Performative Feelings for Others: The Civil Repair of Organised Competitive Sports

In many western nations, sport is an institutional component of civil society that may be considered from quite different outlooks. From the critical theorists’ viewpoint, sport reproduces social hierarchies through competition and then colonises our democratic life worlds. Scholars of civil society argue that sport actors manoeuvre civic relations and fend off anti-civil pressures to allow integration, belonging and collective decision-making. This article positions sport actors and audiences at the interstice between hierarchies and solidarity, amid competition and friendship. Using Civil Sphere Theory, I present a cultural sociology of performance that highlights how sport actors interpret the democratic character (or lack thereof) of their own and others’ sport actions. Drawing on eight months of participant field observations in Norwegian youth sport, I recreate an ethnographic tale of how coaches, players and spectators activate the civil sphere’s symbolic and affective codes for this purpose. This dramatic sequence of events, played out over the course of the season, shows how sport itself can be shaped by actors who bring the civil sphere to bear and make sport a facilitating input to the discourse of the Nordic civil sphere. This process, I conclude, is contingent on performances of the civil sphere that make sport a stage on which to display performative feelings for others. When sport actors challenge the divisive, hierarchal character of organised competition and carry out a civil repair of sport, they expand the limits of civil inclusion and momentarily create a sporting civil society.Performative Feelings for Others: The Civil Repair of Organised Competitive SportspublishedVersio

The Ponytail

This open access book adopts a cultural sociology of materiality to explore the hallmark of the female athlete: the ponytail. Studying a wealth of news articles about ponytails in sports and society, Broch uncovers this hairstyle’s polyvocality and argues that it is a total social phenomenon. By separating his approach from the cultural studies tradition, Broch highlights how hair is imbued with codes, narratives, and myth that allow its wearers to understand, maneuver, and criticize social gender relations in deeply personal ways. Using multiple theories about hair, bodies, myths, and icons, he creates a multidimensional method to show how icons are imitated and used. As women navigate their practical lives, health issues, and gendered expectations, the ponytail materializes their dynamic maneuvering of cultural and social environments. Sporting a ponytail—itself an embodiment of movement—is filled with a performativity of social movements: a cultural kinetics that is never apolitical

Trening til samfunnsdeltagelse: Hvordan idrettsungdom leker med og etablerer solidaritet til hierarkier

Den organiserte idretten er et eksempel på hvordan ungdom formes av institusjoner. Her møter ungdom idrettslige forventninger om mestringsglede, prestasjonsmål, spilleregler og trenerautoritet, men også sosiale forventinger knyttet til vennskap, familieengasjement og høflighet. Det er likevel ikke slik at ungdommer, verken i idrett eller andre institusjoner, oppfører seg i samsvar med forventningene. Jeg spør derfor: Hvordan og med hvilke implikasjoner kan ungdom manøvrere sin organiserte hverdag? For å besvare spørsmålet brukes åtte måneders feltobservasjoner i et 15-årig guttehåndballag. Gjennom sesongen 2011–2012 deltok jeg primært som en integrert del av trenerteamet i kamp og på trening, men observerte også ”gutta” sammen med foreldrene på tribunen. For å forstå ungdommens aktørmakt i denne konteksten brukes dramaturgiteori. Slik synliggjøres hvordan idrettsinstitusjonen, men også ”gutta” selv former iscenesettelser av sosial makt. Hierarkier ble ofte verbalt underkommunisert av både voksne og ungdom. Maktrelasjoner fant derimot sitt uttrykk gjennom kroppslig og lekpreget kommunikasjon. Jeg hevder at denne kommunikasjonsformen gjorde det enklere for både voksne og ungdom å tolerere, til og med overse, ”guttas” håndhevelse av sosial makt. Denne manøveren krevde derimot betydelig dramaturgiske anstrengelser og tolkningsinnsats fra både ”gutta” selv og deres foreldre. Jeg viser hvordan det hele var mulig gjennom trening av solidaritet til hierarkier

Trening til samfunnsdeltagelse: Hvordan idrettsungdom leker med og etablerer solidaritet til hierarkier

