Book Review: The Human Right to Language: Communication Access for Deaf Children

Author: Lawrence M. Siegel Reviewer: Jan-Kåre Breivik Publisher: Washington, DC: Gallaudet University Press, 2008 ISBN: Paper 1-56368-366-0, 978-1-56368-366-4, 164 pages Cost: $49.95 US

Book Review: Disabling Pedagogy Power, Politics, and Deaf Education

Author: Linda Komesaroff Reviewer: Jan-Kåre Breivik Publisher: Washington, DC: Gallaudet University Press, 2008 ISBN: Paper 1-56368-361-X, 978-1-56368-361-9, 139 pages Cost: $45.00 US

Rome – a Temporary Deaf City! Deaflympics 2001

A Publication within the Anthropological Project: «Transnational Connections in Deaf Worlds»The texts in this publication, Rome – a Temporary Deaf City, is based on fieldwork done in Rome, the summer of 2001, where the quadrennial Deaf World Games were held (now called Deaflympics). This fieldwork is the first one within the anthropological project «Global Connections in Deaf Worlds». The research team from Stein Rokkan’s Centre for Social Science Research in Bergen consists of Jan-Kåre Breivik (hearing anthropologist), Hilde Haualand (deaf anthropologist) and Per Solvang (hearing sociologist). By the time we went to Rome none of us were experienced in doing cofieldwork during such intensive events. The ethnographic paths were actually made while walking through the streets of Rome. Following a short introduction, the first text, by Breivik, is about some anthropological challenges related to fieldwork in nonconventional settings. The second one, by Haualand, is a description of how Rome gradually changed into a deaf village within two hectic summer weeks – and then, all in a sudden, disappeared. The third text, by Solvang, is a comment upon Haualand’s text. He is in particular focusing upon particular episodes, during the Deaflympics, which points towards nuances in deviance discourse (in which deaf life is also a part of). The fourth text, by Breivik, focuses on the close connections between deaf sports and transnational deaf life. It is in particular the team-sports, such as soccer, which are put in front. The final text, by Haualand, is a summary and a kind of location of Rome/Deaflympics within the broader project. Here, we invite our readers to participate in the project. This can be done by commenting upon and posing question towards the project, the researchers and our texts, and by proposing changes or revisions. You are also invited to supplement and broaden our work by providing us with your observations and considerations. This project is strongly user-oriented, and we are therefore inviting deaf persons to participate. We are in particular looking for deaf persons with experiences from the transnational deaf scene, but we are not excluding anyone because of this. This publication is also available in Norwegian and on the Internet. You can download the texts (in both languages) from the project-website: www.deaf.linator.com. Here, you will also find more information on the project and different ways to reach members of the research team

