Bird-parasite dynamics in a Bornean rainforest : the effects of selective logging and host characteristics

Parasites are a natural and integral part of all ecosystems, but human disturbance could potentially negatively affect the host-parasite dynamics. Selective logging is considered one of the major threats to forest biodiversity in Southeast Asia, but how does logging affect avian-parasite dynamics? I investigated avian ectoparasites and blood parasites in primary and logged forest sites in Northeast Borneo, Malaysia, and tested whether parasite infestation intensity or prevalence differed between habitat types, the species- and trait-specific variation of parasite infestation within the avian community, and the connection between avian parasite infestation and avian body condition. There were overall little difference between forest types in intensity and prevalence of avian parasites, and no correlation of avian parasites and the body condition indices. Infection of blood parasites was slightly positively correlated to higher intensity and prevalence of ectoparasites, indicating that initial infection could increase the susceptibility of multiple infections. There were evidential differences within intensity and prevalence between species, families, and trait groups, highlighting the importance of detailed ecological knowledge of the study system to predict the effect of habitat alteration. That only a few significant forest type interactions were found, is likely an effect of the limited sample sizes and highly aggregated distribution of parasites. The changes in intensity and prevalence of avian parasites and the implications for the avian community following logging remain difficult to predict, as host-parasite systems are complex and subject to many uncontrolled variables. However, the results indicate that selectively logged forest and primary forest are very similar with regards to the ecological factors affecting the avian-parasite dynamics of the tropical forests in Borneo.Parasitter er en naturlig og omfattende del av alle økosystemer, men menneskelige forstyrrelser kan potensielt påvirke dynamikken mellom vert og parasitter negativt. Selektiv hogst er ansett som en av de største truslene mot biodiversiteten i Sørøst Asias skoger, men hvordan vil hogst påvirke fugleparasittene? Jeg undersøkte ektoparasitter og blodparasitter hos fugl i primærskog og hogstskog i nordøst-Borneo, Malaysia, og testet om intensitet eller prevalens av parasitter var ulik i disse to habitatene, og om parasitter kunne kobles til kondisjon og ulike økologiske og funksjonelle trekk ved fugler. Det var liten forskjell mellom skogstypene i intensitet og prevalens av fugleparasitter, og ingen korrelasjon mellom fugleparasitter og fuglenes kondisjon. Infeksjon av blodparasitter var svakt positivt korrelert med høyere intensitet og prevalens av ektoparasitter, noe som kan antyde at primærinfeksjoner kan lede til flere infeksjoner. De tydelige forskjellene i intensitet og prevalens av parasitter mellom arter, familier og funksjonelle grupper viser at detaljert økologisk kunnskap om artene og systemet undersøkt er viktig for å kunne avgjøre potensiell effekt av habitatendringer. At bare noen få signifikante forskjeller mellom skogstyper ble funnet er sannsynligvis forårsaket av det begrensede antallet individer målt I hver artsgruppe og de svært aggregerte distribusjonene av parasitter. Endringer i intensitet og prevalens av fugleparasitter og implikasjonene for fuglesamfunnet i sin helhet som følge av hogst forblir vanskelige å forutse, ettersom vert-parasitt systemer er komplekse og avhengige av mange ukontrollerbare variabler, men resultatene indikerer at hogstskog og primærskog i tropiske skoger i Borneo er svært like med tanke på de økologiske faktorene som påvirker dynamikken mellom fugler og deres tilhørende parasitter.M-ECO

Oppfølging av faste prøveflater og evaluering av skjøtsel i tørrengvegetasjon i Tautra naturreservat, Frosta

