Overvåking av palsmyr. Første 5-årsundersøkelse i Ostojeaggi, Troms, 2009

Hofgaard, A. & Wilmann, B. 2010. Overvåking av palsmyr. Første 5-årsundersøkelse i Ostojeaggi, Troms, 2009. – NINA Rapport 586. 42 s. Overvåking av palsmyr er et nasjonalt overvåkingsprogram initiert av Direktoratet for naturforvaltning, med oppstart i 2004. Programmet omfatter i alt seks utvalgte overvåkingsområder fra Finnmark i nord til Dovre i sør. I denne rapporten presenteres resultater fra første gjenanalyse fem år etter førstegangsundersøkelsen i Ostojeaggi, Troms, det første etablerte overvåkingsområdet i programmet. Rapporten presenterer en kortfattet bakgrunn for behovet for overvåking av palsmyr; relevante klimadata for Ostojeaggi; overvåkingsmetoder; analyser av palsformasjoner, markslagsfordeling, teledybde og vegetasjonsfordeling; og i et vedlegg gis detaljer for klimatiske forutsetninger og endring av palsmyrer i tid og rom. Ostojeaggi et ca 6 km2 stort myrområde med palsformasjoner innen store deler av området. Palsformasjonene med dammer og erosjonsområder ble analysert i 2004 og 2009 med hensyn til størrelse, teledybde og posisjon (GPS) ved bruk av analyser langs ni permanente analyselinjer. Registreringene er grunnlaget for analyser av forandringer over tid, sammen med flybilder og fotodokumentasjon langs linjene og utvalgte palsformasjoner. Resultatene fra linjeanalysene er presentert i tabeller og figurer som visualiserer småskalafordelingen av markslag (10 variabler), bunnsjikt (6 variabler), feltsjikt (5 variabler), busksjikt (3 variabler), teledybde samt frekvens av sprekker og palshøyde. Det finnes ingen flybilder for området etter 1986, men flybilder fra dette året og 1956 indikerer relativt store forandringer på deler av myra, med tilvekst av nye, relativt store palser i perioden fram til 1986. Disse palsene er i dag enten forsvunnet eller betydelig mindre i omfang. I 2004 ble det registrert nye palsformasjoner i de samme områdene, men disse palsene var vesentlig mindre i 2009. Den samlede nedgangen i telens utbredelse fra 2004 til 2009 svarer til ca 1/6 av utbredelsen, og telenivået lå om lag 25 cm dypere i 2009. Disse endringene skyldes både endringer i regionens klima over tid og værforskjeller mellom analyseårene. Om nedgangen i telens utbredelse fortsetter i samme hastighet som registrert for perioden 2004 til 2009 uten at nydannede palser overlever over lengre tid, vil palsmyrbiotopen i Ostojeaggi være helt borte innen ca 70 år. Denne beregningen tar imidlertid ikke hensyn til en eventuell generell senking av telens posisjon i palsene som vil kunne påskynde prosessen betraktelig. Lavdominerte områder har økt på palsene fra 2004 til 2009, men bortsett fra dette er vegetasjonsendringene begrensede. Dette indikerer at palsoverflatene blitt tørrere, noe som kan tyde på en generell senking av telenivået i overvåkingsperioden. Neste analyse av området er planlagt til 2014. palsmyr, overvåking, Ostojeaggi, Troms, vegetasjon, palsa peatlands, monitoring, Ostojeaggi, Troms, vegetatio

Overvåking av palsmyr. Første 5-årsundersøkelse i Haukskardmyrin og Haugtjørnin, Dovre, 2010

