Distribution of non-native brook trout (Salvelinus fontinalis ) across Norwegian waterbodies – is it an invasive species?

Non-native brook trout (Salvelinus fontinalis MITCHILL, 1815) was introduced into Norway in 1883. However, it was not until the late 1970s that this acid-tolerant salmonid species was stocked into many acidified lakes that many populations became established. In 2004, all brook trout stocking in Norway ceased. In this study, we surveyed the distribution of brook trout in Norwegian water bodies. A totally of 202 self-sustaining populations were identified, mostly in unregulated lakes (n=101), streams (n=71) and also to some extent in reservoirs (n=25). Only four populations were found in inland rivers, and one population in a river with Atlantic salmon (Salmo salar L.). Localities with brook trout covered a wide range of altitudes and sizes. Analyses of time-series catches in sympatric populations of brown trout (Salmo trutta L.) and brook trout from 12 lakes (1997-2012) revealed a strong decline in brook trout stocks. A similar development in abundance has also emerged from other studies in recent years. Generally, lake-dwelling brook trout is regarded as a low-risk species with respect to invasiveness. However, brook trout/brown trout interactions may be habitat-specific, as brook trout may dominate in small and relatively cold streams.publishedVersio

Upper thermal threshold of Lepidurus arcticus (Branchiopoda, Notostraca) in lakes on the southern outreach of its distribution range

Qvenild T, Fjeld E, Fjellheim A, Hammar J, Hesthagen T and Lakka H-K. 2021. Upper thermal threshold of Lepidurus arcticus (Branchiopoda, Notostraca) in lakes on the southern outreach of its distribution range. Fauna norvegica 41: 50–88. The Arctic tadpole shrimp Lepidurus arcticus has a circumpolar distribution and the Scandes (Fennoscandian Mountains) marks its southernmost limit in Europe. Within this area, 391 natural and 88 regulated lakes with L. arcticus have been identified, of which 87% are above the treeline. The lakes hosting L. arcticus decrease in altitude from south to north, which results from its temperature preferences. The majority of the locations are at a lower lake air temperature than 11°C which is equivalent to a water temperature near 14°C. This is assumed to be near the upper thermal threshold for L. arcticus. In lakes that exceed this average summer water temperature (1 July – 15 September), sustainable populations seem to be rare. In warmer lakes, life cycle mismatches are assumed to explain the absence of L. arcticus, most likely by affecting the embryo and juvenile stages. The distribution appears to be dichotomous, with one large northern area north of 65°N and one separated southern “island”. Only two locations of L. arcticus are known for the area between latitudes 62.88 and 64.39°N. In this part of the Scandes, the lakes are likely too warm to host L. arcticus as most of them are situated below 700 m a.s.l. This may also be the case in the northernmost region, north of 70°N, where only 11 populations are recorded. Most of the lakes in this area typically occurs below 400 m a.s.l. L. arcticus populations are sensitive to fish predation, and dense fish populations may be another stressor limiting its distribution. In contrast to water bodies in the High Arctic where L. arcticus only exists in shallow, fishless ponds, in the Scandes they co-exist with fish in 97% of the findings. Global warming has already modified the environment of the Scandes, and populations of L. arcticus are at threat in many of the small and shallow water bodies at low altitudes

Low Recruitment in a Population of Brook Trout in a Norwegian Watershed—Is It Due to Dilution of the Water Chemistry?

Dilution of the water chemistry caused by reduced acidification has lately received increased attention, both in Europe and North America. There has also been a declining trend in the supply of sea salts. Several studies have predicted detrimental effects on aquatic life due to dilution. A population of brook trout living in River Hunnedal in southwestern Norway was studied for 14 years (2006–2019).Despite acceptable water chemistry with respect to pH and inorganic Al, limited reproduction was found. With median conductivity, Ca and Na of 7.1– 8.6 μScm−1, and 0.17–0.19 and 0.9–1.0 mgL−1, respectively, the water at the study sites was found to be extremely dilute. We detected a significant positive effect of Na on the densities of brook trout fry, while a less distinct effect of Ca was found. However, due to the correlation between Ca and Na we cannot conclude that Ca is unimportant. For all samplings without catch of fry (n = 13), Na was 0.86 ± 0.15 mgL−1, suggesting a critical limit for Na slightly below 1 mgL−1.We suggest that the reproduction of brook trout was restricted by the highly dilute water and the subsequent scarcity of essential ions. Acidification recovery . Water chemistry . Dilution . Calcium. Sodium. Mountain streams . Brook troutpublishedVersio

Undersøkelser av krepsdyr og fisk i fem regulerte og reguleringspåvirkede innsjøer i Mandalsvassdraget høsten 2014