Rom for refleksjon. Kirkens bymisjon og oppfølging av bostedsløse

During the last eight years the voluntary organisation Church City Mission in Oslo has established several housing facilities and housing arrangements in combination with follow-up services for homeless people in Oslo city. The Church City Mission offers today permanent housing facilities and dwellings for women, temporary dwellings for drug addicts, educational courses, activity centres and follow-up services as well as ambulant services to homeless people. The overall aim for the organisation is to develop houses and dwellings in combination with follow-up services in order to improve people’s standards of living and their life situation. This is a study of four specific houses and the organisation’s follow-up services to homeless women and men in Oslo on behalf of public services. This work started in 2001 as a result from the national project to combat homelessness, «Project Homelessness». This project was continued as a national strategy called «The pathway to a permanent house» in the period between 2005 and 2007. The four houses that have been studied are Nåløyet/Natthjemmet, Steenstrupsgate 11, Thaulows vei and Schandorffsgate. These houses and follow-up services meet an accumulated need in the municipality of Oslo and represent an important variety when it comes to housing and dwellings for homeless people in the city. An important topic in this study is how the organisation’s emphasis on follow-up services as being time consuming and relational work is challenged by public services that expect results quickly. The first part of the study focuses on the development of the organisation of the follow up services. The study shows that it has not been an easy task to organise and coordinate the services and that the organisation is working on how to anchor the services better within the organisation. The study also shows that the four services cooperate differently with social services in the municipality, something that add to the complexity and conditions the work differently. The other part of the study focuses on different aspects of the follow-up position and the user’s meanings about, and experiences with how it is to live in the houses. We discuss the different challenges and methodologically implications for the positions such as being a «coach» or an «advocate». The last chapter discusses different issues regarding how the services both professionally and methodologically can be developed further in the future.I løpet av de siste åtte årene har Kirkens Bymisjon i Oslo etablert flere bo- og oppfølgingstilbud som permanente boligtilbud til kvinner, kortidstilbud for rusavhengige, pedagogisk boligskoletilbud, aktivitetshus med boliger, oppfølgingstjenester samt ambulerende tjenester. Kirkens Bymisjon sitt overordnede mål med det boligsosiale arbeidet er å utvikle boliger med tilbud om oppfølging der dette kan bidra til å bedre bo- og livssituasjonen til den enkelte. Denne undersøkelsen dreier seg om fire slike bo- og oppfølgingstilbud i regi av Kirkens Bymisjon i Oslo. Dette er tiltak som ble igangsatt i kjølvannet av det nasjonale «Prosjekt Bostedsløse» som startet i 2001 og som ble videreført gjennom den nasjonale strategien «På vei til egen bolig» fra 2005 til 2007. De fire tilbudene som er nærmere omtalt i undersøkelsen er Nåløyet/Natthjemmet, Steenstrupsgate 11, Thaulows vei og Schandorffsgate. Disse bo- og oppfølgingstilbudene fyller et oppdemmet behov for booppfølgingstjenester i Oslo kommune og representerer et viktig mangfold på tilbudssiden. Et gjennomgående tema i undersøkelsen er hvordan Bymisjonen sin vektlegging av booppfølgertjenesten som tidkrevende relasjonsarbeid støter på utfordringer, særlig i forhold til det offentliges forventninger om raske resultater. Den første delen av undersøkelsen omhandler trekk ved utviklingen av oppfølgingstjenesten siden tilbudet startet opp. Undersøkelsen viser at det ikke har vært lett å organisere og koordinere oppfølgingstjenesten og at det arbeides med å forankre tjenesten bedre i organisasjonen. Undersøkelsen viser også at tilbudene inngår i ulike samarbeidskonstellasjoner med sosialtjenester i ulike bydeler, noe som legger ulike premisser for arbeidet. Den andre delen av undersøkelsen tar for seg ulike sider ved selve booppfølgerrollen og brukernes egne synspunkter og opplevelser av botilbudet. Her drøftes ulike utfordringer i forhold til både den tette «coach-rollen» og den mer utadrettede «advokat-rollen», spennvidden mellom disse rollene og de metodikker som knytter seg til dem. Til slutt drøftes hvordan tjenesten kan utvikles videre faglig og metodisk