Hofgaard, A. & Wilmann, B. 2011. Overvåking av palsmyr. Første 5-årsundersøkelse i Haukskardmyrin og Haugtjørnin, Dovre, 2010. – NINA Rapport 717. 42 s. Overvåking av palsmyr er et nasjonalt overvåkingsprogram initiert av Direktoratet for naturforvaltning, med oppstart i 2004. Programmet omfatter i alt seks utvalgte overvåkingsområder fra Finnmark i nord til Dovre i sør. I denne rapporten presenteres resultater fra første gjenanalyse fem år etter førstegangsundersøkelser på Haukskardmyrin og Haugtjørnin, Dovre. Rapporten presenterer en kortfattet bakgrunn for behovet for overvåking av palsmyr; relevante klimadata for Haukskardmyrin og Haugtjørnin; overvåkingsmetoder; analyser av palsformasjoner, markslagsfordeling, teledybde og vegetasjonsfordeling; og i et vedlegg gis detaljer for klimatiske forutsetninger og endring av palsmyrer i tid og rom. Haukskardmyrin er et ca 1 km2 stort myrområde med palsformasjoner i store deler av området, men Haugtjørnin har kun få gjenværende palsformasjoner i et utstrakt område sammensatt av flere mindre myrområder. I de to områdene ble palsformasjoner med dammer og erosjonsområder analysert i 2005 og 2010 med hensyn til størrelse, teledybde og posisjon ved bruk av analyser langs åtte permanente analyselinjer. Registreringene er grunnlaget for analyser av forandringer over tid, sammen med fotodokumentasjon langs linjene og utvalgte palsformasjoner. Resultatene fra linjeanalysene er presentert i tabeller og figurer som visualiserer småskalafordelingen av markslag (10 variab-ler), bunnsjikt (6 variabler), feltsjikt (5 variabler), busksjikt (2 variabler), teledybde samt palshøyde. Utbredelsen av eldre velutviklede palser har minket i perioden 2005 til 2010. Dette gjelder særlig for de sentrale delene av Haukskardmyrin og for gjenværende palsfragment i Haugtjør-nin. I 2010 ble det samtidig registrert nye 1-2 år gamle palsformasjoner i deler av Haukskardmyrin. Dette medførte at den samlede utbredelsen av permafrost økte med 26 % fra 2005 til 2010 i Haukskardmyrin, og telenivået lå om lag 6 cm grunnere i 2010. I motsetning til Haukskardmyrin ble det i Haugtjørnin registrert en samlet nedgang i permafrostens utbredelse på ca 80 % fra 2005 til 2010, men med et telenivå som lå grunnere enn i 2005. Tilbakegangen i dominerende palsformasjoner i begge områdene skyldes fremst endringer i regionens klima over lang tid, og endringene i teledyp og permafrostutbredelse skyldes fremst værforskjeller mellom analyseårene. Disse værforskjellene mellom år er avgjørende for hastigheten og tren-den i den langsiktige utviklingen. Om nedgangen i telens utbredelse innen Haugtjørnin fortsetter i samme hastighet som registrert for perioden 2005 til 2010, og uten nydannelse av palser som overlever over lengre tid, vil palsmyrbiotopen i Haugtjørnin være helt borte innen noen få år. I Haukskardmyrin der palsene er større og der nydannelse til dels motvirker den generelle tilbakegangen er situasjonen en annen. Her vil palsmyrbiotopen sannsynligvis finnes i mange tiår fremover. Denne vurderingen tar imidlertid ikke hensyn til en eventuell generell endring av telenivå og vegetasjon på palsene noe som vil kunne endre hastigheten til prosessen betraktelig. Lavdominerte områder har minket på palsene fra 2005 til 2010 samtidig som krekling og myrull har økt. Dette er vegetasjonsendringer som er lite gunstige for langsiktig overlevelse av eldre palser fordi høyere vegetasjon har negativ påvirkning på telenivået. Neste analyse av området er planlagt til 2015.publishedVersio

Overvåking av palsmyr. Første 5-årsundersøkelse i Ostojeaggi, Troms, 2009