Denne rapporten omhandler vannkvalitet, krepsdyr og fisk i Store Kvernevatn og Langevatn-magsinet (Langestølstjern, Roddeivsvatn, Sandvatn og Langevatn), og i tre reguleringspåvirk-ede innsjøer; Lisle Kvernevatn (nedstrøms Store Kvernevatn), Tjørni (nedstrøms Langevatn-magasinet) og Tjønnæ (nestrøms Ljoslandsvatn). Alle de fem innsjøene er lokalisert i øvre deler av Mandalsvassdraget i Åseral kommune, Vest-Agder. Langevatn og Store Kvernevatn har reguleringshøyder på henholdsvis 16,8 og 25,8 m. Innsjøene ble prøvefisket med Nordisk oversiktsgarn, og utbyttet uttrykkes som antall individ pr. 100 m2 garnareal (Cpue). Fiskens vertikalfordeling ble undersøkt ved å sette garna på standard dyp; 0-3, 3-6, 6-12 og 12-20 m. Fiskebestandene i Langevatn og Store Kvernevatn ble også undersøkt i 2003 og 2009. Dette ble foretatt på de samme stasjonene og med samme garninnsats som i 2014. Krepsdyrunder-søkelsene er begrenset til Store Kvernevatn og Langevatn. For Langevatn og Store Kvernevatn er det fastsatt utsettingspålegg tidligere. I de tre siste årene (2012-2014) har det vært satt ut henholdsvis 1000 og 2000 énsomrig aure pr. år. I Lisle Kvernevatn og Tjørni ble utsettingene satt i gang i 2011, og siden er det satt ut henholdsvis 250 og 500 individ pr. år. I Tjønnæ blir det ikke satt ut fisk. Settefisken er fettfinneklippet for å skille den fra naturlig rekruttert fisk. Settefiskproduksjonen ble fra 2014 lagt til Syrtveit Fiskeanlegg i Evje og Hornnes. Innsjøene i øvre deler av Mandalsvassdraget er fremdeles påvirket av forsuring. Men i seinere år har vannkvaliteten i enkelte lokaliteter bedret seg noe, som i tilløpsbekkene til Store Kvernevatn. Her varierte pH i 2003 og 2014 mellom henholdsvis 4,91-5,16 og 5,03-5,38. Også innholdet av labilt og giftig aluminium (Ali) har avtatt noe i løpet av de siste 10 årene, fra 17-72 μg/L i 2003 til 11-27 μg/L i 2014. ANCmod (syrenøytraliserende kapasitet) er fremdeles negativ i alle lokaliteter, fra -3 til -8 μekv/L. Lisle Kvernevatn har en liknede vannkvalitet som Store Kvernevatn. Blant tilløpsbekkene til Langevatn er den til Langestølstjern surest, med pH 4,99. Tilløpene til Sandvatn og Roddeivsvatn hadde noe høyere pH-verdier, med henholdsvis 5,30 og 5,40. Innholdet av Ali er i dag moderat med 20-26 μg/L. I selve magasinet, basert på en prøve nær dammen, er vannkvaliteten omtrent den samme som i innløpselvene, med pH=5,27-5,35 og Ali=16-33 μg/L (2003-2014). ANCmod var pr. 2014 noe lavere i Langevatn med tilløpsbekker enn i Store Kvernevatn, med -3 til +1 μekv/L. Tjørni hadde en svært dårlig vannkvalitet med pH= 4,64, Ali=49 μg/L og ANCmod = - 9 μekv/L. Dette skyldes trolig tilførsel av surt vann fra tilløpsbekkene i øst (fra Falkefjellet og Geitheii). Tjønnæ har en noe bedre vannkvalitet både mht pH (5,27), Ali (18 μg/L) og ANCmod (-1 μekv/L). Langevatn og Store Kvernevatn har svært artsfattige krepsdyrsamfunn. I Langevatn ble det funnet 9 arter (4 arter vannlopper og 5 arter hoppekreps), mens Store Kvernevatn hadde 14 arter (9 arter vannlopper og 5 arter hoppekreps). Alonella excisa var den eneste av artene i Langevatn som ikke ble funnet i Store Kvernevatn. Selv om begge insjøene har artsfattige krepssamfunn, er det indikasjoner på at situasjonen for ferskvannsfaunaen er noe bedre i sistnevnte lokalitet. Dette er basert på funn av flere arter, men også at den svakt forsuringsfølsomme hoppekrepsen C. scutifer er mer vanlig. Mandalsvassdraget, Vest-Agder, vannkvalitet, krepsdyr, fisk(aure), utsettinger, vassdragsreguleringer, etterundersøkelser© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Undersøkelser av krepsdyr og fisk i Juvatn-magasinet og Sandvatn i Mandalsvassdraget høsten 2013

