Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2016

Ulvan, E.M., Næsje, T.F., Østborg, G.M. og Saksgård, L.M. 2017. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2016. - NINA Rapport 1307, 32 sider. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har skjedd årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer. I skjellmaterialet fra laks fanget under sportsfiske i Altaelva var det ifølge skjellanalyser 872 villaks og seks oppdrettslaks. Skjellmaterialet fra sportsfisket i Reppar-fjordelva besto av 879 villaks og sju oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks i de innsendte skjellprøvene fra sportsfiskefangstene i de to elvene var lavt under sportsfiskesesongen, med et innslag på under 1 % i begge de to elvene (0,7 % i Altaelva og 0,8 % i Repparfjor-delva). Dette er innenfor det som tidligere er registrert i sportsfiskefangstene i de to elvene i perioden 1989-2015. Fangsten av oppdrettslaks i Altaelva i 2016 var spredt utover sesongen. I Repparfjordelva var imidlertid fangstene av oppdrettslaks i likhet med foregående år høyest mot slutten av fiskesesongen. Det er knyttet en del usikkerhet til oppvandringstidspunkt for oppdrettslaks, siden tallmaterialet er så lite i begge de undersøkte vassdragene. I Altaelva ble det fanget seks oppdrettslaks, tre smålaks ( 7 kg). Blant villaksen var 53 % smålaks, 12 % mellomlaks (3 - 7 kg) og 25 % storlaks (>7 kg). I Repparfjordelva ble det fanget sju oppdrettslaks i 2016. En smålaks, fem mellomlaks og en storlaks. Smålaksen var 55 cm, de fem mellomlaksene var 74 - 82 cm, mens storlaksen var 89 cm. Smålaks var den klart dominerende størrelsesgruppen hos vill-laks i Repparfjordelva, og utgjorde mer enn 63 % av all villaks fanget under sportsfiske i vassdraget. Den dominerende lengdegruppa blant vill smålaks i Repparfjordelva var 50-54 cm. Skjellanalysene viser at smoltalder hos villaks i Altaelva varierer mellom to og seks år, med en overvekt (62 %) av individer med smoltalder på fire år. Sjøalderen på villaks varierte mellom ett og sju år, med flest individer med sjøalder på ett år (54 %). I Repparfjordelva varierte smoltalder hos villaks mellom tre og seks år, og i likhet med Altaelva var det flest individer med smoltalder på fire år (49 %), men en stor andel hadde smoltalder på fem år (34 %). I likhet med Altaelva var det også i Repparfjordelva flest individer med sjøalder på ett år (50 %). I siste halvdel av september 2016 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. Det ble fanget til sammen 156 laks hvorav 145 var villaks, to var oppdrettslaks og åtte laks var av ukjent opphav. Innslaget av oppdrettslaks i høstfisket var om lag 1 %. I Altaelva hadde mesteparten av rømt oppdrettslaks fanget i sportsfisket tilbragt ett år i sjøen etter rømming. Kvaliteten på skjellprøven hos de to oppdrettslaksene som ble fanget under prøvefisket var for dårlig til å med sikkerhet bestemme antall år i sjøen etter rømning. I Repparfjordelva var det ikke noe entydig mønster i hvor mange år den rømte oppdrettslak-sen hadde tilbrakt i sjøen etter rømming. I sportsfisket var det en rømt oppdrettslaks som ikke hadde noen vintersone i skjellet, og dermed sannsynligvis hadde rømt inneværende år. To individer hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming, og to hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2016 på 1,0 %, noe som er lavere enn for 2015 (2,5 %), 2014 (6,8 %) og 2013 (10,6 %).© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2015

Bremset, G., Østborg, G.M., Aronsen, T., Saksgård, L. & Næsje, T.F. 2015. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2015. - NINA Rapport 1213 Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva er en videreføring av et undersøkelsesprogram som har vært gjennomført i siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer. I skjellmaterialet fra laks fanget under sportsfiske i Altaelva var det ifølge skjellanalyser 766 villaks og 23 oppdrettslaks. Skjellmaterialet fra sportsfisket i Repparfjordelva fordelte seg i 1227 villaks og 14 oppdrettslaks. Andel oppdrettslaks i de to elvene var relativt lav i fiskesesongen, med et innslag på om lag 3 % i Altaelva og 1 % i Repparfjordelva. Dette samsvarer godt med det som tidligere er registrert i sportsfiskefangstene i de to elvene i perioden 1989-2014. I Altaelva ble det i sesongen 2015 fanget mest oppdrettslaks i den første delen av sesongen, noe som avviker vesentlig fra resultatene i de foregående år da mesteparten av rømt oppdrettslaks ble fanget på slutten av fiskesesongen. Innsiget av villaks i 2015 var noe senere enn i 2014, og laksefangstene var på det høyeste i siste halvdel av juli (uke 30 og 31). I Repparfjordelva var innslaget av rømt oppdrettslaks i likhet med foregående år høyest mot slutten av fiskesesongen, mens det meste av vill laks ble fanget i første del av juli. Det er knyttet noe usikkerhet til oppvandringstidspunkt for rømt oppdrettslaks, siden det er relativt små tallmaterialer i begge de undersøkte vassdragene. I Altaelva var mesteparten av rømt oppdrettslaks 70-90 cm og tilhørte vektkategorien mellomlaks (3-7 kg), mens villaks hadde en mer todelt fordeling med mest smålaks ( 7 kg). I likhet med i Altaelva var mesteparten av rømt oppdrettslaks i Repparfjordelva 70-90 cm og tilhørte vektkategorien mellomlaks. Smålaks i lengdegruppen 50-65 cm var den klart dominerende størrelsesgruppen hos villaks i Repparfjordelva, og utgjorde mer enn 80 % av all villaks fanget under sportsfiske i vassdraget. NØKKELORD : Altaelva, Repparfjordelva, Nasjonale laksevassdrag, laks, villaks, rømt oppdrettslaks, sportsfiske, høstfiske, utfisking, overvåkingpublishedVersio

Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2017

Skoglund, S., Ulvan, E.M., Næsje, T.F., Østborg, G.M., & Saksgård, L.M. 2018. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2017. NINA Rapport 1429. Norsk institutt for naturforskning. Undersøkelsene i Altaelva og Repparfjordelva har skjedd årlig siden 1989. Klassifisering av laks med tanke på opphav er basert på en kombinasjon av ytre kjennetegn og analyser av skjellkarakterer. I skjellmaterialet fra laks fanget under sportsfiske i Altaelva var det ifølge skjellanalyser 673 villaks og én oppdrettslaks. Skjellmaterialet fra sportsfisket i Repparfjordelva besto av 1064 villaks og 12 oppdrettslaks. Andelen oppdrettslaks i de innsendte skjell-prøvene fra sportsfiskefangstene i de to elvene var lav under sportsfiskesesongen, med et innslag på 0,1 % i Altaelva og 1,1 % i Repparfjordelva. Dette er i samme størrelsesorden med det som er registrert i sportsfiskefangstene i de to elvene i 2016. I Altaelva ble det fanget én oppdrettslaks, en storlaks (> 7 kg), som ble tatt tidlig i sportsfiskesesongen. Blant villaksen var det flest storlaks (47 %), etterfulgt av 38 % smålaks (< 3 kg) og 15 % mellomlaks (3 - 7 kg). Skjellanalysene viser at smoltalder hos villaks i Altaelva varierer mellom tre og seks år, med en overvekt (61 %) av individer med smoltalder på fire år. Sjøalderen på villaks varierte mellom ett og sju år, med flest individer med sjøalder på ett år (43 %) og sjøalder på tre eller flere år (43 %). I siste halvdel av september 2017 ble det gjennomført overvåkingsfiske (høstfiske) i Altaelva. Det ble fanget til sammen 142 laks hvorav 138 var villaks, én oppdrettslaks og tre laks var av ukjent opphav. Innslaget av oppdrettslaks i høstfisket var 0,7 %. Oppdrettslaksene som ble tatt i sportsfisket og i høstfisket hadde begge vært minst ett år i sjøen etter rømming. I tillegg ble det tatt én oppdrettslaks i fiskefella ved utløpet til kraftverket i Sautso senere på høsten. Den hadde vært tre år i sjøen etter rømming. I Altaelva er beregnet årsprosent for rømt oppdrettslaks i 2017 på 0,3 %, en reduksjon fra tidligere år: 2016 (1,0 %), 2015 (2,5 %), 2014 (6,8 %) og 2013 (10,6 %). I Repparfjordelva ble det tatt 12 oppdrettslaks i 2017, én smålaks, seks mellomlaks og fem storlaks. Smålaksen målte 59 cm, de seks mellomlaksene var 73 - 85 cm, mens de fem storlaksene var 85 - 101cm. Fangsten av oppdrettslaks i Repparfjordelva var i likhet med foregående år størst mot slutten av fiskesesongen. Det er knyttet en del usikkerhet til oppvandringstidspunkt for oppdrettslaks, siden tallmaterialet er så lite i begge de undersøkte vassdragene. Fem oppdrettslaks fanget i sportsfisket (42 %) hadde rømt i inneværende år, fire individer hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og tre individer hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. Smålaks var den klart dominerende størrelsesgruppen hos villaks i Repparfjordelva og utgjorde 76 % av all villaks fanget under sportsfiske i vassdraget. Smoltalder hos villaks varierte mellom tre og åtte år, og i likhet med Altaelva var det flest individer med smoltalder på fire år (49 %), men også en stor andel med smoltalder på fem år (42 %). Sjøalder på villaks varierte mellom ett og fem år, og individer med sjøalder på ett år (74 %) var klart dominerende i fangsten fra Repparfjordelva

Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og ved Kvaløya i 2020

Berntsen, H.H., Ulvan, E.M., Aronsen, T., Ulvan, Østborg, G.M., Fiske, P. og Næsje, T.F. 2021. Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og ved Kvaløya i 2020. NINA Rapport 2020. Norsk institutt for naturforskning. Kilenotfiske Trondheimsfjorden 2020 Det ble fra 1. mai til 31. oktober 2020 fanget totalt 886 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). Blant disse var 809 villaks, 35 rømte oppdrettslaks, 33 laks med usikkert opphav og 9 kultiverte laks. Antallet villaks som ble fanget i kilenøtene i 2020 (809 individer) var i samme størrelsesorden som i tidligere år (variasjon: 502 - 1429 villaks i 2012 - 2019). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 på 4 % var i samme størrelsesorden som i perioden 2012 - 2019 (variasjon: 3,5 - 9,6 %). Det ble merket 422 villaks med Carlin-merker ved YAMO i 2020, og av disse ble 10 % (43 av 422) gjenfanget i elv og 5,2 % (22 av 422) i sjøen. Innsiget av villaks til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 79 000 laks. Dette er høyere enn innsiget i 2012, 2013 og 2017 og 2019 (31 000 - 59 000 laks), men likt det i 2014, 2015, 2016 og 2018 (variasjon: 74 000 - 85 000 laks). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten av alle villaksene (50 %) ble registrert innen uke 25 (21. juni), mens 25 % av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i denne perioden. Blant villaksen i kilenotfangsten i 2020 var det flest mellomlaks (66 - 88 cm) (52,5 %), deretter smålaks ( 88 cm) (17,3 %). Blant den rømte oppdrettslaksen var det flest mellomlaks (65,7 %), deretter smålaks (25,7 %) og færrest storlaks (8,6 %). Andelen vill smålaks, mellomlaks og storlaks i 2020 var i samme størrelsesorden som tidligere år. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært ett til syv år i sjøen. Tosjøvinter villaks utgjorde den største andelen (47 %), deretter fulgt av tresjøvinter fisk (30 %). Smoltalderen for villaksen varierte fra to til fem år og 63 % av smolten hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved YAMO i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 64,7 cm (± SD 15,8), med en variasjonsbredde på 21,6–88 cm. I denne rapporten anser vi at oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm hadde rømt som smolt/postsmolt. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et så tidlig stadium var 3,3 % i 2020 (1 av 30 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes). Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene ved YAMO. De fleste oppdrettslaksene (75 %, 18 av 23 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde derfor mest sannsynlig rømt inneværende år, 12,5 % hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og 8,3 % hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Namsfjorden 2020 Det ble fra 27. april til 13. oktober 2020 fanget 1588 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Av disse var 1323 villaks, 35 rømt oppdrettslaks, 222 med usikkert opphav og 8 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2020 var dermed lavere enn i 2017 (2460 villaks), men i samme størrelsesorden som i 2013 - 2016 og 2018 - 2019 (variasjon: 1046 – 1512 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 var på 2,2 % og dermed lavere enn i perioden 2013 - 2016 (3,4 - 5,7 %), men høyere enn i 2017 (0,2 %) og 2018 (1,3 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (50 %) av villaksen var blitt fanget innen uke 23 (7. juni), mens kun 11 % av den rømte oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Det var flest mellomlaks (66 - 88 cm) i kilenotfangstene i 2020 av både villaks (56 %) og oppdrettslaks (77 %). Blant villaksen var andelen smålaks 23 % og andelen storlaks 21 %. Sammenliknet med tidligere år var andelen vill smålaks, mellomlaks og storlaks i fangsten i 2020 i samme størrelsesorden som tidligere år. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til syv år i sjøen, og størst andel (45 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år og de fleste (75 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 70,5 cm (± SD 16,2), med en variasjonsbredde på 19,8 – 87,0 cm. To av oppdrettslaksene (6,7 %) fanget i kilenøtene i Namsfjorden 2020 hadde rømt på et tidlig stadium, dvs. ved en lengde på < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt fra null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. De fleste oppdrettslaksene (82 %, 18 av 22 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år, mens tre fisk (13,6 %) hadde tilbragt én vinter i sjøen etter rømming. Én fisk hadde tilbrakt tre år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Nedstrandsfjorden 2020 Det ble fra 5. mai til 27. juli 2020 fanget totalt 228 laks i kilenota i Nedstrandsfjorden i Tysvær kommune i Rogaland. Av disse var 180 villaks, seks rømte oppdrettslaks, seks laks med usikkert opphav og 36 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i 2020 (180 laks) var dermed høyere enn fangsten i 2018 (168 villaks) og 2019 (135 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks var på 2,6 %, noe som er lavere enn det som ble registret i 2018 (7,6 %) og i 2019 (12,7 %). Halvparten av villaksen (50 %) var blitt fanget innen uke 26 (25. juni), mens 30 % av oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Blant villaksen var 75 % mellomlaks (66-88 cm), 13 % smålaks (> 88 cm) og 12 % storlaks (< 66 cm). Blant den rømte oppdrettslaksen var 50 % mellomlaks, 33 % storlaks og 17 % smålaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært ett til fem år i sjøen og 70 % av den aldersbestemte laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte mellom to og fire år og flest villaks (57 %) hadde vandret ut etter to år i elv. Oppdrettslaksen fanget i Nedstrandsfjorden i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 75,7 cm (± SD 12,1), med en variasjonsbredde på 63–92 cm. Ingen oppdrettslaks hadde rømt på et tidlig stadium (< 30 cm). Antall vintre i sjøen etter rømming kunne bestemmes for to av de seks rømte oppdrettslaks fanget i kilenoten Nedstrandsfjorden i 2020. Disse to oppdrettslaksene hadde mest sannsynlig rømt i 2020. Kilenotfiske Kvaløya, Nærøysund kommune (tidligere Vikna kommune) 2020 Det ble fra 29. mai til 28. august 2020 fanget 691 laks i kilenøtene ved Kvaløya i Nærøysund kommune (tidligere Vikna kommune). Av disse var 573 villaks, 66 rømt oppdrettslaks, 26 med usikkert opphav og 26 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2020 var dermed i samme størrelsesorden som i perioden 2011-2019 (variasjon: 388–625 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 var på 9,5 %. Dette er høyere enn i 2018 (7,5 %), men lavere enn i perioden 2012-2017 og 2019 (variasjon: 16,1 %-52,1 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (50 %, 292 av 573) av villaksen var blitt fanget innen uke 26 (23. juni), mens 35 % (35 av 66) av oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Det var flest mellomlaks (66 %), deretter smålaks (19 %) og færrest storlaks (15 %) blant villaksen i kilenotfangsten i 2020. Blant den rømte oppdrettslaksen var 85 % mellomlaks, 11 % storlaks og 4 % smålaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til seks år i sjøen, og størst andel (60 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år, og den største andelen (49 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved Kvaløya i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 71,7 cm, med en variasjonsbredde på 10,8–98,7 cm. Blant oppdrettslaksen hadde 12,5 % (8 av 64) rømt på et tidlig stadium, dvs. med en lengde ved rømming < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt fra null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. De fleste oppdrettslaksene (81 %, 35 av 43 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år

