Pårørendes erfaringer fra møte med helsevesenet i Strømstad og Fredrikstad : en beskrivende/utforskende studie

Sammendrag Strømstad og Fredrikstad kommune har et samarbeidsprosjekt med navn ” Den røde tråden i demensomsorgen”. Prosjektet beskrives som en forstudie om den demenssyke og pårørendes vei gjennom ”helsetjenesten”. Prosjektet har som mål å forbedre demensomsorgen og består av to undersøkelser. Det er kun en del som presenteres her. Undersøkelsen har til hensikt å få større forståelse om hvilke erfaringer pårørende til aldersdemente har fra møte med helsevesenet. Formidlet vil slike erfaringer gi verdifull innsikt som kan danne grunnlag for å arbeide videre med kvalitetsforbedringer av tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende. 11 barn eller ektefeller av person med demens som er i ulike nivå i helsetjenesten er intervjuet. Sentrale gjennomgående funn er at informasjon/kommunikasjon fra/mellom tjenesteyter og pårørende representerer et svakt punkt. Når demensteamet i Strømstad kommer inn i bildet ser dette ut til å bedre seg. Pårørende beskriver å ha varierende grad av innflytelse på tjenesten og at den røde tråden i demensomsorgen ikke er helt tilstede. Undersøkelsen viser at kommunene har utfordringer å arbeide videre med for å forbedre demensomsorgen ytterligere. Rapporten avsluttes med å peke på disse utfordringene og anbefalinger for videre arbeid

Relatives’ participation in everyday care in special care units for persons with dementia

Background: Research concerning relatives’ participation in the everyday care related to persons living in special care units for persons with dementia is limited. Research questions: To examine relatives’ participation in their near one’s everyday care, the level of burden experienced and important factors for participation, in this special context. Design: The study had a cross-sectional design, and data collection was carried out by means of a study-specific questionnaire. Participants and context: A total of 233 relatives from 23 different special care units participated. Ethical consideration: The study was approved by the Norwegian Social Science Data Services. Results: A great majority of relatives reported that they visited weekly and were the resident’s spokesperson, but seldom really participated in decisions concerning their everyday care. Participation was seldom reported as a burden. Discussion: This study indicated that relatives were able to make a difference to their near one’s everyday life and ensure quality of care based on their biographical expertise, intimate knowledge about and emotional bond with the resident. Since knowing the resident is a prerequisite for providing individualised care that is in line with the resident’s preferences, information concerning these issues is of utmost importance. Conclusion: This study prompts reflection about what it is to be a spokesperson and whether everyday care is neglected in this role. Even though relatives were satisfied with the care provided, half of them perceived their participation as crucial for the resident’s well-being. This indicated that relatives were able to offer important extras due to their biographical expertise, intimate knowledge about and emotional bond with the resident. Good routines securing that written information about the residents’ life history and preferences is available and used should be implemented in practice

Pårørendes erfaringer fra samarbeid med helsepersonell på skjermet enhet for personer med demens.

Bakgrunn og hensikt: I de senere årene har det vært sterkt fokus på pårørendes rolle i ivaretakelsen av eldres utfordringer, og samarbeidet med pårørende er viet stor plass i nasjonale og politiske føringer. For personer med demens, som har utfordringer med kognitive funksjoner er det viktig med godt samarbeid mellom pårørende og helsepersonell. Studiens hensikt var å få mer kunnskap om hvordan pårørende erfarer samarbeidet med helsepersonell rundt personer med demens i sykehjem. Metode: Det er benyttet kvalitativ metode. Det ble gjennomført 5 semistrukturerte, individuelle intervju som er analysert ved hjelp av Malteruds systematiske tekstkondensering. Resultat: Studien viser at pårørende har behov for å bli sett, og behov for veiledning og støtte samt informasjon fra helsepersonell. Deres behov for informasjon avhenger av tilliten til helsepersonellets kompetanse. Pårørende erfarer at helsepersonell har det travelt og ønsker ikke å bli oppfattet som krevende pårørende. De erfarer også at viktig informasjon glipper, og at samarbeidet utfordres av turnus og turnover. Konklusjon: Den uformelle samtalen er av stor betydning for relasjonen mellom pårørende og helsepersonell og for samarbeidet. Det er viktig å se nærmere på hvordan man, til tross for utfordrende organisatoriske rammer, kan bygge opp under et godt samarbeid mellom pårørende og helsepersonell.publishedVersio

Being and becoming ‘a frail older adult’: Meaning-making and resistance through storytelling