Denne rapporten omhandler vannkvalitet, krepsdyr og fisk i Juvatn-magasinet og Sandvatn, lokalisert i øvre deler av Mandalsvassdraget i Åseral kommune, Vest-Agder. Det er også gjort en vurdering av ulike kompensasjonstiltak for fisk. Fiskebestandene i de to innsjøene er i sei-nere år undersøkt i 2004 og 2008 (Juvatn) og 2006 og 2008 (Sandvatn). Det har vært samme fangstinnsats ved prøvefiske i alle år, med 30 bunngarn (Nordiske oversiktsgarn) i Juvatn og 14 garn i Sandvatn. I tillegg ble det benyttet ett flytegarn (SNSF-serie) i hver lokalitet. Utbyttet blir uttrykt som antall individ fanget pr. 100 m2 garnareal (Cpue). Juvatn har en reguleringshøy-de på 24 m, og fungerer som inntaksmagasin til Logna kraftstasjon. Sandvatn, som er lokali-sert nedstrøms Juvatn, er dermed påvirket av Juvatn-reguleringen ved redusert vanngjennom-strømning. Vannslippet fra Juvatn er kun 10-12 l/sek. I Juvatn forsvant auren i løpet av 1970-tallet, mens en innløpsgytende bestand kan ha overlevd i Sanvatn. På 1970-tallet ble det satt i gang utsettinger av aure, men dårlig overlevelse gjorde at de etter hvert opphørte. Rundt 1985 ble utsettingspålegget endret til bekkerøye, og som ble opprettholdt fram til 2002 i Sandvatn og 2004 i Juvatn. Siden 2005 har det for Juvatn sin del i hovedsak vært satt ut 8 000 énsomrig aure pr. år, eller 9,9 fisk pr. ha. I Sandvatn har de årlige utsettingene etter 2007 omfattet 2 000 individ, tilsvarende 32,9 fisk pr. ha. Stamfisken til settefiskproduksjonen for de regulerte innsjø-ene i Mandalsvassdraget har siden 2002 vært tatt fra innløpet til Sandvatn. Fisken har vært oppdrettet på Finså Klekkeri i Marnardal og satt ut i slutten av juni hvert år. All settefisk har vært fettfinneklippet. Dette klekkeriet ble nedlagt i 2013, og settefiskproduksjonen er nå lagt til Syrtveit Fiskeanlegg i Evje og Hornnes. Her ble det høsten 2009 lagt inn befruktet rogn av stamfisk fra Sandvatn. Øvre deler av Mandalsvassdraget er fremdeles et forsuringspåvirket område. Men målinger i 2013 viste at vannkvaliteten nå har bedret seg betraktelig. I Juvatn (nær utløpet) var pH og konsentrasjonen av giftig eller labilt aluminium (Al) henholdsvis 5,47 og 21 μg/l. To tidligere gytebekker, nordre og søre Austeheibekken, hadde i 2004 og 2008 pH og labilt Al på mellom 4,70-4,95 og 67-143 μg/l. I 2013 viste disse to parametrene verdier på henholdsvis 5,23 vs. 5,30 og 29 vs. 31 μg/l. Den syre nøytraliserende kapasiteten (ANC) har også bedret seg i de to bekkene, og var i 2013 henholdsvis -0,26 og 6,80 μekv/l. På innløpet av Sandvatn er vannkva-liteten bedre fordi det har vært lagt ut kalkstein. Her var pH, labilt Al og ANC henholdsvis 6,08, 5 μg/l og 30,37 μekv/l. Sjølve Sandvatn har noe dårligere vannkvalitet grunnet tilførsel av surt vatn fra sidefeltene. På utløpet ble det i 2013 målt 5,57 i pH, 23 μg/l i labilt Al og 9,98 μekv/l i ANC. Det ble totalt registrert 22 arter krepsdyr i de to innsjøene, fordelt på 18 vannlopper og 4 hop-pekreps. Juvatn og Sandvatn hadde henholdsvis 18 arter (14 arter vannlopper og fire arter hoppekreps) og 13 arter (10 arter vannlopper og 3 arter hoppekreps). I Sandvatn ble det regi-strert fire arter vannlopper som manglet i Juvatn, til tross for at sistnevnte vatn hadde et mer artsrikt planktonsamfunn totalt sett. Artsantallet i Juvatn og Sandvatn er noe mindre enn i andre undersøkte innsjøer i Agder. Både Juvatn og Sandvatn har imidlertid en god bestand av cyclopoiden Cyclops scutifer, noe som viser at de ikke lenger er sterkt forsuringsskadet. -Mandalsvassdraget, Vest-Agder, vannkvalitet, krepsdyr, fisk(aure), utsettinger, etterundersøkelse, vassdragsreguleringe