Områdene med beitebetinga lågurteng/tørreng i Tautra naturreservat ble undersøkt sommeren 2016. Formålet med undersøkelsene var å dokumentere og vurdere tilstanden for tørrengvegetasjonen og forekomsten av plantearten norsk timian Thymus praecox ssp. arcticus, samt å gi en kortfattet evaluering av tiltakene som er gjennomført i forhold til bevaringsmålene for disse naturverdiene. 18 av 20 faste prøveflater for overvåking av tørrengvegetasjon som ble etablert på Skaget i 2008 ble omanalysert. I tillegg ble fem faste prøveflater for overvåking av norsk timian i samme område undersøkt og forekomsten av arten ble registrert. Det ble ikke gjennomført omanalyser av faste prøveflater på Kviningen, men området ble grundig befart. Vi vurderer at tilstanden for tørrengvegetasjonen på Skaget er god. Artssammensetningen viser en positiv utvikling, og i området som ble ryddet i 2007-2008 utvikler vegetasjonen seg i retning av den etablerte tørrenga. Tilstanden for tørrengvegetasjonen på Kviningen er dårligere, og vi konkluderer med at utviklingen går i feil retning. Her foreslår vi strakstiltak i form av beiting eller slått. Tilstanden til norsk timian vurderer vi som god på Skaget. Forekomsten har gått svakt fram i overvåkingsflatene, og også i noen av vegetasjonsflatene. På Kviningen vurderer vi det slik at utviklingen for norsk timian, som for tørrengartene generelt, er negativ

Skjøtselsplaner for slåttemyr og slåttemark ved Vester-Vallervatnet i Røyrvik, Nord-Trøndelag

Det er utarbeidet skjøtselsplaner for Vallervatn slåttemark og Langslåtten slåttemyr nord for VesterVallervatnet i Røyrvik kommune, Nord-Trøndelag. Slåttemarka ved gården Vallervatn har vært slått siden 2014 etter å ha ligget brakk siden 1958. Skjøtselsplanen legger opp til at slåttemarka slås annethvert år ved at halvparten av arealet slås hvert år. Det kreves også noe rydding av kratt. Den rødlista arten kvitkurle (Pseudorchis albida NT) vokser i slåttemarka. Skjøtselsplanen for Langslåtten er en revisjon av en skjøtselsplan fra 2011. Det legges opp til at 130 daa av myra skjøttes som slåttemyr, og at skjøtselen av arealene som har vært slått siden 2010 videreføres. I tillegg må det ryddes en del busker og kratt. Arealene slås hvert femte år, med noe hyppigere slått av kantene

Revidering av skjøtselsplaner for slåttemyr i landskapet vest for Rosåsen, Høylandet

Myrområdene vest for Rosåsen i Høylandet kommune (inkludert Hattmoenget naturreservat) inneholder store arealer med slåttemyr. Skjøtsel av slåttemyrene har pågått siden 2005. I 2012 ble det utarbeidet skjøtselsplaner for fire delområder og et mer systematisk skjøtselsarbeid startet. I tillegg ble det lagt ut faste prøveflater i slåttemyr for å følge effekten av slått på vegetasjonssammensetningen over tid. Arbeidet i 2017 besto i en evaluering av skjøtselen som er gjennomført og en revidering av skjøtselsplanene. I tillegg til befaring av delområdene ble LiDAR-bilder over området gjennomgått for registrering av krattoppslag og de faste prøveflatene ble omanalysert. Det ble konkludert med at skjøtselen som er gjennomført har fungert etter hensikten. De reviderte skjøtselsplanene legger opp til at skjøtselen i delområdene videreføres, og utvides noe både på Hattmoenget, Sjurdenget og Karienget. I tillegg foreslås det at restaureringen av Korsnesmyra fullføres i 2018. Utover det vil skjøtselen framover i hovedsak være rettet mot å holde slåttearealet i delområdene ved like

Slåttemyr på Beitlandet, Stjørdal

I 2017 ble fem slåttemyrlokaliteter på Beitlandet i Stjørdal kartlagt og verdivurdert etter reviderte faktaark til DN-Håndbok 13. Fire av lokalitetene domineres av rik myrvegetasjon. Den største av disse, Langmyra, vurderes som svært viktig (A). Ei av de andre, Indre Steinmyra, vurderes som viktig (B). Her ble det også funnet betydelige populasjoner av den rødlista arten brunskjene (Schoenus ferrugineus). To mindre lokaliteter like ved de to gårdstuna på Beitlandet er til dels sterkt preget av tråkk og næringssig, og vurderes som lokalt viktig (C) sammen med Storslættet, som er i begynnende gjengroing og domineres av fattigere myrvegetasjon

Kartlegging av naturtyper på Fuglmyra, Postmyra, Gaddmyra og Svemyra, Klæbu kommune

