Performance of low-literate community health workers treating severe acute malnutrition in South Sudan

No Abstract

Involving older people in the preparedness, response, and recovery phases in humanitarian emergencies: a theoretical framework on ageism, epistemic injustice, and participation

Humanitarian emergencies disproportionally affect older people. Although defining an older person by an age range can help alert us to emerging or changing needs and potential vulnerabilities during humanitarian emergencies, ageing is not necessarily synonymous with increasing vulnerability, and individual variations exist due to the heterogeneity of older people. In general, reduced access to safety, health services, clean water, and appropriate food puts older people at increased risk of poor health outcomes during humanitarian emergencies, including disability, injury, malnutrition, and mental health issues. The theoretical framework presented in this Personal View explains how ageism, further compounded by intersecting oppression, leads to the exclusion of older people from the preparedness, response, and recovery phases of humanitarian emergencies. The exclusion of older people is discriminatory, violates core humanitarian and bioethical principles, and leads to an epistemic injustice. We suggest that humanitarian actors implement participatory approaches with older people in humanitarian contexts. Through these approaches, solutions will be identified by and together with older people, leading to community-driven and context-appropriate ways to include the needs and strengths of older people in the preparedness, response, and recovery phases of humanitarian emergencies

Sluttrapport fra ett-år med evaluering av overvåking av meldingspliktige sykdommer under covid-19 epidemien

Hovedbudskap: Evalueringen av Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS), har pågått gjennom det siste året. Evalueringen har dokumentert at systemet var robust nok til å opprettholde sin funksjon under covid-19-epidemien. Dette ble muliggjort på grunn av et omfattende digitaliseringsarbeid med å oppgradere systemet som ble startet før epidemien og som ble ytterligere intensivert under covid-19-epidemien. Overvåkingssystemet var fleksibelt nok til at en ny sykdom, som krevde mer laboratorie- og menneskelige ressurser enn alle andre meldingspliktige sykdommer til sammen, kunne inkluderes på listen over meldingspliktige sykdommer. Overvåkingssystemet var mest ustabilt i april-mai 2020, etter utvidelse av meldingsplikten, oppskalering av laboratoriekapasitet for covid-19 testing og innføring av strenge smitteverntiltak. Etter denne første utfordrende perioden ble imidlertid systemets stabilitet gjenopprettet. Mindre oppmerksomhet mot tilfeller med milde symptomer har medført lavere sensitivitet og datakvalitet i rapportering fra primærhelsetjenesten. Det var også redusert representativitet for overvåking av smittsomme sykdommer i noen fylker og personer under 20 år. Komplettheten av innmeldinger til MSIS fra primærhelsetjenesten ble redusert under covid-19-epidemien, mens rapporteringsforsinkelser totalt sett var kortere, noe som kan tilskrives nye rapporteringsverktøy og forbedret brukerstøtte. Av 145 leger som deltok i MSIS-brukerundersøkelse, oppga 40 (28 %) at de ikke alltid melder meldingspliktige sykdommer. Det er behov for å inkludere legene i systemet slik at deres følelse av eierskap til MSIS øker. Dette kan gjøres ved å forbedre deres tilgang til MSIS-data og styrke tilbakemeldinger fra FHI

Undersøkelse blant MSIS-brukere om deres erfaring med rapportering av meldingspliktige sykdommer under Covid-19-epidemien