Enningdalsvassdraget, en ferskvannsbiologisk dokumentasjon.Del 1- Krepsdyr

Walseng, B. & Hesthagen, T. 2012. Enningdalsvassdraget, en ferskvannsbiologisk dokumentasjon. Del 1- Krepsdyr. - NINA Rapport 827. 54 s. I tillegg til de sørvestlige deler av landet er også har også sørøstlige områder, heriblant Enningdalsvassdraget, vært hardt rammet av sur nedbør. Denne rapporten viser hvordan kreps-dyrene er brukt som indikatorer på vannkvalitet i dette vassdraget, der 2/3 av nedbørfeltet ligger på svensk side, og riksgrensen følger to av de største innsjøene, Søndre Boksjø og Nordre Kornsjø. Vassdraget har vært kalket siden 1973, og både småskala- og storskalakalking har vært benyttet. De kalkede vannene hadde en gjennomsnitttlig pH på 6,3 mot pH 5,2 i ukalkede lokaliteter. I ukalkede vann var gjennomsnittlig pH 4,8 over marin grense og 5,5 under marin grense. Vannene er svært humuspåvirket og karakterisert ved et høyt innhold av TOC. Det er tilsammen registrert 87 arter krepsdyr fordelt på 58 vannlopper og 29 hoppekreps. Tre arter vannlopper (Simocephalus expinosus, Iliocryptus sordidus og Alona karelica) og tre arter hoppekreps (Paracyclops poppei, Megacyclops gigas og Diacyclops languidus), var nye for fylket der totalt artsantall nå har passert 100. Den calanoide hoppekrepsarten Eurythemora lacustris kan karakteriseres som den mest sjeldne på landsbasis og er kun funnet i fire vann i Østfold. Ceriodaphnia reticulata, Daphnia cucculata, D. longiremis og Oxyurella tenuicaudis samt hoppekrepsene, Eurythemora velox, Cyclops abbyssorum og Microcyclops varicans ble funnet kun i den svenske delen av vassdraget, men er alle kjent fra Norge. Acroperus harpae og Polyphemus pediculus ble registrert i samtlige innsjøer. Eudiaptomus gracilis ble registrert i flest planktonprøver og var tallmessig vanligste taxon (17 %). Ceriodaphnia quadrangula og Thermocyclops oithonoides opptrer også tallrikt når de først forekommer. Dominans av E. gracilis og B. longispina er sjeldnere i kalkede enn i ukalkede sjøer, mens Ceriodaphnia quadrangula var vanligst i ukalkede lokaliteter under marin grense. Daphnia cristata og Bosmina longirostris ble ikke påvist i ukalkede vann over marin grense. De tre cyclopoidene Cyclops scutifer, Mesocyclops leuckarti og Thermocyclops oithonoides sameksisterte i 17 vann og er alle favorisert av kalking. Limnosida frontosa og Leptodora kindti er sannsynligvis kommet inn etter kalking, mens Bythothrepes longimanus er noe mer forsuringstolerant og har vært der hele tiden. Heterocope appendiculata manglet helt over marin grense. Gjennomsnittlig tetthet i kalkede innsjøer var 16 000 ind/m3 mot 11 500 ind/m3 og 9 000 ind/m3 i ukalkede lokaliteter, respektive over og under marin grense. P. pediculus og Bosmina longspina var tallmessig de to vanligste artene i littoralprøvene, og utgjorde respektive 22,5% og 20,7% av totalt antall indi-vider. P. pediculus er favorisert av kalking og var dominant i 60% av prøvene fra kalkede vann i motsetning til 30% i ukalkede vann over marin grense. Alonopsis elongata var oftest dominant i prøvene fra ukalkede vann over marin grense. DCA-ordinasjon basert på forekomst/fravær-data fra til sammen 78 vann resulterte i et plott der variasjonen langs 1-aksen var sterkt korrelert med både pH og artsantall. I tillegg til at 1-aksen var høyst signifikant korrelert til pH og artsantall, er den også korrelert til andre parametre som i sin tur er korrelert med pH; alkalitet, Ca, Mg, K, SO4, Cl, NO3, Si, Tm-Al, Om-Al, UmAl og ledningsevne. 2-aksen var korrelert til farge som i Enningdalsvassdraget i første rekke gjenspeiler humusinnholdet. Artsplottet viste at de survannstolerante artene A. curvirostris, A. rustica og D. nanus var assosiert med den sure enden av 1-aksen, mens vannloppene Limnosida frontosa, Alona costata, C. megops, C. pul-chella, Ophryoxus gracilis og Leptodora kindti samt hoppekrepsen Eucyclops macrurus ble funnet i den nøytrale enden av denne aksen

Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Nåvatn og Skjerkevatn i Mandalsvassdraget høsten 2011 - Fisk og krepsdyr