Fulltekst tilgjengelig fra: http://ojs.novus.no/index.php/SID/article/view/1299/1287Den organiserte idretten er et eksempel på hvordan ungdom formes av institusjoner. Her møter ungdom idrettslige forventninger om mestringsglede, prestasjonsmål, spilleregler og trenerautoritet, men også sosiale forventinger knyttet til vennskap, familieengasjement og høflighet. Det er likevel ikke slik at ungdommer, verken i idrett eller andre institusjoner, oppfører seg i samsvar med forventningene. Jeg spør derfor: hvordan og med hvilke implikasjoner kan ungdom manøvrere sin organiserte hverdag? For å besvare spørsmålet brukes åtte måneders feltobservasjoner i et 15-årig guttehåndballag. Gjennom sesongen 2011-2012 deltok jeg primært som en integrert del av trenerteamet i kamp og på trening, men observerte også «gutta» sammen med foreldrene på tribunen. For å forstå ungdommens aktørmakt i denne konteksten brukes dramaturgiteori. Slik synliggjøres hvordan idrettsinstitusjonen, men også «gutta» selv former iscenesettelser av sosial makt. Hierarkier ble ofte verbalt underkommunisert av både voksne og ungdom. Maktrelasjoner fant derimot sitt uttrykk gjennom kroppslig og lekpreget kommunikasjon. Jeg hevder at denne kommunikasjonsformen gjorde det enklere for både voksne og ungdom å tolerere, til og med overse, «guttas» håndhevelse av sosial makt. Denne manøveren krevde derimot betydelig dramaturgiske anstrengelser og tolkningsinnsats fra både «gutta» selv og deres foreldre. Jeg viser hvordan det hele var mulig gjennom trening av solidaritet til hierarkier

Et kulturperspektiv på sport

Hvordan kan det sterke programmet i kultursosiologi (SP) brukes i studier av sport? SP behandler hvordan kultur, sommeningsdannende prosesser, former sosiale relasjoner. I det følgende rettes søkelyset mot hvordan meningsdannelse i sport former sosialt liv. I tråd med SPs teoriutvikling hentes inspirasjon fra både sosiologiske og antropologiske klassikere som behandler hvordan sport, lek og spill former samfunn. Gjennom litteraturen forstås sport som kompromisset mellom lek og spill. Lek fremkommer som en kulturstruktur som muliggjør kreativ forming av representasjoner, symboler og sosiale relasjoner. Spill er institusjonalisert lek, en sosial struktur med mål og regler som organiserer deltagernes samhandling. Sport forstås som institusjonalisert konkurranselek der spill–struktur og lek–kreativitet, formalia og frihet samspiller. Slik blir sport et fruktbart kultursosiologisk laboratorium for SP-forskning på hvordan meningsdannelse former sosialt liv i institusjoner og samfunn.publishedVersio

Tårevåte Tiril: en etnografisk historie om idrettskonkurransens solidariske gleder

Organisert lagidrett forsøker å balansere individers og gruppens mål. Denne balansekunsten finner sted innenfor et rammeverk av seier og tap. Det er derfor lett å anta at idrettsutøvere læres målrettet rasjonalitet og at trenerens beste redskap er konkurranse. I det følgende rettes fokus mot hvorvidt den organiserte idretten kan forstås som å veilede ungdom i moral og om trenerens kulturelle verktøykasse også inneholder demokratiske verdier. Målet er å besvare problemstillingen: Hvordan formes ungdomsidrett av demokratiske idealer og hvilke implikasjoner har dette for opplevelser av moralske fellesskap? Med utgangspunkt i en etnografisk historie om håndballjenta Tiril, hennes mislykkede straffeskudd og fellesskapets forsøk på å gi henne en ny sjanse, viser jeg hvordan problemløsning vekkes av og inspirerer ideer om solidaritet med ungdom i konkurransesituasjoner. Deltagende feltarbeid gjennom håndballsesongen 2011–2012 synliggjorde hvordan trenere og jenter i 13-årsalderen forsøkte å balansere samhold og konkurranse. Slik ble det tydelig hvordan bredt tilgjengelige ideer om fellesskap veiledet opplevelser av å mestre og å feile i en idrettslig samhandling. Historien om Tiril viser hvordan mestringsfellesskapets virke kan være høyst dramatisk og utløse moralske erfaringer med det å ha det gøy og sosialt. Den viser at idrett ikke utelukkende veiledes av rammeverket seier og tap. Konkurranse formes gjennom idrettsdramatikk der solidaritet, slik det defineres i grupper og i storsamfunn, beveger oss som handlende og som tilskuere.publishedVersio