Hofgaard, A. & Wilmann, B. 2010. Overvåking av palsmyr. Første 5-årsundersøkelse i Ostojeaggi, Troms, 2009. – NINA Rapport 586. 42 s. Overvåking av palsmyr er et nasjonalt overvåkingsprogram initiert av Direktoratet for naturforvaltning, med oppstart i 2004. Programmet omfatter i alt seks utvalgte overvåkingsområder fra Finnmark i nord til Dovre i sør. I denne rapporten presenteres resultater fra første gjenanalyse fem år etter førstegangsundersøkelsen i Ostojeaggi, Troms, det første etablerte overvåkingsområdet i programmet. Rapporten presenterer en kortfattet bakgrunn for behovet for overvåking av palsmyr; relevante klimadata for Ostojeaggi; overvåkingsmetoder; analyser av palsformasjoner, markslagsfordeling, teledybde og vegetasjonsfordeling; og i et vedlegg gis detaljer for klimatiske forutsetninger og endring av palsmyrer i tid og rom. Ostojeaggi et ca 6 km2 stort myrområde med palsformasjoner innen store deler av området. Palsformasjonene med dammer og erosjonsområder ble analysert i 2004 og 2009 med hensyn til størrelse, teledybde og posisjon (GPS) ved bruk av analyser langs ni permanente analyselinjer. Registreringene er grunnlaget for analyser av forandringer over tid, sammen med flybilder og fotodokumentasjon langs linjene og utvalgte palsformasjoner. Resultatene fra linjeanalysene er presentert i tabeller og figurer som visualiserer småskalafordelingen av markslag (10 variabler), bunnsjikt (6 variabler), feltsjikt (5 variabler), busksjikt (3 variabler), teledybde samt frekvens av sprekker og palshøyde. Det finnes ingen flybilder for området etter 1986, men flybilder fra dette året og 1956 indikerer relativt store forandringer på deler av myra, med tilvekst av nye, relativt store palser i perioden fram til 1986. Disse palsene er i dag enten forsvunnet eller betydelig mindre i omfang. I 2004 ble det registrert nye palsformasjoner i de samme områdene, men disse palsene var vesentlig mindre i 2009. Den samlede nedgangen i telens utbredelse fra 2004 til 2009 svarer til ca 1/6 av utbredelsen, og telenivået lå om lag 25 cm dypere i 2009. Disse endringene skyldes både endringer i regionens klima over tid og værforskjeller mellom analyseårene. Om nedgangen i telens utbredelse fortsetter i samme hastighet som registrert for perioden 2004 til 2009 uten at nydannede palser overlever over lengre tid, vil palsmyrbiotopen i Ostojeaggi være helt borte innen ca 70 år. Denne beregningen tar imidlertid ikke hensyn til en eventuell generell senking av telens posisjon i palsene som vil kunne påskynde prosessen betraktelig. Lavdominerte områder har økt på palsene fra 2004 til 2009, men bortsett fra dette er vegetasjonsendringene begrensede. Dette indikerer at palsoverflatene blitt tørrere, noe som kan tyde på en generell senking av telenivået i overvåkingsperioden. Neste analyse av området er planlagt til 2014. palsmyr, overvåking, Ostojeaggi, Troms, vegetasjon, palsa peatlands, monitoring, Ostojeaggi, Troms, vegetatio

Overvåking av palsmyr. Første 5-årsundersøkelse i Haukskardmyrin og Haugtjørnin, Dovre, 2010

Hofgaard, A. & Wilmann, B. 2011. Overvåking av palsmyr. Første 5-årsundersøkelse i Haukskardmyrin og Haugtjørnin, Dovre, 2010. – NINA Rapport 717. 42 s. Overvåking av palsmyr er et nasjonalt overvåkingsprogram initiert av Direktoratet for naturforvaltning, med oppstart i 2004. Programmet omfatter i alt seks utvalgte overvåkingsområder fra Finnmark i nord til Dovre i sør. I denne rapporten presenteres resultater fra første gjenanalyse fem år etter førstegangsundersøkelser på Haukskardmyrin og Haugtjørnin, Dovre. Rapporten presenterer en kortfattet bakgrunn for behovet for overvåking av palsmyr; relevante klimadata for Haukskardmyrin og Haugtjørnin; overvåkingsmetoder; analyser av palsformasjoner, markslagsfordeling, teledybde og vegetasjonsfordeling; og i et vedlegg gis detaljer for klimatiske forutsetninger og endring av palsmyrer i tid og rom. Haukskardmyrin er et ca 1 km2 stort myrområde med palsformasjoner i store deler av området, men Haugtjørnin har kun få gjenværende