Hesthagen, T. & Walseng, B. 2012. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Nåvatn og Skjerkevatn i Mandalsvassdraget høsten 2011 – Fisk og krepsdyr. - NINA Rapport 804. 30 s. Høsten 2011 ble det gjennomført ferskvannsbiologiske undersøkelser i Nåvatn og Skjerkevatn (Hagedalsvatn) i Mandalsvassdraget. Hensikten med prosjektet var å gi en status om miljøforholdene basert på vannkjemi og planktonsamfunn, samt vurdere bestandsstatus og kompensasjonstiltak for aure i form av utsettinger for å opprettholde et best mulig fiske. De to magasi-nene ble etablert i 1932, med reguleringshøyder på henholdsvis 36,5 og 14,0 m. De stedegne aurebestandene i de to magasinene har gått tapt grunnet forsuring og reguleringene. Det fore-ligger ingen pålegg om fiskeutsettinger for de to innsjøene. I perioden 1985-2001 ble det imidlertid satt ut bekkerøye, og siden 2006/2007 har det vært årlige utsettinger av aure. I 2011 om-fattet dette henholdsvis 5 000 og 3 000 énsomrig settefisk. Det ble også gjennomført en fiske-biologisk undersøkelse i de to innsjøene høsten 2005. Både Nåvatn og Skjerkevatn og de to innløpselvene til Nåvatn i nordvest, Uvdalsbekken og Vetingåni, er fortsatt betydelig forsuringspåvirket, med pH og labilt (giftig) Al på henholdsvis 5,0-5,2 og 20-23 μg/L. Syrenøytraliserende kapasitet (ANC) er negativ når man inkluderer or-ganiske syrer (ANCmod), med verdier mellom +0,1 og -9,3 μekv/L. Alkaliteten er lav, med 1-9 μekv/L. Alle de undersøkte lokalitetene er næringsfattige, med 0,17-0,24 mg/L kalsium og 3,2-5,0 μg/L total fosfor (P). Planktonsamfunnene i både Nåvatn og Skjerkevatn blir vurdert som noe forsuringsskadet. C. scutifer ble nemlig påvist begge steder, og hadde innsjøene vært sterkt forsuringsskadet, ville ikke denne hoppekrepsarten ha forekommet. Planktonsamfunnene var for øvrig meget artsfattige, og daphnier synes å mangle helt. I begge vannene var det en dominans av vannloppene Holopedium gibberum, Bosmina longispina og Bythotrephes longimanus. Littoralfaunaen var også meget artsfattig, med en klar dominans av B. longispina. I Nåvatn ble det fisket med 22 Nordiske oversiktsgarn (30 x 1,5 m) fordelt på ni stasjoner og tre dyp (0-3, 3-6 og 6-12 m). Magasinet har fremdeles en meget tynn aurebestand. Totalfangsten var 38 individ, tilsvarende et utbytte pr. 100 m2 garnareal (Cpue) på 3,8 individ. Bestanden har imidlertid økt betydelig siden 2005, da Cpue var 1,0 (n=10). I 2011 ble det fanget mest fisk på de fire stasjonene i sørligste del av magasinet, samt på én stasjon i nordenden. Fangstene på disse stasjonene utgjorde nærmere 80 % av totalen. På de to stasjonene i tidligere Svartevatn inn mot Solbu i nordvest ble det bare tatt to aure. I 2011 var innslaget av settefisk i Nåvatn 58 %, mot 20-30 % i 2005. Det var store variasjoner i andelen settefisk innen magasinet; fra 27 % på stasjonene lengst nord, 56 % på de i midtre deler og 82 % på de lengst sør. Det ble fanget fisk i aldersgruppene fra 0+ til 5+. Auren i Nåvatn viser små endringer i tilvekst i de siste årene. Kondisjonsfaktoren er fortsatt god med en gjennomsnittlig verdi på 1,10. I Nåvatn vurderes bare Uvdalsbekken og Vetingåni som aktuelle gytebekker. Det ble ikke påvist naturlig rekruttering i disse to bekkene, og fangsten begrenset seg til én utsatt aure i Uvdalsbekken. Den ikke-merkede auren i garnfangstene i Nåvatn antas å komme fra Langevatn via overføringstunnelen i nord, hvor den naturlige rekrutteringen har vært økende i senere år. I Nåvatn har det i de sis-te årene vært en reduksjon i mengden utsatt aure fra 10 000 individ i 2007/2008, til 2 500 i 2009, 4 500 i 2010 og 5 000 individ i 2011. Ut fra at auren i magasinet ennå ikke reproduserer, og at bestanden er meget tynn og har middels god vekst, foreslår vi at utsettingene i kommen-de 5-års periode holdes på 2011-nivå. Det er viktig at settefisken blir spredt godt rundt hele magasinet. Det biologiske målet for reguleringsmagasinene i Mandalsvassdraget er naturlig reproduserende aurebestander som kan gi et høstbart overskudd av fisk med god kvalitet. I Nåvatn er Uvdalsbekken og Vetingåni de eneste aktuelle gytebekkene. Begge lokalitetene har egnet gyte-substrat, men vannkvaliteten er ennå for dårlig til at aure kan reprodusere. Et alternativ er derfor å kalke én av disse elvene. Men de har relativt stor vannføring, så det er trolig nødvendig med tilførsel av mye kalk for å få en vellykket avsyring av vannet. Driften av et kalkingsanlegg basert på brønner i så vidt avsidesliggende lokaliteter vil trolig også by på problemer. Resultatet av et kalkingsprosjekt er derfor usikkert, og ikke tilrådelig. Men med en forventning om at elvene etter hvert får en akseptabel vannkvalitet, foreslås det å sette ut fisk med ca. 250 individ i hver pr. år. I Skjerkevatn ble det fisket med ni Nordiske oversiktsgarn på tre stasjoner, og på de samme dypene som i Nåvatn. I 2005 var magasinet nærmest fisketomt på grunn av manglende utsettinger, med en fangst på kun én aure og to bekkerøyer. I 2011 ga prøvefiske et utbytte på 22 aure, eller Cpue på 5,4 individ. All fisk var fettfinneflippet og dermed utsatt. Utsettingene av 3000 individ pr. år siden 2007 har derfor gitt et bra resultat. Fisken hadde også rimelig god vekst og kvalitet. Fiskebestanden i Skjerkevatn synes å være tilstrekkelig stor for å høste et visst overskudd. Det er viktig at fisken holder en bra størrelse og kvalitet, og det forslås at de årlige utsettingene blir redusert til 2 500 individ. Skjerkevatn har trolig ingen egnet gytebekk, kanskje bortsett fra den fra Lonin i nordøst

Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Nåvatn og Skjerkevatn i Mandalsvassdraget høsten 2011 - Fisk og krepsdyr