Naturtyper og myrmassivtyper har blitt kartlagt på Fuglmyra, Postmyra, Gaddmyra og Svemyra,fire låglandsmyrer i Klæbu kommune.Fuglmyra er et intakt myrkompleks (119daa) med eksentrisk høgmyr, og har verdi A (svært viktig). Dette er den eneste kjente høgmyra i Sør-Trøndelag der hele myrkomplekset er helt intakt. Postmyra er ei så godt som intakt rikmyr i låglandet (30daa) med middelsrik myrvegetasjon, og har verdi A (svært viktig).Gaddmyra er et så godt som intakt myrkompleks (35daa) med svakt utvikla platåhøgmyr, og har verdi B (viktig). Både Postmyra og Gaddmyraomfatter stabilekildersom i seg sjøl vil få verdi A(svært viktig)hvis de skilles ut som egne naturtype lokaliteter.Svemyra (89 daa) har et massiv platåhøgmyr (A5), men domineres av planmyr. Hydrologien er sterkt påvirka av veger, bebyggelse, oppdyrking og grøfting, og på grunn av de store inngrepene har Svemyra ikke verdi som naturtypelokalitet. Fuglmyra skiller seg ut som i særstilling viktigst. Dette er, som nevnt over,den eneste høgmyra vi vet om i Sør-Trøndelag som er helt intakt. Særlig interessant er det at alle laggsoner og kanter med kantskog er intakt, dette er ofte de delene av ei høgmyr som først får inngrep. Gaddmyra er også så godt som intakt, men er mindre og svakere utvikla som høgmyr enn det Fuglmyra er.Høgmyrene er de «typiske» myrene i indre, lågereliggende deler av Trøndelag, og forekommer vanligvis ikke mye over ca. 250 moh. i vår landsdel. Dette skyldes at det kreves en relativt lang vekstsesong for å bygge opp så tjukke torvlag som høgmyrene har. Høgmyrene finner vi derfor i de tettest befolkede områdene med størst press på arealer, og mye høgmyr har blitt bygd ned eller dyrka opp i løpet av de siste hundre årene. I rødlista for naturtyper regnes sentrisk høgmyr (= typisk høgmyr) som sårbar (VU) på grunn av sterk tilbakegang i tilstand og areal. Postmyra er dominert av minerotrof vegetasjon, og har forekomster av en rekke rikmyrarter. Nebbstarr (Carex lepidocarpa)vokser her, dette er en av de beste indikatorene for ekstremrik myr i låglandet, og den er rødlista som sårbar (VU). Det botaniske artsmangfoldet er klart høgere på Postmyra enn på de andre myrene. Rikmyrer i låglandet er rødlista som sterkt truet (EN) i kategoriene «Rikere myrflate i låglandet» og «Rikere myrkantmark i låglandet»på grunn avsterk reduksjon i forekomstareal og tilstand. Kildene vi finner på Postmyra og Gaddmyra hører inn under rødlisteenheten «Sterk kaldkilde i låglandet» som eri kategorien datamangel (DD).De mest fundamentale økologiske faktorene på myr og torvmark er de som er avgjørende for om torv akkumuleres. Her er hydrologi (vasshusholdning)og høgt vassnivå helt dominerende viktig. Myrmassiv er hydrologiske enheter, det vil si at inngrep som drenerer et myrmassiv potensielt vil påvirke hele massivet. Ved effektiv drenering slutter myra å fungere som myr, tilveksten av torv stopper, og nedbryting tar til. Ved oppdyrking og nedbygging fjernes naturtypen i sin helhet.For Fuglmyra vil alle inngrep i nærheten av de sentrale områdene sannsynligvis påvirke hele myra. Inngrep bare helt i kanten i sør eller bare helt i kanten i nord vil kanskje kun påvirke henholdsvis den sørlige eller nordlige delen av myra, men dette er usikkert. Postmyra er avhengig av vatn fra kildesig langs vestkanten, og inngrep der vil påvirke hele myra. Kilden og kildesiget på Gaddmyra deler denne hydrologisk, og inngrep henholdsvis sør eller nord for kilden vil antakelig bare påvirke de sørlige eller nordlige delene av myra. Svemyra har dårlig tilstand, men noe av områdene i nord har fortsatt en noenlunde fungerende hydrologi. Nye inngrep på Svemyra vil ha mindre å si i sør enn i nord fordi området i sør allerede er langt på veg ødelagt.Intakt myr binder CO2, mens myr med inngrep slipper ut CO2. Vi estimerer at det er lagra ca. 30000 tonn karbon i de fire myrene, dette tilsvarer 109000 tonn CO2. Om vi bare ser på områdene som berøres direkte av utbyggingsplanene tilsvarer det ca. 14000 tonn lagra karbon, eller ca.51500 tonn CO2. Utfra et gjennomsnittlig årlig utslipp per person i Norge på 8,4 tonn CO2 tilsvarer dette ett års utslipp fra ca. 6100 personer, det vil si om lag som Klæbus befolkning

