av overdoser kunne økes. Fortolkning: Det er foreløpig for få studier av høy kvalitet til å kunne konkludere endelig med effekt av nesespray. Men de studiene som foreligger tyder på at nalokson i form av nesespray kan være effektiv i behandlingen av overdoser. Nalokson nesespray anbefales derfor utprøved ytterligere i randomiserte studier i Norge sammenlignet med dagens praksis. Videre bør opplæringen i bruk for pårørende, brukere og ansatte i eksisterende lavterskeltiltak evalueres da dette vil kunne øke nalokson tilgjengeligheten og bidra til å redusere antallet overdosedødsfall

Heroin relapse prevention with naltrexone implants : a randomised comparison with methadone treatment among inmates released from prison

Mange fengselsinnsatte bruker opiater før soning og det er høye rater av tilbakefall etter løslatelse. Metadon vedlikehold har blitt den mest vanlige behandlingsformen for heroinavhengighet og er i økende grad tilgjengelig under soning. Det er behov for flere behandlingsformer som kan påbegynnes i fengsel og fortsettes etter løslatelsen. Naltrekson implantater er en ny behandlingsmåte som hittil ikke har vært undersøkt i en fengselsetting. Naltrekson implantater har heller ikke blitt sammenlignet med vedlikeholdsbehandling i en prospektiv studie. En systematisk litteraturgjennomgang har ikke vært gjort. I denne avhandlingen rapporteres det funn fra en systematisk litteraturgjennomgang på langtidsvirkende naltrekson. Dessuten rapporteres resultatene fra en randomisert kontrollert studie av naltrekson implantater sammenlignet med metadon vedlikehold blant heroinavhengige innsatte som løslates fra fengsel. Effekten av illegalt brukte opiater under naltrekson implantat behandling er også beskrevet. Ved den systematiske litteraturgjennomgangen fant vi kun én randomisert kontrollert studie på naltrekson depot i behandling av opiatavhengighet som kunne inkluderes for evaluering av behandlingseffekt. I studien fant Comer og medarbeidere en større reduksjon i heroinbruk hos de som ble behandlet med 384 mg naltrekson depot sammenlignet med 192 mg eller placebo sprøyter. Til tross for at det ble funnet en fordelaktig effekt av naltrekson depot i behandling av heroinavhengighet, ble den samlete evidensen vurdert som utilstrekkelig. Fengselsstudien viste spesifikke utfordringer vedrørende interesse og motivasjon under soning, tilfeldig fordeling av innsatte til behandling og oppfølging etter soning. Til tross for disse utfordringene kunne studien vise at naltrekson implantat behandling og metadon vedlikeholdsbehandling har sammenlignbar effekt. Begge behandlingsformene reduserte heroin- og benzodiazepinbruk og kriminalitet ved oppfølging seks måneder etter løslatelsen. Dette gjaldt blant alle 44 deltagerne uavhengig om de startet behandling eller ikke og funnene ble støttet av analysen av deltakerne som fullførte studien. En senere analyse av opiatbruk under naltrekson implantat behandling viste at en større andel enn forventet hadde brukt opiater til tross for tilfredsstillende nivå av naltrekson i blodet. Funnene fra fengselsstudien viser at det lar seg gjøre å tilby naltrekson implantat behandling før løslatelse og at denne behandlingen reduserer heroinbruk. Dersom opiater brukes under behandlingen vil den forventete ruseffekten oftest utebli

Substance use and problem awareness among drug-involved prisoners in Norway

A sample of 110 drug-involved offenders from two prisons was assessed regarding drug and alcohol consumption, problem awareness, ambivalence and treatment readiness. Of these, 56% reported hazardous alcohol consumption and 53% highly problematic drug use. Highly problematic users reported more problem awareness and more cognitive dissonance regarding change. Treatment readiness was rated higher by problematic users as compared to users reporting fewer problems. The influence of prison environment on ambivalence needs to be studied longitudinally after imprisonment. Identification of drug-involved prisoners should be done systematically, including assessment of alcohol consumption. Opportunities for substance misuse treatment in prisons should be increased. Copyright 2012 Informa UK, Lt

Utilizing a train-the-trainer model for multi-site naloxone distribution programs

Background: In order to have a substantial impact on overdose prevention, the expansion and scalingup of overdose prevention with naloxone distribution (OPEND) programs are needed. However, limited literature exists on the best method to train the large number of trainers needed to implement such initiatives. Methods: As part of a national overdose prevention strategy, widespread OPEND was implemented throughout multiple low-threshold facilities in Norway. Following a two-hour ‘train-the trainer course’ staff were able to distribute naloxone in their facility. The course was open to all staff, regardless of educational background. To measure the effectiveness of the course, a questionnaire was given to participants immediately before and after the session, assessing knowledge on overdoses and naloxone, as well as attitudes towards the training session and distributing naloxone. Results: In total, 511 staff were trained during 41 trainer sessions. During a two-month survey period, 54 staff participated in a questionnaire study. Knowledge scores significantly improved in all areas following the training (p < 0.001). Attitude scores improved, and the majority of staff found the training useful and intended to distribute naloxone to their clients. Conclusion: Large-scale naloxone distribution programs are likely to continue growing, and will require competent trainers to carry out training sessions. The train-the-trainer model appears to be effective in efficiently training a high volume of trainers, improving trainers’ knowledge and intentions to distribute naloxone. Further research is needed to assess the long term effects of the training session, staffs’ subsequent involvement following the trainer session, and knowledge transferred to the clients

