Fiskebiologiske undersøkingar i Toåa. Ungfiskundersøkingar og gytefiskregistreringar i 2014

Som ei oppfølging av tidlegare undersøkingar i perioden 2009-2011, vart det i 2014 gjennomført ungfiskundersøkingar og gytefiskteljingar i hovudstrengen av Toåa. I slutten av august 2014 vart det gjennomført elektrisk fiske på 14 stasjonar fordelt over mesteparten av lakseførande strek-ning mellom Storfossen og flopåverka område ved Halsbrua. Det vart fanga til saman 355 laks-ungar, 243 aureungar, fire skrubber og ein ål, og det vart funne fire aldersgrupper av laks og fire aldersgrupper av aure. Ungfiskbestanden av laks var dominert av årsyngel og eittåringar, med mindre innslag av toåringar og minimalt innslag av treåringar. Ungfiskbestanden av aure var dominert av årsyngel med minkande innslag av eittåringar og eldre ungfisk. Årsyngel av aure vart funne på alle dei undersøkte stasjonane, mens årsyngel av laks vart funne på tolv av stasjonane. Størst tettleik av laksyngel vart funne på dei sju øvste stasjonane der tettleiken varierte mellom 11 og 27 yngel per 100 m2. Tettleiken av aureyngel varierte langt meir, og det var ingen klåre skilnader mellom øvre og nedre del av undersøkingsområdet. Lakseparr vart fanga på alle undersøkte stasjonar i motsetnad til aureparr som ikkje vart fanga på to av stasjonane. Middels tettleik av lakseparr var vesentleg høgare enn tettleiken av aureparr (respektive 29,6 og 7,3 individ per 100 m2). Generelt sett var det vesentlige høgare tettleik av lakseparr i nedre enn i øvre del av undersøkingsområdet. Under gytefiskteljinga i november 2015 vart det registrert til saman 73 laksar og åtte sjøaurar i hovudstrengen av Toåa. Dette tilseier ein estimert minimumstettleik på 10,4 laks og 1,1 sjøaure per kilometer elvestrekning. I likskap med haustane 2009 og 2010 var det observert spesielt mykje gytelaks i området ved Ramsøya. Lågast førekomst av gytelaks vart registrert på strek-ninga mellom Laksesteinen og Skulebrua. På grunn av vanskelege felttilhøve vart gytefisktel-jinga gjennomført ein del seinare enn i tidlegare år. Dei få observasjonane av sjøaure skuldast mest truleg at gytefiskteljinga vart gjennomført etter at mesteparten av sjøaure hadde gytt og vandra ut av vassdraget. Talet på registrerte gytelaks er truleg også lågare enn det verkelege nivået, sidan det var relativt dårlege observasjonstilhøve i nedre del av undersøkingsområdet. Ut frå jamn fordeling i vassdraget, relativt høge tettleiker av ungfisk og registrering av alle aktuelle aldersgrupper av laks og aure, synest det å ha vore ein brukbar rekruttering hos begge artar i seinare år. Datagrunnlaget er ikkje eigna for å gjera sikre analysar av om det har skjedd ei end-ring sidan undersøkingane i perioden 2009-2011. Det er derfor uvisst om det aktuelle gytemålet på 2 egg per m2 er nådd hos laks. Ei samanlikning av resultata frå ungfiskundersøkingane i 2011 og 2014 tyder likevel på at det har vore ei betring i rekrutteringa hos laks og aure i dei seinare åra. Toåa, Surnadal i Møre og Romsdal, laks,sjøaure, vassdragsregulering,ungfisk, gytefisk, Elektrisk fiske, statusrapport, fisketeljin

Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva. Samlerapport for 2016-2020