Den kulturelle skolesekken - et utredningsnotat

Dette notatet er skrevet på oppdrag for Kulturutredningen 2014. Siktemålet har vært å redegjøre for tidligere og pågående forsknings- og utredningsarbeid om Den kulturelle skolesekken (DKS), og å drøfte styrker og svakheter ved ordningen i lys av dette. Den kulturelle skolesekken oppsto på 1990-tallet via enkeltstående kommunale og fylkeskommunale initiativ, blant annet i Sandefjord, Møre og Romsdal og Hedmark. Disse lokale og regionale initiativene utgjorde en viktig inspirasjon da den første regjeringen Stoltenberg foreslo egne bevilgninger til DKS over Kulturdepartementets budsjett i 2001. Ordningen ble fra da av nasjonal, og var da også en konkretisering av utfordringer påpekt i statlig kulturpolitikk og skolepolitikk fra tidlig 1990-tall3. I St.meld. nr. 61 (1991–1992) Kultur i tiden, ble det understreket at barn og unge må få oppleve profesjonell kunst og kultur og få ta i bruk egne kulturelle ressurser. I handlingsplanen Broen og den blå hesten (KUF og KD, 1996) ble det lagt vekt på økt samarbeid mellom skoleverket og kunst- og kultursektoren. I Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, L97 (KUF, 1996) ble det understreket at skolen skal være et sted hvor barn og unge møter profesjonell kunst og kultur av høy kvalitet, og der de blir inspirert til egenaktivitet. DKS og Kulturskolene, og til en viss grad Ungdommens kulturmønstring (UKM), er sentrale virkemidler for oppnåelse av dette. I 2001 var bevilgningen på 17 millioner kroner. Denne summen ble gradvis økt. I 2003 fikk ordningen en grundigere finansiering gjennom endringen av tippenøkkelen, hvor en større andel av spilleoverskuddet til Norsk Tipping ble gjort tilgjengelig for arbeid med kunst- og kulturformidling til barn og unge. DKS har vært en del av regjeringens kulturpolitiske satsing for grunnskolen siden 2001, og har etter hvert (fra 2008) blitt utvidet til også å gjelde videregående skole. Dette betyr at alle elever – fra 6 til 19 år – nå er innlemmet i ordningen. DKS er et samarbeid mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet, og innebærer at alle elever i grunnskole og videregående skole skal motta profesjonelle kunst- og kulturtilbud flere ganger i året. Hensikten er at elever skal få tilgang til, bli kjent med og utvikle forståelse for kunst- og kultuttrykk (Stortingsmelding nr. 8, 2007– 2008, Kulturell skulesekk for framtida, side 22). Tilbudene skal være av høy kvalitet og vise hele bredden av kulturuttrykk, så som scenekunst (teater dans), visuell kunst, musikk, film, litteratur, og også kulturarvsprosjekter. Disse kulturmøtene skal inngå som en naturlig del av skolehverdagen, og skal bidra til å innlemme kunst og kultur i arbeidet med å oppfylle skolens læringsmål. I styringsdokumentet for ordningen (Stortingsmelding nr. 8, 2007–2008) presiseres målene og prinsippene i ordningen, og det går klart fram at DKS skal utformes og kontinuerlig vurderes ut fra følgende ti kriterier: Det skal være en varig ordning. Den skal videre være for alle elever uavhengig av hvilken skole de går på og hva slags økonomisk, sosial, etnisk og religiøs bakgrunn de måtte ha. DKS skal bidra til å realisere målene i læreplanverket, både i generell del av læreplaner og i de enkelte fags læreplan. Ordningen skal ha høy kvalitet og elevene skal få et profesjonelt kunst- og kulturtilbud med høy kunstnerisk kvalitet. Kulturelt mangfold skal vektlegges, noe som innebærer at DKS skal omfatte ulike kunst- og kulturuttrykk fra et mangfold av kulturer og fra ulike tidsperioder. Bredde og variasjon skal også sikres med hensyn til både sjangre og formidlingsmåter. Videre skal tilbudet være preget av regelmessighet på alle klassetrinn. DKS skal også forstås som et samarbeidstiltak mellom kultur og skole på alle nivå, både lokalt, regionalt og nasjonalt. I rollefordelingen mellom kultur og skole vektlegges det at opplæringssektoren har ansvaret for å legge forarbeid og etterarbeid til rette for elevene, mens kultursektoren har ansvaret for kulturinnholdet og for å informere om innholdet i god tid. Sist men ikke minst vektlegges lokal forankring og eierskap. Det hevdes at ordningen «må forankres lokalt, i den enkelte skolen, kommunen og fylket for å sikre lokal entusiasme og gi rom for lokale varianter slik at alle skal kunne kjenne eierskap til skolesekken» (Stortingsmelding nr. 8, side 22). Disse kriteriene er viktige av flere grunner, noe vi kommer tilbake til senere i dette notatet. DKS har en styringsgruppe hvor en statssekretær fra Kulturdepartementet og en statssekretær fra Kunnskapsdepartementet inngår. Styringsgruppa skal definere mål og virkemidler for DKS og gi råd til Kulturministeren om de overordnede føringene og rammefordelingen av spillemidlene. Overføringene går til fylkene som har rapporteringsansvar for bruk av midlene. Noen kommuner forvalter hele sin andel av spillemidlene (100 % kommunene), men rapporterer likevel via sitt fylke. Det daglige ansvaret ivaretas av Sekretariatet for Den kulturelle skolesekken som nå er underlagt Norsk Kulturråd. På regionalt og lokalt nivå er det stor variasjon i hvordan DKS er organisert. Det er også variasjon med hensyn til hvor stor andel fylkene og kommunene bruker på lokale/regionale kunst- og kulturaktører. I den sammenheng er det viktig å få med at DKS også støtter seg på tunge nasjonale aktører som benyttes konsultativt og har egne tilbud (og programmeringsansvar) inn i ordningen. De viktigste nasjonale aktørene er Rikskonsertene, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Norsk scenekunstbruk, Film & Kino og Norsk Forfattersentrum. Norsk Kulturråd er også viktig, kanskje den viktigste nasjonale aktøren, med tanke på de støtteordningene de har for kunstproduksjon for barn og unge. For en mer detaljert gjennomgang av ordningens historikk og organisasjon, viser vi til Stortingsmelding nr. 8, 2007–2008, Kulturell skulesekk for framtida og DKS-sekretariatets hjemmeside4. I dette notatet gir vi først en gjennomgang og vurdering av forskning og utredning om DKS gjort av andre. Deretter presenterer vi funn og perspektiver fra vår egen pågående forskning om DKS. Dette representerer midlertidige konklusjoner fra Uni Rokkansenterets og Høgskolen i Bergens treårige og flerfaglige forskningsprosjekt (2010–2012) om DKS