By inquiring into older adults' narrations about their lives in the present, past, and future, this study aims to learn more about home-dwelling older adults' lived experiences of being and becoming “frail”. This article is based on a dialogical narrative analysis of interviews with three home-dwelling older adults identified as frail by the home care services. We conducted a series of three interviews with each participant over a period of eight months. Our results demonstrate that while some older adults experience frailty as inevitable and irreversible, others experience it as a transition. Some narrated frailty as a comprehensive experience, while others' narratives were more situational and transitional. Being able to live at home was crucial and moving to a nursing home was associated with the risk of becoming frailer and the loss of valued relations to family and their home. Experiences of frailty were framed and shaped by the past, present, and future. Faith, fate, and previous capacities to overcome adversities were crucial in the older adults' narrations. Older adults' stories provide an opening to diverse and changing experiences of living with frailty. By telling stories about the past, present, and future, older adults can maintain identity, a sense of belonging, and balance in the midst of adversities. By engaging with older adults' stories, health and care professionals can support the older adult in the ongoing process of being and becoming ‘a frail older adult’

Quality of care in a nursing home as experienced by patients with dementia

Background: Dementia care is one of the most rapidly growing areas in health care. Despite this, relatively little is known about the experiences of persons with dementia in relation to quality of care. Objective: The aim of this study was to describe how persons with dementia in nursing homes experience the quality of care. Design: A cross-sectional design was used. Setting and Participants: The study was conducted in a nursing home in Norway. A total of 33 persons with dementia participated. Results: Respondents’ mean age was 86.7 years. More than 80% reported their health as bad/neither good nor bad. Concerning their satisfaction with staying in the nursing home, two in ten were satisfied. Nearly half answered that they received or sometimes received good help and support when anxious. More than 50% reported that they only sometimes received or never received good help and support when they felt lonely. The majority perceived that the nurses came/or sometimes came when needed (79%) and that the nurses had time/sometimes had time to talk with them (73%). Conclusion: This study reveals that the voice of persons with dementia must be listened to, in order to increase the quality of care in nursing homes. The challenge concerning how living in nursing homes can be more satisfying must be addressed by leaders and nurses in nursing homes, as well as researchers. Special attention must be paid to anxiety, loneliness, and going outdoors.publishedVersio

Prehospital assessment and management of postpartum haemorrhage– healthcare personnel’s experiences and perspectives

Background Postpartum hemorrhage (PPH) is a serious obstetric emergency, and one of the top five causes of maternal mortality globally. The most common causes of PPH include uterine atony, placental disorders, birth trauma and coagulation defects. Timely diagnosis and early management are critical to reduce morbidity, the need for blood transfusion or even mortality. External, manual aortic compression (AC) has been suggested as an intervention that reduce PPH and extend time for control of bleeding or resuscitation. This procedure is not commonly utilized by healthcare personnel. The incidence of home-births is increasing, and competence in PPH assessment and management is essential in prehospital personnel. The objective was to explore prehospital personnel’s competence in PPH and AC, utilizing different tools. Methods The study was conducted in a county in South-eastern Norway, including five ambulance stations. All prehospital personnel (n = 250) were invited to participate in a questionnaire study. The questionnaire included the PPH self-efficacy (PPHSE) and PPH collective efficacy (PPHCE) tools, as well as tool developed utilizing the Delphi technique. Descriptive statistics were used to analyze the quantitative data, while quantitative content analysis was used to analyse free-text responses. Results A total of 87 prehospital personnel responded to the questionnaire, 57.5% male, mean age 37.9 years. In total, 80.4% were ambulance workers and/or paramedics, and 96.6 and 97.7% respectively reported to need more education or training in PPH. Moreover, 82.8% reported having managed patient(s) with PPH, but only 2.9% had performed AC. Prehospital personnels’ responses varied extensively regarding knowledge about what PPH is, how to estimate and handle PPH, and how to perform AC. Mean self-efficacy varied from 3.3 to 5.6, while collective efficacy varied from 1.9 to 3.8. Conclusions This study indicates that prehospital personnel lack knowledge about PPH and AC, due to various responses to the developed questionnaire. Even though AC is an acknowledged intervention in PPH, few participants reported that this was utilized. Our findings emphasize the need for education and training in PPH and PPH handling generally, and in AC specifically.publishedVersio

“I just feel more like a normal human being.”, The health and daily life experience by Norwegian rheumatics