Rapid widespread distribution of intranasal naloxone for overdose prevention

Background: In order to have a substantial impact on overdose prevention, the expansion and scalingup of overdose prevention with naloxone distribution (OPEND) programs are needed. However, limited literature exists on the best method to train the large number of trainers needed to implement such initiatives. Methods: As part of a national overdose prevention strategy, widespread OPEND was implemented throughout multiple low-threshold facilities in Norway. Following a two-hour ‘train-the trainer course’ staff were able to distribute naloxone in their facility. The course was open to all staff, regardless of educational background. To measure the effectiveness of the course, a questionnaire was given to participants immediately before and after the session, assessing knowledge on overdoses and naloxone, as well as attitudes towards the training session and distributing naloxone. Results: In total, 511 staff were trained during 41 trainer sessions. During a two-month survey period, 54 staff participated in a questionnaire study. Knowledge scores significantly improved in all areas following the training (p < 0.001). Attitude scores improved, and the majority of staff found the training useful and intended to distribute naloxone to their clients. Conclusion: Large-scale naloxone distribution programs are likely to continue growing, and will require competent trainers to carry out training sessions. The train-the-trainer model appears to be effective in efficiently training a high volume of trainers, improving trainers’ knowledge and intentions to distribute naloxone. Further research is needed to assess the long term effects of the training session, staffs’ subsequent involvement following the trainer session, and knowledge transferred to the clients

Bruk av medikamenter for alkoholbrukslidelser i Norge 2004–16

Bakgrunn - Alkoholbrukslidelser forårsaker alvorlig sykelighet og tidlig død. Livstidsprevalens estimeres til 7–10 % i den norske befolkningen. Mange pasienter kommer ikke inn i behandlingsapparatet, og det antas at få av dem som kommer i behandling får medikamentell behandling. På markedet er det flere medikamenter som kan hjelpe til med å redusere mengde inntatt alkohol og å opprettholde avhold fra alkohol. Vi ønsket å få innsikt i disse medikamentenes forskrivningsforekomst og -praksis. Materiale og metode - Vi hentet krypterte data fra Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister om alle som fikk medikamenter for alkoholbrukslidelse i perioden 2004–16. De inkluderte legemidlene var disulfiram, akamprosat, naltrekson 50 mg og nalmefen. Resultater - Årsprevalensen for forskrivning økte fra 0,85 til 1,13 per 1 000 innbyggere i observasjonstiden. Halvparten av alle pasientene hadde kun én ekspedert resept. Disulfiram var det hyppigst forskrevne medikamentet. Det var en svak økning i prevalens i aldersgrupper til og med 55 år og en betydelig økning for de over 55 år. Konklusion - Det har vært en svak økning i prevalens i forskrivning i observasjonstiden. Disulfiram var det mest forskrevne medikamentet. Økningen i forskrivning var størst blant kvinner og i gruppen over 55 år

Bruk av medikamenter for alkoholbrukslidelser i Norge 2004–16

BAKGRUNN Alkoholbrukslidelser forårsaker alvorlig sykelighet og tidlig død. Livstidsprevalens estimeres til 7–10 % i den norske befolkningen. Mange pasienter kommer ikke inn i behandlingsapparatet, og det antas at få av dem som kommer i behandling får medikamentell behandling. På markedet er det flere medikamenter som kan hjelpe til med å redusere mengde inntatt alkohol og å opprettholde avhold fra alkohol. Vi ønsket å få innsikt i disse medikamentenes forskrivningsforekomst og -praksis. MATERIALE OG METODE Vi hentet krypterte data fra Nasjonalt reseptbasert legemiddelregister om alle som fikk medikamenter for alkoholbrukslidelse i perioden 2004–16. De inkluderte legemidlene var disulfiram, akamprosat, naltrekson 50 mg og nalmefen. RESULTATER Årsprevalensen for forskrivning økte fra 0,85 til 1,13 per 1 000 innbyggere i observasjonstiden. Halvparten av alle pasientene hadde kun én ekspedert resept. Disulfiram var det hyppigst forskrevne medikamentet. Det var en svak økning i prevalens i aldersgrupper til og med 55 år og en betydelig økning for de over 55 år. KONKLUSJON Det har vært en svak økning i prevalens i forskrivning i observasjonstiden. Disulfiram var det mest forskrevne medikamentet. Økningen i forskrivning var størst blant kvinner og i gruppen over 55 år