Rom for refleksjon. Kirkens bymisjon og oppfølging av bostedsløse

During the last eight years the voluntary organisation Church City Mission in Oslo has established several housing facilities and housing arrangements in combination with follow-up services for homeless people in Oslo city. The Church City Mission offers today permanent housing facilities and dwellings for women, temporary dwellings for drug addicts, educational courses, activity centres and follow-up services as well as ambulant services to homeless people. The overall aim for the organisation is to develop houses and dwellings in combination with follow-up services in order to improve people’s standards of living and their life situation. This is a study of four specific houses and the organisation’s follow-up services to homeless women and men in Oslo on behalf of public services. This work started in 2001 as a result from the national project to combat homelessness, «Project Homelessness». This project was continued as a national strategy called «The pathway to a permanent house» in the period between 2005 and 2007. The four houses that have been studied are Nåløyet/Natthjemmet, Steenstrupsgate 11, Thaulows vei and Schandorffsgate. These houses and follow-up services meet an accumulated need in the municipality of Oslo and represent an important variety when it comes to housing and dwellings for homeless people in the city. An important topic in this study is how the organisation’s emphasis on follow-up services as being time consuming and relational work is challenged by public services that expect results quickly. The first part of the study focuses on the development of the organisation of the follow up services. The study shows that it has not been an easy task to organise and coordinate the services and that the organisation is working on how to anchor the services better within the organisation. The study also shows that the four services cooperate differently with social services in the municipality, something that add to the complexity and conditions the work differently. The other part of the study focuses on different aspects of the follow-up position and the user’s meanings about, and experiences with how it is to live in the houses. We discuss the different challenges and methodologically implications for the positions such as being a «coach» or an «advocate». The last chapter discusses different issues regarding how the services both professionally and methodologically can be developed further in the future