Tiltaksrettet overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden og tilsluttende elver. Resultater fra undersøkelsene i 2014, 2013 og 2012

Aronsen, T., Næsje, T.F., Ulvan, E.M., Fiske, F., Jørrestol, A., Østborg, G., Krogdahl, R & T. Rognes. 2015. Tiltaksrettet overvåking av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden og tilsluttende elver. Resultater fra undersøkelsene i 2014, 2013 og 2012. - NINA Rapport 1194. 82 s. Kilenotfangstene ved Agdenes har inngått i overvåkningen av rømt oppdrettslaks siden 1986, og siden 1997 har innsiget av villaks blitt beregnet ved hjelp av gjenfangst av laks merket i kilenøter ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). I perioden fra 2012 til 2014 ble overvåkningen utvidet ved at villaks og oppdrettslaks ble merket med radiomerker, og oppvandringen i de viktigste lakseelvene i Trondheimsfjorden ble registrert. Hovedformålet med dette prosjektet har vært å undersøke innsiget og livshistorien til villaks og rømt oppdretts-laks, og å sammenligne vandringsmønsteret til villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjor-den og elvene rundt Trondheimsfjorden, med sikte på tidlig varsling og effektiv utfisking av rømt oppdrettslaks. I denne samlerapporten rapporteres nye data fra 2014 og data fra tidligere undersøkelser i 2013 og 2012 med fokus på sammenligninger av resultatene fra de tre årene. Det ble fanget 822, 912 og 725 villaks i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Fiskeperioden var henholdsvis 16.05. - 15.09.,14.05.-16.09. og 03.06. - 06.09. i 2014, 2013 og 2012. I 2014 var hovedperioden for fangst i kilenøtene senere enn i tidligere år, hvilket skyldes en høyere andel smålaks ( 88 cm) alle tre årene. En høy andel smålaks i totalfangstene vil medføre at hovedperioden for fangst i kilenø-tene vil bli senere i sesongen. I forhold til de to forgående årene var det en høyere andel ensjøvinterlaks i fangstene i 2014 (37 % mot 19 % i 2013 og 31 % i 2012). 2013 syntes å ha en spesiell lav andel smålaks (32 %) og ensjøvinterlaks (19 %), hvilket tyder på at det har vært dårlig rekruttering eller overle-velse blant smoltårsklassen som vandret ut i havet i 2012 og som returnerte som ensjøvinter-laks i 2013. Ved hjelp av merking og gjenfangst ble antall villaks på innsig til Trondheimsfjorden i 2014 beregnet til ca. 85 000 villaks. Dette representerer mer enn en fordobling av villaksinnsiget fra 2013 som var på ca. 31 000 og var også høyere enn i 2012 da antallet villaks på innsig til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 58 000. Det ser dermed ut til at smolten som gikk ut i 2013 ga opphav til en sterk årsklasse med voksenlaks. Andelene rømt oppdrettslaks i kilenøtene ved YAMO var på 7,3 %, 9,5 % og 6,5 % i henholds-vis 2014, 2013 og 2012. Andelen oppdrettslaks var høyere sent i sesongen, etter det ordinære kilenotfisket. Etter 04.08. var andelen rømt oppdrettslaks henholdsvis 19,5 %, 47,7 % og 23,5 % i 2014, 2013 og 2012. Andelen rømt oppdrettslaks under den ordinære kilenotsesongen var henholdsvis 5,1 %, 8,2 % og 4,7 % i 2014, 2013 og 2012. En sammenligning mellom andeler rømt oppdrettslaks i kilenotfangster i ytre deler av Trond-heimsfjorden og «Årsprosenten» i elvene i Sør-Trøndelag mellom 1989 og 2014, viser at det er en positiv korrelasjon mellom andeler rømt oppdrettslaks i kilenotfangstene og andeler rømt oppdrettslaks i elvene i samme år. År med relativt sett høye andeler rømt oppdrettslaks i kile-notfangstene har også høye andeler rømt oppdrettslaks i elvene. Andelene rømt oppdrettslaks i fangstene i kilenotfangstene var generelt noe høyere enn andelen i elvefangstene, men et unormalt høyt innslag av rømt oppdrettslaks i kilenøtene vil kunne forutsi muligheten for et høyere innslag i elvene i Sør-Trøndelag i samme år. Årsaken til at andelene rømt oppdrettslaks i fangstene i fjorden er høyere enn i elvefangstene, kan blant annet være at ikke all oppdretts-laksen er kjønnsmoden og i mindre grad enn villaksen vandrer opp i elvene. Livshistorien til den rømte oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i 2014, 2013 og 2012 varierte fra oppdrettslaks som var nyrømt, til oppdrettslaks som hadde vært tre år i sjøen etter rømming. Basert på skjellanalysen hadde laksen rømt både som smolt/postsmolt og som voksen opp-drettslaks. Om vi definerer nyrømt oppdrettslaks som individer som hadde vokst < 10 cm ved fangst etter rømming og som var uten vintersone, var andelen nyrømt laks høyere i 2014 enn i 2013 og 2012 (henholdsvis 37 %, 10 % og 20 % i 2014, 2013 og 2012). Andelen oppdrettslaks som hadde rømt inneværende år (oppdrettslaks uten vintersone i skjellene) var 37 % ,31 % og 27 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm (rømt som smolt/postsmolt) varierte mellom 5-16 % i 2014, 14-19 % i 2013 og 10-32 % i 2012, avhengig om vi bruker maksimums- eller minimumsestimatet for lengde ved rømming. Det var dermed stor variasjon mellom årene i hvor stor andel av oppdrettslaksen som hadde rømt på et tidlig stadium etter utsetting i sjøen. Videre understreker våre undersøkelser viktigheten av skjellanalyser for klassifisering av rømt oppdrettslaks. Få villaks ble feilklassifisert som oppdrettslaks basert på utseendet i 2014 og 2013 (henholdsvis 0,1 % og 1 %). I 2012 ble derimot 9 % (50 individer) av villaksen feilklassi-fisert som oppdrettslaks basert på utseendet, 86 % av disse hadde imidlertid blitt klassifisert som usikker oppdrett. I både 2014 og 2013 ble 16 % av oppdrettslaksen klassifisert som villaks basert på utseendet, mens denne andelen var noe lavere i 2012 (9 %). Oppdrettslaks som blir feilklassifisert som villaks hadde som regel vært minst ett år i sjøen etter rømming (91 % i 2014, 94 % i 2013 og 100 % i 2012). I 2012 ville andelen rømt oppdrettslaks blitt overestimert til 12,5 % istedenfor 6,5 % ved bruk av utseendet til klassifisering av opphav, mens i 2014 og 2013 ville andelen oppdrettslaks blitt noe lavere (henholdsvis 6,2 og 9,0 % istedenfor 7,3 % og 9,6 %) uten verifisering av opphav med skjellanalyse. Det ble radiomerket 179 villaks i både 2014 og 2013, mens antallet radiomerkede villaks i 2012 var 107. Antallet radiomerkede rømte oppdrettslaks var 25, 43 og 33 i henholdsvis 2014, 2013 og 2012. Blant villaksen som ble radiomerket ved YAMO ble 53 %, 59 % og 36 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012 registrert i en av elvene med radiologgestasjoner. I 2014 og 2013 var det radio-loggestasjoner i Gaula, Orkla, Nidelva, Verdalselva og Stjørdalselva, mens i 2012 var det kun radiologgestasjoner i Orkla og Gaula. For den rømte oppdrettslaksen var andelen som ble registrert i en av elvene med radiologgestasjon lavere enn for villaksen (24 %, 33 % og 21 % i henholdsvis 2014, 2013 og 2012). Resultatene fra radiomerking av villaks og oppdrettslaks tyder på at oppdrettslaksen bruker kortere tid fra merking til registrering i elvene enn villaksen. For villaks varierte gjennomsnittlig antall dager brukt fra merking til registrering i elva mellom 8,3-15,6 de tre årene til Orkla og 10,1-15,6 til Gaula. For oppdrettslaksen var variasjonen mellom år i gjennomsnittlig vandrings-hastighet 5,0-8,4 dager til Orkla. Det ble ikke registrert radiomerket oppdrettslaks i Gaula i 2014, men i 2013 og 2012 var gjennomsnittlig vandringshastighet til Gaula for oppdrettslaks henholdsvis 3,1 og 7,2 dager. Også i de andre tre elvene (Nidelva, Verdalselva og Stjørdals-elva) brukte oppdrettslaksen gjennomsnittlig kortere tid fra merking til registrering i elva, men få radiomerkede oppdrettslaks ble registrert i hver elv, og det vil derfor være store usikkerheter rundt vandringshastigheten til oppdrettslaksen. Det var også stor variasjon mellom individer i vandringshastigheten fra YAMO til elvene alle tre årene. I 2014 varierte antall dager villaksen brukte fra YAMO til elva den ble registrert i fra 2 til 108 dager, i 2013 fra 1 dag til 55 dager og i 2012 fra 2 til 63 dager. For oppdrettslaksen varierte tiden brukt fra YAMO til elva den ble registrert i fra 5 til 13 dager i 2014 (seks individer), 2 til 14 dager i 2013 (13 individer) og 2 til 11 dager i 2012 (syv individer). Ved å undersøke når villaksen som ble registrert i ulike elver ble merket, kan tidspunktene for når villaks fra ulike elver kom inn i fangstene ved YAMO studeres. I 2013 ble laks som ble registrert i Orkla og Gaula hovedsakelig merket tidlig i kilenotsesongen, hvorav 45 % og 56 % av villaksen som ble registrert i henholdsvis Orkla og Gaula ble merket i uke 23 (03.06.