Ugedal, O., Næsje, T.F., Saksgård, L.M., Saksgård, R. & Thorstad, E.B. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva. Samlerapport for 2016-2020. NINA Rapport 2018. Norsk institutt for naturforskning. Alta kraftverk ble bygget over flere år og satt i drift i 1987. I den forbindelse er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva siden 1981. Formålet har vært å undersøke i hvilken grad utbyggingen har påvirket laksebestanden, finne årsakene til endringer og foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene har også hatt som formål å danne et faglig grunnlag for å fastsette et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Det endelige manøvreringsreglementet forelå i 2010. I perioden 2016-2020 har de fiskebiologiske undersøkelsene hatt følgende innhold: •Ungfiskundersøkelser av laks i øvre og nedre deler av Altaelva. •Energetikk og vinteroverleving hos ungfisk av laks i øvre deler av elva. •Registrering av alder og vekst for laks gjennom analyser av skjellprøver samlet inn iulike deler av elva. •Analyse av fangststatistikk fra ulike deler av elva. •Undersøke utviklingen i bestandene av gytelaks i elva ved registrering av gytegroper. •Estimering av produksjon av presmolt av laks ved undersøkelser om våren i Sautso. I denne rapporten oppsummeres resultater fra undersøkelser av laks i perioden 2016-2020, og disse sammenliknes med tidligere års resultater. Særlig vektlegges utviklingen av laksebestanden i Sautso, som er den øverste delen av lakseførende strekning nærmest kraftverket. Effekter av det endelige manøvreringsreglementet blir vurdert, og ulike avbøtende tiltak for å bedre lakseproduksjonen i Sautso diskuteres. Laksungers vekst etter kraftutbygging Etter reguleringen har laksungenes vekst i Sautso avtatt på forsommeren, trolig på grunn av lavere vanntemperatur, men økt senere i vekstsesongen. I gjennomsnitt har reguleringen derfor bare ført til små årlige endringer i laksungenes vekst i Sautso. I 2002-2020 var laksungene gjennomsnittlig lengre i mars-mai enn tidligere (1981-1997). Vi vet ikke om dette skyldes kraftreguleringen eller andre forhold, som for eksempel klimaendring. Både før og etter kraftutbyggingen har laksesmolten i Sautso gjennomsnittlig vært yngre og hatt større kroppslengde enn lengre ned i elva. Dette forholdet har ikke blitt endret med nytt manøvreringsreglement. Resultatene tyder på at reguleringen ikke har påvirket laksens smoltalder og smoltlengde i Sautso negativt. Tetthet og alderssammensetning av laksunger etter kraftutbygging Etter kraftutbyggingen har utviklingen i ungfisktetthet, 1+ og eldre individer samlet, vært ganske lik på to undersøkelsesstasjoner i Sautso. Fra 1985 til 1991 ble ungfisktettheten halvert sammenliknet med før utbyggingen. Fra 1992 til 1996 var tetthetene enda lavere (redusert med ca. 78 % sammenlignet med før utbyggingen). Den negative utviklingen etter kraftutbyggingen skyldes trolig forhold relatert til bygging og drift av kraftverket. Fra 1997 til 2000 økte tetthetene noe, mens i 2001 var det en markert økning. Denne skyldes trolig at antall gytelaks økte da fang og slipp ble innført under sportsfisket. Fra og med 2002 har den samlede tettheten av eldre laksunger (1+ - 4+) på stasjonen nærmest kraftverksutløpet fremdeles vært lavere enn før utbyggingen, mens tettheten på stasjonen lengre ned i Sautso har vært relativt lik eller høyere enn før utbyggingen, med unntak av to svært svake årsklasser i Sautso. Årsklassen som klekket i 2019 var svært svak, og det ble bare registrert et fåtall lakseyngel på elfiskestasjonene dette året. Dette ble bekreftet av at tettheten av 1+ var svært lav året etter. En mulig årsak kan være et utfall i kraftverket i juli 2019 som kan ha gitt omfattende strandingsdødelighet av yngel. På samme måte var årsklassen som klekket i 2010 svært svak allerede på yngelstadiet, men vi kjenner ikke årsaken til dette. I midtre deler av elva har det vært en økning av ungfisktetthet i hele undersøkelsesperioden sett under ett (fra 1981). Det var en negativ utvikling i Sandia og Jøra i 1985-1987, som samsvarte med utviklingen i Sautso. Dette kan skyldes at også ungfisken i Sandia og Jøra ble negativt påvirket av byggingen av dammen og kraftverket, som startet i 1985. Den videre utviklingen avviker imidlertid klart mellom Sautso og resten av elva, ved at tettheten av laksunger i midtre deler av elva økte slik at i tetthetene i perioden 1989-2020, med få unntak, var like høy eller høyere enn før utbyggingen. Basert på tettheten av laksunger på elfiskesta-sjonene har den gjennomsnittlig tettheten av eldre ungfisk i de midtre deler av elva (stasjonene A6-A12) vært på samme nivå i 2011-2020 som i tiårsperioden før (2001-2010). Undersøkelsesstasjoner i nedre deler av Altaelva er mer påvirket av sedimenttilførsel, og oppvekstområder for store laksunger færre. Årsaken til og konsekvensene av dette bør undersøkes nærmere. Hvis vi ser bort fra de to svake årsklassene som klekket i 2010 og 2019, har tettheten av ettåringer (1+) i Sautso gjennomgående vært like høy som i de andre delene av elva i hele perioden 1998-2020, mens tettheten av to-åringer (2+) har vært noe lavere og tettheten av tre-åringer (3+) har vært vesentlig lavere. Dette tyder på at overlevelsen hos eldre laksunger er lavere i Sautso enn i andre deler av elva, at smoltproduksjonen dermed også er lavere, og at dette medfører redusert tilbakevandring av gytefisk sammenlignet med forholdene før utbyggingen. Sammenlikninger av forholdet mellom tetthetene av 1+ og av samme årsklasse som 2+ på lokaliteter i Sautso og de midtre deler av elva tyder også på at den årlige dødeligheten er betydelig større i Sautso. Resultatene samsvarer med en tidligere merkestudie som viste høyere vinterdødelighet hos laksunger i Sautso enn lengre ned i elva. Samlet sett tyder resultatene på at produksjonen av laksesmolt i Sautso fremdeles er vesentlig redusert som følge av kraftutbyggingen. Vinterenergetikk hos laksunger i Sautso Økt dødelighet av laksunger om vinteren har vært en av hovedhypotesene for å forklare redusert smoltproduksjon i Sautso etter regulering. Undersøkelser har sannsynliggjort at denne vinterdødeligheten er energiavhengig slik at det er en overdødelighet av laksunger på grunn av dårlig fysiologisk kondisjon, det vil si lavt innhold av totalt fett og lagringsfett, om vinteren. Laboratorieforsøk har vist at det er sannsynlig at redusert isdekke i øvre deler av Altaelva som følge av regulering, har bidratt til nedgangen i produksjon av laksunger i denne delen av elva. Forandringer i energiinnhold, som et mål på fysiologisk kondisjon, hos laksunger gjennom vinteren ble undersøkt i Tørmenen og Banas i Sautso i 2002-2020. De eldste laksungene (tre år og eldre) hadde et høyere energiinnhold enn toåringene, både om høsten og senvinteren. Laksunger fra Tørmenen hadde høyere energiinnhold enn de fra Banas med samme alder. I alle vintre var det en nedgang i energiinnholdet hos fisk fra oktober/november til mars/april, både i Tørmenen og i Banas. Det var ingen samvariasjon mellom energiinnhold og energitap hos laksunger i samme år fra Banas og Tørmenen. Disse resultatene tyder på at laksungenes energistatus i de to delene av Sautso, i alle fall delvis, påvirkes av ulike faktorer. Både energiinnhold på senvin-teren og beregnet energitap gjennom vinteren kan imidlertid påvirkes av at fiskene med lavest fettinnhold og energiinnhold kan ha dødd i løpet av vinteren og dermed ikke registreres om våren. Forskjeller i energiavhengig dødelighet mellom Tørmenen og Banas kan derfor være en medvirkende årsak til manglende samvariasjon i energiinnhold og energitap mellom de to områdene. Banas er noe mindre påvirket av økt vanntemperatur og redusert islegging etter kraft-utbyggingen sammenlignet med Tørmenen, som ligger nærmere kraftverket. Isforholdene i Sautso har variert mellom vintre, men det nye manøvreringsregimet har ført til økt islegging. Dokumentasjon av isdekkets utbredelse og varighet har vært mangelfull i mange av de siste årene, slik at indirekte mål og modellerte mål på isforholdene er brukt i dataanalysene. Disse målene kan være usikre med hensyn til de virkelige isforholdene i Sautso. Vi fant en positiv sammenheng mellom energitap hos treårige og eldre laksunger samlet inn på stasjonen i Tørmenen og antall dager med sarr om vinteren ved Banas mo-dellert med en ismodell. Dette kan tyde på at energibruken er større i vintre med varierende isforhold, men så langt tyder våre resultater på at det ikke er noen klare enkle sammenhenger mellom fysiologisk kondisjon hos laksungene og indirekte mål på isforholdene i Sautso. I Banas var det en positiv utvikling i fiskens energiinnhold i løpet av undersøkelsesperioden både på senhøsten og i mars/april. Dette tyder på at variasjoner i andre faktorer enn islegging også påvirker fiskens energistatus. Vintrene 2008-2010 var energimessig sett blant de mest ugunstige vintrene for laksungene i løpet av perioden 2002-2020. Det er sannsynlig at energinivåene disse vintrene var så lave at det har forekommet betydelig energiavhengig dødelighet. Etter 2010 har det vært en liten økning i energistatus, men i fire av de fem siste vintrene har energiinnholdet i månedsskiftet mars/april vært lavere enn i mange tidligere år, og det er sannsynlig at det har vært økt energiavhengig dødelighet hos laksunger også disse vintrene. Resultatene viser at miljøforholdene om vinteren fremdeles er ugunstige for laksunger i Sautso, også med det nye manøvreringsregimet. Tetthet av presmolt Presmolt er laksunger som sannsynligvis vandrer ut som smolt samme år. I 2003 og 2004 var tettheten av presmolt to til fire ganger lavere i Sautso enn lenger ned i elva. Undersøkelser fra og med 2005 tyder på at produksjonen av presmolt i Sautso er variabel, og at tetthetene i mange år har vært noe lavere enn den var rundt midten av 2000-tallet. Det har vært en svak negativ, men ikke signifikant, utvikling i tetthet av presmolt i løpet av perioden 2005-2019. Voksen laks I Altaelva samlet har det vært en økning i rapporterte fangster av smålaks (< 4 kg) i perioden 1974-2020, mens fangstene av storlaks (≥ 4 kg) ikke har endret seg (verken økning eller reduksjon) i tidsperioden sett under ett. Fangstene av laks totalt i Altaelva synes ikke å ha blitt redusert etter kraftutbyggingen. I Sautso har det vært en negativ utvikling i fangstene av laks etter kraftutbyggingen. Fangsten av storlaks (≥ 4 kg) ble redusert i perioden 1980-2020. I de andre sonene var det ingen endringer i fangsten av storlaks. Før utbyggingen (1980-1986) ble gjennomsnittlig 16 % av storlaksen fanget i Sautso (variasjon 13-22 %). Etter utbyggingen (1991-2020) ble gjennom-snittlig 6 % av storlaksen fanget i Sautso (variasjon 4-10 %). Gjennomsnittet har ikke økt i perioden 2001-2020. Når det gjelder smålaks (< 4 kg) så var det ingen endring i fangstene i Sautso i perioden 1980-2020. Fangstene av smålaks har samlet sett økt i de andre sonene av elva slik at i forhold til de andre sonene, så har det vært en relativ nedgang i smålaksfangstene i Sautso. Andelen av smålaksen fanget i Sautso før utbyggingen (1980-1986) var gjennomsnittlig 12 % (variasjon 8-20 %). Etter utbyggingen (1991-2020) var gjennomsnittet 6 % (variasjon 3-10 %). Gjennomsnittet har ikke økt i perioden 2001-2020. I de siste fem årene (2016-2020) har antall registrerte gytegroper i hele Altaelva avtatt fra 3435 i 2016 til 1843 i 2020. Nedgangen de siste årene samsvarer med at fangsten av storlaks har avtatt. Det totale antallet var lavt fram til og med 2001, med færre enn 1600 gyte-groper registrert årlig i hele elva. Antallet gytegroper økte utover 2000-tallet, og i årene 2005-2008 ble det hvert år registrert flere enn 4000 gytegroper, og toppåret var 2008 med totalt 5166 gytegroper. De siste 12 årene har det årlige antallet stort sett variert mellom 2000 og 3000 groper. Antallet registrert i 2020 var det laveste siden 2004. I de siste fem årene har antall gytegroper i Sautso avtatt fra 267 i 2016 til 181 i 2020. Antallet gytegroper i Sautso ble fordoblet fra 1996 og 1997 (henholdsvis 59 og 72 gytegroper) til 1999-2001 (om lag 140 gytegroper per år). Denne økningen skyldtes trolig innføring av fang og slipp fiske i denne sonen, noe som førte til at så godt som all storlaks ble gjenutsatt fra og med 1998. Etter det har det blitt registrert flere enn 200 gytegroper hvert år i Sautso med unntak av i 2011, 2018 og 2020. Toppåret var 2002 med totalt 434 gytegroper. Andelen gytegroper i Sautso av totalen i elva har variert fra 6 % til 14 % med et gjennomsnitt på 9 % i perioden 1999-2020, Det har ikke vært noen endringi denne andelen over tid. Utviklingen i andel gytegroper i Sautso samsvarer med utviklingen av fangster av storlaks. Resultatene tyder på at laksebestanden i Sautso verken har økt eller avtatt i forhold til laksebestanden i resten av elva på 2000-tallet. Resultatene stemmer med undersøkelsene av ungfisk og presmolt, som også tyder på at produksjonen av laks i Sautso fremdeles er redusert som følge av kraftutbyggingen. Utviklingen i fangster av laks Altaelva i perioden 1993-2020 har blitt sammenliknet med utviklingen i Repparfjordelva, Lakselva i Porsanger og Stabburselva, som er de tre nærmeste større laksevassdragene i Finnmark. Sammenlikningen tyder på at fangstene av mellom- og storlaks i Altaelva har vært relativt sett dårligere enn i disse tre andre vassdragene de siste seks-sju årene, mens fangstene var relativt sett bedre i tiårsperioden før det. Det kan være flere mulige årsaker til denne utviklingen, men sannsynligvis har den relativt dårligere utviklingen i Altaelva de senere årene sammenheng med andre faktorer enn kraftutbyggingen. Rømt oppdrettslaks Analyser av skjell fra sportsfiskefangster har påvist rømt oppdrettslaks i elva de aller fleste årene siden 1989. Andelen rømt oppdrettslaks i fangster fra sportsfiske har avtatt og var lav (≤ 0,6 %) de siste fem årene. Andelen rømt oppdrettslaks i fangster under prøvefiske og stamfiske om høsten har vanligvis vært betydelig høyere enn i sportsfiskefangstene samme år, men har også avtatt de siste fem årene (≤ 3,2 %). Bestandsstatus laks Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har klassifisert Altaelva etter kvalitetsnormen for laks. Laksebestanden viste svært god kvalitet med hensyn til gytebestandsmål og høstingspoten-sial, noe som betyr at bestanden nådde gytebestandsmålet og hadde et normalt høstbart overskudd i perioden 2010-2014. Imidlertid viste klassifiseringen moderat kvalitet for genetisk integritet i denne perioden. Dette betyr at det ble funnet innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaks fra Altaelva. Samlet klassifisering av laksebestanden i Altaelva etter kvalitetsnormen ble dermed moderat kvalitet. Oppdaterte data viser at laksebestanden i Altavassdraget har hatt svært god status med hensyn til oppnåelse av gytebestandsmål og høstings-potensial også i 2015-2019. Det har også blitt foretatt en oppdatert status på genetisk integritet i 2020, og i denne oppdateringen står Altaelva fremdeles kategorisert i kategorien moderat. Vurdering av nytt manøvreringsreglement Det var ventet at forholdene for oppvekst og overlevelse av ungfisk i Sautso skulle forbedres med etablering av et nytt tappemønster for de to inntakene i kraftverksdammen. Det nye tappemønstret gjør at det blir mer islegging om vinteren i området nedstrøms kraftverksutløpet. Dødeligheten til eldre laksunger synes fremdeles å være større i Sautso enn i de midtre deler av elva. Dette gjør sannsynligvis at produksjonen av laksesmolt fremdeles er mindre per arealenhet i Sautso enn i andre deler av elva med sammenliknbare habitatforhold. Utviklingen i fangstandel av voksen laks og andel gytegroper tyder også på at laksebestanden i Sautso verken har økt eller avtatt relativt til laksebestanden i resten av elva utover 2000-tallet. Økt islegging som følge av endret manøvrering, synes derfor ikke å kunne kompen-sere for den reduserte ungfiskproduksjonen i Sautso etter kraftverksreguleringen. Avbøtende tiltak Vi har vurdert tre mulige avbøtende tiltak: habitattiltak, kultivering ved planting av rogn eller utsetting av klekkeriprodusert laks, og predatorkontroll. Det mest aktuelle habitattiltaket synes å være utlegging av steingrupper på elvestrekningen mellom Sautsovann og Banas for å bedre laksungenes oppvekstområder. Det bør imidlertid gjennomføres en nærmere utredning av hvordan et slikt tiltak skal utformes for å ha lengst mulig varighet. En bør også vurdere nødvendig størrelse på området eller områdene med steinutlegg for at det skal kunne få en effekt av betydning for ungfiskproduksjon i Sautso. Basert på situasjonen i Sautso og mulige uheldige genetiske konsekvenser for villaksbestanden i Altaelva og nabovassdrag, anbefaler vi at det ikke igangsettes kultivering ved planting av rogn eller utsetting av klekkeriprodusert laks i Altaelva. Hvis det blir aktuelt å forsøke utfisking av harr og/eller gjedde bør det gjennomføres både forundersøkelser og oppfølgende undersøkelser for å undersøke resultatet av utfiskingen og konsekvensene for lakseproduksjonen. Avskyting av fiskender for å redusere predasjon på laksunger bør ikke gjennomføres uten å gjøre nærmere undersøkelser for å verifiseres om det har en mulig positiv effekt på laksebestanden. Videre bør ekspertise på slike fuglebestander vurdere om det er forvaltningsmessig forsvarlig, hvis slike tiltak vurderes gjennomført

Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva. Samlerapport for 2016-2020

Ugedal, O., Næsje, T.F., Saksgård, L.M., Saksgård, R. & Thorstad, E.B. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva. Samlerapport for 2016-2020. NINA Rapport 2018. Norsk institutt for naturforskning. Alta kraftverk ble bygget over flere år og satt i drift i 1987. I den forbindelse er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva siden 1981. Formålet har vært å undersøke i hvilken grad utbyggingen har påvirket laksebestanden, finne årsakene til endringer og foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene har også hatt som formål å danne et faglig grunnlag for å fastsette et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Det endelige manøvreringsreglementet forelå i 2010. I perioden 2016-2020 har de fiskebiologiske undersøkelsene hatt følgende innhold: •Ungfiskundersøkelser av laks i øvre og nedre deler av Altaelva. •Energetikk og vinteroverleving hos ungfisk av laks i øvre deler av elva. •Registrering av alder og vekst for laks gjennom analyser av skjellprøver samlet inn iulike deler av elva. •Analyse av fangststatistikk fra ulike deler av elva. •Undersøke utviklingen i bestandene av gytelaks i elva ved registrering av gytegroper. •Estimering av produksjon av presmolt av laks ved undersøkelser om våren i Sautso. I denne rapporten oppsummeres resultater fra undersøkelser av laks i perioden 2016-2020, og disse sammenliknes med tidligere års resultater. Særlig vektlegges utviklingen av laksebestanden i Sautso, som er den øverste delen av lakseførende strekning nærmest kraftverket. Effekter av det endelige manøvreringsreglementet blir vurdert, og ulike avbøtende tiltak for å bedre lakseproduksjonen i Sautso diskuteres. Laksungers vekst etter kraftutbygging Etter reguleringen har laksungenes vekst i Sautso avtatt på forsommeren, trolig på grunn av lavere vanntemperatur, men økt senere i vekstsesongen. I gjennomsnitt har reguleringen derfor bare ført til små årlige endringer i laksungenes vekst i Sautso. I 2002-2020 var laksungene gjennomsnittlig lengre i mars-mai enn tidligere (1981-1997). Vi vet ikke om dette skyldes kraftreguleringen eller andre forhold, som for eksempel klimaendring. Både før og etter kraftutbyggingen har laksesmolten i Sautso gjennomsnittlig vært yngre og hatt større kroppslengde enn lengre ned i elva. Dette forholdet har ikke blitt endret med nytt manøvreringsreglement. Resultatene tyder på at reguleringen ikke har påvirket laksens smoltalder og smoltlengde i Sautso negativt. Tetthet og alderssammensetning av laksunger etter kraftutbygging Etter kraftutbyggingen har utviklingen i ungfisktetthet, 1+ og eldre individer samlet, vært ganske lik på to undersøkelsesstasjoner i Sautso. Fra 1985 til 1991 ble ungfisktettheten halvert sammenliknet med før utbyggingen. Fra 1992 til 1996 var tetthetene enda lavere (redusert med ca. 78 % sammenlignet med før utbyggingen). Den negative utviklingen etter kraftutbyggingen skyldes trolig forhold relatert til bygging og drift av kraftverket. Fra 1997 til 2000 økte tetthetene noe, mens i 2001 var det en markert økning. Denne skyldes trolig at antall gytelaks økte da fang og slipp ble innført under sportsfisket. Fra og med 2002 har den samlede tettheten av eldre laksunger (1+ - 4+) på stasjonen nærmest kraftverksutløpet fremdeles vært lavere enn før utbyggingen, mens tettheten på stasjonen lengre ned i Sautso har vært relativt lik eller høyere enn før utbyggingen, med unntak av to svært svake årsklasser i Sautso. Årsklassen som klekket i 2019 var svært svak, og det ble bare registrert et fåtall lakseyngel på elfiskestasjonene dette året. Dette ble bekreftet av at tettheten av 1+ var svært lav året etter. En mulig årsak kan være et utfall i kraftverket i juli 2019 som kan ha gitt omfattende strandingsdødelighet av yngel. På samme måte var årsklassen som klekket i 2010 svært svak allerede på yngelstadiet, men vi kjenner ikke årsaken til dette. I midtre deler av elva har det vært en økning av ungfisktetthet i hele undersøkelsesperioden sett under ett (fra 1981). Det var en negativ utvikling i Sandia og Jøra i 1985-1987, som samsvarte med utviklingen i Sautso. Dette kan skyldes at også ungfisken i Sandia og Jøra ble negativt påvirket av byggingen av dammen og kraftverket, som startet i 1985. Den videre utviklingen avviker imidlertid klart mellom Sautso og resten av elva, ved at tettheten av laksunger i midtre deler av elva økte slik at i tetthetene i perioden 1989-2020, med få unntak, var like høy eller høyere enn før utbyggingen. Basert på tettheten av laksunger på elfiskesta-sjonene har den gjennomsnittlig tettheten av eldre ungfisk i de midtre deler av elva (stasjonene A6-A12) vært på samme nivå i 2011-2020 som i tiårsperioden før (2001-2010). Undersøkelsesstasjoner i nedre deler av Altaelva er mer påvirket av sedimenttilførsel, og oppvekstområder for store laksunger færre. Årsaken til og konsekvensene av dette bør undersøkes nærmere. Hvis vi ser bort fra de to svake årsklassene som klekket i 2010 og 2019, har tettheten av ettåringer (1+) i Sautso gjennomgående vært like høy som i de andre delene av elva i hele perioden 1998-2020, mens tettheten av to-åringer (2+) har vært noe lavere og tettheten av tre-åringer (3+) har vært vesentlig lavere. Dette tyder på at overlevelsen hos eldre laksunger er lavere i Sautso enn i andre deler av elva, at smoltproduksjonen dermed også er lavere, og at dette medfører redusert tilbakevandring av gytefisk sammenlignet med forholdene før utbyggingen. Sammenlikninger av forholdet mellom tetthetene av 1+ og av samme årsklasse som 2+ på lokaliteter i Sautso og de midtre deler av elva tyder også på at den årlige dødeligheten er betydelig større i Sautso. Resultatene samsvarer med en tidligere merkestudie som viste høyere vinterdødelighet hos laksunger i Sautso enn lengre ned i elva. Samlet sett tyder resultatene på at produksjonen av laksesmolt i Sautso fremdeles er vesentlig redusert som følge av kraftutbyggingen. Vinterenergetikk hos laksunger i Sautso Økt dødelighet av laksunger om vinteren har vært en av hovedhypotesene for å forklare redusert smoltproduksjon i Sautso etter regulering. Undersøkelser har sannsynliggjort at denne vinterdødeligheten er energiavhengig slik at det er en overdødelighet av laksunger på grunn av dårlig fysiologisk kondisjon, det vil si lavt innhold av totalt fett og lagringsfett, om vinteren. Laboratorieforsøk har vist at det er sannsynlig at redusert isdekke i øvre deler av Altaelva som følge av regulering, har bidratt til nedgangen i produksjon av laksunger i denne delen av elva. Forandringer i energiinnhold, som et mål på fysiologisk kondisjon, hos laksunger gjennom vinteren ble undersøkt i Tørmenen og Banas i Sautso i 2002-2020. De eldste laksungene (tre år og eldre) hadde et høyere energiinnhold enn toåringene, både om høsten og senvinteren. Laksunger fra Tørmenen hadde høyere energiinnhold enn de fra Banas med samme alder. I alle vintre var det en nedgang i energiinnholdet hos fisk fra oktober/november til mars/april, både i Tørmenen og i Banas. Det var ingen samvariasjon mellom energiinnhold og energitap hos laksunger i samme år fra Banas og Tørmenen. Disse resultatene tyder på at laksungenes energistatus i de to delene av Sautso, i alle fall delvis, påvirkes av ulike faktorer. Både energiinnhold på senvin-teren og beregnet energitap gjennom vinteren kan imidlertid påvirkes av at fiskene med lavest fettinnhold og energiinnhold kan ha dødd i løpet av vinteren og dermed ikke registreres om våren. Forskjeller i energiavhengig dødelighet mellom Tørmenen og Banas kan derfor være en medvirkende årsak til manglende samvariasjon i energiinnhold og energitap mellom de to områdene. Banas er noe mindre påvirket av økt vanntemperatur og redusert islegging etter kraft-utbyggingen sammenlignet med Tørmenen, som ligger nærmere kraftverket. Isforholdene i Sautso har variert mellom vintre, men det nye manøvreringsregimet har ført til økt islegging. Dokumentasjon av isdekkets utbredelse og varighet har vært mangelfull i mange av de siste årene, slik at indirekte mål og modellerte mål på isforholdene er brukt i dataanalysene. Disse målene kan være usikre med hensyn til de virkelige isforholdene i Sautso. Vi fant en positiv sammenheng mellom energitap hos treårige og eldre laksunger samlet inn på stasjonen i Tørmenen og antall dager med sarr om vinteren ved Banas mo-dellert med en ismodell. Dette kan tyde på at energibruken er større i vintre med varierende isforhold, men så langt tyder våre resultater på at det ikke er noen klare enkle sammenhenger mellom fysiologisk kondisjon hos laksungene og indirekte mål på isforholdene i Sautso. I Banas var det en positiv utvikling i fiskens