Utradisjonell konkurranse i den tradisjonelle drosjenæringen

Formålet med denne oppgaven har vært å identifisere- og eventuelt kvantifisere effekten av Ubers etablering i Oslo på drosjeprisene i de berørte områdene. Med dette som utgangspunkt har jeg anvendt et diff-in-diff-design i forsøket på å estimere en priseffekt av etableringen. Det blir i tillegg kontrollert for faktorer som antas å påvirke drosjesentralenes priser, i den hensikt å fange opp variasjon som potensielt kan bidra til brudd på felles trend-antagelsen. Datamaterialet består av gjentatte observasjoner av i alt 39 drosjesentraler i perioden 2012-2017, fordelt på 8 fylker. Sentralene som inngår i analysen er alle drosjesentralene i Norge som er unntatt prisregulering i observasjonsperioden. Sentralene deles inn i to grupper; sentralene som antas berørt av Ubers etablering og sentralene som ikke antas berørt av Ubers etablering. Henholdsvis kontroll- og tiltakssentraler. Prisene av interesse er sentralenes referansepris og gjennomsnittspris takstsett. Hvor sistnevntes størrelse er avhengig av hvilket takstsett som er gjeldene på et gitt tidspunkt. Dette kan variere fra drosjesentral til drosjesentral. For å kunne sammenligne priser for identiske turer har det derfor blitt valgt fire ulike tidspunkt hvorpå gjennomsnittsprisen for gjeldende takstsett har blitt sammenlignet. I hovedanalysen finner jeg en signifikant negativ effekt av Ubers etablering på gjennomsnittsprisen til takstsettet som gjelder for onsdag morgen. I tillegg finner jeg indikasjoner på en negativ effekt på den samme prisstørrelsen gjeldende for natt til søndag. Resultatene kan likevel ikke tolkes kausalt, da resultatene fra diverse placebotester også finner signifikante positive effekter av Ubers etablering hos kontrollsentralene. Resultatene taler dermed for at man har brudd på den sentrale forutsetningen om felles prisutvikling for kontroll- og tiltakssentralene dersom Uber aldri etablerte seg i Oslo. Databehandlingen og produksjon av tabeller har blitt gjort ved hjelp av Excel. Produksjon av figurer og selve estimeringen er gjennomført ved hjelp av STATA

Samfunnsforhold på Svalbard. Befolkning, økonomi og levekår

Rapporten er delt inn i tre kapitler. Kapittel 1 handler om befolkning. Hovedkilden er SSBs statistikk Befolkningen på Svalbard. Den samlede befolkningen på Svalbard øker. Hele økningen siden 2016 skyldes at det er blitt flere folk i Longyearbyen i arbeidsfør alder. Andelen av befolkningen med norsk statsborgerskap i Longyearbyen og Ny-Ålesund har falt fra 85 prosent i 2009 til 63 prosent i 2023. Gjennomsnittsbotid for norske statsborgere var 7,4 år i 2022, mens median botid var 3,6 år. Særlig sistnevnte har falt en del de siste årene. Kvinneandelen i Longyearbyen og Ny-Ålesund har økt i mange år, og var i andre halvår 2023 på 47 prosent, det høyeste noen gang. Kapittel 2 handler om økonomiske forhold. Hovedkildene er statistikkene Næringer på Svalbard og Offentlig sektor på Svalbard. Skattestatistikk, lønnsstatistikk, strukturstatistikk og fylkesfordelt nasjonalregnskap er andre viktige SSB-kilder. Skattereglene på Svalbard skiller seg mye fra fastlandet, og er beskrevet i kapittel 2. Offentlig sektor – inkludert statseide selskap som Store Norske – er fortsatt en viktig arbeidsgiver på Svalbard. Omtrent 50 prosent av de sysselsatte jobber i privat sektor, mot 65 prosent på fastlandet. Bergverksdriften ved Store Norske har en mindre dominerende rolle i næringslivet i Longyearbyen enn tidligere, noe som forklarer at andelen ansatte i privat sektor er høyere enn før. Siden 2016 har den likevel falt noe tilbake igjen, i takt med at forvaltningen er blitt en viktigere arbeidsgiver. Andelen sysselsatte i bergverksdriften falt fra 19,5 prosent i 2008 til 3,2 prosent i 2022, som tilsvarer at 330 sysselsatte ikke lenger jobbet i næringen. Det samlede antall sysselsatte i Longyearbyen og Ny-Ålesund har likevel økt i perioden. Overnatting og servering var i 2022 næringen som sysselsatte flest. Sysselsettingen har økt mer enn timeverkene. Det skyldes at andelen som jobber deltid har gått opp. Omsetningen på Svalbard steg mye i 2022, og var på sitt høyeste nivå siden 2009. Det er særlig i transport og lagring at omsetningen har økt de siste årene, opp 380 prosent siden 2015. Andelen av omsetningen på Svalbard fra salg til lokale personer eller virksomheter har lenge tiltatt, men falt tilbake i 2022. Kapittel 3 handler om levekår. De viktigste kildene i dette kapittelet er ikke særskilt Svalbardstatistikk, men statistikker som lages for alle fylker/kommuner, og der Svalbard/Longyearbyen er inkludert. De som bor i Longyearbyen har relativt god helse og økonomi. Sykefraværet er mye lavere enn på fastlandet. Det er blitt større likhet mellom kvinners og menns økonomiske situasjon. Antall boliger per innbygger endret seg lite fra 2015 til 2022. Det er relativt lite kriminalitet i Longyearbyen. Elevene på skolen ser ut til å gjøre det like bra som andre steder. I det store og hele virker levekårene i Longyearbyen å være noe over snittet for et norsk lokalsamfunn, selv om det naturligvis er stor variasjon mellom grupper. Konklusjonen gis med forbehold om at datamaterialet er begrenset

