Har ord boder? Litt om sammensetninger og deres bøying

One approach to compounds is to analyse them as containing "heads" (Williams1981). This approach entails substantial problems (as is shown with Norwegianexamples), and should probably be rejected. Speakers do not necessarily notice theconnection between a compound and the corresponding simplex. This is probably thereason why a compound can acquire a different inflection from the simplex. Lcxicographersmay"be well advised to list morphological information both for the compoundand for the simplex, at least in bilingual dictionaries

Redaktørskifte i Maal og Minne

Siden 1951 har det vært tradisjon for at den ene redaktøren for Maal og Minne har hovedansvar for norrøn filologi, den andre for nordisk språkvitenskap. Fra og med 2006 har Jon Gunnar Jørgensen, professor i norrøn filologi ved Universitetet i Oslo, vært ansvarlig for norrøn filologi, med andre ord for «Minne»-delen. Etter drøye tolv år har Jørgensen nå bedt om avløsning. I sin langvarige redaktørperiode har han samarbeidet med tre ulike redaktører for «Maal», og han har lagt ned en formidabel innsats, både for det norrønfilologiske og folkloristiske stoffet i Maal og Minne og for tidsskriftet som helhet. Med sikkert faglig skjønn og menneskelig klokskap har han ført et gammelt tidsskrift videre inn i ei ny tid. Sammen med Novus forlag har han bidratt til å holde tidsskriftet på et høyt vitenskapelig nivå. Bymålslaget og redaksjonen takker Jørgensen varmt for mer enn vel utført arbeid

Andrespråksforskningens relevans for språkvitenskapelig teori

Artikkelen tar opp forholdet mellom andrespråksforskningen og språkvitenskapelig teori og berører kort emner som andrespråk versus førstespråk, kritisk alder for læring, og grammatikalitet vs. konvensjonalitet. Deretter behandler brorparten av artikkelen to nært beslektede begreper, ëmarkertû og ëdefaultû. Dette er begreper som har relevans også i andrespråksforskningen, og som har vært mye framme i diskusjonen om bøyingsklasse og genus. Fra mitt funksjonalistiske ståsted hevder jeg at begrepene ëmarkertû og ëdefaultû medfører visse farer, og at første- og andrespråksperspektiver kan komplettere hverandre, og faktisk gjør det i mange tilfeller. De indikerer også at vi ikke alltid trenger jakte etter altomfattende ëjernreglerû som skal predikere i streng forstand. Evidens fra andrespråksforskning kan peke i samme retning som evidens fra for eksempel språkhistorie og språkavvik, men det kan være for optimistisk å vente at evidensen fra noe domene er helt entydig. Heldigvis spriker evidensen på noenlunde samme vis

Unitary Base Hypothesis og norsk avledningsmorfologi

Artikkelen diskuterer Aronoffs (1976) ââ¬ÅUnitary Base Hypothesisââ¬Â i lysav norske data. Hypotesen sier at suffikser er ââ¬Åmonogameââ¬Â; de er spe-sifisert for ordklasse på bestemte måter. For eksempel skal et suffiksikke produktivt kunne ta både substantiver og verb som base.Norskreferansegrammatikk lister likevel mange eksempler på nettopp dette,og fem slike suffikser blir drøftet nærmere i denne artikkelen. Ved nær-mere ettersyn (blant annet enkle nettsøk) ser det ut til at minst ett avdisse suffiksene ikke egentlig er produktive med baser fra mer enn énordklasse. Slik sett er Aronoffs hypotese nyttig. Samtidig gjenstår trenokså klare moteksempler mot Unitary Base Hypothesis, som dermedframstår som for sterk. Artikkelen tar også opp noen problemer av merteoretisk art

Styrking og svekking av genussemantikk – ei diakron drøfting av (in)animathet ved pannekakesetninger og anaforisk den

Artikkelen handler om styrking og svekking av genussemantikk i skandi­navisk, med hoved­vekt på norsk. Det argumenteres for at både såkalt pannekakekongruens, som i setninger av typen pannekaker er godt og vodka er sunt på den ene sida, og innføring av anaforisk den på den andre, kan knyttes til styrking av trekk i det semantiske kjernesystemet for genus. Nærmere bestemt ser begge fenomener ut til å være knyttet til indivi­dueringsgraden til de aktuelle referentene, og dermed til animathetshierarkiet. Ved konstruksjoner med panne­ka­ke­kon­gruens og deres motstykker med tradisjonell kongruens er det grader av akseptabilitet, og denne korrelerer blant annet med subjektets individueringsgrad. Synkron gradualitet er som ventet ved et språklig fenomen som har oppstått forholdsvis nylig. Utviklinga av konstruk­sjonen i skandinavisk innebærer både resemantisering og desemantisering. Utviklinga skjer både internt i NP-er og NP-eksternt, noe som styrker en hypotese om at kongruens innafor og utafor NP er nærskyldte fenomener