Den kulturelle skolesekken - en tekstsamling

Høsten 2009 fikk Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen i oppdrag av Kulturdepartementet å forske på Den kulturelle skolesekken (DKS). Forskningsprosjektet ble gjennomført i tidsrommet 2010–2013 av en forskergruppe bestående av fire forskere og åtte masterstudenter. Disse har kommet fra Uni Rokkansenteret, Universitetet i Bergen og Høgskolen i Bergen, og fra fagområdene sosialantropologi, statsvitenskap, administrasjonsog organisasjonsvitenskap, dramapedagogikk og musikkpedagogikk. Mandatet for forskningen var for det første å utføre uavhengig, kritisk og empirinær forskning på Den kulturelle skolesekken som ordning, for det andre å sette aktørenes opplevelser og erfaringer i sentrum, med fokus på elevene, lærerne, kulturbyråkratene og kunstnerne. I løpet av dette prosjektet observerte forskergruppen nærmere 100 skolesekkproduksjoner innenfor ulike kunstarter og ulike sjangre, på og utenfor skoler. I tillegg til observasjoner, ble også elever, kunstnere, kulturformidlere, lærere og kulturbyråkrater intervjuet. Også en spørreundersøkelse rettet mot skoleledere og kulturkontakter i fire fylker ble gjennomført. For en detaljert presentasjon og diskusjon av forskningsprosjektet viser vi til prosjektets avsluttende publikasjon, Den kulturelle skolesekken (Breivik og Christophersen 2013, i trykk). Én av innsiktene fra forskningsprosjektet er at DKS er en kompleks ordning og en mangfoldig praksis. Det finnes ikke bare én kulturell Skolesekk, det finnes mange Skolesekker med til dels svært variert innhold. En åpenbar årsak til variasjonene er det sentrale norske kulturpolitiske prinsippet om lokal forankring, noe som medfører stor grad av frihet til å utforme skolesekkordningen på lokalt nivå. En annen viktig årsak er at Skolesekken vil forstås ulikt av ulike mennesker, alt etter hvem de er og hvor de befinner seg i forhold til ordningen: Ordningen kan både forstås som arena for publikumsutvikling, ramme om meningsfulle kunstopplevelser, frirom i hverdagen, finansieringsordning, politisk tiltak, pedagogisk virksomhet, arbeidsområde for offentlig ansatte, kunst‐ og artistformidlingsbyrå, samarbeidstiltak, og politisk flaggskip. Skolesekken vil dermed også se forskjellig ut alt etter om den som betrakter ordningen er en symfoniorkestermusiker, barneskoleelev, naturfaglærer, kulturpolitiker, kommunebyråkrat, forsker, og så videre. En vesentlig del av forskningsprosjektet har dermed vært i å beskrive ordningen slik den framtrer fra ulike aktørers perspektiver, og masterstudentene i prosjektet har levert viktige bidrag til dette arbeidet. Seks masterstudenter har så langt levert sine oppgaver: Synnøve Kvile har studert hvordan 4. klassinger og produsenter omtaler musikk og musikkopplevelser i forbindelse med skolekonserter. I masteroppgaven Mellom liten og stor – tonar og ord: Ei diskursanalyse av korleis musikk kan bli forstått av elevar og produsentar i DKS (2011) hevder hun at elevene viser en svært konkret og subjektiv forståelse av kunst: Kvile diskuterer også hvordan gjengse talemåter og forestillinger om kunst og om forholdet mellom barn og kunst er med på å forme et erfarings‐ og handlingsrom for elever og produsenter. For eksempel vil produsentenes forståelse av barn som målgruppe bidra til å forme skolekonsertene, og dermed hvilke kunst‐ og kulturopplevelser elevene tilbys. I masteroppgaven Barns ulike møter med kunst og kultur: Hvordan barn fra en bydelsskole i Bergen møter DKS (2011) har Heidi‐Beate Aasen fulgt en småskoleklasse på en rekke DKS‐produksjoner. Hun spør hva som skjer i møtet mellom elever, lærere og kunstog kulturformidlere, og finner at elevers bakgrunn, erfaringer og kulturelle kapital har stor innvirkning på hvordan de tar imot og opplever kunst og kultur. Aasen finner at kunst‐ og kulturformidlerne i mange tilfeller tar i bruk skolens lærings‐ og disiplineringsformer, noe som