energiinnhold i løpet av undersøkelsesperioden både på senhøsten og i mars/april. Dette tyder på at variasjoner i andre faktorer enn islegging også påvirker fiskens energistatus. Vintrene 2008-2010 var energimessig sett blant de mest ugunstige vintrene for laksungene i løpet av perioden 2002-2020. Det er sannsynlig at energinivåene disse vintrene var så lave at det har forekommet betydelig energiavhengig dødelighet. Etter 2010 har det vært en liten økning i energistatus, men i fire av de fem siste vintrene har energiinnholdet i månedsskiftet mars/april vært lavere enn i mange tidligere år, og det er sannsynlig at det har vært økt energiavhengig dødelighet hos laksunger også disse vintrene. Resultatene viser at miljøforholdene om vinteren fremdeles er ugunstige for laksunger i Sautso, også med det nye manøvreringsregimet. Tetthet av presmolt Presmolt er laksunger som sannsynligvis vandrer ut som smolt samme år. I 2003 og 2004 var tettheten av presmolt to til fire ganger lavere i Sautso enn lenger ned i elva. Undersøkelser fra og med 2005 tyder på at produksjonen av presmolt i Sautso er variabel, og at tetthetene i mange år har vært noe lavere enn den var rundt midten av 2000-tallet. Det har vært en svak negativ, men ikke signifikant, utvikling i tetthet av presmolt i løpet av perioden 2005-2019. Voksen laks I Altaelva samlet har det vært en økning i rapporterte fangster av smålaks (< 4 kg) i perioden 1974-2020, mens fangstene av storlaks (≥ 4 kg) ikke har endret seg (verken økning eller reduksjon) i tidsperioden sett under ett. Fangstene av laks totalt i Altaelva synes ikke å ha blitt redusert etter kraftutbyggingen. I Sautso har det vært en negativ utvikling i fangstene av laks etter kraftutbyggingen. Fangsten av storlaks (≥ 4 kg) ble redusert i perioden 1980-2020. I de andre sonene var det ingen endringer i fangsten av storlaks. Før utbyggingen (1980-1986) ble gjennomsnittlig 16 % av storlaksen fanget i Sautso (variasjon 13-22 %). Etter utbyggingen (1991-2020) ble gjennom-snittlig 6 % av storlaksen fanget i Sautso (variasjon 4-10 %). Gjennomsnittet har ikke økt i perioden 2001-2020. Når det gjelder smålaks (< 4 kg) så var det ingen endring i fangstene i Sautso i perioden 1980-2020. Fangstene av smålaks har samlet sett økt i de andre sonene av elva slik at i forhold til de andre sonene, så har det vært en relativ nedgang i smålaksfangstene i Sautso. Andelen av smålaksen fanget i Sautso før utbyggingen (1980-1986) var gjennomsnittlig 12 % (variasjon 8-20 %). Etter utbyggingen (1991-2020) var gjennomsnittet 6 % (variasjon 3-10 %). Gjennomsnittet har ikke økt i perioden 2001-2020. I de siste fem årene (2016-2020) har antall registrerte gytegroper i hele Altaelva avtatt fra 3435 i 2016 til 1843 i 2020. Nedgangen de siste årene samsvarer med at fangsten av storlaks har avtatt. Det totale antallet var lavt fram til og med 2001, med færre enn 1600 gyte-groper registrert årlig i hele elva. Antallet gytegroper økte utover 2000-tallet, og i årene 2005-2008 ble det hvert år registrert flere enn 4000 gytegroper, og toppåret var 2008 med totalt 5166 gytegroper. De siste 12 årene har det årlige antallet stort sett variert mellom 2000 og 3000 groper. Antallet registrert i 2020 var det laveste siden 2004. I de siste fem årene har antall gytegroper i Sautso avtatt fra 267 i 2016 til 181 i 2020. Antallet gytegroper i Sautso ble fordoblet fra 1996 og 1997 (henholdsvis 59 og 72 gytegroper) til 1999-2001 (om lag 140 gytegroper per år). Denne økningen skyldtes trolig innføring av fang og slipp fiske i denne sonen, noe som førte til at så godt som all storlaks ble gjenutsatt fra og med 1998. Etter det har det blitt registrert flere enn 200 gytegroper hvert år i Sautso med unntak av i 2011, 2018 og 2020. Toppåret var 2002 med totalt 434 gytegroper. Andelen gytegroper i Sautso av totalen i elva har variert fra 6 % til 14 % med et gjennomsnitt på 9 % i perioden 1999-2020, Det har ikke vært noen endringi denne andelen over tid. Utviklingen i andel gytegroper i Sautso samsvarer med utviklingen av fangster av storlaks. Resultatene tyder på at laksebestanden i Sautso verken har økt eller avtatt i forhold til laksebestanden i resten av elva på 2000-tallet. Resultatene stemmer med undersøkelsene av ungfisk og presmolt, som også tyder på at produksjonen av laks i Sautso fremdeles er redusert som følge av kraftutbyggingen. Utviklingen i fangster av laks Altaelva i perioden 1993-2020 har blitt sammenliknet med utviklingen i Repparfjordelva, Lakselva i Porsanger og Stabburselva, som er de tre nærmeste større laksevassdragene i Finnmark. Sammenlikningen tyder på at fangstene av mellom- og storlaks i Altaelva har vært relativt sett dårligere enn i disse tre andre vassdragene de siste seks-sju årene, mens fangstene var relativt sett bedre i tiårsperioden før det. Det kan være flere mulige årsaker til denne utviklingen, men sannsynligvis har den relativt dårligere utviklingen i Altaelva de senere årene sammenheng med andre faktorer enn kraftutbyggingen. Rømt oppdrettslaks Analyser av skjell fra sportsfiskefangster har påvist rømt oppdrettslaks i elva de aller fleste årene siden 1989. Andelen rømt oppdrettslaks i fangster fra sportsfiske har avtatt og var lav (≤ 0,6 %) de siste fem årene. Andelen rømt oppdrettslaks i fangster under prøvefiske og stamfiske om høsten har vanligvis vært betydelig høyere enn i sportsfiskefangstene samme år, men har også avtatt de siste fem årene (≤ 3,2 %). Bestandsstatus laks Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har klassifisert Altaelva etter kvalitetsnormen for laks. Laksebestanden viste svært god kvalitet med hensyn til gytebestandsmål og høstingspoten-sial, noe som betyr at bestanden nådde gytebestandsmålet og hadde et normalt høstbart overskudd i perioden 2010-2014. Imidlertid viste klassifiseringen moderat kvalitet for genetisk integritet i denne perioden. Dette betyr at det ble funnet innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaks fra Altaelva. Samlet klassifisering av laksebestanden i Altaelva etter kvalitetsnormen ble dermed moderat kvalitet. Oppdaterte data viser at laksebestanden i Altavassdraget har hatt svært god status med hensyn til oppnåelse av gytebestandsmål og høstings-potensial også i 2015-2019. Det har også blitt foretatt en oppdatert status på genetisk integritet i 2020, og i denne oppdateringen står Altaelva fremdeles kategorisert i kategorien moderat. Vurdering av nytt manøvreringsreglement Det var ventet at forholdene for oppvekst og overlevelse av ungfisk i Sautso skulle forbedres med etablering av et nytt tappemønster for de to inntakene i kraftverksdammen. Det nye tappemønstret gjør at det blir mer islegging om vinteren i området nedstrøms kraftverksutløpet. Dødeligheten til eldre laksunger synes fremdeles å være større i Sautso enn i de midtre deler av elva. Dette gjør sannsynligvis at produksjonen av laksesmolt fremdeles er mindre per arealenhet i Sautso enn i andre deler av elva med sammenliknbare habitatforhold. Utviklingen i fangstandel av voksen laks og andel gytegroper tyder også på at laksebestanden i Sautso verken har økt eller avtatt relativt til laksebestanden i resten av elva utover 2000-tallet. Økt islegging som følge av endret manøvrering, synes derfor ikke å kunne kompen-sere for den reduserte ungfiskproduksjonen i Sautso etter kraftverksreguleringen. Avbøtende tiltak Vi har vurdert tre mulige avbøtende tiltak: habitattiltak, kultivering ved planting av rogn eller utsetting av klekkeriprodusert laks, og predatorkontroll. Det mest aktuelle habitattiltaket synes å være utlegging av steingrupper på elvestrekningen mellom Sautsovann og Banas for å bedre laksungenes oppvekstområder. Det bør imidlertid gjennomføres en nærmere utredning av hvordan et slikt tiltak skal utformes for å ha lengst mulig varighet. En bør også vurdere nødvendig størrelse på området eller områdene med steinutlegg for at det skal kunne få en effekt av betydning for ungfiskproduksjon i Sautso. Basert på situasjonen i Sautso og mulige uheldige genetiske konsekvenser for villaksbestanden i Altaelva og nabovassdrag, anbefaler vi at det ikke igangsettes kultivering ved planting av rogn eller utsetting av klekkeriprodusert laks i Altaelva. Hvis det blir aktuelt å forsøke utfisking av harr og/eller gjedde bør det gjennomføres både forundersøkelser og oppfølgende undersøkelser for å undersøke resultatet av utfiskingen og konsekvensene for lakseproduksjonen. Avskyting av fiskender for å redusere predasjon på laksunger bør ikke gjennomføres uten å gjøre nærmere undersøkelser for å verifiseres om det har en mulig positiv effekt på laksebestanden. Videre bør ekspertise på slike fuglebestander vurdere om det er forvaltningsmessig forsvarlig, hvis slike tiltak vurderes gjennomført