palsformasjoner i et utstrakt område sammensatt av flere mindre myrområder. I de to områdene ble palsformasjoner med dammer og erosjonsområder analysert i 2005 og 2010 med hensyn til størrelse, teledybde og posisjon ved bruk av analyser langs åtte permanente analyselinjer. Registreringene er grunnlaget for analyser av forandringer over tid, sammen med fotodokumentasjon langs linjene og utvalgte palsformasjoner. Resultatene fra linjeanalysene er presentert i tabeller og figurer som visualiserer småskalafordelingen av markslag (10 variab-ler), bunnsjikt (6 variabler), feltsjikt (5 variabler), busksjikt (2 variabler), teledybde samt palshøyde. Utbredelsen av eldre velutviklede palser har minket i perioden 2005 til 2010. Dette gjelder særlig for de sentrale delene av Haukskardmyrin og for gjenværende palsfragment i Haugtjør-nin. I 2010 ble det samtidig registrert nye 1-2 år gamle palsformasjoner i deler av Haukskardmyrin. Dette medførte at den samlede utbredelsen av permafrost økte med 26 % fra 2005 til 2010 i Haukskardmyrin, og telenivået lå om lag 6 cm grunnere i 2010. I motsetning til Haukskardmyrin ble det i Haugtjørnin registrert en samlet nedgang i permafrostens utbredelse på ca 80 % fra 2005 til 2010, men med et telenivå som lå grunnere enn i 2005. Tilbakegangen i dominerende palsformasjoner i begge områdene skyldes fremst endringer i regionens klima over lang tid, og endringene i teledyp og permafrostutbredelse skyldes fremst værforskjeller mellom analyseårene. Disse værforskjellene mellom år er avgjørende for hastigheten og tren-den i den langsiktige utviklingen. Om nedgangen i telens utbredelse innen Haugtjørnin fortsetter i samme hastighet som registrert for perioden 2005 til 2010, og uten nydannelse av palser som overlever over lengre tid, vil palsmyrbiotopen i Haugtjørnin være helt borte innen noen få år. I Haukskardmyrin der palsene er større og der nydannelse til dels motvirker den generelle tilbakegangen er situasjonen en annen. Her vil palsmyrbiotopen sannsynligvis finnes i mange tiår fremover. Denne vurderingen tar imidlertid ikke hensyn til en eventuell generell endring av telenivå og vegetasjon på palsene noe som vil kunne endre hastigheten til prosessen betraktelig. Lavdominerte områder har minket på palsene fra 2005 til 2010 samtidig som krekling og myrull har økt. Dette er vegetasjonsendringer som er lite gunstige for langsiktig overlevelse av eldre palser fordi høyere vegetasjon har negativ påvirkning på telenivået. Neste analyse av området er planlagt til 2015

Miljøovervåkingsprogram for Ormen Lange landanlegg. Overvåking av vegetasjon og jord – grunnlagsundersøkelse 2008

Aarrestad, P.A., Bakkestuen, V., Stabbetorp, O. E. & Wilmann, B. 2009. Miljøovervåkingsprogram for Ormen Lange landanlegg. Overvåking av vegetasjon og jord – grunnlagsundersøkelse 2008. - NINA Rapport 440. 30 s. + vedlegg.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Kalking av bakkemyr og fuktig røsslyngfuruskog Dose–responsforsøk i Espedalen, Flekke-Guddal 2002–2006

Aarrestad, P.A., Wilmann, B., Brandrud, T.E. og Bakkestuen, V. 2007. Kalking av bakkemyr og fuktig røsslyngfuruskog. Dose–responsforsøk i Espedalen, Flekke-Guddal 2002–2006. - NINA Rapport 232. 