Hesthagen, T. & Walseng, B. 2012. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Nåvatn og Skjerkevatn i Mandalsvassdraget høsten 2011 – Fisk og krepsdyr. - NINA Rapport 804. 30 s. Høsten 2011 ble det gjennomført ferskvannsbiologiske undersøkelser i Nåvatn og Skjerkevatn (Hagedalsvatn) i Mandalsvassdraget. Hensikten med prosjektet var å gi en status om miljøforholdene basert på vannkjemi og planktonsamfunn, samt vurdere bestandsstatus og kompensasjonstiltak for aure i form av utsettinger for å opprettholde et best mulig fiske. De to magasi-nene ble etablert i 1932, med reguleringshøyder på henholdsvis 36,5 og 14,0 m. De stedegne aurebestandene i de to magasinene har gått tapt grunnet forsuring og reguleringene. Det fore-ligger ingen pålegg om fiskeutsettinger for de to innsjøene. I perioden 1985-2001 ble det imidlertid satt ut bekkerøye, og siden 2006/2007 har det vært årlige utsettinger av aure. I 2011 om-fattet dette henholdsvis 5 000 og 3 000 énsomrig settefisk. Det ble også gjennomført en fiske-biologisk undersøkelse i de to innsjøene høsten 2005. Både Nåvatn og Skjerkevatn og de to innløpselvene til Nåvatn i nordvest, Uvdalsbekken og Vetingåni, er fortsatt betydelig forsuringspåvirket, med pH og labilt (giftig) Al på henholdsvis 5,0-5,2 og 20-23 μg/L. Syrenøytraliserende kapasitet (ANC) er negativ når man inkluderer or-ganiske syrer (ANCmod), med verdier mellom +0,1 og -9,3 μekv/L. Alkaliteten er lav, med 1-9 μekv/L. Alle de undersøkte lokalitetene er næringsfattige, med 0,17-0,24 mg/L kalsium og 3,2-5,0 μg/L total fosfor (P). Planktonsamfunnene i både Nåvatn og Skjerkevatn blir vurdert som noe forsuringsskadet. C. scutifer ble nemlig påvist begge steder, og hadde innsjøene vært sterkt forsuringsskadet, ville ikke denne hoppekrepsarten ha forekommet. Planktonsamfunnene var for øvrig meget artsfattige, og daphnier synes å mangle helt. I begge vannene var det en dominans av vannloppene Holopedium gibberum, Bosmina longispina og Bythotrephes longimanus. Littoralfaunaen var også meget artsfattig, med en klar dominans av B. longispina. I Nåvatn ble det fisket med 22 Nordiske oversiktsgarn (30 x 1,5 m) fordelt på ni stasjoner og tre dyp (0-3, 3-6 og 6-12 m). Magasinet har fremdeles en meget tynn aurebestand. Totalfangsten var 38 individ, tilsvarende et utbytte pr. 100 m2 garnareal (Cpue) på 3,8 individ. Bestanden har imidlertid økt betydelig siden 2005, da Cpue var 1,0 (n=10). I 2011 ble det fanget mest fisk på de fire stasjonene i sørligste del av magasinet, samt på én stasjon i nordenden. Fangstene på disse stasjonene utgjorde nærmere 80 % av totalen. På de to stasjonene i tidligere Svartevatn inn mot Solbu i nordvest ble det bare tatt to aure. I 2011 var innslaget av settefisk i Nåvatn 58 %, mot 20-30 % i 2005. Det var store variasjoner i andelen settefisk innen magasinet; fra 27 % på stasjonene lengst nord, 56 % på de i midtre deler og 82 % på de lengst sør. Det ble fanget fisk i aldersgruppene fra 0+ til 5+. Auren i Nåvatn viser små endringer i tilvekst i de siste årene. Kondisjonsfaktoren er fortsatt god med en gjennomsnittlig verdi på 1,10. I Nåvatn vurderes bare Uvdalsbekken og Vetingåni som aktuelle gytebekker. Det ble ikke påvist naturlig rekruttering i disse to bekkene, og fangsten begrenset seg til én utsatt aure i Uvdalsbekken. Den ikke-merkede auren i garnfangstene i Nåvatn antas å komme fra Langevatn via overføringstunnelen i nord, hvor den naturlige rekrutteringen har vært økende i senere år. I Nåvatn har det i de sis-te årene vært en reduksjon i mengden utsatt aure fra 10 000 individ i 2007/2008, til 2 500 i 2009, 4 500 i 2010 og 5 000 individ i 2011. Ut fra at auren i magasinet ennå ikke reproduserer, og at bestanden er meget tynn og har middels god vekst, foreslår vi at utsettingene i kommen-de 5-års periode holdes på 2011-nivå. Det er viktig at settefisken blir spredt godt rundt hele magasinet. Det biologiske målet for reguleringsmagasinene i Mandalsvassdraget er naturlig reproduserende aurebestander som kan gi et høstbart overskudd av fisk med god kvalitet. I Nåvatn er Uvdalsbekken og Vetingåni de eneste aktuelle gytebekkene. Begge lokalitetene har egnet gyte-substrat, men vannkvaliteten er ennå for dårlig til at aure kan reprodusere. Et alternativ er derfor å kalke én av disse elvene. Men de har relativt stor vannføring, så det er trolig nødvendig med tilførsel av mye kalk for å få en vellykket avsyring av vannet. Driften av et kalkingsanlegg basert på brønner i så vidt avsidesliggende lokaliteter vil trolig også by på problemer. Resultatet av et kalkingsprosjekt er derfor usikkert, og ikke tilrådelig. Men med en forventning om at elvene etter hvert får en akseptabel vannkvalitet, foreslås det å sette ut fisk med ca. 250 individ i hver pr. år. I Skjerkevatn ble det fisket med ni Nordiske oversiktsgarn på tre stasjoner, og på de samme dypene som i Nåvatn. I 2005 var magasinet nærmest fisketomt på grunn av manglende utsettinger, med en fangst på kun én aure og to bekkerøyer. I 2011 ga prøvefiske et utbytte på 22 aure, eller Cpue på 5,4 individ. All fisk var fettfinneflippet og dermed utsatt. Utsettingene av 3000 individ pr. år siden 2007 har derfor gitt et bra resultat. Fisken hadde også rimelig god vekst og kvalitet. Fiskebestanden i Skjerkevatn synes å være tilstrekkelig stor for å høste et visst overskudd. Det er viktig at fisken holder en bra størrelse og kvalitet, og det forslås at de årlige utsettingene blir redusert til 2 500 individ. Skjerkevatn har trolig ingen egnet gytebekk, kanskje bortsett fra den fra Lonin i nordøst.publishedVersio