Tiltaksrettet overvåking av spredning og introduksjon av ferskvannsfisk

I løpet av de siste 10-åra har det vært en omfattende spredning og introduksjon av ferskvanns-fisk her i landet. Totalt er 11 fiskearter nye for norsk fauna, og i tillegg er det flere problemarter med naturlig innvandring til landet. I den siste kategorien er det satt spesiell fokus på gjedde, ørekyte og sørv. Denne spredningen kan ha en svært negativ effekt på både naturlig forekom-mende fiskearter og på det biologiske mangfoldet. I så måte gjør det ingen forskjell om arten som blir satt ut kommer utenfor landets grenser, eller finnes i andre vassdrag i Norge. I denne rapporten foreslår vi et opplegg for tiltaksrettet overvåking av spredning og introduk-sjon av ferskvannsfisk. Vi ønsker med dette å oppnå en så tidlig varsling som mulig, slik at det kan settes inn effektive tiltak for å fjerne arter eller hindre videre spredning av en aktuell art. Dette må gå parallelt med et fokusert informasjonsarbeid, og begge aktiviteter bør foregå i samarbeid med grupper i samfunnet som har interesse for og arbeider med ferskvannsfisk. Dette omfatter ikke minst forskjellige interesseorganisasjoner som NJFF og Norsk Meiteunion. De to viktigste vektorene for spredning av fremmede fiskearter i ferskvann er fritidsfiske og akvarievirksomhet. Under fritidsfiske er motivasjonen for spredning at noen arter brukes som agn, mens andre er attraktive sportsfisk. Under akvarievirksomheten regner vi også med or-namentale fiskearter som brukes i hagedammer. Det gjelder blant annet gullfisk (sølvkaruss), koi og karpe. Både fritidsfiske og akvarie-/hagedamaktiviteter foregår over hele landet, slik at det ikke er mulig å fokusere på noen få lokaliteter i et overvåkings- og kartleggingsprogram. Tidlig oppdagelse av nye arter i et område må derfor baseres på registreringer over hele lan-det. Vi diskuterer hvordan dette kan oppnås med rimelige kostnader. Dette kan gjøres ved å kombinere et nettverk av kontaktpersoner/informanter lokalt, med en rutinemessig overvåking av et utvalg nettsider der aktive fritidsfiskere kommuniserer og informerer om sine funn. En mer effektiv tilnærming ville det trolig være dersom Artsdatabankens “Artsobservasjoner” kunne tas i bruk av et stort antall informanter slik at nye observasjoner av ferskvannsfisk på en enkel må-te kunne bli rapportert. Et rapporteringssystem med lavere brukerterskel vil være en app (“Fis-ke-app”) for smarttelefon. Vi foreslår at det utvikles et slikt system som gir publikum muligheter til på en enkel måte å registrere sine observasjoner koblet mot Artsdatabankens system. Til slutt i rapporten blir det gitt en kort gjennomgang av utseende, forekomst og status for alle de fremmede artene, samt ørekyte, sørv og gjedde blant de naturlig forekommende artene. Dette stoffet bør legges tilgjengelig på internett til støtte for publikum som ønsker å bruke en Fiske-app. Vår konklusjon er at det bør utvikles en app for smarttelefon som kan bidra til større rapporte-ringsaktivitet til Artsdatabankens “Artsobservasjoner”. Det vil være behov for en del tilretteleg-ging for at dette skal fungere godt, og det vil være behov for en rutinemessig kvalitetskontroll av innrapporterte informasjoner. En rutinemessig overvåking av et utvalg nettsider der fritids-fiskere kommuniserer med hverandre bør også gjennomføres