Forundersøkelser til myrrestaurering i Hildremsvatnet, Høydalmoan og Nordelva naturreservater, Sør-Trøndelag

Denne rapporten gir en beskrivelse av grøfting og andre inngrep i 20 myrer i tre verneområder på Fosen i Sør-Trøndelag. De tre verneområdene er Høydalmoan naturreservat i Åfjord, Hildremsvatnet naturreservat i Bjugn, og Nordelva naturreservat i Rissa og Bjugn. Alle er skogreservater med grøfta myr innenfor vernegrensene. I Hildremsvatnet naturreservat er det myrer i Nyvassdalen som er vurdert. Befaringer i felt ble gjort i oktober 2016, og arealet av myrene som ble befart er 716 daa. Vi kartla ikke total lengde på grøfter, men vi har gjort et estimat basert på omfang av grøfter i myr 6 og 7 i Nyvassdalen. For myr 6 (59 daa) estimerer vi 3910 m grøft fordelt på 60 grøfter, og for myr 7 (68 daa) 5175 m grøft fordelt på 88 grøfter. Dette gir om lag 70 m grøfter per daa, men disse myrene har relativt mye grøfter i forhold til gjennomsnittet blant de vi undersøkte. Med et gjennomsnitt på 50 m grøfter per daa vil det være om lag 35 km grøfter i myrene vi har undersøkt. Vi anbefaler at det gjennomføres restaureringstiltak i 13 av myrene. Dette er myrer der vi anser at tiltak vil ha en klar positiv effekt på hydrologi og økologi, og sannsynligheten for at myrene kan tilbakeføres til en tilnærmet naturlig tilstand er stor. Ti myrer i Nyvassdalen i Hildremsvatnet naturreservat prioriteres høgest, deretter tre myrer i Høydalmoan naturreservat. Vi anbefaler ikke restaurering av noen av de undersøkte myrene i Nordelva naturreservat. Ved restaureringen anbefaler vi i første rekke plugging av grøfter, og ikke fullstendig fylling. Videre anbefaler vi å bruke torv på stedet i pluggene, men det må vurderes om dette er tilstrekkelig for de aller djupeste og breieste grøftene. Målet vil være å få heva vassnivået opp mot overflata, det vil si at grøftene bør stå om lag fulle med vatn etter restaureringa. Ved pluggingen er en maksimal avstand på 12 m mellom pluggene anbefalt, men i smale grøfter på flatmyr eller planmyr kan dette økes til 20-50 m. Farten på vatnet øker med økende helning, og pluggene må anlegges tettere jo mer myra heller, og i hvert fall slik at forskjellen i vassnivå på hver side av en plugg ikke er mer enn 40 cm. Flere myrer er tilplanta med gran eller furu, og dette bør fjernes. Naturlig oppslag av trær kan få stå, men der hvor de er i vegen ved restaureringen må de hogges. Når vassnivået heves vil mange av trærne dø i løpet av om lag ti år. Gamle trær som har stått på myra fra før grøftingen og tilplantingen fant sted bør spares. Trær, busker og hogstavfall må fjernes fra myroverflata, og de kan legges i grøftene, der de vil kunne gi grunnlag for raskere etablering av torvmoser. Restaureringen bør gjennomføres når det er tele og bart, og med bruk av utstyr med lågt marktrykk