En historisk dokumentasjon av de ferskvannsbiologiske forholdene i Nordre Boksjø, Enningdalsvassdraget

Walseng, B. & Hesthagen, T. 2010. En historisk dokumentasjon av de ferskvannsbiologiske forholdene i Nordre Boksjø, Enningdalsvassdraget. NINA Rapport 617. 45 s Nordre Boksjø (1,97 km2) danner utspringet til Enningdalsvassdraget, og ligger i Aremark og Halden kommuner i Østfold. Innsjøen er lokalisert 173 moh, dvs over marin grense, og berg-grunnen består av mye grunnfjell. Nordre Boksjø er i betydelig grad myrpåvirket, med en brun-lig vannfarge og siktedyp på bare 2,5 m. Innsjøen var sterkt forsuret allerede tidlig på 1900-tallet. I 1950 ble pH målt til 4,7-4,8, og fra perioden 1979-83 ble det registrert pH på 4,5-4,8. I 1985 ble Nordre Boksjø kalket, og siden har pH med få unntak holdt seg rundt 6,0-6,8. Det har imidlertid vært flere perioder med reforsuring og pH < 5,2, både på slutten av 1980-tallet og etter den nedbørsrike høsten 2000. I august 2010 ble pH i utløpsbekken målt til 6,66, mens den i fire av de fem største tilløpsbekkene varierte mellom 4,48 og 4,70. I en femte tilløpsbekk, som drenerer et kalket vann, var pH 5,18. Uten kalking ville derfor Nordre Boksjø i dag vært sterkt forsuret, med pH < 5,0. En undersøkelse i 1973 viste at krepsdyrfaunaen var tydelig preget av forsuring, med kun forsuringstolerante arter. Etter kalking framstår vannet som relativt artsrikt, og med mange forsuringsfølsomme arter. Daphnia cristata, Limnosida frontosa og Eu-cyclops macrurus er gode eksempler på dette. Krepsdyrsamfunnet er følsomt for reforsuring, men endringer i predasjonstrykk fra fiskesamfunnet er også viktig. Damsnegl (Lymnaea pe-regra), som får problemer ved pH < 6,0, blomstret opp i store tettheter etter kalking. Den ble ikke funnet etter den nedbørsrike høsten 2000, da pH falt til 5,2. Gråsugge (Asellus aquaticus), som tilhører krepsdyrordenen Isopoda, har økt i antall etter kalking. Arten er et viktig nærings-dyr for fisk. De pH-følsomme døgnflueartene Caenis luctuosa og Cloeon dipterum er funnet i strandsonen etter kalking, mens Baetis rhodani er kommet inn i utløpselva. Også endringer i fiskesamfunnet viser at Nordre Boksjø var sterkt forsuret allerede tidlig på 1900-tallet. Opprinnelig hadde Nordre Boksjø sju fiskearter; aure (Salmo trutta), røye (Salvelinus alpinus), abbor (Perca fluviatilis), mort (Rutilus rutilus), ørekyt (Phoxinus phoxinus), vederbuk (Leuciscus idus) og ål (Anguilla anguilla). Et prøvefiske i 1973 påviste en bra bestand av abbor, men bare én aure ble fanget. Prøvefisket i 2010 viste at Nordre Boksjø fortsatt har en tett bestand av abbor, i tillegg til tynne bestander av aure og ørekyt. Dette viser at røye, mort og vederbuk har blitt utryddet pga forsuring. Dette er i samsvar med historiske opplysninger om fiskestatus. Det an-tas at Nordre Boksjø fortsatt har ål. Ved prøvefiske høsten 2010 ble de fleste aurene og all ørekyt tatt i det sørligste bassenget (Skogsfjorden). Både aure og ørekyt kan ha dødd ut under den verste forsuringsperioden, og kan ha blitt gjeninnført av mennesker etter kalking. På basis av en forsuringsindeks for et fiskesamfunn, som går fra 1,0 for ingen skader til 0 for alle bestander tapt, har Nordre Boksjø verdien 0,35. Dette innbærer at ut fra endringer i fiskesamfunnet, blir innsjøen klassifisert til å ha dårlig økologisk tilstand. Nordre Boksjø, Enningdalsvassdraget, forsuring, kalking, krepsdyr, fisk, Lake Nordre Boksjø, Enningdal watershed, acidification, liming, crustaceans, fis

