Ambisjoner og muligheter: Effekten av ungdomspolitisk bakgrunn på norske stortingspolitikeres karrierevalg

Abstract

Tidligere ungdomspolitikere er ikke som andre politikere. De har både høyere politiske ambisjoner og bedre karrieremuligheter. Det er et funn som kanskje ikke kommer overraskende på mange. Denne masteroppgaven dokumenterer det likevel for første gang kvantitativt. Stortingsrepresentanter med bakgrunn fra et ungdomsparti søker oftere gjenvalg, har lengre karrierer på Stortinget og større sjanser for å bli utnevnt til regjering. Det har klare implikasjoner for vår forståelse av det politiske systemet og rekruttering av stortingskandidater og regjeringsmedlemmer. Norske politikeres ungdomspolitiske bakgrunn representerer et hittil uutforsket ledd i deres profesjonalisering. Denne studien er derfor først og fremst et bidrag til den norske litteraturen på Stortingets sosiale og politiske sammensetning. Jeg baserer meg likevel på Schlesingers (1966;1994) ambisjonsteori for å modellere stortingspolitikernes ambisjoner og muligheter. Oppgaven tar for seg samtlige av de atten stortingsperiodene fra 1945 til 2013. Det dokumenteres at effektene av nasjonal og lokal ungdomspolitisk bakgrunn har endret seg over tid. Fra 1980-tallet og utover har effekten for tidligere nasjonale ungdomspolitikere på deres karrierelengde og eventuelle regjeringsmedlemskap styrket seg betraktelig. Effekten for personer som kun har lokal ungdomspolitisk bakgrunn har derimot blitt klart svekket på alle tre områder. Denne utviklingen knyttes til Manins (1997) tese om overgangen fra et partidemokrati til et "tilskuerdemokrati". I takt med fremveksten av massemedia har behovet for politikere med talegaver og evnen til å håndtere media blitt stadig viktigere. Tidligere nasjonale ungdomspolitikere tilbyr disse ferdighetene. I nyere tid øker sentralstyrebakgrunn fra et ungdomsparti sannsynligheten for at en politiker søker gjenvalg med 7 prosentpoeng, forventet karrierelengde med én stortingsperiode og sannsynligheten for regjeringsmedlemskap med 34 prosentpoeng. Avslutningsvis tar oppgaven videre for seg de ulike statistiske modellenes validitet ved å teste deres prediksjonskraft. Modellene for karrierevalg og karrierelengde predikerer dårlig, mens modellen for regjeringsmedlemskap predikerer overraskende bra. I prosent predikerer de tre analysene riktig i henholdsvis 59, 49 og 73 prosent av tilfellene