23 s. + vedlegg. Effekter av ulike doser med grovdolomitt er testet på bakkemyrvegetasjon og fuktig røsslyngfuruskog i Espedalen i Sogn og Fjordane under ulike værforhold etter kalking. Formålet med undersøkelsen er å dokumentere eventuelle skadevirkninger på vegetasjon som kan benyttes i en vurdering av generelle akseptkriterier for terrengkalking i forsurede vassdrag. Eksperimentet ble lagt opp som et overvåkingsprosjekt med en grunnlagsundersøkelse utført i august 2002 før kalking, med påfølgende reanalyser ett år og fire år etter kalking. Doseringsmengder på 0 (referanse), 1, 3 og 6 tonn kalk/ha ble valgt på bakgrunn av kalkmengder benyttet i tidligere terrengkalkingsforsøk i Norge. I tillegg ble to nedbørsregimer testet, ett med kraftig nedbør og ett med to ukers tørke etter kalking. Vegetasjonen overvåkes i permanent merkede 0,5m x 0,5m analyseruter, 5 gjentak for hvert behandlingsledd, totalt 40 ruter i hver vegetasjonstype. I hver analyserute ble alle plantearter registrert og deres prosentvise dekning estimert. I tillegg ble det bl.a. utført registreringer av sjiktdekninger og dekning av skadde og døde planter. Dessverre ble lokaliteten for fuktig røsslyngfuruskog utsatt for hogst i analyseperioden og bare et fåtall ruter kunne reanalyseres etter fire år. Datagrunnlaget for langtidsvirkninger i fuktig røsslyngfuruskog er således svakt. Multivariate numeriske analyser, korrelasjonsanalyser mellom variabler og statistiske tester av arters framgang og tilbakegang ble benyttet for å beskrive endringer i vegetasjonen knyttet til effekter av kalking, doser og nedbørsregimer. Kalkingen av bakkemyr gir ingen tydelige effekter på forekomst og mengde av urter og gress, men det er en tendens til at rome går svakt tilbake etter kalking. Kalkingen fører imidlertid til større skader på mosedekket med avdøing av torvmoser og levermoser. Skadebildet øker med økende kalkmengde, der vortetorvmose og dvergtorvmose er de mest utsatte artene. Doser på 1 tonn/ha gir over en fireårsperiode små, men reversible skader på mosedekket, mens doser på 3 og 6 tonn/ha fører til en relativt stor avdøing av moser med liten eller ingen regenereringsevne. Det antas at tålegrensen, der vegetasjonen ikke klarer å reetablere seg i løpet av få år, ligger et sted mellom 1 og 3 tonn/ha. Ved en eventuell framtidig terrengkalking i områder med høyt innslag av bakkemyrer bør man derfor unngå doser over 2 tonn/ha. Skadeomfanget i fuktig røsslyngfuruskog er betydelig mindre enn på bakkemyr. Her er skadene på torvmosene relativt små, og det er ingen tydelige sammenheng mellom kalkdose og avdøing av moser. Det er imidlertid observert avdøing av levermosen storstylte, tilbakegang av røsslyng, samt økt soppmycel og algebelegg i strø og moselag ved alle kalkdosene. Manglende data på langtidseffekter gjør det vanskelig å fastsette en tålegrense, men trolig ligger den noe høyere enn for bakkemyr, kanskje rundt 3 tonn/ha. Inntil et bedre datagrunnlag finnes bør man imidlertid unngå doser over 2 tonn/ha for å minimalisere skadeeffekter. Ulike værforhold etter kalking ser ut til å være mindre viktig for skadebilde enn før antatt. Oppholdsvær og tørke etter kalking kan gi noe mer langsiktige skader på mosedekket, mens kraftig regnvær bidrar til en raskere restitusjon av moseskadene. En kombinasjon av sol og tørke vil trolig øke skadeomfanget. Det anbefales derfor at terrengkalking utføres i perioder der sannsynligheten for nedbør er stor, dvs. sent på høsten.Aarrestad, P.A., Wilmann, B., Brandrud, T.E. and Bakkestuen, V. 2007. Liming of fen and wet heather dominated pine forest. Load–response experiment in Espedalen, Flekke-Guddal 2002–2006. - NINA Report 232. 