Is the police certain-sg or certain-pl? Adjective agreement on collective nouns in Norwegian

Source at https://journals.lub.lu.se/anf.Dette er en empirisk studie av adjektivkongruens i norsk. We undersøker setninger med et kollektivt substantiv som subjekt og et predikativt adjektiv i singular eller plural. Med utgangspunkt i data fra to elektroniske korpora og en informantundersøkelse viser vi at pluralkongruens er utbredt i setninger av den typen vi analyserer. Følgende faktorer kan knyttes til valget mellom singular og plural: animatum, subjektets semantikk, avstand mellom subjekt og predikativt adjektiv, adjektiv vs. partisipp og adjektivets evne til å indikere agentivitet. Korpusdataene analyseres ved hjelp av en logistisk regresjonsamodell.This is an empirical study of adjectival agreement in Norwegian. We investigate sentences with a collective noun as a subject and a predicative adjective in the singular or plural. On the basis of data from two corpora and a survey, we demonstrate that plural agreement is widespread in Norwegian sentences of the relevant type. The following fac- tors are shown to be significantly associated with the choice between singular and plural: animacy and semantic type of subject, distance between subject and predicative adjective, adjective vs. participle, and the adjective’s role as an indicator of agency. The corpus data are analyzed by means of a logistic regression model

The lexeme in descriptive and theoretical morphology

After being dominant during about a century since its invention by Baudouin de Courtenay at the end of the nineteenth century, morpheme is more and more replaced by lexeme in contemporary descriptive and theoretical morphology.  The notion of a lexeme is usually associated with the work of P. H. Matthews (1972, 1974), who characterizes it as a lexical entity abstracting over individual inflected words. Over the last three decades, the lexeme has become a cornerstone of much work in both inflectional morphology and word formation (or, as it is increasingly been called, lexeme formation). The papers in the present volume take stock of the descriptive and theoretical usefulness of the lexeme, but also adress many of the challenges met by classical lexeme-based theories of morphology

The lexeme in descriptive and theoretical morphology

After being dominant during about a century since its invention by Baudouin de Courtenay at the end of the nineteenth century, morpheme is more and more replaced by lexeme in contemporary descriptive and theoretical morphology.  The notion of a lexeme is usually associated with the work of P. H. Matthews (1972, 1974), who characterizes it as a lexical entity abstracting over individual inflected words. Over the last three decades, the lexeme has become a cornerstone of much work in both inflectional morphology and word formation (or, as it is increasingly been called, lexeme formation). The papers in the present volume take stock of the descriptive and theoretical usefulness of the lexeme, but also adress many of the challenges met by classical lexeme-based theories of morphology

The lexeme in descriptive and theoretical morphology

After being dominant during about a century since its invention by Baudouin de Courtenay at the end of the nineteenth century, morpheme is more and more replaced by lexeme in contemporary descriptive and theoretical morphology.  The notion of a lexeme is usually associated with the work of P. H. Matthews (1972, 1974), who characterizes it as a lexical entity abstracting over individual inflected words. Over the last three decades, the lexeme has become a cornerstone of much work in both inflectional morphology and word formation (or, as it is increasingly been called, lexeme formation). The papers in the present volume take stock of the descriptive and theoretical usefulness of the lexeme, but also adress many of the challenges met by classical lexeme-based theories of morphology

The lexeme in descriptive and theoretical morphology

After being dominant during about a century since its invention by Baudouin de Courtenay at the end of the nineteenth century, morpheme is more and more replaced by lexeme in contemporary descriptive and theoretical morphology.  The notion of a lexeme is usually associated with the work of P. H. Matthews (1972, 1974), who characterizes it as a lexical entity abstracting over individual inflected words. Over the last three decades, the lexeme has become a cornerstone of much work in both inflectional morphology and word formation (or, as it is increasingly been called, lexeme formation). The papers in the present volume take stock of the descriptive and theoretical usefulness of the lexeme, but also adress many of the challenges met by classical lexeme-based theories of morphology