-09.06.). I 2014 ble laksen som ble registrert i Orkla merket senere enn i 2013 (45 % i ukene 27 og 28, 30.06.-13.07), mens villaksen som ble registrert i Gaula også ble merket tidlig i sesongen i 2014 (54 % i ukene 21-24, 19.05.-15.06.). I Nidelva ble mesteparten (58 %) av villaksen registrert i elva merket i ukene 25-28 i 2014. Innvandringsmønsteret for laks registrert i Nidelva i 2014 stemmer godt med innvandrings-mønsteret i 2013 da all villaksen som ble registrert i Nidelva ble merket relativt sent i sesongen (ukene 26-32, 24.06.-11.08.). Verdalselva hadde også en topp av registreringer av villaks merket tidlig begge årene, (38 % i uke 21 i 2014 og 75 % i uke 23 i 2013). I 2014 var det også en senere topp i uke 27 da 31 % av villaksen registrert i Verdalselva i 2014 ble merket I Stjørdalselva ble 80 % av villaksen som ble registrert i elva i 2014 merket i uke 27-30 (30.06-27.07.), mens mesteparten av laksen som vandret opp i elva i 2013 ble merket tidligere (71 % i uke 22-27, 27.05-07.07.). Gaula, Nidelva, og Verdalselva hadde dermed relativt like innvandringsmønstre i 2013 og 2014, mens for Orkla og Stjørdalselva ble laksen som ble registrert i de to elvene i 2014 et senere merketidspunkt i 2014 enn i 2013. Nidelva var den eneste elva som hadde et relativt sent innvandringsmønster begge årene. Det må anmerkes at merketidspunkt i Stjørdalselva i 2014 kun var kjent for fem (av seks villaks registrert i elva). I 2013 ble laksens vandringsmønster i Gaula og Orkla undersøkt. Villaksen brukte i gjennom-snitt kortere tid på den 25 km lange strekningen fra første registrering i Gaula til hølen under Gaulfossen (121,9 timer), enn den stod under Gaulfossen før den gikk videre opp fossen (232 timer). Dette tyder på at Gaulfossen forsinker laksens vandring, men en betydelig andel av villaksen (76 %) gikk videre opp fossen. Trolig står laksen en stund under fossen for å avvente optimal vannføring og vanntemperatur til å ta seg opp. Det var kun tre oppdrettslaks som vand-ret opp i Gaula i 2013, samtlige av disse tre forserte fossen. I Orkla ble 18 % av villaksen og 71 % av oppdrettslaksen som ble registrert på nederste logger i Orkla også registrert ved Bjørsetdammen (et potensielt vandringshinder ca. 37,5 km fra mun-ningen). Seks av de syv villaksene (86 %) og tre av de fem oppdrettslaksene (60 %) som gikk opp til Bjørsetdammen vandret opp og forbi dammen. Oppdrettslaksen i Orkla brukte gjennom-snittlig lengre tid (1282 timer) enn villaksen (353 timer) på å vandre fra første loggestasjon og opp til Bjørsetdammen. Andelene gjenfanget radiomerket villaks var lavere i 2014 enn i 2013 og 2012. I 2014 ble 7 % av den radiomerkede villaksen gjenfanget i elvene, mens 2 % ble gjenfanget i sjøfisket. I 2013 og 2012 ble henholdsvis 20 % og 18 % av den radiomerkede villaks gjenfanget i sportsfisket og 8 % og 21 % i sjøfisket. I 2014 ble ingen radiomerkede oppdrettslaks gjenfanget i sportfisket i elvene i Trondheimsfjor-den, mens 8 % ble gjenfanget i sjøen. I 2013 ble henholdsvis 2 % og 7 % av den radiomerkede rømte oppdrettslaksen gjenfanget i elvene og i sjøen, mens i 2012 ble henholdsvis 15 % og 9 % av den radiomerkede oppdrettslaksen gjenfanget i elvene og sjøen. Sammenlignet med 2013 og 2012 ble en svært lav andel av den radiomerkede villaksen regi-strert i Orkla, Gaula, Nidelva, Stjørdalselva og Verdalselva rapportert gjenfanget i 2014, hen-holdsvis 5 %, 18 %, 8 %, 17 % og 8 %. I 2013 ble 39 %, 26 %, 33 %, 24 % og 13 % av den radiomerkede villaksen registrert i henholdsvis Orkla, Gaula, Nidelva, Stjørdalselva og Ver-dalselva rapportert gjenfanget. I 2012 ble 38 % og 28 % av den radiomerkede villaksen som ble registrert i henholdsvis Orkla og Gaula gjenfanget. Ingen radiomerkede rømte oppdrettslaks ble gjenfanget i sportsfisket i 2014, mens en opp-drettslaks ble gjenfanget i Nidelva i 2013 (av de to som ble registrert i Nidelva). I 2012 ble to oppdrettslaks gjenfanget i Orkla (av de to som ble registrert i Orkla), og to ble gjenfanget i Gaula (av de fem som var registrert i Gaula). De lave gjenfangstratene i elvene i 2014 sammenlignet med de tidligere årene tyder på at beskatningen i elvene var lav i 2014. Det ble innført fangstbegrensninger i alle elvene i sportsfiskesesongen i 2014, blant annet fredning av hunnlaks. Slike fangstbegrensninger vil gi økt gjenutsetting av fisk og redusere fiskeinnsatsen i elvene, hvilket kan være en av årsa-kene til de lave gjenfangstratene i 2014. I 2014 og 2013 ble fangst per uke i kilenotfangstene ved YAMO sammenlignet med fangst per uke i Gaula (nedstrøms Gaulfossen) og Orkla (nedstrøms Bjørsetdammen). For smålaks var det en signifikant positiv sammenheng med to ukers forsinkelse fra kilenot til Gaula i 2013 og 2014 og i Orkla i 2014, men det var ingen sammenheng mellom fangst per uke av smålaks i kilenøtene og i Orkla i 2013. For mellomlaks og storlaks var det en signifikant positiv sammen-heng mellom fangst per uke i kilenøtene og fangst i Gaula i samme uke i 2013, men det var ingen sammenheng mellom fangst i kilenøtene og fangst i Gaula for mellomlaks og storlaks i 2014. I Orkla var det også en positiv sammenheng mellom fangst i kilenøtene og fangst i elva for mellomlaks og storlaks i 2013, men med en ukes forsinkelse fra kilenøtene til elva. Som for Gaula var det ingen sammenhenger mellom fangst per uke av mellomlaks og storlaks i kilenø-tene og fangst per uke i Orkla i 2014. Resultatene tyder på at fangst i kilenøtene kan forutsi fangst i Orkla og Gaula med en til to ukers forsinkelse, men det er mange faktorer som kan påvirke denne sammenhengen. Mangelen på sammenheng mellom fangst i sjø og fangst i elv i 2014 kan være på grunn av de relative lave fangstene av disse størrelsesgruppene i 2014 i forhold til 2013, samt at den varme tørre sommeren i 2014 kan ha gitt dårlige fiskeforhold og at fangstene i sportsfisket ikke gjenspeiler tilgangen på nygått laks. Overvåkningen med kilenot i Trondheimsfjorden har vært et samarbeid mellom forvaltning, oppdrettsnæring, rettighetshavere og forskningsmiljøer. Den løpende overvåkinga fra overvå-kingsstasjonen vil blant annet kunne varsle om høye andeler rømt oppdrettslaks i fjorden. Fort-løpende fangstrapporter vil også kunne varsle om lavt innsig av villaks og mulig behov for forvaltningsmessige tiltak. Hjemmesiden hvor fangstene blir løpende rapportert har blitt hyppig brukt av fiskere, media og andre interesserte. Basert på stasjonens viktighet for miljøforvaltning, fiskeriforvaltning, oppdrettsnæring, rettig-hetshavere i sjø og elver anbefaler NINA at driften av overvåkingsstasjonen videreføres på permanent basis.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Soft drugs for dermatological applications: recent trends

