Godt begynt er halvt fullendt? : Iverksetting av rusmestringsenheter i norsk kriminalomsorg

Kriminalomsorgen har i samarbeid med spesialisthelsetjenesten opprettet 13 rusmestrings-enheter som skal tilby innsatte i norske fengsler bedre rusbehandling og rehabilitering. Denne studien undersøker iverksettingsstrategien som ble benyttet ved opprettelsen av disse enhetene. Her diskuteres hva slags organisasjonsmodell som ble valgt ved opprettelse av rusmestringsenhetene og hva som påvirket dette valget, samt aktørenes opplevelse av iverksettingsprosessen. Målsetningen med studien er å gi kunnskap som kan bidra til å styrke videre implementering av rusmestringsenhetene. Datagrunnlaget består av skiftelige kilder, observasjon og intervju. I alt er det observert ved fire rusmestringsenheter og 20 personer fra sentralt, regionalt og lokalt nivå er intervjuet. For å tolke og forstå empirien benyttes to teoretiske innfallsvinkler. For å belyse valg av organisasjonsmodell ved rusmestringsenhetene og faktorer som kan ha påvirket dette valget, benytter jeg teori om organisasjonsmoter som er avledet fra ny-institusjonell teori, supplert med rasjonell aktør- og kontigensteori. Selve iverksettingsprosessen analyseres ut fra beslutningsorientert iverksettingsteori. Resultatene av undersøkelsen viser at organiseringen av rusmestringsenhetene ble politisk bestemt. Sverige og Danmarks satsning på behandling av innsatte rusmiddelmisbrukere synes å ha påvirket Norge til å opprette egne rusmestringsenheter. Norge valgte å organisere behandlingen i rusmestringsenhetene som en importert tjeneste hvor spesialisthelsetjenesten skulle være stedig representert og stå for behandlingen, mens sosialfaglig utdannende ble tilsatt for å utføre rehabiliteringsarbeidet sammen med fengselsbetjentene. Valg av organisasjonsmodell for rusmestringsenhetene forklares med at samfunnet i økende grad oppfatter rusmiddelmisbruk som et helseproblem og at fengslene dermed endret sin interne organisering i tråd med de endringer som hadde skjedd i det ordinære behandlingsapparatet. Kriminalomsorgens adopsjonen av organisasjonsmodell forklares også med egeninteresser hos politisk og administrativ ledelse ved at den valgte organisasjonsmodellen imøtekom politiske føringer om økt tverretatlig og tverrfaglige samarbeid og bidro til å fremstille politisk og administrativ ledelse som handlingskraftige og tidsriktige. Videre forklares adopsjon av ny organisasjonsmodell med at den fylte kriminalomsorgens behov for å innføre en modell som kunne styrke effektiviteten i behandlingen av innsatte rusmiddelmisbrukere. Resultatene fra undersøkelsen viser videre at opprettelsesprosessen gikk fort og at politiske føringer i liten grad ble konkretisert for rusmestringsenhetene. Dette bidro til å skape mye usikkerhet i oppstartsfasen. Prosessen blir i ettertid opplevd som slitsom, men lærerik. Resultatene viser at det har skjedd en målforskyvning fra oppdragsgivers vedtak, både når det gjelder organisering, målsetninger, faglig innhold, bemanning mv. Dels forklares dette med at målene var uklare og styringen svak, og dels med at rusmestringsenhetene er faglig uenige i innholdet i oppdraget. De øremerkede ressursene som ble gitt enhetene ved opprettelse blir vurdert som tilstrekkelige. Resultatene viser imidlertid at kriminalomsorgens regioner og fengselsledere ikke opprettholder ressursbruken. Dette påvirker iverksetting negativt og flere rusmestringsenheter har i dag problemer med å opprettholde driften. Oppdragsgiver ga rusmestringsenhetene et stort lokalt handlingsrom ved utforming av tiltak, samtidig som de valgte organisasjonsmodell og samarbeidspartnere for enhetene. Dette synes å ha begrenset metodeutvikling og læringseffekter under iverksettingen

Teen Language: ‘Ikke si “joine” det er cringe’ - A Sociolinguistic Study of Norwegian Teenagers’ Use of English in Written Computer-Mediated Communication

I denne masteroppgaven har det blitt forsket på norske tenåringers bruk av engelsk i skriftlig, datamediert kommunikasjon. Det er en sosiolingvistisk studie som sentrerer seg rundt innflytelsen det engelske språket har på ungdommers skriftlige kommunikasjon i en ellers norsk kontekst, og den tar for seg hvordan engelske ord og fraser brukes og behandles av norske tenåringer. Oppgaven omhandler altså både hyppigheten i bruk av engelsk samt en mer dyptgående leksikalsk og morfologisk analyse av tenåringenes bruk av engelske ord og uttrykk. Resultatene ses i lys av de sosiale variablene kjønn og alder, og analyserer om det er forskjeller i bruken av engelsk basert på variablene gutter og jenter samt yngre (12-13 år) og eldre tenåringer (18-19 år). For å finne ut hvor mye engelsk og hvilke engelske ord og fraser som blir brukt av norske tenåringer, har jeg samlet inn data ved hjelp av spørreskjema og fiktive meldinger. Spørreskjemaet omhandler tenåringenes kommunikasjonsvaner og generelle bruk av engelsk i skriftlig kommunikasjon via mobiltelefon og/eller datamaskin, mens de fiktive meldingene består av 11 ulike meldinger skrevet av undertegnede som deltakerne ble spurt om å svare på. Det var opprinnelig planlagt at deltakerne skulle sende inn egne, private meldinger, men grunnet ulike utfordringer ble analysen basert på deltakernes svar på spørreskjemaet og de fiktive meldingene. Funnene fra oppgaven viste at tenåringenes bruk av engelsk var på langt nær så omfattende og hyppig som opprinnelig antatt. Videre viste resultatene at det var små men merkverdige forskjeller mellom kjønnene, hvor tenåringsguttene produserte en liten prosentandel mer engelsk enn jentene. Dette var også tilfellet for de to aldersgruppene, hvor de eldre deltakerne brukte noe mer engelsk enn de yngre deltakerne. Deltakernes bruk av engelsk deles i oppgaven inn i enkeltord og fraser, og resultatene viste at produksjonen av engelske enkeltord var høyere enn produksjonen av fraser. Videre viste funnene at de engelske enkeltordene, til sammenligning med fraser, ble betraktelig hyppigere utsatt for ulike morfologiske orddanningsprosesser og norsk bøying, samt hyppigere tilegnet karakteristiske former funnet i datamediert kommunikasjon. Ordgruppen med høyest frekvens i oppgaven var engelske forkortelser og akronymer