Trening til samfunnsdeltagelse: Hvordan idrettsungdom leker med og etablerer solidaritet til hierarkier

Den organiserte idretten er et eksempel på hvordan ungdom formes av institusjoner. Her møter ungdom idrettslige forventninger om mestringsglede, prestasjonsmål, spilleregler og trenerautoritet, men også sosiale forventinger knyttet til vennskap, familieengasjement og høflighet. Det er likevel ikke slik at ungdommer, verken i idrett eller andre institusjoner, oppfører seg i samsvar med forventningene. Jeg spør derfor: hvordan og med hvilke implikasjoner kan ungdom manøvrere sin organiserte hverdag? For å besvare spørsmålet brukes åtte måneders feltobservasjoner i et 15-årig guttehåndballag. Gjennom sesongen 2011-2012 deltok jeg primært som en integrert del av trenerteamet i kamp og på trening, men observerte også «gutta» sammen med foreldrene på tribunen. For å forstå ungdommens aktørmakt i denne konteksten brukes dramaturgiteori. Slik synliggjøres hvordan idrettsinstitusjonen, men også «gutta» selv former iscenesettelser av sosial makt. Hierarkier ble ofte verbalt underkommunisert av både voksne og ungdom. Maktrelasjoner fant derimot sitt uttrykk gjennom kroppslig og lekpreget kommunikasjon. Jeg hevder at denne kommunikasjonsformen gjorde det enklere for både voksne og ungdom å tolerere, til og med overse, «guttas» håndhevelse av sosial makt. Denne manøveren krevde derimot betydelig dramaturgiske anstrengelser og tolkningsinnsats fra både «gutta» selv og deres foreldre. Jeg viser hvordan det hele var mulig gjennom trening av solidaritet til hierarkier

“Smiles and laughs—all teeth intact”: A cultural perspective on mediated women’s handball in Norway

This article explores gendered sport communication in Norway. The data highlight Norwegian TV2’s live game commentaries of the 2009 women’s handball world championships, as well as live and studio commentary and journalistic reports concerning the Norwegian national women’s handball team from 2009 to 2013. The narrative-analytic approach is structural-hermeneutic and concerned with processes of meaning making. Instead of reading off gender/macrostructure in data, this project maps the semiotic culture structure of mediated women’s handball and shows how gendered meaning is creatively used to inform understandings of female handballers’ situated practices. The analysis first outlines the cultural binaries that constrain the media presentations of Norwegian women’s handball, then scrutinizes how gendered conceptions of sport and female athletes are used to understand this binary culture structure. Analytically revealed is a staging of Norwegian women’s handball that portrays successful and powerful female bodies’ contextual conduct. Norwegian women handballers are playing the aggressive and physically violent game in what is analyzed as a gender-appropriate manner

Norwegian big bang theory: production of gendered sound during team handball broadcasts

This study investigates Norwegian television commentary of men’s team handball. Five World Championship games and 5 European Championship games were recorded and all commentaries transcribed. The main focus was to investigate gendered patterns and to suggest ways these patterns might shape particular understandings of the game and its players. By combining Connell’s gender perspectives with discourse analysis, implicit and explicit meanings were located within the commentaries. Further data analysis revealed that televised depictions of men’s handball hold a dominant focus on a specific form of masculinity. Fueled by gendered symbolism and metaphors, the word bang was identified as a key signifier for this particular form of masculinity. The contextual use of bang was analyzed as connoting and reproducing specific notions of sport and masculinities