Øyvind Solem, Marius Berg, Bjørn Ove Johnsen, Jan Gunnar Jensås, Trygve Hesthagen, Gunnbjørn Bremset, Gunnel Østborg & Laila Saksgård. 2011. Forekomst av langtidsverter i periferien av Gyrodactylus salaris smittede vassdrag i Driva- og Rauma-regionen. – NINA Rapport 704. 19 s. Feltundersøkelsene i forbindelse med prosjekt ”Forekomst av langtidsverter i periferien av Gyrodactylus salaris smittede vassdrag i Driva- og Raumaregionen” ble gjennomført i perioden 13.-16. september 2010. I Breitela og Kløftetjern som ligger i nedbørsfeltet til Usma, tilhørende Drivaregionen, ble det fanget kun fire brunaurer (Salmo trutta). Alle disse ble fanget i Kløftetjern (nedre vatn). 10 stk multigarn ga ingen fangst i Breitela (øvre vatn). Det er derfor svært lite sannsynlig at det fortsatt finnes regnbueaure (Oncorhynchus mykiss) der. I Gammelsætertjønna i Grøvudalen, hvor det i 2001 ble fanget én lakseunge, ble det kun fanget brunaure (148 stk). Trolig er den antatte laksen bestemt til feil art, eventuelt kan den stamme fra en ulovlig utsetting. Ingen fangst under prøvefiske i 2010 indikerer at det i dag ikke finnes laks der. I Setervatna, som ligger ovenfor tunnel mellom Innfjord og Åndalsnes, ble det kun fanget brunaure i det øverste vatnet. Det nederste vatnet ga fangst på tre regnbueaurer og en del brunaure. Veksten hos disse regnbueaurene var meget god. El-fiske i Sjølåa og bekkene mellom vatna ga ingen fangst av regnbueaure. Siden det tidligere er blitt registrert en del regnbueaure i bekkene og i utløpselva Sjølåa, er trolig bestanden i dag liten. Til tross for lav fangst, er bestanden av regnbueaure i Setervatna fortsatt levedyktig og selvrekrutterende 36 år etter utsettingen i 1974. En av regnbueaurene hadde tydelig gytedrakt, og skjellanalyser viser at den hadde gytt våren 2010. Alle regnbueaurene ble fanget utenfor en av innløpsbekkene fra øvre Setervatn. I innløpsoset ble det observert en stor lys flekk med fint gytesubstrat. Innløpsbekken(e) fra øvre vatn var forøvrig lite egnet som gyte – og oppvekstområder da de har et svært grovt substrat, i tillegg til kraftig begroing av alger og mose. Dette var også tilfelle for de andre korte innløpsbekkene til det øvre vatnet. Da disse ikke ble el–fisket kan det ikke med sikkerhet fastslås at rekruttering av regnbueaure ikke skjer, til tross for at det ikke bli fanget regnbueaure med garn her. Det virket videre som det rant en god del mer vann ut av vatna enn det som synlig rant inn. Trolig er det en del oppkommer i vatna som kan fungere som gytehabitat for fisk. Lyse flekker med fint gytesubstrat utenfor de små innløpsbekkene i øvre Setervatn forsterker denne obser-vasjonen. Det ble ikke funnet Gyrodactylus salaris på de tre regnbueaurene som ble fanget. Men dette utelukker ikke at det finnes infisert regnbueaure der. NØKKELORD : Møre og Romsdal, Rauma- og Sunndal kommune, regnbueaure (Oncorhynchus mykiss), kartlegging, Gyrodactylus salaris, prøvefiske, forekomst, rekruttering, levedyktige bestander, el-fisk

Overvåkning av rømt oppdrettslaks i elv og sjø etter rømming fra havmerd i Frohavet høsten 2018