Intact responses to non-drug rewards in long-term opioid maintenance treatment

Background. Drug dependence is associated with disrupted reward processing and anhedonia across drug use disorders. It remains unclear whether chronic drug use disrupts reward processing. Alternative causes could be psychosocial vulnerability factors or stress from recurring relapse to drug use. Methods. We measured subjective and objective reward responsiveness in 26 previously heroin-addicted mothers with a minimum of seven years stable opioid maintenance treatment (OMT) and 30 healthy age-matched mothers (COMP). Objective reward responsiveness was assessed in a 300-trial two-alternative forced-choice task with skewed rewards. Results were also compared to performance from an additional 968 healthy volunteers (meta-analytic approach). Finally, we compared subprocesses of reward-based decisions across groups using computational modelling with a Bayesian drift diffusion model of decision making (DDM). Results. Self-reported reward responsiveness was comparable for the OMT and comparison groups (means: OMT=6.59, COMP=6.67, p=.84, BF10=0.29), yielding moderate evidence against subjective anhedonia in this OMT group. Importantly, the mothers in OMT also displayed intact reward responsiveness in the objective behavioral task. Indeed, their performance did not significantly differ from that of the local comparison group (means OMT=0.12, COMP=0.12, p=.96, BF10=0.18) and was comparable to data from 968 healthy controls previously tested. Objective reward responsiveness was comparable even at the level of decision sub-processes, as estimated by computational modelling. Conclusions. Mothers in stable long-term opioid maintenance treatment displayed intact reward responsiveness as measured by reward behavior and self-report. Hence, reduced sensitivity to rewards and anhedonia are not necessary consequences of prolonged opioid use

Intact responses to non-drug rewards in long-term opioid maintenance treatment

Disruption of non-drug reward processing in addiction could stem from long-term drug use, addiction-related psychosocial stress, or a combination of these. It remains unclear whether long-term opioid maintenance treatment (OMT) disrupts reward processing. Here, we measured subjective and objective reward responsiveness in 26 previously heroin-addicted mothers in >7 years stable OMT with minimal psychosocial stress and illicit drug use. The comparison group was 30 healthy age-matched mothers (COMP). Objective reward responsiveness was assessed in a two-alternative forced-choice task with skewed rewards. Results were also compared to performance from an additional 968 healthy volunteers (meta-analytic approach). We further compared subprocesses of reward-based decisions across groups using computational modelling with a Bayesian drift diffusion model of decision making. Self-reported responsiveness to non-drug rewards was high for both groups (means: OMT = 6.59, COMP = 6.67, p = 0.84, BF10 = 0.29), yielding moderate evidence against subjective anhedonia in this OMT group. Importantly, the mothers in OMT also displayed robust reward responsiveness in the behavioral task (t19 = 2.72, p = 0.013, BF10 = 3.98; d = 0.61). Monetary reward changed their task behavior to the same extent as the local comparison group (reward bias OMT = 0.12, COMP = 0.12, p = 0.96, BF10 = 0.18) and in line with data from 968 healthy controls previously tested. Computational modelling revealed that long-term OMT did not even change decision subprocesses underpinning reward behavior. We conclude that reduced sensitivity to rewards and anhedonia are not necessary consequences of prolonged opioid use

Ambulance-attended opioid overdoses: An examination into overdose locations and the role of a safe injection facility

Background: Although the United States and numerous other countries are amidst an opioid overdose crisis, access to safe injection facilities remains limited. Methods: We used prospective data from ambulance journals in Oslo, Norway, to describe the patterns, severity, and outcomes of opioid overdoses and compared these characteristics among various overdose locations. We also examined what role a safe injection facility may have had on these overdoses. Results: Based on 48,825 ambulance calls, 1054 were for opioid overdoses from 465 individuals during 2014 and 2015. The rate of calls for overdoses was 1 out of 48 of the total ambulance calls. Males made up the majority of the sample (n = 368, 79%), and the median age was 35 (range: 18–96). Overdoses occurred in public locations (n = 530, 50.3%), the safe injection facility (n = 353, 33.5%), in private homes (n = 83, 7.9%), and other locations (n = 88, 8.3%). Patients from the safe injection facility and private homes had similarly severe initial clinical symptoms (Glasgow Coma Scale median =3 and respiratory frequency median =4 breaths per minute) when compared with other locations, yet the majority from the safe injection facility did not require further ambulance transport to the hospital (n = 302, 85.6%). Those overdosed in public locations (odds ratio [OR] = 1.66, 95% confidence interval [CI] = 1.17–2.35), and when the safe injection facility was closed (OR =1.4, 95% CI =1.04–1.89), were more likely to receive transport for further treatment. Conclusions: Our findings suggest that the opening hours at the safe injection facility and the overdose location may impact the likelihood of ambulance transport for further treatment