Ny fangebehandling i norske fengsler?

Empowerment er blitt et nøkkelord i norsk rusbehandling, og i denne artikkelen utforskes innsattes erfaringer med selvbestemmelse og brukermedvirkning i behandlings- og rehabiliteringsprosesser. Datamaterialet består av kvalitative intervjuer med mannlige innsatte ved fem norske rusmestringsenheter. Analysen viste tre ulike typer enheter: «Slusa», «Kollektivet» og «Venterommet». Innsatte ved «Slusa» og «Kollektivet» opplevde medbestemmelse i de individuelle endringsprosessene, men kun innsatte ved «Kollektivet» opplevde dette også i gruppeprosessene. Ved sistnevnte bidro felles mål, tett felleskap, tydelige normer og organisatoriske strukturer til å gi ansatte økt makt og innsatte større autonomi. At «Venterommet» hverken tilbød behandling eller rehabilitering, viser imidlertid at det politiske målet om å sikre innsatte rusbrukeres tilgang til rettighetsfestede velferdstjenester som ytes iht. empowerment-prinsipper fortsatt ikke er realisert for alle

Rusmestringsenheter i norske fengsler – humane og eksepsjonelle?

Substance treatment units in Norwegian prisons - humane and exceptional

Straff og velferd i fangebehandling av rusmiddelbrukere: En kvalitativ analyse av empowerment og samarbeid i norske rusmestringsenheter

Fangebehandling i norske rusmestringsenheter – i spennet mellom straff og velferd Innsatte med rusmiddelproblemer utgjør en stor del av den norske fangebefolkningen. Mange av dem har behov for og ønsker behandling og rehabilitering under soning. Rusmestringsenhetene i norske fengsler er et tilbud som innsatte med rusmiddelproblemer kan søke seg til for å få et tilpasset soningstilbud. Det er et mål at de skal støttes i endringsprosesser slik at de bedre kan mestre egne problemer og få økt kontroll og selvstyring i egne liv – ofte omtalt som ‘empowerment’. For å oppnå dette er samarbeidsprosesser som går på tvers av organisatoriske og profesjonelle grenser og som aktivt involverer brukerne sentrale virkemidler. Ofte presenteres fengselsbasert rehabilitering som et ubetinget gode, men den vurderes i mindre grad ut fra de faktiske innsatsene. Denne artikkelbaserte avhandlingen gir en kritisk vurdering av disse. Den viser hvordan idealer om empowerment og samarbeid har vokst frem som straffe- og velferdspolitiske idealer, og undersøker hvordan dette praktiseres og kommer til uttrykk i rusmestringsenhetene. Omfattende empiri om empowerment og samarbeid Gjennom velferds- og organisasjonssosiologisk teori, der styring og samarbeid står sentralt, analyseres avhandlingens omfattende datamateriale. Dette består av observasjoner ved fem rusmestringsenheter og intervjuer med 72 innsatte, ansatte og ledere i kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten. Resultatene viser blant annet at noen rusmestringsenheter praktiserer i tråd med de politiske ambisjonene og empowerment-idealene, noe som innebærer at behandling, rehabilitering og dynamiske kontrollformer preger fengselshverdagen og at innsatte opplever å få adekvat hjelp til å mestre sine problemer. Ved andre enheter dominerer fortsatt kontroll og sanksjoner soningstilbudet og behandlings- og rehabiliteringstilbudet er fraværende. Tverrprofesjonelle samarbeidsutfordringer og styring Når det gjelder samarbeidsprosessene mellom yrkesgruppene, viser resultatene at disse påvirkes negativt av fengslenes rigide styringsform og hvordan de ansatte styres og ledes i rusmestringsenhetene. Samtidig spiller også ansattes ulike organisasjonsmessige tilknytning til fengselet og profesjonelle bakgrunner en rolle for samarbeidsklima. Samlet sett lykkes ansatte kun til dels å samarbeide med hverandre, noe som igjen medfører at innsatte ikke fullt ut får det koordinerte behandlings- og rehabiliteringstilbudet de ønsker seg og lovmessig har krav på

Løslatt og hjemløs

En stor andel innsatte i norske fengsler løslates uten å ha en bolig. Hvor mange dette har dreid seg om var ikke tallfestet. Målet med prosjektet Boligsituasjonen og bostedsløshet etter fengselsopphold har blant annet vært å undersøke hvor mange som har egen bolig ved løslatelsen og hvilke andre boformer eller alternativer innsatte blir løslatt til. Prosjektet har undersøkt om den innsatte, fengselet og sosialtjenesten i den innsattes hjemkommune samarbeider for å løse den innsattes boligproblem og studert hvordan dette samarbeidet foregår. Rapport gir også et bilde av hvordan enkelte faktorer virker for og mot boligetablering etter fengselsopphold. Tilknyttet prosjekt Bolig etter sonin