6 research outputs found
Hjort i Hedmark: Resultater fra GPS-merking 2002–2011
Prosjektet Hjort i Hedmark var en del av samarbeidsprosjektet HjortAreal, som undersøkte hjortens arealbruk,
økologisk bærekraft og hjort som næring i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag, Sogn i Hordaland, Buskerud,
Haugalandet i Rogaland/Hordaland og Hedmark. Studieområdet i Hedmark hadde en unik posisjon i prosjektet fordi
det representerte et ytterpunkt i forhold til klima, landskapsstruktur og tetthet av elg (Alces alces). Vi undersøkte
Hedmarkshjortens trekkmønster og habitatbruk og da spesielt bruken av innmark og foringsplasser. Hjortemerking
med GPS radiosendere begynte i Hedmark i 2002 og ble avsluttet vinteren 2011. Det ble totalt merket 51 hinder og
vi fikk bra nok data fra 48 hinder.
Sammenlignet med de andre studieområdene i HjortAreal-prosjektet var andelen trekkdyr høyest i Hedmark, der hele
96 % av hjortehindene var trekkdyr, og kun 4 % stasjonære. Også trekkavstandene var lengst i Hedmark. Hjorten
trakk i gjennomsnitt 36.7 ± 7.5 km (2 SE) og tre av hjortene hadde sine respektive sommerområder rundt 100 km
i luftlinje fra merkeplassen. Trekktidene er nokså sammenlignbare over hele Sør-Norge, med vårtrekket i løpet av
april-mai og høsttrekket i august-september.
Det var stor variasjon på størrelse av både vinter- og sommerområde. Gjennomsnittlig var vinterområde og
sommerområde på henholdsvis 18.8 km2¬ (minst – størst 1.9–83.0 km2) og 22.9 km2 (1.7–98.0 km2). Avhengig av
hvor hindene hadde sine vinterområder trakk de enten til høyereliggende eller lavereliggende sommerområde, eller
vinter- og sommerområdene overlappet hverandre.
Hjortens områdebruk ble styrt av menneskeskapte matressurser. Hele 10.5 % av posisjonene var knyttet til
menneskeskapte konsentrasjoner av mat, enten de var innen 100 m av nærmeste foringsplass (3.1 %), eller på
innmark (7.4 %). I månedsskifte februar-mars var en tredjedel av alle GPS-posisjonene knyttet til foringsplasser.
Når bruken av foringsplasser avtok utover vinteren, fikk innmark mer og mer betydning. Innmarksarealet dekket
gjennomsnittlig 3.4 ± 1.3 % (2 SE) av sommerleveområdene, og tilgangen varierte sterkt mellom hindene og
områdene. Hindene oppholdt seg lenger enn forventet på innmark nattestid mens de brukte mindre tid enn forventet
på innmark på dagtid.
Samtlige foringsplasser i hoveddalføret langs Glomma i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner hadde spor etter hjort,
men ingen av foringsplassene hadde høye tettheter av både elg og hjort. Vi kan kun spekulere hvorvidt foring av elg
har vært en medvirkende årsak for den nylige økningen i hjortebestanden i Hedmark.
Vi har diskutert både plantefenologi-, konkurranse-, sosial barriere- og antipredator-hypotesen som en forklaring for
Hedmarkhjortens trekkatferd med lange avstander og stor andel av trekkende dyr. Det kan tenkes et samspill av flere
av disse hypotesene som grunnlag for at andel trekkdyr er høyest og trekkrutene er lengst i Hedmark sammenlignet
med de andre studieområdene.
Som delvis trekkende art kan hjorten utfordre forvaltningen. Fordi hjorten stort sett er tilbake på vinterområdene til
jaktstart, kan kommune eller jaktvald være tilstrekkelig forvaltningsenhet, men ved en mer helthetlig forvaltning som
tar hensyn til biologisk mangfold, vern av kalvingsområder og tiltak mot viltulykker, bør den romlige forvaltningsenheten
være på regionalt nivå
Hjortens trekkmønster skaper forvaltningsutfordringer i Hedmark
Jaktstatistikken fra Hedmark fylke tilsier at hjorten er tilbake for godt i
Hedmark og befinner seg i en sterk vekstfase. Med det følger mange forvaltningsutfordringer.
Vi har studert hjortens forflytningsmønster og
trekkatferd ved å merke 51 hinder med GPS på fire merkeplasser i henholdsvis
Rendalen, Stor-Elvdal, Åmot og Stange kommune. De aller fleste
hindene oppholdt seg i et sommerområde som var atskilt fra vinterområdet.
