Oppnår vi formålet med kroppsøvingsfaget? : En retrospektiv undersøkelse om kroppsøvingsfagets betydning for fysisk aktivitet i voksen alder

Master grunnskolelærerutdanning for trinn 5-10, 5-årig masterprogram IDR507 - Universitetet i Agder 2017Bakgrunn: Forskning viser en nedgang i fysisk aktivitetsnivå fra skole- til voksenalder (Folkehelseinstituttet, 2015; Larouce, Laurencelle, Shephard og Trudeau, 2008). Dette står noe i konkrast til hovedformålet til kroppsøvingsfaget som er å oppnå en fysisk aktiv livsstil og livslang bevegelsesglede (Utdanningsdirektoratet, 2015a). Hensikt og problemstilling: Med bakgrunn i den negative utviklingen i voksne personers aktivitetsnivå, har jeg valgt å stille spørsmålet: Oppnår vi formålet med kroppsøvingsfaget? Hensikten med undersøkelsen er å se nærmere på voksne personers forhold til fysisk aktivitet i dag, i lys av opplevelser og erfaringer gjort i kroppsøvingsfaget i grunnskolen. Metode: Data fra undersøkelsen er basert på kvalitative intervju med 7 respondenter (4 kvinner og tre menn). Respondentene ble strategisk valgt ut på bakgrunn av en kvantitativ kartleggingsundersøkelse, med følgende utvalgskriterier: 1) mellom 25-68 år 2) har vært inaktive i en lengre periode etter fullført ungdomsskole 3) fysisk aktive i dag 4) kroppsøvingsfaget og kroppsøvingslærer bidro ikke positivt mot å nå fagets formål. Resultater: Analysene i denne studien viser at konkrete opplevelser i kroppsøvingsfaget oppleves av respondentene å ha betydning for holdninger til og involvering i fysisk aktivitet i voksen alder. Resultatene viser en tendens til mangel på relasjon mellom lærer og elev, og mangel på konkrete læringsmål. Det kan tyde på at disse manglene påvirker respondentene til å ikke se nytten av kroppsøvingsfaget, og at de derfor heller ikke er i stand til å definere hva de har lært gjennom kroppsøvingsfaget. I denne studien kommer det også fram at erfaringer fra kroppsøvingstimene har medført en viss reservasjon og angst til noen aktiviteter. Tidligere deltakelse i den organiserte idretten ser imidlertid ut til å ha en betydelig positiv påvirkning i forhold til å være i fysisk aktivitet. Konklusjon: Respondentene melder om; Manglende lærer – elev relasjon, mangel på læring, og mangel på konkrete læringsmål. For de aktuelle respondentene, har dette bidratt til at de ikke har oppnådd formålet til kroppsøvingsfaget. Nøkkelord: Livslang bevegelsesglede, fysisk aktivitet, lære-elev relasjon, læring, læringsmå

Affective Responses to Repeated Endurance Training Sessions with Different Intensities: A Randomized Trial

International Journal of Exercise Science 15(5): 152-165, 2022. The purpose was to examine differences in affective responses to repeated sessions of endurance training with different intensities in healthy adults. Thirty young, healthy, and recreationally physically active adults (50% women, age 24.4 ± 6.0 years, VO2max 48.6 ± 7.4 ml-1×kg-1×min-1, BMI 23.5 ± 2.4 kg×m2) performed a VO2maxtest. They were randomized to four sessions of either high intensity sprint interval training (SPRINT, n=10, 5 × 30-sec at \u3e95 of HRpeak, 4-min recovery between intervals), high intensity aerobic interval training (HAIT, n=10, 4 × 4-min at ~90% of HRpeak, 4-min recovery between intervals) or moderate intensity continuous training (MIT, n=10, 50-min at ~75% HRpeak). Assessment during and after each session included HR, La-, Borg ratings of perceived exertion (RPE), affective state (positive/negative), valence (pleasure/displeasure), arousal (calmness/excitement), tension, irritation, pain, exhaustion, satisfaction, and motivation. HR, La- and Borg RPE were higher in SPRINT and HAIT compared to MIT (p \u3c 0.001), no differences between SPRINT and HAIT. Displeasure and arousal were greater in SPRINT compared to HAIT (p \u3c 0.05) and MIT (p \u3c 0.001). Within each session, between-group effects showed that SPRINT differed from HAIT and MIT on valence (p \u3c 0.01) and arousal (p \u3c 0.01), and MIT differed from HAIT and SPRINT on La- (p \u3c 0.001) and HR (p \u3c 0.001). In conclusion, repeated sessions of HAIT produced similar physiological responses as SPRINT, and similar affective responses as MIT