Potensiell karbonmengd i ulike areal- og naturtypar i Kinn kommune, Vestland

Rapporten gir eit oversyn over hovudnaturtypane i Kinn kommune og eit estimat på mengda karbon som er lagra per arealeining i ulike terrestriske naturtypar. Kinn kommune har eit landareal på 811 km². Av dette er om lag 317 km² (39 %) skogkledd. Lågproduktiv kystfuruskog, hovudsakleg røsslyng-blokkebærskog, utgjer det meste av skogarealet. Myr dekkjer om lag 22 km² (2,7 %). I tillegg kjem skogkledd myr og myr som er drenert og dyrka opp, eller brukt til skogreising, totalt om lag 28 km² (3,5 %). Flatmyr, bakkemyr og planmyr er dei vanlegaste myrtypane, medan nedbørmyr og fattig jordvassmyr er dei vanlegaste vegetasjonstypane. Det finst ingen arealoppgåver over semi-naturleg mark i kommunen, men naturtypen utgjer truleg fleire titals km², og arealmessig utgjer kystlynghei størsteparten. Naturleg opne område under skoggrensa (altså areal som ikkje er jordbruksmark, skog, myr eller semi-naturleg mark) utgjer noko meir, men heller ikkje her fins det gode tal. Om lag 14,5 km² (1,8 %) av landarealet er jordbruksmark, av dette er 4,1 km² (0,5 %) overflatedyrka. Estimering av mengda karbon i dei ulike terrestriske naturtypane er i stor grad basert på modellerte data eller ekspertvurderingar. Mengda informasjon varierer sterkt mellom hovudøkosystema. Mest dokumentasjon finn ein for skog der data frå Landskogstakseringa dannar grunnlaget, men sjølv for skog er ikkje datatettleiken høg nok til å gi nøyaktige estimat på karboninnhaldet på kommunenivå. I tillegg til bruk av eksisterande data vart det i august 2021 gjennomført eigne feltundersøkingar med måling av jordsmonndjupne og biomasse i ni skog- og fire myrlokalitetar. Hovudformålet med dette var å finne ut om dei eksisterande, generaliserte eller modellerte dataene samsvarer med konkrete undersøkingar i hovudnaturtypar som dekkjer stort areal (skog) eller har stort potensiale for lagring av karbon (myr). Undersøkingane vart gjennomførte på Svanøy som har store areal med dei vanlegaste skogstypane i kommunen og ulike myrtypar innan eit avgrensa areal. Øya ligg dessutan litt inn frå kysten slik at den representerer eit gjennomsnitt av kommunen med omsyn på klimatilhøve. I tillegg vart det gjennomført nokre undersøkingar av høgareliggande bakkemyrer lengst aust i kommunen. Basert på eksisterande dokumentasjon og våre eigne undersøkingar estimerer vi den potensielle karbonmengda i skog til å variere frå 12 kg/m² i hogstflater til 47,5 kg/m² i eldre granplantefelt. Hovuddelen av skogarealet har ei potensiell karbonmengd på rundt 20 kg/m² (snitt 20,1, median 19,4). Av dette utgjer karbonmengda under bakken i snitt rundt 16,5 kg/m² (ca. 80 %). Karbonmengda i myr varierer sterkt og her er djupna på torva og kor omdanna torva er, avgjerande. Sterkt omdanna torv vil ha ein høgare tettleik og ei høgare volumvekt, og dermed høgare karboninnhald enn lite omdanna torv. Våre undersøkingar i Kinn syner at karboninnhald per m² for torvjord ligg mellom 35-250 kg C eller meir, og ein kan temmeleg sikkert rekne med eit snitt på 60 kg C/m² for 1 m djup torv (1 m³ med torv). For djupare myrer, t.d. 2 m djupe i snitt, vil karbonmengda ligge på 90-140 kg/m² avhengig av volumvekta Det vart ikkje gjort undersøkingar av karboninnhald i semi-naturleg mark i Kinn, men våre undersøkingar av jord i dei skrinnaste røsslyng-blokkebærfuruskogane kan samanliknast med det ein vil finne i jordsmonnet i kystlynghei. Dersom vi legg til grunn at 80-90 % av karbonet ligg i jordsmonnet vil det i så fall gi ei karbonmengd på 6-7 kg/m². På bakgrunn desse undersøkingane og ein gjennomgang av litteraturen estimerer vl karbonmengda i kystlynghei i Kinn til mellom 6 og 20 kg/m², men det er ikkje datagrunnlag for å differensiere karbonmengda mellom ulike areal av kystlynghei. Ut frå tilgjengeleg dokumentasjon er det grunn til å tru at karbonmengda i semi-naturleg eng ligg om lag på same nivå som kystlynghei eller litt høgare. Basert på estimata over potensiell karbonmengd for ulike naturtypar er det utarbeidd eit kartdatasett som vil gi ein peikepinn på mengda karbon lagra i ulike areal av Kinn kommune. Til slutt i rapporten blir det gitt ei oversikt over ulike sider ved restaurering av myr for å få ned utslepp av CO2, og kva prinsipp som ligg til grunn for å lukkast med restaureringa. Det blir nemnt nokre døme på potensielle lokalitetar i kommunen som kan eigne seg for restaurerin