The objective of this study is to illuminate the experience of Norwegian rheumatics illness during long-term residency in Spain. The method chosen is qualitative with a phenomenological approach. Twelve rheumatics comprise the sample group, eight women and four men, ages from 45 to 70. Data collection was performed by qualitative research interview. The data is analyzed using condensation, followed by a thematic approach, inspired by Giorgis phenomenological method. The essence of the Norwegian rheumatics experience is that they recovered control over everyday life. They experienced pain relief, reduced medication and increased personal activity. The study indicates that long-term stay in Spain can promote health for people suffering weather-sensitive rheumatism

Mat og måltider i sykehjem 3

Kunnskap om mattilbudet og ernæringspraksis i kommunene er et viktig grunnlag for det videre arbeidet med kvalitetsforbedring innen mat og ernæring i helse- og omsorgstjenesten. Sammen med Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring og tiltakspakkene om underernæring fra I trygge hender 24-7 (1, 2) utgjør Kosthåndboken (3) hovedrammeverket for god ernæringspraksis i helse- og omsorgstjenesten. Kosthåndboken (3) gir nasjonale føringer for mattilbudet i helse- og omsorgstjenesten. Et oppfølgingspunkt som løftes fram i Handlingsplan for et bedre kosthold 2017-2023 (4), er behovet for å kartlegge i hvilken grad Kosthåndbokas føringer for mattilbudet i helse- og omsorgstjenesten følges opp, og for å vurdere om det er grunnlag for eventuell revidering. I Nasjonal strategi for godt kosthold og ernæring hos eldre i sykehjem og som mottar hjemmetjenester (5) fremheves at «kunnskap om mattilbudet og ernæringspraksis i kommunene er et viktig grunnlag for det videre arbeidet med kvalitetsforbedring innen mat og ernæring i helse- og omsorgstjenesten». Studien er en nasjonal kartlegging av mattilbudet og ernæringsoppfølgingen blant ledere av sykehjemstjenesten, ansatte i sykehjem og ledere av kjøkkentjenesten. Kartleggingen vil bidra til mer kunnskap om ernæringspraksis på sykehjem, rutiner for hvordan det legges til rette for at mat- og ernæringsoppfølgingen er tilpasset den enkeltes behov, og hvordan brukerne kan medvirke i utformingen av mat- og ernæringsoppfølgingen. Kartleggingen sees i sammenheng med tidligere oppdrag «Mat og måltider i sykehjem» (6, 7). Studien har et kvantitativt design og gjennomføres som en tverrsnittstudie bestående av tre datainnsamlinger. Data ble samlet inn ved hjelp av tre strukturerte spørreskjemaer tilpasset målgruppene. Målgruppe for delstudie 1 er faglige ledere/leder av sykepleietjenesten ved det enkelte sykehjem, målgruppe for delstudie 2 er helsepersonell ved utvalgte sykehjem, og målgruppe for delstudie 3 er ledere av sentralkjøkken/kjøkkentjenesten i kommunen/sykehjemmet. Resultatene viser at samtlige av landets 11 fylker er representert i studien. Totalt deltok 350 ledere av sykehjem, 108 helsepersonell og 231 ledere av kjøkkentjenesten. Blant ledere av sykehjem var ni av ti sykepleiere, og helsepersonell bestod av cirka like mange sykepleiere som helsefagarbeidere/hjelpepleiere. Ledere av kjøkkentjenesten ledet i sju av ti tilfeller kjøkken på sykehjem og sju av ti hadde utdanning som kokk. Samarbeidet mellom sykehjem og kjøkkentjeneste: over halvparten av ledere for sykehjemmene og helsepersonellet sier at ordningen med matverter eksisterer, mens kun fire av ti kjøkkenledere svarer ja på dette spørsmålet. Det ble i liten grad stilt krav om faglige kvalifikasjoner for å være matvert, og pr i dag er de stor sett knyttet til det enkelte sykehjem. Samarbeidet mellom sykehjem og de som lager maten, ble vurdert til å være godt av alle tre parter. Serveringstilbudet: nøkkelrådskost og kost tilpasset allergier tilbys hyppigst i sykehjem, mens kost tilpasset religion/livssyn, vegetarkost og vegansk kost tilbys sjeldnest. Kjølt mat som kommer til avdelingene, blir varmet opp av helsepersonell i fire av ti tilfeller ifølge helsepersonellet. De fleste sykehjemmene tilbyr både et tidlig morgenmåltid og et sent kveldsmåltid, men under 20 prosent av lederne for sykehjem og 10 prosent av helsepersonellet sier at tiden mellom kveldsmåltid og første måltid neste dag er mindre enn 11 timer. Vurdering av maten: Et mindretall av helsepersonellet er helt enige om at maten som serveres er tilpasset beboerens energibehov og proteinbehov. Maten som serveres ble i overveiende grad vurdert å være delikat og appetittvekkende av både ledere og helsepersonell, men kun en tredjedel av helsepersonellet kunne tenkt seg å spise maten som serveres hver dag. Rutiner og tiltak knyttet til beboernes ernæringsstatus: de to hyppigst brukte verktøyene for å kartlegge og identifisere beboernes ernæringsmessige risiko ved innkomst er mini nutritional assessment (MNA) og ernæringsjournal. Flere av lederne og helsepersonellet sier at de har gått over til malnutrition screening tool (MST), og nærmere 50 prosent oppgir at det er beboere i risiko for underernæring ved deres sykehjem. Kosthåndboken brukes som oppslagsverk av fire av ti ledere for sykehjem, sju av ti ledere for kjøkkentjenesten og i underkant av 15 prosent av helsepersonellet. Kun seksti prosent av helsepersonellet beskriver at oral helse kartlegges ved innleggelse på sykehjemmet, mens medikamentbruk følges opp i samarbeid med lege av tilnærmet alle. I alt 20 prosent av lederne og 30 prosent av helsepersonellet sier at de ikke vet eller at det ikke er rutine å regne ut beboerens KMI ved innkomst, og i underkant av 20 prosent oppgir at det er rutine å måle beboerens overarmskrets. Hos beboere med dårlig ernæringstilstand benyttes vanligvis mellommåltider, næringsdrikker og ønskekost ifølge rundt 70 prosent av lederne. Tilsvarende tall fra helsepersonellet viser at i underkant av 50 prosent svarer at mellommåltider og ønskekost vanligvis benyttes, mens seks av ti vanligvis tilbyr næringsdrikker. Munnhulen blir kun inspisert ved halvparten av tilfellene, ifølge lederne, og ifølge helsepersonellet kun i 35,5 prosent av tilfellene. Beboernes deltakelse i ernæringsarbeidet og miljøet rundt måltidene: beboerne kan vanligvis velge om de vil spise alene eller sammen med andre, men bare fire av ti ledere og tre av ti helsepersonell svarer at beboerne kan velge hvem de vil sitte sammen med å spise. Nærmere 20 prosent svarer at flere beboere mates samtidig av samme pleier. Samtidig svarer tre av fire ledere og helsepersonell at beboerne får lang nok tid til å spise og får den hjelpen de har behov for. Kompetanse i ernæringsarbeidet: nesten seks av ti ledere av sykehjem, sju av ti helsepersonell og ni av ti ledere av kjøkkentjenesten ønsker seg mer kunnskap om ernæring, og da fortrinnsvis mer kunnskap om kost tilpasset ulike medisinske diagnoser. Ledere for sykehjem og kjøkkentjeneste ønsket primært at opplæringen skulle foregå via nettbaserte kurs, mens helsepersonellet ønsket kurs internt på sykehjemmet. Henholdsvis vel 30 prosent av ledere og helsepersonell på sykehjemmet og vel 40 prosent av lederne av kjøkkentjenesten ønsket mer samarbeid med klinisk ernæringsfysiolog. Halvparten av lederne sier at det er rutiner i sykehjemmene for systematisk opplæring for å sikre god ernæringspraksis, mens kun to av ti helsepersonell sier at sykehjemmet deres har rutiner for systematisk opplæring. Den aller viktigste forutsetningen for å få til gode rutiner og oppfølging av beboernes ernæringstilstand er kunnskap. Andre viktige forutsetninger er tid, ressurser, organisering og engasjement. Undersøkelsen er gjennomført av professor Ann Karin Helgesen og professor Vigdis Abrahamsen Grøndahl ved Høgskolen i Østfold. Vi ønsker å takke ledere av sykehjem, helsepersonell og ledere av kjøkkentjenesten som deltok i studien. Samtidig ønsker vi å takke Verona Salihu som har bidratt til å kartlegge sykehjemstjenesten i Norge, Trine Tingelholm Karlsen og Grethe Gluppe ved biblioteket ved Høgskolen i Østfold som har bidratt til søk etter og innhenting av relevant litteratur og Kent André Iversen Crantz og Tore Buarøy ved biblioteket ved Høgskolen i Østfold for hjelp til publisering