låser formidlere, lærere og elever fast i bestemte roller som er med på å definere aktørenes erfaringsrom. Aasen viser hvordan elever yter motstand mot de voksnes maktog disiplineringsteknikker, og er slik med på å forhandle om autoritet og mening i produksjonene. Torstein Kayser har i masteroppgaven Elevdeltakelse i DKS: Sosiokulturelle perspektiv på deltakelse i musikkverksted (2012) utforsket hva som skjer i møtet mellom elever og formidlere i to musikkverksteder. Han undersøker særlig hvordan elevene blir involvert i aktiviteter og kreative prosesser, og spør hva som kan ha betydning for elevdeltakelse. Kayser viser at det ligger et potensiale for deltakelse og læring i verkstedssituasjonen som ikke nødvendigvis blir utnyttet. For eksempel kan det i prosjekter som tilsynelatende legger opp til stor grad av elevmedvirkning, være liten mulighet for elevene til å forme innholdet i prosjektet. Også kunstnernes antakelser om og forventninger til elevene, og måten kunstnerne kommuniserer med elevene på ser også ut til å være av betydning for elevenes deltakelse. Eilen Kathinka Markussen har i masteroppgaven Etter applausen: ungdommers erfaring med skolekonserter og DKS i et danningsperspektiv (2011) intervjuet ungdommer på videregående skole om deres erfaringer med musikkproduksjoner. Elevenes utsagn om musikkens generelle betydning i deres liv, refleksjoner om publikumsrollen, det sosiale miljøets betydning, hverdagen, demokratiske aspekter osv. blir diskutert i lys av danningsteori. Mens elevene oppgir å ha et nært og sterkt forhold til musikk i sitt privatliv, er erfaringene og opplevelsene av skolesekkproduksjoner mer blandet. En del av elevene ser ut til å ha problemer relatere det som presenteres gjennom Skolesekken til sitt eget hverdagsliv. Markussen finner at elevenes bakgrunn og interesser har stor betydning for hvordan de forholder seg til kunst‐ og kulturuttrykkene, og hvilket utbytte de mener å ha av disse. Ragnhild Tveits masteroppgave Portvaktane: utveljing av musikkproduksjonar i DKS i Noreg (2011) handler om utvelgelsen av musikkproduksjoner til Den kulturelleskolesekken i to bykommuner i Norge. Tveit har intervjuet skolesekkansatte i to kommuner, og analyserer også offentlige dokumenter i tilknytning til utvelgelsesprosessen. Med utgangspunkt i en kritisk diskursanalyse av materialet finner Tveit at det særlig er tre dimensjoner som spiller inn i utvelgelsesprosessene: Det er økonomiske hensyn, kjennskapen til feltet og de ansattes nettverk, og endelig det som kan kalles «nødvendighet», det vil si oppfatninger av hva som er nødvendige kvalifikasjoner hos kunstnerne for å skape «gode» møter med barn. Masteroppgaven til Jonas Dahl Bakke, Byråkrati, skole og kultur i skjønn forening? Et organisasjonsteoretisk perspektiv på DKS (2012) er basert på intervjuer med informanter i kommuner, fylkeskommuner og i sekretariat, og beskriver hvordan DKS blir gjennomført og organisert på et lokalt og regionalt nivå. I DKS ser vi at samordning i liten grad skjer gjennom autoritet, maktutøvelse og standardisering, men at dette heller skjer ved gjensidig tilpasning av oppgaver og informasjon. Det ser derfor ut til at nettverk har hatt stor betydning for utviklingen av DKS. Et viktig funn i oppgaven er at lokalt og regionalt nivå etterspør tydeligere styringssignaler fra nasjonalt nivå, mens sekretariatet presiserer at det er opp til fylkeskommunene hvordan de ønsker å arbeide med DKS. I det følgende presenterer vi tekstbidrag fra Eilen Kathinka Markussen (i samarbeid med Catharina Christophersen), Synnøve Kvile, Heidi Beate Aasen (i samarbeid med Jan‐ Kåre Breivik) og Ragnhild Opedal Tveit (i samarbeid med Catharina Christophersen) som omhandler elevers, produsenters og skolesekkansattes perspektiver på Den kulturelle skolesekken. Disse tekstene er en videreutvikling av problemstillinger og refleksjoner fra masteroppgavene i forskningsprosjektet. God lesning