Aronsen, T., Järnegren, Berntsen, H.H., Florø-Larsen, B., Holthe, E. Ulvan, E.M., Bremset, G., Sollien, V.P., Østborg, G.M., Lamberg, A., Næsje, T.F. 2019. Overvåkning av rømt oppdrettslaks i elv og sjø etter rømming fra havmerd i Frohavet høsten 2018. NINA Rapport 1700. Norsk institutt for naturforskning. I etterkant av en rømmingshendelse ved Ocean Farming AS sin lokalitet Håbranden i Frohavet i Trøndelag 3. september 2018, påla Fiskeridirektoratet overvåkning i Orkla, Gaula, Nidelva i Trondheim, Stjørdalselva, Verdalsvassdraget, Steinkjervassdraget, Skauga, Stordalselva i Åfjord, Nordelva i Bjugn, Teksdalselva, Steinsdalselva i Osen, Namsen og Årgårdvassdraget. I tillegg til undersøkelsene i elvene med pålagt overvåkning, ble det igangsatt overvåkning av rømt oppdrettslaks i sjøen i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Åfjorden og Vikna samt i andre aktuelle elver i Trøndelag og omegn. Det er beregnet at 15 887 oppdrettslaks rømte fra Håbranden og fisken hadde en gjennomsnittsvekt på 4100 g ved rømmingstidspunktet. I november 2018 ble det tatt prøver av et referansemateriale fra Håbranden-lokaliteten. Dette materialet ble benyttet for å ha et sammenligningsgrunnlag med oppdrettslaks som ble fanget i elv og sjø, og ga samtidig informasjon om grad av kjønnsmodning hos oppdrettslaks som var rømt fra anlegget. Det ble fanget totalt 27 oppdrettslaks i overvåkningsfisket i sjøen etter rømmingen høsten 2018. I Trondheimsfjorden ble det fanget 12 oppdrettslaks (ti ved Mølnbukt og to ved Byneset). I Åfjorden ble det fanget to oppdrettslaks. I Namsfjorden ble det fanget ni oppdrettslaks (tre ved Lokka-ren og seks ved Otterøya/Statland). Ved kysten ved Vikna (Kvaløya) ble det fanget fire oppdrettslaks. Gjennomsnittslengden på oppdrettslaksen fanget i sjøen var 637 mm (SD = 114 mm), variasjonsbredden var 380 til 930 mm. Gjennomsnittsvekten var 3082 g (SD = 1832 g) og variasjonsbredden var 500 til 10340 g. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 1,09 (SD = 0,13), variasjonsbredden var 0,84 til 1,39. Det var 44 % hanner og 41 % hunner blant de 27 oppdrettslaksene fanget i sjøfisket høsten 2018. For 15 % av oppdrettslaksene kunne ikke kjønn bestemmes. Basert på gonadeutvikling var 85 % av oppdrettslaksen gjeldfisk. To hanner (7 % av oppdrettslaksen) var kjønnsmodne basert på gonadeutvikling og sekundære kjønnskarakterer. Blant de 27 oppdrettslaksene ble 20 bestemt til å være nyrømt oppdrettslaks basert på at det ikke var vintersoner i vekstmønsteret i skjellene etter rømmingstidspunktet. Kun ett individ hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming mens for de resterende seks kunne ikke sjøalder bestemmes. Andelen nyrømt oppdrettslaks var da 74 % for oppdrettslaks fanget i sjøen. Det ble høsten 2018 fanget eller observert totalt 81 oppdrettslaks i 39 overvåkede vassdrag som det ble vurdert kunne tiltrekke seg rømt oppdrettslaks fra Håbranden. Kun fire elver hadde fem oppdrettslaks eller flere i fangstene/observasjonene om høsten. Elvene var Steinsdalselva i Osen (37 oppdrettslaks), Salvassdraget (Moelva) (14 oppdrettslaks), Orkla (7 oppdrettslaks) og Eira (seks oppdrettslaks). Hele 46 % av oppdrettslaksen fanget eller observert i de undersøkte elvene i 2018 ble fanget i Steinsdalselva i Osen. Imidlertid kan antall observerte oppdrettslaks påvirkes av innsatsen og metodene brukt i overvåkningen. Gjennomsnittlig antall oppdrettslaks fanget eller observert i de undersøkte elvene var 2,3 rømte oppdrettslaks per elv. NINA utførte skjellanalyse på 62 av de rømte oppdrettslaksene fra elvene, 44 (71 %) av disse hadde rømt inneværende år. For de resterende 18 oppdrettslaksene kunne ikke sjøalderen bestemmes med sikkerhet. Gjennomsnittslengden for den rømte oppdrettslaksen fanget i elvene høsten 2018 var 694 mm (SD =148 mm), variasjonsbredden var 430 til 1020 mm. Vekt var oppgitt på 43 av opp-drettslaksene og gjennomsnittsvekten var 3517 g (SD = 2356 g) og variasjonsbredden var 750 til 10000 g. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 0,96 (SD= 0,17=, variasjonsbredden var 0,62 til 1,36. Det vil være for stor usikkerhet knyttet til dataene vedrørende kjønn og kjønnsmodning innsendt av fiskere, og dette blir derfor ikke beskrevet i denne rapporten. Lengde, vekt, kjønn og gonadeutvikling (modningsstadium) ble registrert på 100 oppdrettslaks fra Håbranden. Disse ble slaktet, veid, lengdemålt og tatt skjellprøver av 23. november 2018. Gjennomsnittslengden var 754 mm (SD = 43 mm), variasjonsbredden var 580 til 850 mm og 99 av oppdrettslaksene hadde lengder i størrelsesintervallet 650 ̶ 850 mm. Blant nyrømt oppdrettslaks fanget i sjø og elv var 54 % (34 av 63) innenfor dette størrelsesintervallet. Om vi inkluderer oppdrettslaks der antall vintre i sjøen ikke kunne vurderes blir andelen 41 % (36 av 87). Disse oppdrettslaksene kan teoretisk ha stammet fra rømmingen fra Håbranden basert på størrelse. Gjennomsnittsvekten til fisk fra Håbranden var 4851 g (SD = 931 g), variasjonsbredden var 2037 til 7479 g, og gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 1,12 (SD =0,10), variasjonsbredden var 0,83 til 1,34. Blant de 100 oppdrettslaksene fra Håbranden var 54 % hunner og 42 % var hanner. For 4 % av laksen kunne ikke kjønn bestemmes (liten grad av gonadeutvikling). Tre hanner (3 % av laksen) var kjønnsmodne både basert på gonadeutvikling og sekundære kjønnskarakterer (mørkere farge, krok på underkjeven). Det var ingen kjønnsmodne hunner blant de 100 fiskene som ble undersøkt. Vekstmønsteret i skjellene fra Håbranden viste noe variasjon mellom individer, men 81 av oppdrettslaksene kunne grupperes i én av to hovedgrupper av individer med lignende vekstmønster. De tre gytemodne hannene hadde lignende skjellmønster med slitasjemerker og tette ringer (lite vekst) i den siste tiden før slakting, mens 14 individer hadde avvikende vekstmønster i forhold til de to hovedgruppene. En sammenligning av vekstmønsteret i skjellene mellom referansematerialet fra Håbranden og den gjenfangede oppdrettslaksen i sjø og elv ble gjort for de 83 nyrømte oppdrettslaksene. Ingen av de 83 nyrømte oppdrettslaksene hadde et skjellmønster som var likt nok de to hovedgruppene av vekstmønster fra Håbranden til at det kan konkluderes at disse med høy sannsynlighet kunne stamme fra rømmingen. For 50 av de 83 gjenfangede oppdrettslaksene var vekstmønsteret i skjellene så ulikt referansematerialet fra Håbranden at det ansees som svært usannsynlig at de stammet fra rømmingen. For 33 individer var det deler av vekstmønsteret som kunne ligne på enkeltfisk fra de 14 individene med varierende vekstmønster eller de tre gytemodne hannene, men siden kun deler av vekstmønsteret er likt samt at kun 14 % hadde et avvikende vekstmønster, er det lite sannsynlig at disse stammer fra rømmingen fra Håbranden. Sammenligningen av vekstmønster i skjellene gjøres basert på kvalifiserte, men subjektive, vurderinger. Genetisk sporing av den gjenfangede oppdrettslaksen opp mot referansematerialet fra Håbranden vil kunne være verdifullt for å verifisere bruk av skjellmønster for å sammenligne nyrømt oppdrettslaks opp mot referansemateriale fra aktuell merd. Basert på overvåkningen i sjø og elver høsten 2018, er det lite som indikerer at mange av de rømte oppdrettslaksene fra Håbranden vandret inn i fjordene og opp i nærliggende elver høsten 2018. Denne konklusjonen er basert på at få elver hadde flere enn fem oppdrettslaks i observasjoner eller fangster av rømt oppdrettslaks. Videre indikerer analysen av vekstmønsteret til fanget oppdrettslaks at det er mange ulike kilder til den gjenfangede rømte oppdrettslaksen fanget i sjøen og elvene