Avstanden mellom de to områdene var gjennomsnittlig lenger enn
for hinder merket på Vest- og Sørlandet. For tre av hindene var avstanden
rundt 100 km. På trekkruten var hindene innom forskjellige kommuner,
og totalt ble vårt studieområde utvidet fra de fire vinterkommunene til
29 kommuner for hele året. Vi anbefaler derfor en mer regional forvaltning
av hjorten enn dagens forvaltning på eiendoms- eller kommunenivå.
Innmark og fôringsplasser ble flittig brukt av hindene, og da spesielt
nattestid.
Overvåkning av fôringsplasser for elg som opprinnelig ble
etablert for å redusere trafikkulykker og beiteskader i skogen, viste at
hjorten var til stede på samtlige plasser langs Glommas hoveddalføre i
Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Mye tyder på at hjorten har tatt over flere plasser, og at elg og hjort til en viss grad unngikk hverandre i tid og
rom. Det kan tenkes at hjorten kan minske den ønskede effekten av vinterfôring
av elg. Hvis vinterfôring skal fortsette, anbefaler vi å legge ut
flere siloballer samtidig per fôringsplass for å sikre elgens tilgang til fôr
Selektiv hogst og utmarksinteressene
Norsk: Vi har sett på litteraturen om friluftsliv og skogbruk. Mesteparten av utmarkbrukerne forflytter seg langs stier til steder de hviler, spiser og ser på utsikten. De er opptatt av at skogen ikke skal forandre seg, at den skal være åpen, har store trær, at den skal være lett å ta seg fram i og at det ikke skal ligge igjen hogstavfall. Ved selektiv hogst er endringene mindre enn ved flatehogst, og ved selektiv hogst vil der være store trær. Vianbefaler å bruke retningslinjene for tettbygdnært skogbruk nær hyttefelt og steder med turisme. Den mindre gruppa som bruker naturen borte fra stiene er mindre undersøkt. Sannsynligvis vil jegere gjerne finne seg sammenhengende korridorer der de slipper å krysse hogstflater og dukke inn i ungskogfelt. Selektivt hogde bestand kan være slike korridorer
How selective cutting affects recreation in the forest
Norsk: Vi har sett på litteraturen om friluftsliv og skogbruk. Mesteparten av utmarkbrukerne forflytter seg langs stier til steder de hviler, spiser og ser på utsikten. De er opptatt av at skogen ikke skal forandre seg, at den skal være åpen, har store trær, at den skal være lett å ta seg fram i og at det ikke skal ligge igjen hogstavfall. Ved selektiv hogst er endringene mindre enn ved flatehogst, og ved selektiv hogst vil der være store trær. Vianbefaler å bruke retningslinjene for tettbygdnært skogbruk nær hyttefelt og steder med turisme. Den mindre gruppa som bruker naturen borte fra stiene er mindre undersøkt. Sannsynligvis vil jegere gjerne finne seg sammenhengende korridorer der de slipper å krysse hogstflater og dukke inn i ungskogfelt. Selektivt hogde bestand kan være slike korridorer.English: We have reviewed the literature on recreation and forestry. Most people that use forest for recreational purposes walk along paths to nice places where they relax, eat and view the nature. They prefer that the nature do not change, that the forests are open, have large trees, are easy to pass through and that there are no remnants from cuttings. Selective cutting may provide slow changes and large trees. Close to cabins and tourist areas recommendations for urban forestry close should be followed. The smaller groups that use nature outside tracks are less studied. Hunters will probably prefer to move through continuing corridors where they do not need to cross clearcuts or dense plantations. Such corridors may be created by selective cutting.Prosjekt Kontus v/ Glommen og Mjøsen skogeierforeninge
Hjort i Hedmark: Resultater fra GPS-merking 2002–2011
Prosjektet Hjort i Hedmark var en del av samarbeidsprosjektet HjortAreal, som undersøkte hjortens arealbruk,
økologisk bærekraft og hjort som næring i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag, Sogn i Hordaland, Buskerud,
Haugalandet i Rogaland/Hordaland og Hedmark. Studieområdet i Hedmark hadde en unik posisjon i prosjektet fordi
det representerte et ytterpunkt i forhold til klima, landskapsstruktur og tetthet av elg (Alces alces). Vi undersøkte
Hedmarkshjortens trekkmønster og habitatbruk og da spesielt bruken av innmark og foringsplasser. Hjortemerking
med GPS radiosendere begynte i Hedmark i 2002 og ble avsluttet vinteren 2011. Det ble totalt merket 51 hinder og
vi fikk bra nok data fra 48 hinder.
