Rjukan/Notodden and Odda/Tyssedal industrial heritage sites, hydro electrical powered heavy industries with associated urban settlements (company towns) and transportation system. Tentative list submission format

Submission prepared by Trond Taugbø

Effekter av kalking på forsuringsrammede krepsebestander. Overvåking av fem lokaliteter i Hedmark over en 10-15 års periode

Taugbøl, T. 2005. Effekter av kalking på forsuringsrammede krepsebestander. Overvåking av fem lokaliteter i Hedmark over en 10-15 års periode. - NINA Rapport 98. Prosjektet har sett på effekten av å kalke forsura krepselokaliteter når det gjelder: 1) å reetablere utdødde eller sterkt reduserte bestander gjennom nye utsettinger av kreps 2) å snu en negativ trend med hensyn til krepsebestandens tetthet og størrelsessammensetning. Prosjektet har omfattet lokalitetene Rokosjøen (Løten kommune), Bæreia og Digeren (Kongsvinger kommune), Søndre Øyungen (Eidskog kommune) og Dølisjøen (Sør-Odal kommune), alle i Hedmark. Alle innsjøene var påvirket av forsuring og representerte en gradient når det gjaldt bestandsstatus for kreps: Før kalking var Digeren, S. Øyungen og Dølisjøen krepsetomme eller hadde kun sporadisk forekomst av kreps. I Bæreia var det relativt bra med småkreps, mens de større krepsene i stor grad var forsvunnet. I Rokosjøen var effekten av forsuring mer usikker, men mindre gjennomsnittsstørrelse på krepsen og minimal bruk av de sureste delene av sjøen, var en sannsynlig forsuringseffekt. Bæreia ble kalket første gang i 1991, Rokosjøen, Digeren og S. Øyungen i 1994 og Dølisjøen i 1996. Utsetting av kreps er foretatt i Digeren og S. Øyungen i 1995-97, og i Dølisjøen i 1996-97. I alle lokalitetene har det vært en positiv utvikling av krepsebestanden etter kalking. En mer eller mindre markert økning i teine- og/eller dykkefangstene har blitt registrert 4-6 år etter første kalking. Det er liten tvil om at det var forsuring som var årsaken til at krepsebestandene var utryddet eller redusert. Kalking og utsetting av kreps har vært vellykkede tiltak for å styrke og reetablere bestandene, men en generell trend er at fangstene stagnerte etter den første relativt lille økningen. Bestandsutviklingen har i så måte vært dårligere enn forventet i alle lokalitetene. Krepsebestanden i Rokosjøen har hatt en positiv utvikling etter kalking. De østlige deler av innsjøen, hvor det tidligere bare var sporadisk forekomst av kreps, gir nå like store teinefangster som i den vestlige delen. Over hele innsjøen er den generelle trenden fra dykkefangstene økt rekruttering. Den markerte forbedringen kom 4 år etter første kalking. Gjennomsnittstørrelsen på krepsen i teinefangstene ble markert større i perioden 1994-2000. Fra 2001 gikk størrelsen på krepsen i prøvefisket ned trolig som følge av at det ble åpnet for ordinært krepsefiske for første gang siden slutten av 1980-tallet. Det er imidlertid bekymringsfullt at: 1) gjennomsnitts- størrelsen på krepsen i teinefangstene er vedvarende lav også i 2002-2004, til tross for at prøvefisket er foretatt før krepsesesongen starter, og 2) dykkefangsten i den østlige delen i 2004 er lavere enn på mange år. Rokosjøen ble kalket i 1994-1998 og i 2002. I Bæreia ble krepsebestanden, og spesielt kreps over 8-9 cm, kraftig redusert fra 80-tallet og fram til kalkingen startet i 1991. Årlig kalking siden 1994 har gitt en tilfredsstillende vannkvalitet, men forbedringen av krepsebestanden har vært mye mindre enn forventet. En markert økning i teinefangsten kom i 1995, fire år etter første kalking, men har deretter stagnert. Det er sannsynligvis andre årsaker enn forsuring som holder krepsebestanden nede. Bestanden må fortsatt betegnes som tynn og gjennomsnittsstørrelsen er lav. Et positivt tegn er at dykkefangsten i 2004 var den høyeste siden 1988 og kan indikere en bedret rekruttering.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels

Biotoptiltak for kreps i Starelva, Stange kommune og Smalelva, Spydeberg kommune : Har de hatt noen effekt?

