En tyrkisk klassiker på norsk og engelsk

Fred (original tittel: Huzur), som for første gang ble utgitt som føljetong i Istanbul-avisen Cumhuriyet i 1948 og som bokåret etter, representerer noe helt nytt i tyrkisk litteraturhistorie fordi den forener osmanske motivmessige tradisjoner med moderne europeiske narrative prinsipper og psykologisk dybde slik de kommer til uttrykk spesielt hos Marcel Proust. Tanpınar, som kom fra en osmansk embetsmannsfamilie og var født i 1901 og døde i 1962, tilbrakte mye av sin ungdom under første verdenskrig i Antalya, men studerte så filologi ved Universitetet i Istanbul, hvor en av hans lærere var Yahya Kemal (1884–1958), som regnes som den siste osmanske poeten i tyrkisk litteraturhistorie, og ble nært knyttet til ham. Senere arbeidet han som lærer ved forskjellige gymnasier rundt omkring i Tyrkia, og ble i 1933 professor først i kunsthistorie og året etter også i estetikk og mytologi (!) ved kunstakademiet i Istanbul. Fra 1939 innehadde han et professorat i tyrkisk litteraturhistorie ved Istanbul-universitetet, men var også parlamentsmedlem i en periode. I de siste årene av sitt liv foretok han mange reiser rundt omkring i Europa. [...

The Turkish language reform and language policy in Turkey.

Donated by Klaus KreiserReprinted from : György Hazai. Handbuch der Türkischen Sprachwissenschaft, Teil 1-- Budapest: Akadémiai Kiado, 1990

Some remarks on claes brodersson ralamb and his contemporaries.

Donated by Klaus KreiserReprinted from : Turcica et Orientalia: studies in honour of Gunnar Jarring on his eightieth birtday, 12 October 1987-- İstanbul: Swedish Research Institute in İstanbul, 1987

Pamuk en Scandinavie

In the morning of October 12, 2006, I got a telephone call from the Norwegian publishing house Gyldendal, which has published all Orhan Pamuk’s novels (I had by then translated three of them) and was asked to watch the TV news at noon, and to stay available for the rest of the day. At noon, Horace Engdahl, the head of the Swedish Academy, eventually appeared on the news and announced that the Nobel prize of literature was awarded to Orhan Pamuk, who, as he said, “in the quest for the melancholic soul of his native city has discovered new symbols for the clash and interlacing of cultures.” I was not completely surprised, not only because of the call from the publisher, but also because OP had been the favourite candidate of the Norwegian and Swedish press. I was filled with an utmost joy because I thought Orhan deserved the prize so much. I was the called by the biggest Norwegian TV station and gave an interview there, and then hurried home again in order to check out the reactions in Turkey. [...] Cahier de L’Herne Pamuk. © 2017 Editions de L’Hern

Den tyrkiske sprakreformen.

Donated by Klaus KreiserReprinted from : Meddelanden från Svenska Forskningsinstitutet i Istanbul, Vol.14, 1989