Sammenlignet med de andre studieområdene i HjortAreal-prosjektet var andelen trekkdyr høyest i Hedmark, der hele
96 % av hjortehindene var trekkdyr, og kun 4 % stasjonære. Også trekkavstandene var lengst i Hedmark. Hjorten
trakk i gjennomsnitt 36.7 ± 7.5 km (2 SE) og tre av hjortene hadde sine respektive sommerområder rundt 100 km
i luftlinje fra merkeplassen. Trekktidene er nokså sammenlignbare over hele Sør-Norge, med vårtrekket i løpet av
april-mai og høsttrekket i august-september.
Det var stor variasjon på størrelse av både vinter- og sommerområde. Gjennomsnittlig var vinterområde og
sommerområde på henholdsvis 18.8 km2¬ (minst – størst 1.9–83.0 km2) og 22.9 km2 (1.7–98.0 km2). Avhengig av
hvor hindene hadde sine vinterområder trakk de enten til høyereliggende eller lavereliggende sommerområde, eller
vinter- og sommerområdene overlappet hverandre.
Hjortens områdebruk ble styrt av menneskeskapte matressurser. Hele 10.5 % av posisjonene var knyttet til
menneskeskapte konsentrasjoner av mat, enten de var innen 100 m av nærmeste foringsplass (3.1 %), eller på
innmark (7.4 %). I månedsskifte februar-mars var en tredjedel av alle GPS-posisjonene knyttet til foringsplasser.
Når bruken av foringsplasser avtok utover vinteren, fikk innmark mer og mer betydning. Innmarksarealet dekket
gjennomsnittlig 3.4 ± 1.3 % (2 SE) av sommerleveområdene, og tilgangen varierte sterkt mellom hindene og
områdene. Hindene oppholdt seg lenger enn forventet på innmark nattestid mens de brukte mindre tid enn forventet
på innmark på dagtid.
Samtlige foringsplasser i hoveddalføret langs Glomma i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner hadde spor etter hjort,
men ingen av foringsplassene hadde høye tettheter av både elg og hjort. Vi kan kun spekulere hvorvidt foring av elg
har vært en medvirkende årsak for den nylige økningen i hjortebestanden i Hedmark.
Vi har diskutert både plantefenologi-, konkurranse-, sosial barriere- og antipredator-hypotesen som en forklaring for
Hedmarkhjortens trekkatferd med lange avstander og stor andel av trekkende dyr. Det kan tenkes et samspill av flere
av disse hypotesene som grunnlag for at andel trekkdyr er høyest og trekkrutene er lengst i Hedmark sammenlignet
med de andre studieområdene.
Som delvis trekkende art kan hjorten utfordre forvaltningen. Fordi hjorten stort sett er tilbake på vinterområdene til
jaktstart, kan kommune eller jaktvald være tilstrekkelig forvaltningsenhet, men ved en mer helthetlig forvaltning som
tar hensyn til biologisk mangfold, vern av kalvingsområder og tiltak mot viltulykker, bør den romlige forvaltningsenheten
være på regionalt nivå
Hjortens trekkmønster skaper forvaltningsutfordringer i Hedmark
Jaktstatistikken fra Hedmark fylke tilsier at hjorten er tilbake for godt i
Hedmark og befinner seg i en sterk vekstfase. Med det følger mange forvaltningsutfordringer.
Vi har studert hjortens forflytningsmønster og
trekkatferd ved å merke 51 hinder med GPS på fire merkeplasser i henholdsvis
Rendalen, Stor-Elvdal, Åmot og Stange kommune. De aller fleste
hindene oppholdt seg i et sommerområde som var atskilt fra vinterområdet.
Avstanden mellom de to områdene var gjennomsnittlig lenger enn
for hinder merket på Vest- og Sørlandet. For tre av hindene var avstanden
rundt 100 km. På trekkruten var hindene innom forskjellige kommuner,
og totalt ble vårt studieområde utvidet fra de fire vinterkommunene til
29 kommuner for hele året. Vi anbefaler derfor en mer regional forvaltning
av hjorten enn dagens forvaltning på eiendoms- eller kommunenivå.
Innmark og fôringsplasser ble flittig brukt av hindene, og da spesielt
nattestid.
Overvåkning av fôringsplasser for elg som opprinnelig ble
etablert for å redusere trafikkulykker og beiteskader i skogen, viste at
hjorten var til stede på samtlige plasser langs Glommas hoveddalføre i
Stor-Elvdal og Rendalen kommuner. Mye tyder på at hjorten har tatt over flere plasser, og at elg og hjort til en viss grad unngikk hverandre i tid og
rom. Det kan tenkes at hjorten kan minske den ønskede effekten av vinterfôring
av elg. Hvis vinterfôring skal fortsette, anbefaler vi å legge ut
flere siloballer samtidig per fôringsplass for å sikre elgens tilgang til fôr