Innledning Medisinske mikrobiologiske laboratorier og diagnostiserende leger rapporterer 72 meldepliktige sykdommer til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS). FHI har arbeidet med å forbedre funksjonaliteten til MSIS de siste to årene i samarbeid med ulike institusjoner, medisinske foreninger og laboratorier. Covid-19-epidemien har imidlertid vært en betydelig belastning for helsevesenet og kan ha påvirket funksjonen til MSIS. Siden april 2020 har FHI sett en kraftig reduksjon i antall meldte tilfeller av meldepliktige sykdommer til MSIS og har derfor fulgt MSIS-funksjonen nøye i regelmessige rapporter (www.fhi.no/publ/2020/covid-19-msis/). I dette prosjektet inviterte vi MSIS-brukere for å kartlegge opplevde barrierer og tilretteleggere for rapportering av meldingspliktige sykdommer før og under COVID-19-epidemien. Metode Vi undersøkte ulike trinn som bestemmer rapportering til MSIS: (a) tilgjengelighet av helsetjenester for pasienter som vil oppsøke lege; (b) tilgjengelighet av laboratorietesting for diagnostiserende leger; (c) legenes opplevelse av å melde til MSIS; (d) tilbakemeldinger fra FHI til MSIS-brukere. Målgruppen for denne tverrsnittsundersøkelsen var helsepersonell som brukte MSIS mellom juni 2019 og desember 2020. Vi samlet inn data ved hjelp av et anonymt elektronisk spørreskjema opprettet og distribuert ved bruk av Questback-programvaren. Resultat Av de 164 svarene på undersøkelsen, samtykket og svarte 161 leger. Alle fylker var representert. Av respondentene var 67 % kommuneleger, 14 % andre primærhelseleger, 13 % var spesialister på sykehus eller leger i spesialisering og 6 % var annet helsepersonell. Av alle deltakerne i studien, uavhengig av sin rolle, hadde 41 % mer enn 20 års arbeidserfaring. Nesten 60 % av respondentene observerte en reduksjon i antall konsultasjoner for smittsomme sykdommer under covid-19-epidemien. Reduksjon i konsultasjoner ble oftere rapportert av primærhelseleger (68 %), mens ingen effekt av epidemien på konsultasjoner ble oftere rapportert av sykehusspesialister (19 %). 92 % av respondentene svarte at reduksjonen i konsultasjoner var effekten av smitteverntiltak som førte til færre øvrige infeksjoner, mens 71 % indikerte mindre helsebesøk av pasienter med mildere symptomer. 14 % av respondentene rapporterte om utfordringer med tilgang til laboratorieanalyser under covid-19-epidemien. Av disse oppga 38 % at årsaken til begrensede laboratorieanalyser var prioritering av SARS-CoV-2-testing over andre analyser, og 33 % pekte på begrenset tilgjengelighet av reagenser. Av alle respondentene svarte 72 % at de alltid rapporterte meldingspliktige tilfeller til MSIS i løpet av evalueringsperioden. Årsaker til ikke å melde tilfeller var manglende tid, forvirring om ansvaret for å rapportere ulike sykdommer eller tekniske vanskeligheter. Rapporteringsplikt under covid-19 ble oftere ansett som lav eller middels prioritet av kommuneleger enn av annet helsepersonell (29 % vs. 15 %). Det var ingen store forskjeller i opplevde utfordringer med å rapportere meldingspliktige sykdommer under covid-19-epidemien sammenlignet med perioden før. I begge perioder indikerte respondentene som de viktigste utfordringene: 1. Manglende opplysninger til å fylle ut MSIS-meldingsskjemaet (før epidemien: 47 %, under epidemien: 48 %); 2. Rapportering tar for lang tid (45 % mot 41 %); 3. Usikkerhet om hvilken klinisk informasjon som er nødvendig for å rapportere (33 % mot 39 %). Rapporterte IT-utfordringer under covid-19-epidemien inkluderte problemer med tilgang til det nettbaserte rapporteringsskjemaet og mangel på integrert MSIS-meldeskjema i elektronisk pasientjournal. Av de 145 studiedeltakerne rapporterte 80 % å få støtte fra MSIS-teamet under covid-19 epidemien. For å finne statistikk, brukte 115 av respondentene www.fhi.no, 74 brukte www.msis.no og 44 brukte statistikk.fhi.no. De fleste respondentene var fornøyde med datapresentasjonen på de tre plattformene. Noen deltakere uttrykte imidlertid forvirring om mangfoldet av plattformer og mangelen på aktualitet av MSIS-data, noe som reduserte bruken av dem. Flere kommuneleger nevnte i fritekstkommentarene at de er fornøyde med den nye plattformen Sykdomspulsen for kommunetjenesten der de har tilgang til mange relevante indikatorer for kommunen og deres region. 64 % deltakerne indikerte at den foretrukne formen for tilbakemelding fra MSIS er e-post nyhetsbrev, og 43 % nevnte rapporter publisert på FHI sitt nettsted. Diskusjon Denne undersøkelsen hadde som mål å kartlegge brukeropplevelsen til helsepersonell med MSIS-rapportering før og under covid-19-epidemien, og å få deres synspunkter på hvordan MSIS kan styrkes ytterligere. Kommunelegene var overrepresentert, noe som sannsynligvis gjenspeiler økt bruk av MSIS i denne gruppen under epidemien. Rapporterte utfordringer med MSIS-melding inkluderte tidsbegrensninger og uklar veiledning om innmelding. Ifølge flere respondenter er det vanskelig å bruke ett felles MSIS-meldeskjema for 72 meldingspliktige sykdommer. Det er uklart hvilke variabler som er obligatoriske og avgjørende for rapportering, og hvilke variabler som kan fullføres og oppdateres ved en senere oppdatering. For å motivere brukere til å rapportere til MSIS, må FHI sikre både tilgang til overvåkingsdata og gi tilbakemelding om hvordan MSIS-data brukes til å tolke den epidemiologiske situasjonen, og til å oppdage utbrudd. MSIS-dataene er tilgjengelige via tre forskjellige nettsider. Fram til 2010 sendte FHI ut nyhetsbrev per post med utvalgte indikatorer og tolkninger av MSIS-data til sluttbrukerne. Studiedeltakere indikerte at den foretrukne tilbakemeldingen fra MSIS ville være et nyhetsbrev via e-post med utvalgte MSIS-indikatorer og tolkninger. Konklusjon Undersøkelsen viste at det ikke var noen større økning i utfordringene i MSIS-rapporteringen under covid-19-epidemien sammenlignet med referanseperioden før, og heller ingen stor forskjell mellom helsepersonell i primær- og spesialisthelsetjenesten. De viktigste utfordringene som ble rapportert av helsepersonell inkluderte: usikkerhet om sykdomsspesifikke retningslinjer for rapportering og ansvarsfordeling; ett felles meldeskjema for å rapportere alle meldingspliktige sykdommer; balansen mellom sanntidig innsending av MSIS-meldeskjema og fullstendige opplysninger; forvirrende tilgang til MSIS-data fra tre forskjellige plattformer; samt mangel på tilbakemelding som kan være nyttig for deltakerens daglige arbeid. Vi anbefaler å fortsette å forbedre MSIS-funksjonen for å styrke eierskapsfølelsen blant MSIS-brukere og forbedre fleksibiliteten i overvåkingssystemet