Den kulturelle skolesekken - en tekstsamling

Høsten 2009 fikk Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen i oppdrag av Kulturdepartementet å forske på Den kulturelle skolesekken (DKS). Forskningsprosjektet ble gjennomført i tidsrommet 2010–2013 av en forskergruppe bestående av fire forskere og åtte masterstudenter. Disse har kommet fra Uni Rokkansenteret, Universitetet i Bergen og Høgskolen i Bergen, og fra fagområdene sosialantropologi, statsvitenskap, administrasjonsog organisasjonsvitenskap, dramapedagogikk og musikkpedagogikk. Mandatet for forskningen var for det første å utføre uavhengig, kritisk og empirinær forskning på Den kulturelle skolesekken som ordning, for det andre å sette aktørenes opplevelser og erfaringer i sentrum, med fokus på elevene, lærerne, kulturbyråkratene og kunstnerne. I løpet av dette prosjektet observerte forskergruppen nærmere 100 skolesekkproduksjoner innenfor ulike kunstarter og ulike sjangre, på og utenfor skoler. I tillegg til observasjoner, ble også elever, kunstnere, kulturformidlere, lærere og kulturbyråkrater intervjuet. Også en spørreundersøkelse rettet mot skoleledere og kulturkontakter i fire fylker ble gjennomført. For en detaljert presentasjon og diskusjon av forskningsprosjektet viser vi til prosjektets avsluttende publikasjon, Den kulturelle skolesekken (Breivik og Christophersen 2013, i trykk). Én av innsiktene fra forskningsprosjektet er at DKS er en kompleks ordning og en mangfoldig praksis. Det finnes ikke bare én kulturell Skolesekk, det finnes mange Skolesekker med til dels svært variert innhold. En åpenbar årsak til variasjonene er det sentrale norske kulturpolitiske prinsippet om lokal forankring, noe som medfører stor grad av frihet til å utforme skolesekkordningen på lokalt nivå. En annen viktig årsak er at Skolesekken vil forstås ulikt av ulike mennesker, alt etter hvem de er og hvor de befinner seg i forhold til ordningen: Ordningen kan både forstås som arena for publikumsutvikling, ramme om meningsfulle kunstopplevelser, frirom i hverdagen, finansieringsordning, politisk tiltak, pedagogisk virksomhet, arbeidsområde for offentlig ansatte, kunst‐ og artistformidlingsbyrå, samarbeidstiltak, og politisk flaggskip. Skolesekken vil dermed også se forskjellig ut alt etter om den som betrakter ordningen er en symfoniorkestermusiker, barneskoleelev, naturfaglærer, kulturpolitiker, kommunebyråkrat, forsker, og så videre. En vesentlig del av forskningsprosjektet har dermed vært i å beskrive ordningen slik den framtrer fra ulike aktørers perspektiver, og masterstudentene i prosjektet har levert viktige bidrag til dette arbeidet. Seks masterstudenter har så langt levert sine oppgaver: Synnøve Kvile har studert hvordan 4. klassinger og produsenter omtaler musikk og musikkopplevelser i forbindelse med skolekonserter. I masteroppgaven Mellom liten og stor – tonar og ord: Ei diskursanalyse av korleis musikk kan bli forstått av elevar og produsentar i DKS (2011) hevder hun at elevene viser en svært konkret og subjektiv forståelse av kunst: Kvile diskuterer også hvordan gjengse talemåter og forestillinger om kunst og om forholdet mellom barn og kunst er med på å forme et erfarings‐ og handlingsrom for elever og produsenter. For eksempel vil produsentenes forståelse av barn som målgruppe bidra til å forme skolekonsertene, og dermed hvilke kunst‐ og kulturopplevelser elevene tilbys. I masteroppgaven Barns ulike møter med kunst og kultur: Hvordan barn fra en bydelsskole i Bergen møter DKS (2011) har Heidi‐Beate Aasen fulgt en småskoleklasse på en rekke DKS‐produksjoner. Hun spør hva som skjer i møtet mellom elever, lærere og kunstog kulturformidlere, og finner at elevers bakgrunn, erfaringer og kulturelle kapital har stor innvirkning på hvordan de tar imot og opplever kunst og kultur. Aasen finner at kunst‐ og kulturformidlerne i mange tilfeller tar i bruk skolens lærings‐ og disiplineringsformer, noe som