Undersøkelser av krepsdyr og fisk i fem regulerte og reguleringspåvirkede innsjøer i Mandalsvassdraget høsten 2014

Denne rapporten omhandler vannkvalitet, krepsdyr og fisk i Store Kvernevatn og Langevatn-magsinet (Langestølstjern, Roddeivsvatn, Sandvatn og Langevatn), og i tre reguleringspåvirk-ede innsjøer; Lisle Kvernevatn (nedstrøms Store Kvernevatn), Tjørni (nedstrøms Langevatn-magasinet) og Tjønnæ (nestrøms Ljoslandsvatn). Alle de fem innsjøene er lokalisert i øvre deler av Mandalsvassdraget i Åseral kommune, Vest-Agder. Langevatn og Store Kvernevatn har reguleringshøyder på henholdsvis 16,8 og 25,8 m. Innsjøene ble prøvefisket med Nordisk oversiktsgarn, og utbyttet uttrykkes som antall individ pr. 100 m2 garnareal (Cpue). Fiskens vertikalfordeling ble undersøkt ved å sette garna på standard dyp; 0-3, 3-6, 6-12 og 12-20 m. Fiskebestandene i Langevatn og Store Kvernevatn ble også undersøkt i 2003 og 2009. Dette ble foretatt på de samme stasjonene og med samme garninnsats som i 2014. Krepsdyrunder-søkelsene er begrenset til Store Kvernevatn og Langevatn. For Langevatn og Store Kvernevatn er det fastsatt utsettingspålegg tidligere. I de tre siste årene (2012-2014) har det vært satt ut henholdsvis 1000 og 2000 énsomrig aure pr. år. I Lisle Kvernevatn og Tjørni ble utsettingene satt i gang i 2011, og siden er det satt ut henholdsvis 250 og 500 individ pr. år. I Tjønnæ blir det ikke satt ut fisk. Settefisken er fettfinneklippet for å skille den fra naturlig rekruttert fisk. Settefiskproduksjonen ble fra 2014 lagt til Syrtveit Fiskeanlegg i Evje og Hornnes. Innsjøene i øvre deler av Mandalsvassdraget er fremdeles påvirket av forsuring. Men i seinere år har vannkvaliteten i enkelte lokaliteter bedret seg noe, som i tilløpsbekkene til Store Kvernevatn. Her varierte pH i 2003 og 2014 mellom henholdsvis 4,91-5,16 og 5,03-5,38. Også innholdet av labilt og giftig aluminium (Ali) har avtatt noe i løpet av de siste 10 årene, fra 17-72 μg/L i 2003 til 11-27 μg/L i 2014. ANCmod (syrenøytraliserende kapasitet) er fremdeles negativ i alle lokaliteter, fra -3 til -8 μekv/L. Lisle Kvernevatn har en liknede vannkvalitet som Store Kvernevatn. Blant tilløpsbekkene til Langevatn er den til Langestølstjern surest, med pH 4,99. Tilløpene til Sandvatn og Roddeivsvatn hadde noe høyere pH-verdier, med henholdsvis 5,30 og 5,40. Innholdet av Ali er i dag moderat med 20-26 μg/L. I selve magasinet, basert på en prøve nær dammen, er vannkvaliteten omtrent den samme som i innløpselvene, med pH=5,27-5,35 og Ali=16-33 μg/L (2003-2014). ANCmod var pr. 2014 noe lavere i Langevatn med tilløpsbekker enn i Store Kvernevatn, med -3 til +1 μekv/L. Tjørni hadde en svært dårlig vannkvalitet med pH= 4,64, Ali=49 μg/L og ANCmod = - 9 μekv/L. Dette skyldes trolig tilførsel av surt vann fra tilløpsbekkene i øst (fra Falkefjellet og Geitheii). Tjønnæ har en noe bedre vannkvalitet både mht pH (5,27), Ali (18 μg/L) og ANCmod (-1 μekv/L). Langevatn og Store Kvernevatn har svært artsfattige krepsdyrsamfunn. I Langevatn ble det funnet 9 arter (4 arter vannlopper og 5 arter hoppekreps), mens Store Kvernevatn hadde 14 arter (9 arter vannlopper og 5 arter hoppekreps). Alonella excisa var den eneste av artene i Langevatn som ikke ble funnet i Store Kvernevatn. Selv om begge insjøene har artsfattige krepssamfunn, er det indikasjoner på at situasjonen for ferskvannsfaunaen er noe bedre i sistnevnte lokalitet. Dette er basert på funn av flere arter, men også at den svakt forsuringsfølsomme hoppekrepsen C. scutifer er mer vanlig. Mandalsvassdraget, Vest-Agder, vannkvalitet, krepsdyr, fisk(aure), utsettinger, vassdragsreguleringer, etterundersøkelser© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse