...og sånne ting... : på hvilken måte blir barn med tilknytningsvansker oppdaget i barnehagen og hvordan kan barnehagen være en trygg base ?

Sammendrag Bakgrunn for valg og tema av problemstilling Denne masteroppgaven handler om hvordan barn med tilknytningsvansker blir oppdaget i barnehage, og hvordan barnehagen kan være en trygg base. Tall fra Statistisk Sentral Byrå viser at i 2009 hadde 270.175 barn mellom 0-6 år barnehagetilbud. Dessuten viser Kvello (2008) at 40 % av barnebefolkningen har tilknytningsvansker. Dette skulle tale for at vansken forekommer regelmessig i barnehagen. Min problemstilling er som følgende: På hvilken måte blir barn med tilknytningsvanker oppdaget i barnehagen og hvordan kan barnehagen være en trygg base? I tillegg har jeg formulert fire forskningsspørsmål: Hvilken bevissthet har barnehagen omkring forekomsten av tilknytningsvansker? Hvilke observasjoner skaper grunn til bekymring? Hvordan kan barnehagen være en trygg base? Hvilket behov har informantene for økt kompetanse om tilknytningsvansker? Metode For å besvare spørsmålene falt det naturlig å bruke en kvalitativ metode. Jeg har intervjuet fire førskolelærere som har mellom 9 og 19 års erfaring fra barnehagearbeid. Selve intervjuguiden er utarbeidet med utgangspunkt i 4 problemstillingen og forskningsspørsmålene. Jeg har valgt et semistrukturert intervju ettersom det tillater frihet til å stille oppfølgende og oppklarende spørsmål. Etter at jeg hadde transkribert intervjuene ble materialet organisert, kategorisert og analysert. I selve analyseprosessen benyttet jeg ulike metoder. Blant annet hadde jeg nytte av meningsfortetting. På forhånd hadde jeg valgt å bruke forskningsspørsmålene som hovedkategori. For å finne underkategoriene valgte jeg å kode materialet for å finne likheter og ulikheter. Deretter fikk hvert utsagn en merkelapp som fortalte hva materialet handler om. I drøftingsdelen blir informantenes utsagn og erfaringer drøftet opp mot relevant teori for å gi svar på oppgavens problemstilling. Resultat Informantene i denne oppgaven har liten erfaring med tilknytningsvansker. De tenker mer i retning av barns normalutvikling, og reagerer dersom barn avviker fra den. Det viser seg at de ikke har en felles begrepsforståelse av tilknytningsvansker. Dermed blir det vanskelig å fastlå i hvilken grad barnehagen oppdager barn med tilknytningsvansker. Informantene er dyktige til å skape forutsigbarhet og trygge rammer rundt barna. Imidlertid er dette noe de gjør for barn generelt. Informantene har gode observasjoner av barn i ulike situasjoner, og mye tyder på at det er tilknytningsvansker de beskriver. De utfører også et godt kvalitativt arbeid for barna. Utfordringen blir å løfte deres kunnskap fra det generelle og til det spesielle. Å gjøre dem bevisst på at de trolig har sett flere barn med tilknytningsvansker enn de selv er klar over. Deretter må observasjonene og tilnærmingsmåtene settes i system, slik at det blir rett tiltak på rett barn. Informantene ønsker mer kompetanse omkring dette tema. En mulighet hadde vært å tilby barnehagene regelmessig veiledning, og knyttet praksis opp mot tilknytningsteori