Self-management and HeAlth Promotion in Early-stage dementia with e-learning for carers (SHAPE): Study protocol for a multi-centre randomised controlled trial

Background: With an increasing number of people with dementia worldwide and limited advancement in medical treatments, the call for new and cost-effective approaches is crucial. The utility of self-management has been proven in certain chronic conditions. However, very little work has been undertaken regarding self-management in people with dementia. Methods: The SHAPE trial will include 372 people with mild to moderate dementia to evaluate the effectiveness and cost-effectiveness of an educational programme combining approaches of self-management, health promotion, and e-learning for care partners. The study is a multi-site, single-randomised, controlled, single-blinded trial with parallel arms. The intervention arm is compared with treatment as usual. The intervention comprises a 10-week course delivered as group sessions for the participants with dementia. The sessions are designed to develop self-management skills and to provide information on the nature of the condition and the development of healthy behaviours in a supportive learning environment. An e-learning course will be provided for care partners which covers similar and complementary material to that discussed in the group sessions for the participant with dementia. Discussion: This trial will explore the effect of the SHAPE group intervention on people with mild to moderate dementia in terms of self-efficacy and improvement in key health and mental health outcomes and cost-effectiveness, along with carer stress and knowledge of dementia. Trial registration: ClinicalTrials.gov Identifier: NCT04286139, registered prospectively February 26, 2020, https://clinicaltrials.gov/ct2/show/NCT0428613

Videotelefon i kommunikasjon med helsepersonell - eldre brukeres erfaringer

Master's thesis in Health and social sciencesI årene som kommer forventes antall eldre med behov for kommunale helse- og omsorgstjenester å øke betraktelig. På samme tid anslår en at tilgjengelig arbeidskraft for å håndtere denne økingen kommer til å minke. For framtiden foreslås velferdsteknologi, blant annet videotelefon, som et virkemiddel og kan bli et viktig supplement til dagens tjenester. Velferdsteknologi kan bidra til å støtte eldre brukeres egenomsorg og mulighet til å bo hjemme. Hensikten med denne studien var å få økt kunnskap om og innsikt i hjemmeboende eldre sine erfaringer med å bruke videotelefon for å kommunisere med helsepersonell, og undersøke om oppfølging ved hjelp av videotelefon kan ha betydning for den eldre sin egenomsorg. Dette er en kvalitativ studie med et eksplorerende design. Datainnsamlingsmetoden har vært individuelle dybdeintervju med fjorten hjemmeboende eldre i alderen 56 til 90 år. Datamaterialet har blitt analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Funnene fra intervjuene viser at brukerne opplevde kommunikasjonene gjennom videotelefonen som lignende et fysisk møte, det var nesten som å snakke ”ansikt-til-ansikt”. Å både se og høre den de snakket med syntes intervjudeltakerne var positivt. Videotelefonsamtalen hadde ro over seg, og brukerne opplevde at dette var avsatt tid til dem og at de fikk sykepleierens fulle oppmerksomhet. Videotelefonen var enkel å bruke og helsepersonell ble oppfattet som mer tilgjengelig. Et gjennomgående tema i materialet var brukernes behov for informasjon om sin sykdom, vanlige symptomer og hvordan en skal håndtere disse etter et sykehusopphold. Funnene viser at videotelefonsamtalen ga brukerne muligheten til å få snakke med kompetent personell, muligheten til å stille spørsmål og få råd om helserelaterte bekymringer. De eldre brukerne verdsatte det sosiale aspektet ved videotelefonsamtalen; det var godt å få noen å snakke med, de følte seg trygge og ivaretatt. Diskusjon: Videotelefon er et synkront medium som gir brukerne og helsepersonell mulighet til å både seg og høre hverandre. Tilgangen til nonverbal kommunikasjon i videotelefonsamtalen kan bidra til at helsepersonell fanger opp brukerens kliniske og emosjonelle tilstand, og følger det opp. Helsepersonell kan i videotelefonsamtalen nonverbalt vise at de aktivt lytter og tar seg tid til brukeren, dette kan gjøre det lettere for brukerne å spørre om det som opptar dem og bedre informasjonsformidlingen. Videotelefon kan være et nyttig verktøy for å kvalitetssikre informasjonen gitt til pasienten på sykehus, supplere og følge opp manglende informasjon når brukeren har kommet hjem. Som en del av oppfølgingen fra helsetjenesten kan videotelefonsamtaler på en effektiv måte bidra til å støtte den eldre brukerens egenomsorg gjennom veiledning og råd vedrørende håndtering av symptomer, administreringen av medikamenter, fysiske øvelser samt imøtekomme psykososiale aspekter som angst og ensomhet. Oppfølging gjennom videotelefon vil trolig ikke være egnet for eldre med fysiske funksjonsnedsettelser som har behov for stor grad av fysisk hjelp og eldre med kognitiv svikt. Konklusjon: Videotelefonsamtaler kan være et lovende hjelpemiddel i helsetjenesten når det gjelder oppfølging av hjemmeboende eldre, og kan være et nyttig verktøy for å kontinuerlig observere brukerne og bidra med informasjon etter sykehusinnleggelser, og for å støtte eldre sin egenomsorg

Feasibility of a staff training and support programme to improve pain assessment and management in people with dementia living in care homes

Objectives: The objective of this study was to establish the feasibility and initial effectiveness of training and support intervention for care staff to improve pain management in people with dementia living in care homes (PAIN-Dem). Methods: PAIN-Dem training was delivered to care staff from three care homes in South London, followed by intervention support and resources to encourage improved pain management by staff over 4 weeks. Feasibility was assessed through fidelity to intervention materials and qualitative approaches. Focus group discussions with staff explored the use of the PAIN-Dem intervention, and interviews were held with six residents and family carers. Pain was assessed in all residents at baseline, 3 and 4 weeks, and goal attainment scaling was assessed at 4 weeks. Results: Delivery of training was a key driver for success and feasibility of the PAIN-Dem intervention. Improvements in pain management behaviour and staff confidence were seen in homes where training was delivered in a care home setting across the care team with good manager buy-in. Family involvement in pain management was highlighted as an area for improvement. Goal attainment in residents was significantly improved across the cohort, although no significant change in pain was seen. Conclusions: This study shows good initial feasibility of the PAIN-Dem intervention and provides valuable insight into training and support paradigms that deliver successful learning and behaviour change. There is a need for a larger trial of PAIN-Dem to establish its impact on resident pain and quantifiable staff behaviour measures. Copyright © 2017 John Wiley & Sons, Ltd