Development of an Expert System to Teach Diagnostic Skills

The primary purpose of the study was to develop an expert system that could C D perform medical diagnoses In selected problem areas, and C2) provide diagnostic Insights to assist medical students In their training. An expert system Is a computer-based set of procedures and algorithms that can solve problems In a given domain. Two research questions were proposed. The first was "Given a problem space defined by a matrix of diseases and symptoms, can a computer-based model be derived that will consistently perform accurate and efficient diagnoses of cases within that problem area?" The second question was "If the techniques derived from the model are taught to a medical student, is there a subsequent improvement of diagnostic skill?" An expert system was developed which met the objectives of the study. It was able to diagnose cases in the two problem areas studied with an accuracy of 94-95%. Furthermore, it was able to perform those diagnoses in a very efficient manner, often using no more than the theoretical minimum number of steps. The expert system employed three phases: rapid search by discrimination, confirmation by pattern matching against prototypes, and elimination of some candidates (impossible states) by making use of negative information. The discrimination phase alone achieved accuracies of 73-78%. By comparison, medical students achieved mean accuracies of 54-55% in the same problem areas. This suggests that novices could improve their diagnostic accuracy by approximately 20% by following the simple rules used in the first phase of the expert system. Curricular implications are discussed. When 49 first-year medical students at the Texas College of Osteopathic Medicine were exposed to some of the insights of the expert system by means of a videotaped 10- minute lecture, their diagnostic approach was modified and the accuracy of their diagnoses did improve. However, the degree of Improvement was not statistically significant. Recommendations for further research are made

Affektive responser på ulik treningsintensitet. En randomisert studie av repeterte utholdenhets økter i form av løping

Bakgrunn: Det er vist at få klarer å opprettholde regelmessig fysisk aktivitet over lengre tid. Trening kan være både anstrengende fysisk og psykisk, noe som kan motvirke langsiktig tilslutning til fysisk aktivitet. Den gjeldende studien er designet for å fremme de følelsesmessige responsene ved utholdenhetstrening. Mål: Målet for den gjeldende studien er å undersøke om de affektive responsene endrer seg i tre forskjellige treningsmetoder; høy intensiv intervalltrening (HIIT), høy aerob intervalltrening (HAIT) og moderatintensiv trening (MIT) ved repeterte løpeøkter. Problemstillinger: Er det forskjell i affektive responser mellom utholdenhetstrening med ulik intensitet? Er det forskjell i selvopplevd anstrengelse? Er det forskjell i indre monolog Metode: 30 mosjonister (kvinner n=15 og menn n=15) i alderen 18-40 år, ble randomisert til tre utholdenhetsgrupper: HAIT (n=10, 4x4 min, 85-95% av hjertefrekvens (HFpeak), HIIT (n=10, 5x30 sek, 95% av HFpeak), MIT (n=10, 50 min kontinuerlig, 75% av HFpeak). Det ble utført fire utholdenhetsøkter i løpet av en toukers periode. Affektive responser ble målt før, under og etter hver løpeøkt. Resultater: Før de repeterte løpeøktene var det ingen signifikant forskjell mellom gruppene i affektiv tilstand. Under løpeøktene opplevde HAIT og HIIT signifikant høyere anstrengelse enn MIT. HIT hadde signifikant høyere ubehag og spenning enn HAIT og MIT. Etter avsluttet løpeøkt viste HIIT en signifikant høyere negativ affekt og et større utslag på smerte, irritasjon og utmattelse enn MIT. Samtidig som HIT hadde signifikant høyere tilfredshet, spenning og motivasjon enn MIT. Målinger av indre monolog etter repeterte løpeøkter viste at positiv og oppsykende selvsnakk var signifikant høyere i HIIT enn MIT. Konklusjon: Studien viser at høyintensiv trening kan være ugunstig for langvarig engasjement av trening. Ettersom det fører til høyere negativ affekt og anstrengelse, sammenlignet med moderat intensiv trening. Det er verdt å nevne at høyintensiv trening også fører til høyere positiv affekt, positiv indre monolog og oppsykende selvsnakk (SS). Hvorvidt den positive effekten oppveier for den negative er uklart. Treningstilpasninger til høyintensiv trening bør dermed vurderes for mosjonister.Background: It is found to be challenging for many to commit to long term regular physical activity. At the same time as physical activity can have a positive effect on well-being it can also be straining both physically and mentally. The fine line between the positive and negative experiences with exercise is not yet fully understood. A better understanding of peoples experience during various exercise intensities can help towards breaking the code to long-term exercise in the population. Purpose: The aim of the current study is to investigate whether the participant’s affect vary between three different training methods; High Intensity Interval Training (HIIT), High Aerobic Interval Training (HAIT), and Moderate Intensity Training (MIT) during repeated sessions. Questions: Is there a difference in affect between endurance training with different intensities? Is there a difference in self-perceived effort? Is there a difference in inner monologue? Method: 30 moderately fit (women n = 15 and men n = 15) aged 18-40 years were randomized to three groups; HAIT (n = 10, 4x4 min, 85-95% of heart frequency: HFpeak), HIIT (n = 10, 5x30 sec, 95% of HFpeak), & MIT (n = 10, 50 min continuous, 75% of HFpeak). Four endurance exercises were performed during a two-week period. The affective responses were measured before, during and after each run session. Results: At the first exercise session there was no significant difference between the groups in their affective state. During the running sessions, HAIT and HIIT experienced significantly higher mental strain than MIT. HIT scored significantly higher on unpleasantness and excited compared to HAIT and MIT during the session. After the training session. HIIT scored significantly higher negative affect and pain, irritation and exhaustion then MIT. Although HIT had significantly higher on tension, satisfaction and motivation then MIT. Measurements of the internal monolog appeared to be significantly greater and more positively loaded in HIIT than MIT after the repeated running sessions. Conclusion: The study shows that high intensity exercise may be unfavorable for long-term involvement in exercise, as it leads to higher negative affect and exertion, compared with moderate intensive exercise. It is worth mentioning that high intensity training also leads to higher positive affect, and positive inner monologue. Whether the positive effect of high intensity training outweighs its negative, effect is unclear. Based on the results of the current study variety in exercise intensity may prove to be beneficial.publishedVersio

Affektive responser på ulik treningsintensitet. En randomisert studie av repeterte utholdenhets økter i form av løping

Bakgrunn: Det er vist at få klarer å opprettholde regelmessig fysisk aktivitet over lengre tid. Trening kan være både anstrengende fysisk og psykisk, noe som kan motvirke langsiktig tilslutning til fysisk aktivitet. Den gjeldende studien er designet for å fremme de følelsesmessige responsene ved utholdenhetstrening. Mål: Målet for den gjeldende studien er å undersøke om de affektive responsene endrer seg i tre forskjellige treningsmetoder; høy intensiv intervalltrening (HIIT), høy aerob intervalltrening (HAIT) og moderatintensiv trening (MIT) ved repeterte løpeøkter. Problemstillinger: Er det forskjell i affektive responser mellom utholdenhetstrening med ulik intensitet? Er det forskjell i selvopplevd anstrengelse? Er det forskjell i indre monolog Metode: 30 mosjonister (kvinner n=15 og menn n=15) i alderen 18-40 år, ble randomisert til tre utholdenhetsgrupper: HAIT (n=10, 4x4 min, 85-95% av hjertefrekvens (HFpeak), HIIT (n=10, 5x30 sek, 95% av HFpeak), MIT (n=10, 50 min kontinuerlig, 75% av HFpeak). Det ble utført fire utholdenhetsøkter i løpet av en toukers periode. Affektive responser ble målt før, under og etter hver løpeøkt. Resultater: Før de repeterte løpeøktene var det ingen signifikant forskjell mellom gruppene i affektiv tilstand. Under løpeøktene opplevde HAIT og HIIT signifikant høyere anstrengelse enn MIT. HIT hadde signifikant høyere ubehag og spenning enn HAIT og MIT. Etter avsluttet løpeøkt viste HIIT en signifikant høyere negativ affekt og et større utslag på smerte, irritasjon og utmattelse enn MIT. Samtidig som HIT hadde signifikant høyere tilfredshet, spenning og motivasjon enn MIT. Målinger av indre monolog etter repeterte løpeøkter viste at positiv og oppsykende selvsnakk var signifikant høyere i HIIT enn MIT. Konklusjon: Studien viser at høyintensiv trening kan være ugunstig for langvarig engasjement av trening. Ettersom det fører til høyere negativ affekt og anstrengelse, sammenlignet med moderat intensiv trening. Det er verdt å nevne at høyintensiv trening også fører til høyere positiv affekt, positiv indre monolog og oppsykende selvsnakk (SS). Hvorvidt den positive effekten oppveier for den negative er uklart. Treningstilpasninger til høyintensiv trening bør dermed vurderes for mosjonister

The European Central Bank's announcement effect on stock returns in Europe

Masteroppgave(MSc) in Master of Science in Business, Finance/Master of Science in Business - Handelshøyskolen BI, 2018This study investigates how the European Central Bank has influenced European stock markets on the scheduled announcement of monetary policy decisions. Our findings conclude that the European Central Bank does not have a significant influence on major stock indices in Europe on scheduled announcement days. These findings are in sharp contrast to the documented influence the Federal Reserve has on their announcement days in Europe. However, the four investigated stock indices give significant and negative results four days before the scheduled announcement day for the European Central Bank. Furthermore, we do not find support for the following hypothesis: The European Central Bank’s announcement effect increase in periods of financial distress and the European Central Bank’s announcement effect is increasing over time