Metodiske utfordringer i undersøkelsene av ungfisk av laks og ørret i effektkontrollen i kalkede vassdrag

Larsen, B.M., Sandlund, O.T., Gabrielsen, S.E., Saksgård, L. & Saksgård, R. 2010. Metodiske utfordringer i undersøkelsene av ungfisk av laks og ørret i effektkontrollen i kalkede vassdrag. - NINA Rapport 644. 37 s. Fiske med elektrisk fiskeapparat (elfiske) er det viktigste verktøyet vi har for datainnsamling i studier av elvelevende fisk. Til sammen 22 lakseførende vassdrag er i dag inkludert i effekt-kontrollen i kalkede vassdrag, og i overvåkingsprogrammet har ungfiskundersøkelser av laks og ørret i alle år vært en sentral del. Effektkontrollen tok langsomt form i løpet av 1990-tallet, og i flere elver var det allerede etablert stasjoner og stasjonsnett i forbindelse med annen overvåking som det var naturlig å videreføre i forbindelse med effektkontrollen av kalking. Det etablerte stasjonsnettet er justert over tid, og vi anbefaler at dette stasjonsnettet videreføres. Vi har imidlertid lagt inn muligheten for å justere opp arealet på stasjoner med lite laks-unger og supplere med stasjoner (midlertidig eller som en varig utvidelse) der dette er nødvendig (for eksempel Ogna). Elfisket skal gjennomføres av erfarne elfiskere. Det er et absolutt krav at det alltid er to personer som jobber sammen (både av metodiske og sikkerhetsmessige årsaker): Fisker som bærer elfiske-apparatet og bøttebærer/assistent. Begge benytter håv. Valg av innstillinger på elfiske-apparatet vil alltid være en avveining mellom å maksimere fangbarheten og å minimere skaden på fisken. Vanlig praksis er imidlertid lav spenning (350-700 V) og høy frekvens (70 Hz). I vann med lav ledningsevne kan høy spenning være nødvendig. Det er anbefalt å benytte liten anodering for fiske i kalkede vassdrag. Arealet av stasjonene skal normalt være 100-150 m2. Hver stasjon avfiskes i utgangspunktet tre ganger, og det bør gå minimum en halv time fra man begynner å fiske arealet på en stasjon til man starter en ny overfisking av det samme arealet. Fisken artsbestemmes og lengdemåles til nærmeste millimeter etter hver omgang. Fisken skal settes ut igjen etter at stasjonen er av-fisket. Skjema for elfiske (utarbeidet av NINA) skal fylles ut i felt for hver stasjon som elfiskes. I beregningene av fisketetthet skal det skilles mellom årsyngel (0+) og eldre ungfisk (≥ 1+), ba-sert på lengdefordelingen, men verifisert ved aldersbestemmelse av et mindre utvalg fisk fra alle aldersgrupper. Fisketettheten skal oppgis som antall individ pr. 100 m2 elveareal. Stasjoner der det fanges mindre enn 6 laksyngel eller mindre enn 7 eldre laksunger ved første overfisking skal bare fiskes en omgang. På stasjoner der fangsten etter første omgang er 6-10 laks-yngel eller 7-12 eldre laksunger skal arealet økes for å øke sannsynligheten for å fange minst 20 individ av en av kategoriene i løpet av tre fiskeomganger. Undersøkelsene skal hovedsakelig gjennomføres i august og september måned da 0+ er kommet opp i fangbar størrelse. Fisket gjennomføres ved passende vanntemperatur (eksempelvis 10-15 grader) og på lav/moderat vannføring. Det er å foretrekke at fisket ikke gjennom-føres på vanntemperatur høyere enn 15 °C. Men krav til god og stabil vannføring overstyrer kravet om lav vanntemperatur. Elfiske skal under ingen omstendighet utføres på lavere temperaturer enn 5 grader. Vanntemperatur og ledningsevne skal måles på alle stasjoner i felt. Fiske med elektrisk strøm er blitt noe enklere med årene. Fotograf ukjent. NØKKELORD : Norge, elektrisk fiske, laks, kalking, metodikk, tetthet, Norway, electrofishing, Atlantic salmon, liming, methods, densit

Metodiske utfordringer i undersøkelsene av ungfisk av laks og ørret i effektkontrollen i kalkede vassdrag

Larsen, B.M., Sandlund, O.T., Gabrielsen, S.E., Saksgård, L. & Saksgård, R. 2010. Metodiske utfordringer i undersøkelsene av ungfisk av laks og ørret i effektkontrollen i kalkede vassdrag. - NINA Rapport 644. 37 s. Fiske med elektrisk fiskeapparat (elfiske) er det viktigste verktøyet vi har for datainnsamling i studier av elvelevende fisk. Til sammen 22 lakseførende vassdrag er i dag inkludert i effekt-kontrollen i kalkede vassdrag, og i overvåkingsprogrammet har ungfiskundersøkelser av laks og ørret i alle år vært en sentral del. Effektkontrollen tok langsomt form i løpet av 1990-tallet, og i flere elver var det allerede etablert stasjoner og stasjonsnett i forbindelse med annen overvåking som det var naturlig å videreføre i forbindelse med effektkontrollen av kalking. Det etablerte stasjonsnettet er justert over tid, og vi anbefaler at dette stasjonsnettet videreføres. Vi har imidlertid lagt inn muligheten for å justere opp arealet på stasjoner med lite laks-unger og supplere med stasjoner (midlertidig eller som en varig utvidelse) der dette er nødvendig (for eksempel Ogna). Elfisket skal gjennomføres av erfarne elfiskere. Det er et absolutt krav at det alltid er to personer som jobber sammen (både av metodiske og sikkerhetsmessige årsaker): Fisker som bærer elfiske-apparatet og bøttebærer/assistent. Begge benytter håv. Valg av innstillinger på elfiske-apparatet vil alltid være en avveining mellom å maksimere fangbarheten og å minimere skaden på fisken. Vanlig praksis er imidlertid lav spenning (350-700 V) og høy frekvens (70 Hz). I vann med lav ledningsevne kan høy spenning være nødvendig. Det er anbefalt å benytte liten anodering for fiske i kalkede vassdrag. Arealet av stasjonene skal normalt være 100-150 m2. Hver stasjon avfiskes i utgangspunktet tre ganger, og det bør gå minimum en halv time fra man begynner å fiske arealet på en stasjon til man starter en ny overfisking av det samme arealet. Fisken artsbestemmes og lengdemåles til nærmeste millimeter etter hver omgang. Fisken skal settes ut igjen etter at stasjonen er av-fisket. Skjema for elfiske (utarbeidet av NINA) skal fylles ut i felt for hver stasjon som elfiskes. I beregningene av fisketetthet skal det skilles mellom årsyngel (0+) og eldre ungfisk (≥ 1+), ba-sert på lengdefordelingen, men verifisert ved aldersbestemmelse av et mindre utvalg fisk fra alle aldersgrupper. Fisketettheten skal oppgis som antall individ pr. 100 m2 elveareal. Stasjoner der det fanges mindre enn 6 laksyngel eller mindre enn 7 eldre laksunger ved første overfisking skal bare fiskes en omgang. På stasjoner der fangsten etter første omgang er 6-10 laks-yngel eller 7-12 eldre laksunger skal arealet økes for å øke sannsynligheten for å fange minst 20 individ av en av kategoriene i løpet av tre fiskeomganger. Undersøkelsene skal hovedsakelig gjennomføres i august og september måned da 0+ er kommet opp i fangbar størrelse. Fisket gjennomføres ved passende vanntemperatur (eksempelvis 10-15 grader) og på lav/moderat vannføring. Det er å foretrekke at fisket ikke gjennom-føres på vanntemperatur høyere enn 15 °C. Men krav til god og stabil vannføring overstyrer kravet om lav vanntemperatur. Elfiske skal under ingen omstendighet utføres på lavere temperaturer enn 5 grader. Vanntemperatur og ledningsevne skal måles på alle stasjoner i felt. Fiske med elektrisk strøm er blitt noe enklere med årene. Fotograf ukjent. NØKKELORD : Norge, elektrisk fiske, laks, kalking, metodikk, tetthet, Norway, electrofishing, Atlantic salmon, liming, methods, densit

Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva 2008

Ugedal, O., Thorsdad, E.B., Saksgård, L. & Næsje, T.F. 2009. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva 2008. - NINA Rapport 478. 56 s. Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Stortinget vedtok i 1978 å utbygge og regulere elva for kraftproduksjon. Byggingen av kraftverksdammen ble igangsatt i 1983, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Omfattende fiskebiologiske undersøkelser er gjennomført i vassdraget siden 1981. Formålet har vært å dokumentere eventuelle endringer i laksebestanden, finne årsaker til eventuelle endringer og å foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene har også hatt som formål å danne et faglig grunnlag for å tilrå et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Undersøkelsene i 2008 var en videreføring av tidligere års undersøkelser. Feltarbeid og datainnsamling var i hovedsak uforandret fra foregående år, og besto av følgende deler: 1) undersøkelser av bestanden av laksunger, 2) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon, 3) registrering av fangster, fangstinnsats og skjellanalyser av voksen laks, 4) telling av gytegroper og gytelaks, og 5) undersøkelser av tettheten av presmolt om våren. Innsamling av laksunger ble foretatt på ti stasjoner spredt langs hele elva. Tettheten av presmolt ble sammenliknet mellom tre større områder, det vil si ett i Sautso, ett i Vina ved Gargia og ett i Jøra ved Sorrisniva. I forbindelse med det ordinære sportsfisket ble spørreskjema sendt ut til alle fiskerne som fikk tildelt fiskekort for å kunne beregne fangst per innsats og enkeltfiskeres motivasjon til å fiske før og etter kraftutbyggingen. Det ble også samlet inn og analysert skjellprøver av fisk fanget i sportsfisket. I tillegg ble fangstene av laks undersøkt ved hjelp av fangstoppgaver innrapportert til Alta Laksefiskeri Interessentskap. Antallet gytegroper ble undersøkt i hele elva ved tellinger fra helikopter. Videre ble antall gytelaks i Sautso registrert av tre personer som drev i overflaten av elva med dykkermaske og snorkel. Tetthet og aldersfordeling av laksunger I 2008 ble korrigert ungfisktetthet på de to hovedstasjonene i Sautso, Tørmenen og Svartfossen beregnet til henholdsvis 75 og 63 laksunger per 100 m2 (årsyngel ikke inkludert). Dette var om lag samme tetthet som i 2007 for begge stasjonene. For de andre hovedstasjonene i elva (Gabo, Mikkeli, Gargia, Sorrisniva) var korrigert ungfisktetthet høyere i 2008 enn i 2007. Økningen var spesielt stor på stasjonene i Mikkeli og Sorrisniva. På disse to stasjonene var beregnet ungfisktetthet høyere enn 150 laksunger pr. 100 m2 ved alle innsamlingene i 2008 (årsyngel ikke inkludert). På de to hovedstasjonene i Sautso var utviklingen i ungfisktetthet ikke-lineær i løpet av perioden 1981 - 2008. På disse stasjonene avtok ungfisktettheten først, til et minimum rundt første halvdel av nittitallet, for deretter å øke igjen. På de fire andre hovedstasjonene (Sorrisniva, Gargia, Mikkeli og Gabo) var det en signifikant lineær økning av ungfisktetthet i undersøkelsesperioden sett under ett, og økningen var mest markant på stasjonen i Gargia. Den negative utviklingen i tetthet av laksunger i Sautso i årene etter kraftutbyggingen antas å skyldes forhold relatert til drift og/eller bygging av Alta kraftverk. I 2001 var det en markert økning i ungfisktetthet på de to hovedstasjonene i Sautso. Denne økningen kan blant annet sannsynligvis knyttes til økt rekruttering som følge av fang og slipp fiske av voksen laks i sonen. Siden 2001 har ungfisktettheten vært sammenliknbar med situasjonen på starten av 1980-tallet, eller bedre for stasjonen ved Tørmenen. Tettheten av laksunger på stasjonen ved Svartfossen har også de siste to årene vært sammenliknbar med situasjonen på starten av 1980-tallet. Det er imidlertid viktig å bemerke at overlevelsen til eldre laksunger fortsatt synes dårligere i Sautso enn i øvrige deler av elva.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Elvemusling i Steinkjervassdragene: Status etter 30 år med Gyrodactylus salaris og flere forsøk på å utrydde lakseparasitten i Ogna og Figga

Larsen, B.M., Dunca E., Karlsson, S. & Saksgård, R. 2011. Elvemusling i Steinkjervassdragene: Status etter 30 år med Gyrodactylus salaris og flere forsøk på å utrydde lakseparasitten i Ogna og Figga. - NINA Rapport 730. 79 s. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris har indirekte påvirket bestanden av elvemusling i store deler av Steinkjervassdragene. Siden parasitten ble innført til Figga i 1977 og senere spredte seg til Ogna, har bestanden av laks blitt kraftig redusert. Da larvene til elvemusling er avhengig av å parasittere laks, har mangel på fisk medført redusert rekruttering til bestanden av elvemusling. I tillegg har rotenonbehandling i seks av de siste 18 årene medført fiskedød som har forsterket mangelen på vertsfisk. Det er gjennomført en undersøkelse av elvemuslingbestanden i Ogna og Figga i 2009. Det er undersøkt utbredelse og tetthet av muslinger samt rekruttering og alderssammensetning (leng-defordeling) i ulike deler av vassdragene med referanse til undersøkelser gjennomført på slutten av 1990-tallet. Elvemusling ble holdt i bur for å se på effekten av rotenonbehandlingene i 2008 og 2009. Noen viktige resultater fra undersøkelsen er: - Elvemusling er påvist i nær 60 km elvestrekning i Steinkjervassdragene. - Laks er viktigste vertsart for elvemuslingens larver på lakseførende strekning både i Ogna og Figga. I øvre del av Ogna (Skillegrind) derimot er ørret antatt å være primær-vert for muslingene. - Det er genetiske forskjeller mellom populasjonen av elvemusling i øvre del av Ogna (Skillegrind) sammenlignet med delpopulasjonene i midtre og nedre del av vassdraget (Hyllbrua, Brandsegg og Hornemann). Det er ingen genetisk forskjell mellom delpopulasjoner av elvemusling i Figga, og disse er samtidig nært beslektet med muslingpopulasjonene i nedre del av Ogna. - Produksjonen av laksunger gikk kraftig ned fra tidlig på 1980-tallet i Ogna og Figga på grunn av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Utlegging av lakserogn og utsetting av laksyngel og ettårige laksunger ga imidlertid en betydelig økning i tetthet av laksunger i periodene 1994-1997 og 2003-2005. - I Ogna var det størst tetthet av elvemusling nedenfor Støafossen (nåværende lakseførende strekning), og tetthet og antall elvemusling økte fra 1999 til 2009 på grunn av høy nyrekruttering (flere sterke årsklasser). God rekruttering hos elvemusling sammenfalt med høy tetthet av laksunger. Dette medførte stor variasjon i årsklassestyrke hos elvemusling i Ogna nedenfor Støafossen. Til sammen 34 % av muslingene var 3-5 år gamle (årsklassene 2003-2005), og 21 % av muslingene var 11-13(-14) år gamle (årsklassene (1994)1995-1998). Om lag to tredeler av alle muslinger i Ogna nedenfor Støafossen var dermed yngre enn 30 år. I Ogna ovenfor Støafossen (Hyllbrua) ble det ikke på-vist rekruttering (eller rekrutteringen var vesentlig svakere enn forventet) i de siste 25-30 årene sannsynligvis på grunn av stengingen av lakseoppgang i Støafossen. - Det var størst tetthet av elvemusling i øvre del av Figga, og lavest nedenfor Lø (nåværende lakseførende strekning). Det var en sannsynlig nedgang i antall muslinger i Figga i løpet av perioden 1999-2009 på grunn av stengingen av lakseoppgang ved Lø. Det var varierende årsklassestyrke i Figga nedenfor fiskesperra ved Lø som i noen grad sammenfalt med høy tetthet av laksunger på grunn av utlegging av lakserogn eller ut-setting av laksyngel. Ovenfor fiskesperra i Figga derimot ble det ikke funnet muslinger mindre enn 50 mm. Dette indikerer en aldring av bestanden med liten eller ingen rekruttering. I Figga var 23-25 % av muslingene nedenfor fiskesperra yngre enn om lag 30 år. Ovenfor fiskesperra var tilsvarende andel bare 2-4 %. - Tilveksten til muslingene i lakseførende del av Ogna og Figga var høyere enn gjennom-snittet i de fleste muslingvassdrag. I Ogna var årlig tilvekst 6-8 mm i 5-10 års alder, mens den i Figga var 4-6 mm. Dette medfører at ti år gamle muslinger i Ogna og Figga var henholdsvis 51 og 42 mm lange

Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva 2007

Ugedal, O., Thorstad, E.B., Saksgård, L. & Næsje, T.F. 2008. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva 2007 - NINA Rapport 370. 55 s. Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Stortinget vedtok å utbygge og regulere elva for kraftproduksjon i 1978. Byggingen av kraftverksdammen ble igangsatt i 1983, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Det er gjennomført omfattende fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget siden 1981. Formålet har vært å dokumentere eventuelle endringer i laksebestanden, finne årsaker til eventuelle endringer og å foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene har også hatt som formål å danne et faglig grunnlag for å tilrå et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Undersøkelsene i 2007 var en videreføring av foregående års undersøkelser. Feltarbeide og datainnsamling var i hovedsak uforandret fra foregående år, og besto av følgende deler: 1) undersøkelser av bestanden av laksunger, 2) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon, 3) registrering av fangster, fangstinnsats og skjellanalyser av voksen laks, 4) telling av gytegroper og gytelaks, og 5) undersøkelser av tettheten av presmolt om våren. Innsamling av laksunger ble foretatt på ti stasjoner. Tettheten av presmolt ble sammenliknet mellom tre større områder, ett i Sautso, ett i VIna ved Gargia og ett i Jøra ved Sorrisniva. I forbindelse med det ordinære sportsfisket ble spørreskjema sendt ut til alle fiskerne som fikk tildelt fiskekort. Det ble også samlet inn og analysert skjellprøver av fisk fanget i sportsfisket. I tillegg ble fangstene av laks undersøkt ved hjelp av fangstoppgaver innrapportert til Alta Laksefiskeri Interessentskap. Antallet gytegroper ble undersøkt i hele elva ved tellinger fra helikopter, og antallet gytelaks i Sautso ble registrert av dykkere som drev i overflaten. Tetthet og aldersfordeling av laksunger I 2007 ble korrigert ungfisktetthet på de to hovedstasjonene i Sautso, Tørmenen og Svartfossen, beregnet til henholdsvis omlag 80 og 60 laksunger per 100 m2. Dette var om lag samme tetthet som i 2006 for begge stasjonene. For de andre hovedstasjonene i elva (Gabo, Mikkeli, Gargia, Sorrisniva) var korrigert ungfisktetthet høyere i 2007 enn i 2006 med unntak av Gabo, hvor tettheten var lavere i 2007. kraftregulering, Altaelva, Finnmark, laks, laksefangster, ungfisktetthet, vinterdødelighet, livshistorie, gytin

Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva i 2017

Ugedal, O., Saksgård, L.M., Næsje, T.F. & Thorstad, E.B. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva i 2017. NINA Rapport 1515. Norsk institutt for naturforskning. Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Stortinget vedtok å utbygge elva for kraftproduksjon i 1978, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Omfattende fiskebiologiske undersøkelser er gjennomført for å dokumentere endringer i laksebestanden, finne årsaker til endringene og foreslå kompensasjonstiltak. Undersøkelsene skulle også danne grunnlag for å tilrå et endelig manøvreringsreglement for kraftverket, som ble vedtatt i 2010. Undersøkelsene i 2017 var en videreføring av tidligere års undersøkelser. Feltarbeid og datainnsamling var i hovedsak uforandret fra tidligere, og bestod av: 1) undersøkelser av bestanden av laksunger, 2) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon, 3) registrering av fangster og skjellanalyser av voksen laks, 4) gytegroptelling, og 5) undersøkelser av tettheten av presmolt i Sautso om våren. Tettheten av ungfisk eldre enn årsyngel ble beregnet til henholdsvis 70 og 60 laksunger per 100 m2 på hovedstasjonene i Tørmenen og Svartfossen i Sautso, basert på el-fiske i september og oktober 2017 (data korrigert for ulike vannføringsforhold under el-fisket). Dette var høyere enn i 2016 for begge stasjonene. For de andre hovedstasjonene i elva var tettheten høyere i 2017 enn i 2016 i Gargia og Mikkeli, lik 2016 i Sorrisniva, men noe lavere enn i 2016 i Gabo. Energiinnholdet til eldre laksunger (to- og tre-åringer) fra Tørmenen i Sautso i slutten av mars 2017 var høyere enn på samme tid i 2016, og på høyde med andre vintre de siste årene. Presmolt er laksungene som sannsynligvis skal vandre ut i havet førstkommende vår. I Tørmenen i Sautso ble tettheten av presmolt laks (laksunger ≥ 12 cm) i slutten av mars 2017 beregnet til 6,1 individ per 100 m2. Dette var høyere enn i 2016. Kraftreguleringen medførte en redusert tetthet av laksunger i Sautso, sannsynligvis av flere årsaker. En viktig årsak antas å være at reguleringen påvirker temperatur- og isforholdene. Et nytt tappemønster fra reguleringsmagasinet ble igangsatt fra 2002 og har medført økt islegging om vinteren nedstrøms kraftverksutløpet. Varigheten og omfanget av isdekket er fremdeles vesentlig mindre enn før regulering. Alderssammensetningen i ungfiskbestanden og tidligere merkeundersøkelser tyder på at det fortsatt er større dødelighet hos eldre laksunger i Sautso enn i de midtre deler av elva. Smoltproduksjonen synes fortsatt redusert i Sautso, til tross for den økte isleggingen. I 2017 ble det rapportert fangst av 3094 laks med totalvekt 18 682 kg (inkludert laks som ble sluppet etter fangst). Av disse var 1522 smålaks (grilse, < 4 kg), 1518 storlaks (≥ 4 kg) og 54 laks uten opplysning om vekt ved fangst. Antallsmessig var 2017 et over middels år med hensyn til fangst av både storlaks og smålaks hvis vi sammenlikner med hele perioden 1974-2017. Vektmessig var totalfangsten i 2017 også over middels. Praktisering av fang og slipp fiske ved at laksen settes ut i elva etter at de er fanget, har hatt et økende omfang siden 1995. I 2017 ble 537 storlaks og 175 smålaks sluppet ut etter fangst, noe som utgjorde 35 % av storlaksen og 12 % av smålaksen som ble fanget i 2017. Gjennomsnittsvekt for storlaks fanget i 2017 var 10,1 kg og for smålaks 2,2 kg. Gjennomsnittsvekta for både smålaks og storlaks var innenfor det som har vært vanlig de senere årene. I 2017 ble det fanget 14 laks som var 20 kg eller større. I 2017 ble det analysert skjellprøver fra 682 laks fanget i sportsfisket, og av disse kunne sjøalderen bestemmes for 664 villaks. Av disse var 95 % førstegangsgytende laks hvorav 45 % var én-sjø-vinter laks, 13 % to-sjø-vinter laks, 35 % tre-sjø-vinter laks og 2 % fire-sjø-vinter laks. Tjuefem individer (3,8 %) hadde med stor sikkerhet gytt tidligere, mens for ni individer (1,4 %) var det vanskelig å avgjøre om fisken hadde gytt tidligere eller ikke. I Sautso har det vært en negativ utvikling i fangstene av laks etter kraftutbyggingen. Fangsten av storlaks i Sautso ble redusert i perioden 1980-2017. I de andre sonene var det enten ingen endringer i fangsten av storlaks, eller en økning (Raipas). Når det gjelder smålaks, var det ingen endring i fangstene i Sautso i perioden 1980-2017. Dette er imidlertid den eneste sonen hvor fangstene av smålaks ikke har økt, slik at i forhold til de andre sonene har det vært en negativ utvikling også i smålaksfangstene i Sautso. Antall gytegroper registrert i 2017 var 3301. Dette var om lag 135 færre gytegroper enn i 2016. Det var en nedgang i Vina, Sandia og Sautso sammenliknet med 2016, men en økning i Jøra og Raipas. I Sautso ble det registrert 244 gytegroper i 2017. Dette var 23 færre enn i 2016. Antallet gytegroper i Sautso har økt vesentlig siden 1996-1997, med toppår i 2002 (434 gytegroper) og 2006 (397 gytegroper). Både utviklingen i andel gytegroper og fangster av laks i Sautso tyder på at laksebestanden i Sautso ikke har endret seg relativt til laksebestanden i resten av elva de siste 17 årene