23 pp. + Attachments. The effect of different loads of lime (coarse dolomite) on sloping fen vegetation and wet heather dominated pine forest is tested under different weather conditions following liming. The aim of the investigation is to document possible harmful effects which can be used as criteria for evaluating critical loads of lime on terrestrial ecosystems in acidified watercourses. The experiment was established as a monitoring project with a baseline study in 2002 in front of liming, with subsequent analyses in 2003 and 2006, one and four year after liming. Loads of 0 (reference), 1, 3 and 6 tons lime/ha were used, based on experiences from previous terrestrial liming projects. Two different rainfall regimes were tested, one with heavy rain after liming and one with drought the two first weeks after liming. The vegetation was analysed for species composition and abundance, cover of different vegetation layers and cover of injured and dead plants using 0.5m x 0.5m permanent plots exposed to different treatments. Unfortunately the pine forest site was exposed to uncontrolled logging, and the data on long-term effects are therefore rather weak. Multivariate numerical analyses, combined with statistical testing of changes in species occurrence, have been used to describe changes in the vegetation related to different loads of lime and weather conditions after liming. The liming of sloping fen has almost no effect on herbs and grasses. However, the bryophytes are severely affected by liming. Both peat mosses and liverworts show visible injuries and die, leading to a decrease in bryophyte cover and number of species. The damage of the bryophyte layer increased with increasing loads of lime, and the most negatively effected peat mosses were Sphagnum papillosum and S. tenellum. One ton of lime/ha causes minor damages to the mosses, and the vegetation shows sign of recovery already after four years. Loads of 3 and 6 tons/ha, however, leads to a larger decease of mosses and the vegetation shows only minor signs of recovery within four years. The critical load where the fen vegetation shows a capacity to recover to an initial state lies probably somewhere between 1-3 tons/ha. It is therefore recommended not to lime fens with loads above 2 tons/ha. Wet heather dominated pine forests seem to be less affected by liming than sloping fens. The amounts of damaged and dead peat mosses are small and there is no distinct correlation between the degree of damage and the different loads of lime. However, the liverwort Bazzania trilobata and the heather Calluna vulgaris are sensitive to liming and decrease in cover. There is also an increase in mycelium in the litter layer and an increase in green algae on dead plants within the limed plots, probably caused by en increase in available nitrogen from mineralization of organic material. Lack of data on long-time effects makes it difficult to suggest a critical load for wet pine forest. Probably the critical load lies around 3 tons/ha. However, until sufficient data are available one should avoid loads above 2 tons/ha, also in this vegetation type. Different weather conditions after liming are less important than earlier expected. However, dry spell and sunshine will probably increase the damage on the bryophytes, while heavy rainfall will minimize the injuries and increase the possibility for the vegetation to recover from damages. It is therefore recommended to carry out the terrestrial liming in periods where there is a high risk for rainfall, i.e. in late autumn

Etablering av overvåkingsfelter for markvegetasjon i Endalen, Svalbard 2009