Taugbøl, T. 2005. Biotoptiltak for kreps i Starelva, Stange kommune og Smalelva. Spydeberg kommune: Har de halt noen effekt? NINA Rapport 26. 26 pp. Starelva og Smalelva var tidligere svært gode krepselokaliieter. Forurensning og kanaliseringer på 1970-80 tallet førte til at krepsebestandene ble sterkt redusert. Vannkvaliteten bedret seg på 1990-tallet, men på grunn av kanaliseringen var det fysiske habitatet med lite skjulmuligheter fortsatt dårlig egnet for kreps. Biotoptiltak for kreps ble gjennomført i Starelva i 1994 og i Smalelva i 1999. Tiltakene omfattet anlegging av terskler og kulper, utlegging av steingrupper og plastring av elvebredden med stein. Prøvefiske før tiltakene viste at Starelva var tilnærmet tom for kreps, og i Smalelva var det kun en sporadisk forekomst av kreps på forsøksstrekningen. Etter tiltakene ble det satt ut 600 voksen kreps i Starelva og 4300 yngel i Smalelva. Ved prøvefiske kunne det ikke påvises noen effekt av biotoptiltakene i form av etablering eller økt forekomst av kreps verken i Starelva (10 år etter tiltak) eller Smalelva (5 1/2 år etter tiltak). I Starelva var tiltakene trolig for lite omfattende og varierte til at det kunne etableres en levedyktig bestand. En stor bestand av abbor og gjedde og fortsatt mangel på egnet skjul for alle størrelsesgrupper er trolig flaskehalsen her. I Smalelva var tiltakene mer omfattende enn i Starelva, og det ble ogsa satt ut mer kreps. Årsaken til ingen effekt her kan trolig være dårlig vannkvalitet. Detteunderstøttes av at del ovenfor et visst punkt i elva er mye kreps. Lenger ned, også på strekninger som ikke er kanalisert, er det kun en sporadisk forekomst. Det er ønskelig med flere biotop-prosjekter for å få mer erfaring. Selv om Starelva og Smalelva har gitt viktig erfaring er det ikke mulig å generalisere om mulighetene bare ut i fra disse to prosjektene, og det er foreløpig lite erfaringer også fra utlandet å bygge på. Før det besluttes å bruke ressurser på biotoptiltak for kreps, bør det imidlertid gjennomføres en grundig vurdering av lokaliteten. Følgende elementer bør vektlegges ved nye biotop-prosjekter for kreps: • For å gjennomføre prosjektet, bør det være overveiende sannsynlig ai det er de fysiske forholdene (mangel på skjul, kulper, etc.) som er flaskehalsen. • Tiltakene må være av en slik kvalitet og omfang at det gir grunnlag for en livskraftig krepsebestand. • For å evaluere efffekten av tiltakene må det må skaffes en god status for krepsebestanden i forkant, og bestandsutviklingen må overvåkes jevnlig i etterkant. Biotoptiltak, kanalisering, kreps, Astacus astacus, Habitat improvement measures, channelization, crayfishpublishedVersio

Vandringssperre for signalkreps i Buåa, Eda kommun, Sverige. Overvåking av signalkreps og krepsepestsituasjonen