Slåttemyr i Norge. Kunnskapsstatus og innspill til handlingsplan

Myr defineres som et område med fuktighetskrevende vegetasjon som danner eller har dannet torv, og slåttemyr er myrområder som er preget av langvarig høsting gjennom slått. Myrene deles i to hovedtyper etter tilgangen på mineralnæring: Minerotrof myr (jordvassmyr) får tilført mineraler fra vatn som har vært i kontakt med mineraljorda, mens ombrotrof myr (nedbørmyr) bare får tilført næring fra nedbøren. Det er bare de minerotrofe myrene som ble slått, fordi disse har høgere produksjon i feltsjiktet enn ombrotrofe myrer. Ut fra variasjon i vegetasjonen langs fattig-rik-gradienten (pH-gradient) på minerotrof myr deler vi videre inn i fattigmyr, intermediær myr, middelsrik myr og ekstremrik myr. Vanligvis er det høgere produksjon og et mer variert planteliv på de rikeste myrene, og de beste slåttemyrene har middelsrik og ekstremrik myrvegetasjon. Fattigere myrer finnes imidlertid over svært store arealer, og var nok mange steder viktigere av den grunn. I reviderte faktaark til DN-Håndbok 13 føres slåttemyr til hovedtypen Våtmark, og slåttemyr er per april 2016 en av seks utvalgte naturtyper (jf. Naturmangfoldloven). Dette innebærer at det skal tas særlig hensyn til lokaliteter som er klassifisert som svært viktig (A) eller viktig (B) etter DN-Håndbok 13. I Norsk rødlistefor naturtyper 2011 er slåttemyrkant og slåttemyrflate karakterisert som henholdsvis kritisk truet (CR) og sterkt truet (EN). Etter Natur i Norge (NiN 2.0) inngår slåttemyr i V9 Semi-naturlig myr, og slåttemyr omfatter grunntypene med slåttemarkspreg (SP=2). Slåttemyr relateres til den lokale komplekse miljøgradiente hevdintensitet (HI), samt til tilstandsvariabelen rask suksesjon (7RA). Grensen for når ei myr ikke lenger er slåttemyr trekkes ved sein suksesjonsfase (trinn S2 på denne skalaen). Slåttemyr deles inn i tre grunntyper og tre kartleggingsenheter i NiN 2.0: Kalkfattig semi-naturlig myr, intermediær semi-naturlig myr og kalkrik semi-naturlig myr. Det totale myrarealet i Norge er estimert til ca. 37 700 km2, dette inkluderer 9400 km2 «sumpskog». Vi regner imidlertid med at om lag 7000 km2 er ødelagt som fungerende myr, og det har opprinnelig (for ca. 150-200 år siden) vært om lag 44 700 km2myr. Arealet med slåttemyr anslår vi til minst 3000 km2, basert på statistikk fra jordbrukstellingen i 1907. Utmarksslåtten avtok fra slutten av 1800-tallet og var de fleste steder avsluttet i første halvdel av 1900-tallet. Høstingen påvirket myrene, men endret dem ikke fundamentalt eller destruktivt. Den største trusselen mot slåttemyr er opphør av tradisjonell bruk, og med påfølgende gjengroing. På myrflatene går dette relativt sakte,og den største endringen er ofte at myroverflata blir mer kupert eller tuete. I myrkantene skjer endringene raskere, og busker og kratt brer seg utover. I dag har det de fleste steder gått mange tiår siden slåtten opphørte, og gjengroingen kan ha kommet langt, spesielt i lågereliggende strøk (nedre del av mellomboreal vegetasjonssone og lågere). I nord og i høgereliggende strøk (øvre del av MBtil lågalpin vegetasjonssone) er det fremdeles store arealer med åpne slåttemyrer. Myrslått var vanlig over hele landet, og flest slåttemyrer finner vi i mellom- og nordboreal vegetasjonssone, og klart oseanisk og svakt oseanisk vegetasjonsseksjon. I Sør-Norge er kombinasjonen mellomboreal sone og klart oseanisk seksjon vanligst, mens det for Nord-Norge er kombinasjonen nordboreal sone og svakt oseanisk seksjonsom er vanligst. Dette skyldes i stor grad klimatiske forhold som styrer areal og utbredelse av myrmassivtyper, og som påvirker produktiviteten på myrene. Et oseanisk klima med langvarig snødekke er en forutsetning for utstrakt dannelse av bakkemyr, og det er ofte på bakkemyrer vi finner de beste slåttemyrene. I tillegg er disse vegetasjonsgeografiske regionene blant de vanligste i landet. Som en del av arbeidet med rapporten har vi gått gjennom Naturbase, litteratur og andre kilder for å gi en oversikt over kunnskapen om slåttemyrlokaliteter i Nord-Norge. Tilsvarende arbeid ble gjort for Sør-Norge i 2013. I Sør-Norge er det registrert 612slåttemyrlokaliteter (per 2013), og vi har valgt ut 28 prioriterte lokaliteter inkludert 10 «stjernelokaliteter» som bør komme først ved overvåking og skjøtsel. Omfanget av myrslått har vært like stort i Nord-Norge som i Sør-Norge, men det er store kunnskapshull. Vi har bare klart å identifisere 68 slåttemyrer i Nord-Norge ut fra dokumentasjon i kildene, det vil si ca. 11 % av antallet som er registrert i Sør-Norge. På grunn av det dårlige kunnskapsgrunnlaget for Nord-Norge har vi ikke funnet grunnlag for å velge ut mer enn 10 prioriterte lokaliteter (og ingen stjernelokaliteter). Vi fremmer av den grunn heller ikke forslag til prioriterte lokaliteter i alle geografiske eller vegetasjonsgeografiske regioner der dette ellers ville vært naturlig. Knapt noe land i Europa har større variasjon i myrenes utforming og vegetasjon enn Norge, og det henger sammen med den store variasjonen vi har i klima, geologi og topografi. Dette gjelder også slåttemyrene, der det er regional og lokal variasjon både når det gjelder utforming, planteliv, og til dels kulturhistorie og tradisjoner. Sikring av et representativt utvalg av slåttemyrene er viktig for å ta vare på vårt naturmangfold, og dette inkluderer vern, skjøtsel og overvåking. I dette prosjektet har vi lagt vekt på å summere kunnskap som er relevant for en handlingsplan, og det går fram at det er stor kunnskapsmangel på viktige områder.Kunnskapen er spesielt mangelfull når det gjelder myr i Nord-Norge (inkludert slåttemyr), og for å komme videre med en kunnskapsbasert forvaltning av myr på nasjonalt nivå må det gjennomføres en fundamental og grunnleggende kartlegging av myrene i denne landsdelen. For slåttemyr er forskjellen i kunnskapsgrunnlaget mellom Sør-Norge og Nord-Norge slående, og manglende kunnskap gjør det vanskelig å gi helhetlige og gode vurderinger av naturverdier, regionale trekk, utvikling over tid, og enkeltlokaliteters verdi. Uten økt kunnskap vil vi heller ikke være i stand til å sette inn riktige restaurerings- og skjøtselstiltak for å ta vare på mangfoldet av slåttemyrvegetasjon. Vi foreslår tre konkrete tiltak for kunnskapsheving: 1) Systematisk kartlegging av slåttemyrlokaliteter i Nord-Norge; 2) grundige undersøkelser av Bakåsmyra for å få kunnskap om dynamikk og gjengroingsprosesser på ei godt undersøkt slåttemyr i Nord-Norge; og 3) detaljerte undersøkelser på flere myrer for å få kunnskap om regional variasjon. Restaurering og skjøtsel (etter skjøtselsplaner) bør gjennomføres i alle prioriterete slåttemyrlokaliteter, og allerviktigst er stjernelokalitetene. Praktisk kunnskap og kompetanse om skjøtsel bør formidles systematisk, f.eks. gjennom årlige samlinger for SNO-personell. Alt skjøtselsarbeid krever langsiktighet. En egen økonomisk ordning som sikrer langsiktig finansiering av skjøtselen for de høgest prioriterte slåttemyrene vil bidra til at midlene brukes målrettet og effektivt til å sikre natur- og kulturverdier

Utfasing av torvuttak i Norge - effekter på naturmangfold og andre viktige økosystemtjenester

I denne rapporten gir vi en generell vurdering av hvilke konsekvenser moderne, industrielt torvuttak for torvproduksjon har på naturmangfold og andre viktige økosystemtjenester fra myr, slik som klimaregulering (karbonlager), erosjons-og flomdemping, regulering av vasskvalitet gjennom filtrering, regulering av ferskvasstilførsel til elver og innsjøer fra omkringliggende nedbørsfelt, biobrensel og vekstsubstrat for jord-og hagebruk.Videre gis det en generell vurdering av effektene av en utfasing av dagens torvuttak på naturmangfold og økosystemtjenester. Her vurderes ulike scenarier for utfasing og ulike typer etter-behandling av de berørte myrene.Rapporten gir også en generell beskrivelse og gjennomgang av viktige tiltak ved restaurering av myr etter torvuttak med fokus på restaurering av høgmyr. Effekten av følgende scenarier for etterbehandling er vurdert:1) Ingen etterbehandling,2) Restaurering mot funksjonell myr,3) Etablering av annen våtmark,4) Etablering av paludikulturog5) Etablering av annet jordbruks-eller skogbruksareal. For hvert scenario har vi så gjort en vurdering av hvilken betydning det får om:a) Dagens torvuttak fortsetter så lenge torvressursene på stedet er drivverdige, men nye torvuttak settes ikke i gang, eller b) alle torvuttak avsluttes umiddelbart.Industrielt uttak av torv fra norske myrer,til produksjon av ulike torvprodukter,fører til tap av naturmangfold og økosystemtjenester, og spesielt er høgmyrene utsatt. En stor del av de registrerte torvuttakene ligger på typisk høgmyr eller atlantisk høgmyr. Dette er naturtyper som er truet i Norge og Europa.Alt dyre-og planteliv på den opprinnelige myra forsvinner og alle andre viktige økosystemtjenester opphører. Uansett hvilken etterbehandling som velges vil det beste tiltaket for å opprettholde økosystemtjenestene være å forhindre at nye myrområder tas i bruk.Torvuttak har vært svakt regulert ogansvaret for etterbehandling har i mange tilfeller vært overlatt til kommunene eller torvprodusentene selv. Dette har gittstor variasjon i krav til etterbehandling,og torvuttak som har gått ut av drift har oftest blitt forlatt uten etterbehandling,eller gjort om til jordbruksareal. Disse etterbehandlingsalternativene gir ingen positiv effekt på naturmangfold og viktige økosystemtjenester knyttet til myr. Spesielt gjelder dette ingen etterbehandling som i verste fall kan forsterke de negative effektene av torvuttak. Restaurering mot funksjonell myr vil gi det beste resultatet for naturmangfoldet,og over tid gjenopprette de aller fleste økosystemtjenestene som er knyttet til intakt myr. Også etablering av paludikultur eller annen våtmark vil ha positive effekter, men her er kunnskapen mangelfull. Det er usikkert om etablering av skog som etterbehandling gir positive effekter for naturmangfoldet eller andre økosystemtjenester som knyttes til intakt myr på lang sikt.Det er et stort behov for å innhente mer kunnskap knyttet til uttak av torv generelt, da spesielt med tanke på nordiske forhold. Dette gjelder både kunnskap om konsekvenser av torvuttak, metoder for restaurering og kunnskap om effekter av etterbehandling. Økt kunnskap er avgjørende for å kunne utarbeide mer presise krav til torvindustrien og retningslinjer for avvikling av torvuttak, og for å gjøre en best mulig vurdering av hvilken etterbehandling som er mest hensiktsmessig for det enkelte torvuttak