Sociodemographic determinants of catch-up HPV vaccination completion between 2016-2019 in Norway

Between 2016 and 2019, a catch-up human papillomavirus (HPV) vaccination took place in Norway for women born between 1991 and 1996. The aim of this study was to identify sociodemographic determinants of complete vaccination (3 doses) and partial vaccination (1–2 doses). A random sample of 10,000 women who were offered catch-up HPV vaccination were invited. We assessed the association between sociodemographic characteristics and vaccination completion using univariable and multivariable multinomial logistic regression. Of 4,967 respondents, 3,464 (63%) received complete vaccination and 298 (7%) received partial vaccination. 30% did not receive any vaccination and functioned as reference group. Compared with having Norwegian caregivers, having a caregiver from non-western countries decreased the odds of partial and complete vaccination (aOR = 0.57; 95%CI = 0.35–0.95 and aOR = 0.57; 95%CI = 0.44–0.74). Having a caregiver from other western countries decreased the odds of complete vaccination (aOR = 0.72; 95%CI = 0.52–0.98). Residing in Norway for 10 years or longer significantly increased the odds of complete vaccination (aOR = 2.65; 95%CI = 1.58–4.43). Being in a relationship significantly increased the odds of partial vaccination compared with being single (aOR = 1.50; 95%CI = 1.02–2.21). Being married (aOR = 0.66; 95%CI = 0.50–0.86) and having children (aOR = 0.53; 95%CI = 0.42–0.68) decreased the odds of complete vaccination. Having university education increased the odds of both partial and complete vaccination (aOR = 2.19; 95%CI = 1.47–3.25 and aOR = 4.11; 95%CI = 3.33–5.06). Having a caregiver born outside of Norway, having children and being married decreased the odds of receiving complete HPV vaccination. This highlights the need to target communication around HPV vaccination toward different ethnic communities and include more specific messaging that having children and being married does not necessarily prevent HPV infections

Easy access to vaccination was important for adherence during the 2016–2019 HPV catch-up vaccination in Norway

Between September and October 2019, the Norwegian Institute for Public Health (NIPH) surveyed women born between 1991 and 1996 who were offered catch-up vaccination for human papilloma virus (HPV). The aim was to identify determinants of vaccine schedule adherence. A random sample of 10,000 women who were offered catch-up vaccination were invited to participate in the survey. We defined adherence as receiving all three doses. Determinants of HPV vaccination adherence were investigated using descriptive, univariable and multivariable logistic regression analyses providing adjusted odds ratios (aOR). Data from 3,762 respondents who received at least one dose were included. Overall, 92.1% (95% CI = 89.3–91.9) of those initiating vaccination adhered to the complete schedule. The following factors were significantly associated with HPV vaccination adherence compared to non-adherence: country of origin (aOR = 0.43; 95% CI = 0.47–0.97), having children (aOR = 0.51; 95% CI = 0.35–0.73), ease of finding out where to get vaccinated (aOR = 1.94; 95% CI = 1.69–2.23), preference for receiving information from health authorities (aOR = 1.37; 95% CI = 1.04–1.81) and vaccination being readily available (aOR = 2.28; 95% CI = 1.50–3.37). Information from NIPH via SMS and social media were negatively associated for Norwegians (aOR = 0.68, 95% CI = 0.46–1.01) and positively associated for those whose country of origin was not Norway (aOR = 1.48, 95% CI = 0.69–3.14; not significant). Those who did not adhere to the full vaccination schedule reported that they had forgotten (40.4%; 95% CI = 33.5–47.8) or had no time (32.9%; 95% CI = 26.2–40.4). Despite NIPH’s targeted communication campaign, the main barriers for HPV vaccination adherence were difficulty to find out where to get the vaccine, forgetting to take the vaccine or not having time to complete the schedule

Humanitarian program cycle.

Elderly people in humanitarian crises, a forgotten population: A call for action</p