Overvåkning av rømt oppdrettslaks i elv og sjø etter rømming fra havmerd i Frohavet høsten 2018

Aronsen, T., Järnegren, Berntsen, H.H., Florø-Larsen, B., Holthe, E. Ulvan, E.M., Bremset, G., Sollien, V.P., Østborg, G.M., Lamberg, A., Næsje, T.F. 2019. Overvåkning av rømt oppdrettslaks i elv og sjø etter rømming fra havmerd i Frohavet høsten 2018. NINA Rapport 1700. Norsk institutt for naturforskning. I etterkant av en rømmingshendelse ved Ocean Farming AS sin lokalitet Håbranden i Frohavet i Trøndelag 3. september 2018, påla Fiskeridirektoratet overvåkning i Orkla, Gaula, Nidelva i Trondheim, Stjørdalselva, Verdalsvassdraget, Steinkjervassdraget, Skauga, Stordalselva i Åfjord, Nordelva i Bjugn, Teksdalselva, Steinsdalselva i Osen, Namsen og Årgårdvassdraget. I tillegg til undersøkelsene i elvene med pålagt overvåkning, ble det igangsatt overvåkning av rømt oppdrettslaks i sjøen i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Åfjorden og Vikna samt i andre aktuelle elver i Trøndelag og omegn. Det er beregnet at 15 887 oppdrettslaks rømte fra Håbranden og fisken hadde en gjennomsnittsvekt på 4100 g ved rømmingstidspunktet. I november 2018 ble det tatt prøver av et referansemateriale fra Håbranden-lokaliteten. Dette materialet ble benyttet for å ha et sammenligningsgrunnlag med oppdrettslaks som ble fanget i elv og sjø, og ga samtidig informasjon om grad av kjønnsmodning hos oppdrettslaks som var rømt fra anlegget. Det ble fanget totalt 27 oppdrettslaks i overvåkningsfisket i sjøen etter rømmingen høsten 2018. I Trondheimsfjorden ble det fanget 12 oppdrettslaks (ti ved Mølnbukt og to ved Byneset). I Åfjorden ble det fanget to oppdrettslaks. I Namsfjorden ble det fanget ni oppdrettslaks (tre ved Lokka-ren og seks ved Otterøya/Statland). Ved kysten ved Vikna (Kvaløya) ble det fanget fire oppdrettslaks. Gjennomsnittslengden på oppdrettslaksen fanget i sjøen var 637 mm (SD = 114 mm), variasjonsbredden var 380 til 930 mm. Gjennomsnittsvekten var 3082 g (SD = 1832 g) og variasjonsbredden var 500 til 10340 g. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 1,09 (SD = 0,13), variasjonsbredden var 0,84 til 1,39. Det var 44 % hanner og 41 % hunner blant de 27 oppdrettslaksene fanget i sjøfisket høsten 2018. For 15 % av oppdrettslaksene kunne ikke kjønn bestemmes. Basert på gonadeutvikling var 85 % av oppdrettslaksen gjeldfisk. To hanner (7 % av oppdrettslaksen) var kjønnsmodne basert på gonadeutvikling og sekundære kjønnskarakterer. Blant de 27 oppdrettslaksene ble 20 bestemt til å være nyrømt oppdrettslaks basert på at det ikke var vintersoner i vekstmønsteret i skjellene etter rømmingstidspunktet. Kun ett individ hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming mens for de resterende seks kunne ikke sjøalder bestemmes. Andelen nyrømt oppdrettslaks var da 74 % for oppdrettslaks fanget i sjøen. Det ble høsten 2018 fanget eller observert totalt 81 oppdrettslaks i 39 overvåkede vassdrag som det ble vurdert kunne tiltrekke seg rømt oppdrettslaks fra Håbranden. Kun fire elver hadde fem oppdrettslaks eller flere i fangstene/observasjonene om høsten. Elvene var Steinsdalselva i Osen (37 oppdrettslaks), Salvassdraget (Moelva) (14 oppdrettslaks), Orkla (7 oppdrettslaks) og Eira (seks oppdrettslaks). Hele 46 % av oppdrettslaksen fanget eller observert i de undersøkte elvene i 2018 ble fanget i Steinsdalselva i Osen. Imidlertid kan antall observerte oppdrettslaks påvirkes av innsatsen og metodene brukt i overvåkningen. Gjennomsnittlig antall oppdrettslaks fanget eller observert i de undersøkte elvene var 2,3 rømte oppdrettslaks per elv. NINA utførte skjellanalyse på 62 av de rømte oppdrettslaksene fra elvene, 44 (71 %) av disse hadde rømt inneværende år. For de resterende 18 oppdrettslaksene kunne ikke sjøalderen bestemmes med sikkerhet. Gjennomsnittslengden for den rømte oppdrettslaksen fanget i elvene høsten 2018 var 694 mm (SD =148 mm), variasjonsbredden var 430 til 1020 mm. Vekt var oppgitt på 43 av opp-drettslaksene og gjennomsnittsvekten var 3517 g (SD = 2356 g) og variasjonsbredden var 750 til 10000 g. Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 0,96 (SD= 0,17=, variasjonsbredden var 0,62 til 1,36. Det vil være for stor usikkerhet knyttet til dataene vedrørende kjønn og kjønnsmodning innsendt av fiskere, og dette blir derfor ikke beskrevet i denne rapporten. Lengde, vekt, kjønn og gonadeutvikling (modningsstadium) ble registrert på 100 oppdrettslaks fra Håbranden. Disse ble slaktet, veid, lengdemålt og tatt skjellprøver av 23. november 2018. Gjennomsnittslengden var 754 mm (SD = 43 mm), variasjonsbredden var 580 til 850 mm og 99 av oppdrettslaksene hadde lengder i størrelsesintervallet 650 ̶ 850 mm. Blant nyrømt oppdrettslaks fanget i sjø og elv var 54 % (34 av 63) innenfor dette størrelsesintervallet. Om vi inkluderer oppdrettslaks der antall vintre i sjøen ikke kunne vurderes blir andelen 41 % (36 av 87). Disse oppdrettslaksene kan teoretisk ha stammet fra rømmingen fra Håbranden basert på størrelse. Gjennomsnittsvekten til fisk fra Håbranden var 4851 g (SD = 931 g), variasjonsbredden var 2037 til 7479 g, og gjennomsnittlig kondisjonsfaktor var 1,12 (SD =0,10), variasjonsbredden var 0,83 til 1,34. Blant de 100 oppdrettslaksene fra Håbranden var 54 % hunner og 42 % var hanner. For 4 % av laksen kunne ikke kjønn bestemmes (liten grad av gonadeutvikling). Tre hanner (3 % av laksen) var kjønnsmodne både basert på gonadeutvikling og sekundære kjønnskarakterer (mørkere farge, krok på underkjeven). Det var ingen kjønnsmodne hunner blant de 100 fiskene som ble undersøkt. Vekstmønsteret i skjellene fra Håbranden viste noe variasjon mellom individer, men 81 av oppdrettslaksene kunne grupperes i én av to hovedgrupper av individer med lignende vekstmønster. De tre gytemodne hannene hadde lignende skjellmønster med slitasjemerker og tette ringer (lite vekst) i den siste tiden før slakting, mens 14 individer hadde avvikende vekstmønster i forhold til de to hovedgruppene. En sammenligning av vekstmønsteret i skjellene mellom referansematerialet fra Håbranden og den gjenfangede oppdrettslaksen i sjø og elv ble gjort for de 83 nyrømte oppdrettslaksene. Ingen av de 83 nyrømte oppdrettslaksene hadde et skjellmønster som var likt nok de to hovedgruppene av vekstmønster fra Håbranden til at det kan konkluderes at disse med høy sannsynlighet kunne stamme fra rømmingen. For 50 av de 83 gjenfangede oppdrettslaksene var vekstmønsteret i skjellene så ulikt referansematerialet fra Håbranden at det ansees som svært usannsynlig at de stammet fra rømmingen. For 33 individer var det deler av vekstmønsteret som kunne ligne på enkeltfisk fra de 14 individene med varierende vekstmønster eller de tre gytemodne hannene, men siden kun deler av vekstmønsteret er likt samt at kun 14 % hadde et avvikende vekstmønster, er det lite sannsynlig at disse stammer fra rømmingen fra Håbranden. Sammenligningen av vekstmønster i skjellene gjøres basert på kvalifiserte, men subjektive, vurderinger. Genetisk sporing av den gjenfangede oppdrettslaksen opp mot referansematerialet fra Håbranden vil kunne være verdifullt for å verifisere bruk av skjellmønster for å sammenligne nyrømt oppdrettslaks opp mot referansemateriale fra aktuell merd. Basert på overvåkningen i sjø og elver høsten 2018, er det lite som indikerer at mange av de rømte oppdrettslaksene fra Håbranden vandret inn i fjordene og opp i nærliggende elver høsten 2018. Denne konklusjonen er basert på at få elver hadde flere enn fem oppdrettslaks i observasjoner eller fangster av rømt oppdrettslaks. Videre indikerer analysen av vekstmønsteret til fanget oppdrettslaks at det er mange ulike kilder til den gjenfangede rømte oppdrettslaksen fanget i sjøen og elvene

Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022

Bremset, G., Holthe, E., Ambjørndalen, V., Hagen, I.J., Havn, T.B., Jensås, J.G., Johansen, K.N., Karlsson, S., Saksgård, R., Sæter, A.O. & Østborg, G.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2022. NINA Rapport 2262. Norsk institutt for naturforskning. I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av denne perioden. For undersøkelsesperioden 2022-2026 har utredningsprogrammet følgende hovedelementer: 1) Ungfiskundersøkelser i Eira og Aura, 2) Gytefiskundersøkelser i Eira og Aura, 3) Gytegropregistreringer i Eira og Aura, 4) Analyser av voksen laks og sjøaure, 5) Kartlegging av elvemusling i Eira og Aura, 6) Vurdering av behov for smoltundersøkelser i Eira, 7) Utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget, og 8) Evaluering av tilslag på utsettinger i Eira og Aura. I 2022 ble det avlivet 219 lakser og 259 sjøaurer under sportsfisket i Auravassdraget. I tillegg ble 256 lakser og 172 sjøaurer gjenutsatt. Samlet laksefangst var noe lavere enn i 2021, samt noe lavere enn gjennomsnittsnivået for perioden 2001-2022. En generell trend etter årtusenskiftet er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned, mens laksefangstene har variert rundt et gjennomsnittsnivå på om lag to tonn. Laksfangstene i 2022 fordelte seg i 31 % smålaks, 54 % mellomlaks og 15 % storlaks. I Eikesdalsvatnet ble det rapportert fanget 53 lakser og 241 sjøaurer, og laksefangsten fordelte seg i 89 % smålaks, 9 % mellomlaks og 2 % storlaks. Antallsmessig utgjorde fangstutbyttet i Eikesdalsvatnet 56 % av samlet sjøaurefangst i vassdraget. Av 114 skjellprøver fra laks fanget i Eira var det 105 som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i 61 naturlig produserte individer (58 %), 43 utsatte individer (41 %) samt én rømt oppdrettslaks (1 %). Innslaget av utsatt laks har variert betydelig etter at det i 1987 ble startet opp med årlige skjellanalyser. I de første årene var det et relativt lite innslag av utsatt fisk, før innslaget gradvis økte utover 2000-tallet. Etter at det skjedde en omlegging til rettet fiske mot utsatt fisk, har det blitt nødvendig å benytte genetiske analyser som hovedmetode for å spore utsatt fisk. Omfanget av skjellanalyser har derfor blitt kraftig redusert sammenlignet med tidligere perioder. Én annen endring er at det i senere år har blitt inkludert prøver fra laks fanget utenom ordinær fiskesesong. Under drivtelling i Eira høsten 2022 ble det registrert 394 gytelakser og 519 antatt voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser lå noe over gjennomsnittet for det som er registrert siden 2007, men en del lavere enn i perioden 2019-2021. Mesteparten av gytelaksene ble registrert i området nedstrøms skolebrua, mens mesteparten av sjøaurene ble registrert på strekningen nedstrøms Eikesdalsvatnet. Gytelaksene fordelte seg i 29 % smålaks, 53 % mellomlaks, og 18 % storlaks. Under drivtelling i Aura ble det observert to gytelakser og 236 sjøaurer på to undersøkte strekninger oppstrøms og nedstrøms Litlevatnet. Mengden sjøaure er det nest høyeste som er registrert siden gytefisktellingene startet høsten 2008, mens det lave antallet gytelaks er på linje med de fleste år i undersøkelsesperioden. De senere års registreringer kan tyde på at det har vært en positiv bestandsutvikling hos sjøaure i Aura i perioden 2019-2022 I perioden 2007-2022 har gytebestandsmålet i Eira trolig blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2022. I de seks resterende årene har gytebestandsmålet trolig ikke blitt oppnådd. En hovedgrunn til manglende oppnåelse av gytebestandsmål er en uforholdsmessig høy beskatning under elvefiske. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et bærekraftig nivå (< 50 %) i hele perioden, ville gytebestandsmålet i Eira trolig vært oppnådd i nesten alle årene i undersøkelsesperioden. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Ut fra en samlet vurdering anbefales det derfor å videreføre tiltak for å begrense uttaket av laks under elvefiske i Eira, slik at gytebestandsmålet kan oppnås årlig, samt at rekrutteringen i mindre grad blir avhengig av omfattende kultiveringsvirksomhet. Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner mellom undersøkelsesperioder, samt årlige variasjoner innenfor undersøkelsesperioder. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme lave nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2022 har det vært registrert midlere tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens midlere tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2). Fysiske tiltak ved Kirkehølen og Maltsteinen i 2013 har gitt økt skjulkapasitet for større laksunger. Fra et førnivå på tre-fire egnete hulrom per arealenhet i tiltaksområdene, økte det til om lag 20 hulrom etter gjennomføring av tiltakene. I begge tiltaksområdene var det en betydelig nedgang i skjulkapasitet. I tiltaksområdet ved Kirkehølen skjedde nedgangen fram til 2015, da skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent halvparten av nivået like etter tiltak. I tiltaksområdet ved Maltsteinen skjedde nedgangen fram til 2016, før skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent en tredjedel av nivået like etter tiltak. Til tross for nedgang i antall hulrom etter gjennomførte habitattiltak, er skjulkapasiteten fortsatt høyere enn på de fleste andre undersøkte områder i Eira. Etter planen skal det gjennomføres kartlegging av tilløpsbekker i løpet av 2023, noe som vil gi et bedre grunnlag for å vurdere aktuelle habitattiltak