Aarrestad, P.A., Bakkestuen, V., Hassel, K., Stabbetorp, O.E. & Wilmann, B. 2010. Etablering av overvåkingsfelter for markvegetasjon i Endalen, Svalbard 2009 - NINA Rapport 579. 28 s. + Vedlegg. Markvegetasjonen på Svalbard forventes å bli påvirket av klimaendringer, samtidig som tilførsel av miljøgifter, sur nedbør og langtransportert nitrogen kan øke som et resultat av økt nedbør og økt avsmelting av snø og is. Som et ledd i den pågående overvåking av miljøet på Svalbard ble det etablert en stasjon for overvåking av markvegetasjon i Endalen i 2009. Målsettingen er å avdekke mulige effekter av klimaendringer, sur nedbør, eutrofiering og annen luftforurensing på bakkenær vegetasjon. Endalen ligger i mellomarktisk region i et relativt varmekjært område på Svalbard nær Longyearbyen med løsmasser fra sedimentære bergarter som sandstein, siltstein og leirskifer. Etableringen av stasjonen følger tilsvarende metodikk som for vegetasjonsøkologisk overvåking i Program for terrestrisk naturovervåking (TOV) på fastlandet, der arters forekomst og mengde overvåkes i permanent oppmerkede analyseruter i de viktigste floristiske og økologiske gradienter innen overvåkingsområdet. Økologiske parametere som kan forklare artssammensetning og endring i vegetasjon måles samtidig. Analysene gjentas med jevne mellomrom hvert femte år. I Endalen ble det valgt å overvåke vegetasjon i en gradient fra reinroserabb, via kantlynghei til grassnøleie, med vekt på overgangssoner mellom de tre habitatene. Ti analysefelter à 5 m x 10 m ble subjektivt lagt ut i den sørøsteksponerte dalsiden, to felter i hvert habitat og to felter i hver overgangssone. I hvert felt ble det lagt ut 5 analyseruter à 0,5 m x 0,5 m med tilfeldig plassering av rutene. I hver analyserute ble det bl.a. registrert prosent dekning av total vegetasjonsdekke, feltsjikt, bunnsjikt, strø, stein og åpen jord, død kantlyng og avstand til nærmeste kantlyngbestand. Vegetasjonen i rutene ble analysert ved hjelp av 0,5 m x 0,5 m aluminiumsrammer inndelt i 16 småruter. I hver av smårutene ble forekomst og fravær av alle karplanter, moser og lav registrert. I tillegg ble dekning av hver art innen analyseruta angitt i prosent. Alle analyseruter og småruter ble fotografert med digitalt kamera. Det ble samlet inn jordprøver for målinger av jordfuktighet, jordtetthet og for kjemisk analyse av jordparametere rett utenfor analyserutene i tilsvarende vegetasjon som inne i ruta. Jordfysikalske parametere er analysert, men prøver til kjemisk analyse ligger lagret. En temperaturlogger ble satt ned i øvre jordlag utenfor hver analyserute for kontinuerlig måling hver tredje time. Loggerne må tømmes for data en gang i året. Antall kryptogamer i analyserutene, særlig bladmoser, er betydelig høyere enn antall karplanter, og diversiteten er størst i det mest våte grassnøleiet. Ordinasjonsanalyser viser en gradient i vegetasjonen fra relativt tørre, vindeksponerte reinroserabber med grovt mineralrikt substrat, via arter som er mer tilpasset et humusrikt jordsmonn i mer beskyttet kantlynghei til fuktigere, moserike grassnøleier. Trolig er vegetasjonen også påvirket av en gradient i mikroklima fra rabb til snøleie. De femti analyserutene av vegetasjonens artssammensetning vil sammen med målinger av jordtemperatur og kjemiske analyser av jordsmonnet gi et godt grunnlag for å avdekke eventuelle fremtidige vegetasjonsendringer knyttet til klimaendring og forurensing. Det bør vurderes å utvide overvåkingsprogrammet til også å omfatte mer kjølige vegetasjonselementer i overgangen mellom mellomarktisk og høyarktisk region. Svalbard, overvåking, vegetasjon, karplanter, moser, lav, klimaendring, luftforurensing, grunnlagsundersøkelse, jordsmonn, jordtemperatur, Svalbard, monitoring, vegetation, vascular plants, bryophytes, lichens, air pollution, baseline study, soil, soil temperatur