Gender Identity and Sexual Orientation in International and National (Norwegian) Law, 2019

This research project elaborates on what lies in the LHBTI persons' right to recognition, self-determination and equal treatment under existing human rights conventions and declarations, including the Yogyakarta Principles of 2006. Concrete main themes are lesbian and gay protection against persecution under the Refugee Convention, trans and intersex children's rights. to gender identity and equal treatment under the European Convention on Human Rights (ECHR), the International Covenant on Civil and Political Rights (SP) and the International Convention on Economic, Social and Cultural Rights (ESC). In its treatment of this theme, the research establishes a life-phase perspective that puts the situation of children, adolescents and parents at the center. It addresses, based on an empirical bottom-up and a legal-from-above perspective, actual and legal issues that have received little attention in international and Norwegian forensic science. The focus is on two legislative reforms that are of particular importance for Norway's implementation of LGBTI people's human rights protection. One is the Equality and Discrimination Act (ldl) ban on discrimination on the basis of sexual orientation, gender identity and gender expression that came into force in 2013. The other is the Law on Change of Legal Gender, which was passed in 2016. The law repealed the human rights violation requirement that was central to the first phase of the project. An overarching issue is the importance these laws have and should have for the position of LGBTI people in areas such as the law of persons, refugee law, family law, health law and education law. For further information about ”Gender Identity and Sexual Orientation in International and National (Norwegian) Law, 2019”, please contact the principal investigator

En skole for alle? : inkludering av flerkulturelle elever i dagens skole

Grunnskolen tar imot alle barn som har bodd i landet i minst tre måneder. Barna/elevene skal få en opplæring som er tilpasset deres evner og forutsetninger. Samfunnet endrer karakter, så også skolen og elevmassen. Vi står overfor et flerkulturelt samfunn og en flerkulturell skole. Oppgavens tema er: En skole for alle i en flerkulturell sammenheng. Hva består så det flerkulturelle i? Skolen har på konkret vis måttet ta stilling til en side av det flerkulturelle, gjennom at svært mange elever i dag kommer til skolen med et annet morsmål enn norsk, og det er til dels også stor forskjell på elevenes norskkunnskaper. Men, ettersom skolens og storsamfunnets språk er norsk, må alle elevene lære seg dette ”godt nok” til å kunne klare seg gjennom skoleløpet og videre ut i arbeide og samfunnsliv. Med språkopplæringen for minoritetsspråklige elever som bakgrunn både for spørsmål til informantene, og som utgangspunkt for teoretiske studier, har jeg således søkt å nærme meg dette temaet. Problemstillingen er: Har vi en skole for alle også etter at den favner en elevmasse som i større grad har forskjellig kulturbakgrunn? Dette fokus har jeg søkt å belyse gjennom å foreta en kvalitativ intervjuundersøkelse, og benyttet meg av en intervjuguide. Informantene har vært en gruppe lærere, der lærergruppen bestod av klasselærere og morsmålslærere, og ledere, som arbeider ved to grunnskoler. Gjennom intervjuer har jeg søkt å trekke frem noen temaer som belyser mer enn språkundervisningen, for eksempel samarbeide og toleranse for forskjeller. Samtidig har det vært av interesse å høre hva lederne og lærerne hadde å si om sitt eget behov for kompetanseutvikling for arbeidet i den flerkulturelle skolen. I tillegg til intervjuene har jeg vært deltagende observatør i klassene til alle de intervjuede lærerne, og for øvrig gått fritt omkring på skolene i den tiden undersøkelsen ble foretatt, en uke ved hver skole. Intervjuene ble tatt opp på bånd, transkribert og analysert. Fra observasjonene er det foretatt observasjonsnotater, uten å benytte et standardskjema. Det er stor variasjon fra skole til skole i antall minoritetsspråklige elever, og fra hvor mange nasjoner elevene kommer. Dette stiller skolene og den enkelte lærer overfor både organisatoriske og pedagogiske utfordringer. Elevenes språklige ferdigheter skal utredes, morsmålslærere skal skaffes, man skal finne den best mulige opplæringsmåte, lærere og morsmålslærere skal finne samarbeidstid, ledere og lærere skal skaffe seg kunnskaper om de enkelte elevers land og kultur, de skal møte foreldrene og kommunisere, noen ganger via tolk, papirers skal oversettes, den enkelte elev skal sees, og elevene skal møte hverandre i sin likhet og sin forskjelliget, for bare å nevne noe. Gjennomgående ser både lærere, morsmålslærere og ledere ut til å være positivt innstilt til og utfordret av kulturforskjellene som elevene representerer. Samtidig er det nokså tydelig å spore bekymring for elevenes språklige ferdigheter, og for hvordan elevene skal klare seg videre i skoleløpet. At det til dels er store sosioøkonomiske forskjeller blant elevene, i så stor grad at skolen kan se seg nødt til å sørge for at elever får mat, slik at de ikke arbeider på tom mage, gir grunn til ettertanke. Mormålslærere ser ut til å ha en sentral betydning både for skolene som morsmålslærere, men også som tolker, oversettere av skolemateriell og som ”kulturtolkere” på begge sider, det vil si for skolen overfor foreldre, og for foreldre overfor et ukjent skolesystem. Lærere og ledere ser ut til å være opptatt av kompetanseutvikling i forhold til skolevirket. Mange ga uttrykk for at elevers språklige forskjeller egentlig ikke var et hovedproblem, men at den største utfordringen lå i det flerkulturelle, og på dette området ønsket flere lærere og ledere å lære mer. Noen morsmålslærere ga på sin side uttrykk for at de med sin til dels omreisende undervisningshverdag og ekstraarbeide med oversettelser, ikke hadde mye tid til etterutdanning