COVID-19, tapt verdiskaping og finanspolitikkens rolle. Utredning for Koronakommisjonen

I denne rapporten sammenligner vi verdiskapingen i en referansebane for perioden 2020-2023 slik den ser ut i skrivende stund – ved månedsskiftet januar/februar 2022 – med SSBs prognose for norsk økonomi publisert i slutten av 2019, altså før pandemien. Forskjellen i verdiskaping mellom de to banene kan i all hovedsak tilskrives pandemien og samfunnets reaksjon på den, i form av smitteverntiltak, private aktørers respons, myndighetenes økonomiske tiltak mv. Ifølge våre beregninger førte koronapandemien til en reduksjon i BNP for Fastlands-Norge på 214 milliarder 2019-kroner i perioden fra februar 2020 til og med november 2021, som i skrivende stund er siste måned med publiserte nasjonalregnskapstall. I perioden fra desember 2021 til desember 2023 anslås det ytterligere reduksjon i verdiskapingen målt ved BNP på grunn av pandemien på rundt 53 milliarder 2019-kroner. Anslaget er usikkert og det er basert på beregninger foretatt av SSB i Konjunkturtendensene 2021/4, publisert 3. desember 2021. Samlet beregner vi de totale realøkonomiske kostnadene av pandemien i perioden 2020-2023 målt ved lavere BNP til rundt 270 milliarder 2019-kroner, tilsvarende 8,6 prosent av Fastlands-BNP for 2021. Virkningsberegninger gjort på KVARTS indikerer at finanspolitikken i 2020 og 2021 i noen grad motvirket fallet i BNP. Ekstraordinære og diskresjonære tiltak i form av støtteordninger for personer, foretak og ideell sektor, samt økte offentlige bevilgninger, kan anslås å ha dempet fallet i BNP for Fastlands-Norge med 0,6 i 2020 og 0,8 prosent i 2021. Anslaget er gjort under en del strenge antagelser og kan tenkes å undervurdere effekten noe. Vi har ikke vurdert betydningen av petroleumsskattepakken. Reduksjonen i BNP som følge av pandemien viser bare en del av samlede kostnadene ved pandemien. Det er flere viktige effekter som ikke fremkommer ved nedgangen i BNP. En viktig effekt er at sammensetningen av BNP er blitt endret, ved at en del av den vanlige produksjonsaktiviteten er blitt erstattet av aktivitet med sikte på å håndtere pandemien og tilpasse aktiviteten til pandemi og smitteverntiltak. Håndtering og tilpasning til pandemien har vært viktig for å begrense skadevirkningene fra pandemien, men det har ikke gitt den samme verdiskaping og velferd som vi ville fått fra den normale aktiviteten. Et annet moment er at kjøperne av varer og tjenester normalt vil verdsette dem høyere enn prisen de betaler, slik at tapet ved at produktet ikke blir produsert vil være større enn prisen. Det omtales som tapt konsumentoverskudd og bidrar isolert sett til at det samfunnsøkonomiske tapet er høyere enn BNP-tapet. Pandemien har også mer omfattende skadevirkninger enn det som følger av redusert verdiskaping, både økonomiske og andre samfunnsmessige skadevirkninger som redusert sosial kontakt, helsetap, redusert læring mv