låser formidlere, lærere og elever fast i bestemte roller som er med på å definere aktørenes erfaringsrom. Aasen viser hvordan elever yter motstand mot de voksnes maktog disiplineringsteknikker, og er slik med på å forhandle om autoritet og mening i produksjonene. Torstein Kayser har i masteroppgaven Elevdeltakelse i DKS: Sosiokulturelle perspektiv på deltakelse i musikkverksted (2012) utforsket hva som skjer i møtet mellom elever og formidlere i to musikkverksteder. Han undersøker særlig hvordan elevene blir involvert i aktiviteter og kreative prosesser, og spør hva som kan ha betydning for elevdeltakelse. Kayser viser at det ligger et potensiale for deltakelse og læring i verkstedssituasjonen som ikke nødvendigvis blir utnyttet. For eksempel kan det i prosjekter som tilsynelatende legger opp til stor grad av elevmedvirkning, være liten mulighet for elevene til å forme innholdet i prosjektet. Også kunstnernes antakelser om og forventninger til elevene, og måten kunstnerne kommuniserer med elevene på ser også ut til å være av betydning for elevenes deltakelse. Eilen Kathinka Markussen har i masteroppgaven Etter applausen: ungdommers erfaring med skolekonserter og DKS i et danningsperspektiv (2011) intervjuet ungdommer på videregående skole om deres erfaringer med musikkproduksjoner. Elevenes utsagn om musikkens generelle betydning i deres liv, refleksjoner om publikumsrollen, det sosiale miljøets betydning, hverdagen, demokratiske aspekter osv. blir diskutert i lys av danningsteori. Mens elevene oppgir å ha et nært og sterkt forhold til musikk i sitt privatliv, er erfaringene og opplevelsene av skolesekkproduksjoner mer blandet. En del av elevene ser ut til å ha problemer relatere det som presenteres gjennom Skolesekken til sitt eget hverdagsliv. Markussen finner at elevenes bakgrunn og interesser har stor betydning for hvordan de forholder seg til kunst‐ og kulturuttrykkene, og hvilket utbytte de mener å ha av disse. Ragnhild Tveits masteroppgave Portvaktane: utveljing av musikkproduksjonar i DKS i Noreg (2011) handler om utvelgelsen av musikkproduksjoner til Den kulturelleskolesekken i to bykommuner i Norge. Tveit har intervjuet skolesekkansatte i to kommuner, og analyserer også offentlige dokumenter i tilknytning til utvelgelsesprosessen. Med utgangspunkt i en kritisk diskursanalyse av materialet finner Tveit at det særlig er tre dimensjoner som spiller inn i utvelgelsesprosessene: Det er økonomiske hensyn, kjennskapen til feltet og de ansattes nettverk, og endelig det som kan kalles «nødvendighet», det vil si oppfatninger av hva som er nødvendige kvalifikasjoner hos kunstnerne for å skape «gode» møter med barn. Masteroppgaven til Jonas Dahl Bakke, Byråkrati, skole og kultur i skjønn forening? Et organisasjonsteoretisk perspektiv på DKS (2012) er basert på intervjuer med informanter i kommuner, fylkeskommuner og i sekretariat, og beskriver hvordan DKS blir gjennomført og organisert på et lokalt og regionalt nivå. I DKS ser vi at samordning i liten grad skjer gjennom autoritet, maktutøvelse og standardisering, men at dette heller skjer ved gjensidig tilpasning av oppgaver og informasjon. Det ser derfor ut til at nettverk har hatt stor betydning for utviklingen av DKS. Et viktig funn i oppgaven er at lokalt og regionalt nivå etterspør tydeligere styringssignaler fra nasjonalt nivå, mens sekretariatet presiserer at det er opp til fylkeskommunene hvordan de ønsker å arbeide med DKS. I det følgende presenterer vi tekstbidrag fra Eilen Kathinka Markussen (i samarbeid med Catharina Christophersen), Synnøve Kvile, Heidi Beate Aasen (i samarbeid med Jan‐ Kåre Breivik) og Ragnhild Opedal Tveit (i samarbeid med Catharina Christophersen) som omhandler elevers, produsenters og skolesekkansattes perspektiver på Den kulturelle skolesekken. Disse tekstene er en videreutvikling av problemstillinger og refleksjoner fra masteroppgavene i forskningsprosjektet. God lesning