Johnsen, S.I., Jansson, T., Høye, J.K. & Taugbøl, T. 2008. Vandringssperre for signalkreps i Buåa, Eda kommun, Sverige - Overvåking av signalkreps og krepsepestsituasjonen - NINA Rapport 356, 15 s. I 2004 ble det oppdaget signalkreps på svensk side i Buåavassdraget. Buåavassdraget drenerer fra Norge og inn i Sverige, hvor Buåa skifter navn til Högsäterelva. Det var ingen naturlige barrierer mot videre spredning inn i Norge, og Direktoratet for Naturforvaltning (DN) finansierte derfor byggingen av en vandringssperre på svensk side. Denne ble ferdigstilt i 2007. På oppdrag fra DN har NINA laget et forslag til en enkel og kostnadseffektiv overvåking av effekten av dette tiltaket, samt gjennomført en overvåkingsrunde. Denne rapporten tar for seg bakgrunnen for tiltaket, samt presenterer resultatene fra den første runden med overvåking. Den første runden av overvåking i Buåa avdekket ingen funn av signalkreps på oversiden av vandringshinderet. I området rett oppstrøms vandringshinderet finnes det en relativt tynn bestand av edelkreps. Noe av edelkrepsen som ble fanget her, kan stamme fra utsettinger på norsk side i 2007. Tettheten av edelkreps på de to øverste stasjonene oppstrøms tiltaket (på norsk side) var veldig høy. Data på fangst per innsats fra teinefiske, tyder på at signalkrepsbestanden nedstrøms vandringshinderet er veldig tynn. Dette underbygges også av dykkeundersøkelsen rett nedstrøms hinderet hvor ingen signalkreps ble observert. Det er uansett sannsynlig at signalkreps vil etablere seg helt opp til vandringshinderet over tid. Som et ledd i å overvåke krepsepestsituasjonen i Buåa/Högsäterelva har det blitt plassert ut 3 bur med edelkreps. Det nederste buret står midt i området med signalkreps. Selv om det har blitt påvist at signalkreps fra dette området er bærer av krepsepest, har det foreløpig ikke blitt påvist at edelkreps har blitt smittet. I alle burene har det dødd eller forsvunnet edelkreps, men de antas å ha dødd av andre årsaker. Basert på tidligere kunnskap om krepsebestandene i vassdraget, er det forsøkt å lage et enkelt og kostnadseffektivt overvåkingsprogram. Med noen små endringer basert på erfaringer gjort i 2007, vil overvåkingsprogrammet ha gode forutsetninger for fange opp forekomst av eventuell signalkreps på oversiden av vandringshinderet, samt eventuelle utbrudd av krepsepest. signalkreps, edelkreps, overvåking, Sverige, Eda kommun, Norge, Hedmark, Eidskog, signal crayfish, noble crayfish, surveilance, Sweden, Eda municipality, Norway, Hedmark county, Eidskog municipalit

Fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Undersøkelser i perioden 2020 - 2022

Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Undersøkelser i perioden 2020 – 2022. NINA Rapport 2272. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med vilkårsrevisjonen for Tokke-Vinje-reguleringen ble det i perioden 2020 – 2022 utført fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi på oppdrag av Statkraft. Prosjektet er en oppfølging av arbeidet som startet i 2011. Bakgrunnen for inneværende undersøkelser var et pålegg fra Fylkesmannen i Vestfold og Telemark om overvåking av gytebestand og ungfisk av ørret i Tokkeåi, med særlig fokus på storørret. Storørret er storvokste, fiskespisende individer, og det er knyttet forvaltningsmessig interesse til i hvilken grad disse utgjør en egen gytebestand. Tokkeåi er en gyteelv for storørret som bruker Bandak og Vestvanna som næringslokalitet. Den er også gyteelv for elvestasjonær ørret, som tilbringer hele livet i Tokkeåi, og for ørret som bruker Bandak og deltaflaten som næringslokalitet, men som ikke oppnår samme størrelse som storørret. Livshistorien til ørret er et komplisert samspill mellom genetikk, miljø og tilfeldigheter. Hovedutfordringen med å skille avkom (ungfisk) av storørret fra annen ørret basert på utseende alene er den høye graden av fenotypisk plastisitet i veksten til arten. Genetikk: Undersøkelser av genetisk variasjon i ungfisk fanget ved 9 stasjoner i Tokkeåi og to stasjoner i Dalaåi viste tre genetiske grupper. Gruppene var i all hovedsak sammenfallende med den geografiske beliggenheten, der fisk fra de to øverste stasjonene i Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen dannet én genetisk gruppe, de to stasjonene i Dalaåi en annen genetisk gruppe, og de sju stasjonene i Tokkeåi fra Helvetesfossen ned til Bandak dannet en tredje genetisk gruppe. Undersøkelser av øyerogn og plommesekkyngel hentet i gytegroper fra Neset («Terskel 2») ned til elveosen som var identifisert som storørret-gytegroper eller småørret-gytegroper viste ingen genetisk gruppering til storørret og småørret. Ved analyse sammen med ungfiskprøvene grupperte både storørretrogn og småørretrogn til ungfisken innsamlet ved stasjoner i Tokkeåi nedenfor Helvetesfossen. Ut fra de genetiske analysene i denne studien, som på en spesifikk måte undersøkte genetisk tilhørighet til storørret, representerer ikke storørret en egen genetisk bestand i Tokkeåi, men tilhører den samme genetiske gruppen som annen ørret. Imidlertid representerer ørret ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi egne delbestander av ørret. Slektskap mellom parvise individer av ungfisk viste en forholdsvis større andel beslektede individer på stasjonene ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi sammenliknet med stasjonene i Tokkeåi mellom Helvetesfossen og elveosen til Bandak. Dette indikerer at gytebestanden ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi er forholdsvis liten sammenliknet med gytebestanden i Tokkeåi nedstrøms Helvetesfossen. Slektskapsanalyser mellom prøver fra gytegropene viste at enkelte gytegroper besto av mellom én og minst seks helsøskengrupper og at samme helsøskengruppe kunne være repre-sentert i mer enn én gytegrop, men da fortrinnsvis i nærliggende gytegroper. Ungfisktetthet: Basert på årene med tetthetsberegninger i Tokkeåi (2011-2022, med unntak av 2014 og 2015) ble gjennomsnittlig tetthet på stasjon 2-7 (Tokkeåi nedstrøms samløpet med Da-laåi) beregnet til 28,6 (± 6,2) årsunger (aldersgruppe 0+) per 100 m2 og 13,6 (± 2,4) eldre unger per 100 m2. Det var ingen signifikante endringer i samlede tettheter over tid. Det var imidlertid stor bakgrunnsvariasjon i tettheter mellom år, da tetthetene kan variere betydelig innad i enkelte stasjoner over tid. Stasjon 3, 5 og 7 hadde de høyeste tetthetene av årsunger, med tettheter enkelte år mellom 50 og 100 årsunger per 100 m2. De tre stasjonene har alle substrat som egner seg for årsunger, mens stasjon 2, 4 og til dels stasjon 6 har grovere substrat, som er egnet for eldre ørretunger. I Dalaåi dominerte eldre ørretunger stasjon B (ovenfor foss), mens årsunger i hovedsak var dominerende på stasjon 8 (nedenfor foss). Over tid må tettheten av 0+ på stasjon B regnes som stabilt lav, men i 2021 og 2022 var det lavere 0+ tettheter enn i tidligere år. Grunnet stor variasjon i tetthet av ørret over tid i Dalaåi, var det her heller ingen signifikante trender. Gytegropkartlegging: Antallet store gytegroper var relativt stabilt i perioden 2011 til 2022, og varierte mellom 43 og 55 groper per år. Det ble brukt en kombinasjon av dykking/drivtelling, observasjoner fra land og observasjoner med drone, til å estimere antall store groper gravd av storørret. De samme områdene brukes hvert år av stor gytefisk. De viktigste gyteområdene for stor ørret synes å være i den øvre del av Tokkeåi som er tilgjengelig for oppvandring fra Bandak, som karakteriseres av noe grovere substrat og høyere vannhastighet enn de nedre delene av elva. Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, og Huvestadhylen ble brukt i alle år, mens andre områder har variert noe. Det ble ikke estimert antall gytegroper gravd av mindre gytefisk, men fordelingen langs elvestrekningen ble registrert. Hovedtyngden av groper gravd av mindre gytefisk (< 40 cm) ble funnet i de nedre delene av Tokkeåi. Området rundt Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) og ved Elvarheim har finere substrat og var mye brukt av mindre gytefisk.Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fisheries ecology assessments in Tokkeåi. Investigations during 2020 – 2022. NINA Report 2272. Norwegian Institute for Nature Research. Fisheries ecology assessments were conducted between 2020 and 2022 as part of the Tokke-Vinje hydropower license renewal, funded by Statkraft. This project is a continuation of the work that started in 2011. The current assessment was mandated by a decision issued by the County Governor of Vestfold and Telemark pertaining to the continued monitoring of spawners and juvenile brown trout (Salmo trutta) in River Tokkeåi, with an emphasis on large bodied brown trout, hereafter denoted large trout. Large trout are piscivorous individuals, and there is great interest in determining the extent to which they constitute a genetic subpopulation. Tokkeåi is the spawning ground for adfluvial (also known as lacustrine-adfluvial) large trout that use the downstream lakes Bandak and Vestvanna for feeding. It is also the spawning ground for river resident trout that spend their entire life in the river, and for smaller adfluvial trout that use the lakes for foraging, but do not achieve a similar growth as large trout. The expressed life history of an individual brown trout is the result of a complicated interaction between genetics, environmental factors, and chance. Telling the offspring of large trout apart from those of other trout based on phenotype alone is challenged by the high degree of phenotypic plasticity in the growth of brown trout. Genetics: Genotypes in juveniles caught at nine study sites in Tokkeåi (two above a barrier, and seven below) and two sites in the tributary Dalaåi showed three distinct clusters. These clusters largely coincided with geographic location: two sites above the barrier in Tokkeåi formed the first cluster; the two sites in Dalaåi formed the second cluster; and the seven sites on mainstem Tokkeåi below the confluence of the rivers formed the third cluster. Fertilized eggs and alevins sampled from spawning redds with known parents (large or small, identified during spawner surveys), showed no grouping with their a priori-defined parental phenotype, and clustered genetically with juveniles from the seven sites below the confluence. Based on a geographically representative sample of juveniles from study sites and a targeted sampling of redds produced by known parents, there was no evidence that large trout represent a genetic subpopulation in Tokkeåi. Brown trout above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi represent relatively isolated subpopulations. Sibship analyses showed a greater proportion of related individuals in these two portions of the river system compared to the portion below the confluence. This suggests that the effective population sizes above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi are smaller compared to the population below the confluence. Sibship analysis showed that certain redds consisted of one to six full-sib groups and that the same full-sib group could be represented in more than one redd, chiefly in close proximity. Juvenile density: Population density estimates between 2011 and 2022 (2014 and 2015 not sampled), averaged 28.6 (± 6.2) young-of-the-year and 13.6 (± 2.4) parr per 100 m2 at study sites 2 – 7 below the confluence. There were no significant trends in the combined densities over time. However, intrasite variability was substantial. Sites 3, 5, and 7 had the highest densities of YOY, with densities between 50 and 100 YOY per 100 m2 certain years. These sites have finer substrate sizes that provide suitable shelter to YOY, whereas sites 2, 4, and 6 have coarser substrate, which is suitable for parr. Parr dominated the upper site in Dalaåi, whereas site 8 below the partial barrier was dominated by YOY. There were no significant trends in the density of juveniles in Dalaåi due to substantial intra-site variation, and the density of YOY at the upper site was consistently low. Spawning redd surveys: The number of large redds remained relatively stable from 2011 to 2022, and varied between 43 and 55 large redds per year (i.e. excavated by large trout). A com-bination of drift snorkeling, observations from the riverbank, and observations made by aerial drone was used to estimate the number of large redds. The same sections of the river were consistently used by large spawners over the study period. The most important spawning sites for large trout appeared to be in the upper half of mainstem Tokkeåi (i.e. below the confluence), which is characterized by somewhat coarser substrate and greater flow velocities than the lower portion of the river. The reaches Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, and Huvestadhylen were used by spawners every year, whereas other reaches have seen less consistent use. The num-ber of redds excavated by smaller spawners (< 40 cm) was not estimated, but the spatial distri-bution along the length of the river was noted. Smaller spawners were found chiefly in the lower half of Tokkeåi. The reaches around Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) and the Elvarheim reach all have somewhat finer substrate and were used to a greater extent than the upper section of the river

Elvemagasinet Løpsjøen i Søndre Rena.Undersøkelser av vegetasjon, dyreplankton, bunndyr, fisk og fugl 35 år etter etablering

Museth, J., Sandlund, O. T., Brandrund, T. E., Johansen, S. W., Kjellberg, G., Løvik, J. E., Reitan, O., Taugbøl, T. & Aanes, K. J. 2006. Elvemagasinet Løpsjøen i Søndre Rena. Undersøkelser av vegetasjon, dyreplankton, bunndyr, fisk og fugl 35 år etter etablering - NINA Rapport 168. 53 pp. Denne rapporten oppsummerer gjennomførte undersøkelser av vegetasjon, dyreplankton, bunndyr, fisk og fugl i elvemagasinet Løpsjøen i Søndre Rena i perioden 2003-2005. Etableringen av elvemagasinet Løpsjøen i Søndre Rena i 1971 har ført til store lokale endringer i både vann- og sumpvegetasjon, dyreplankton-, bunndyr-, fiske- og fuglesamfunnet. Fra en lokalitet med raskt strømmende vann, dominert av typiske elvelevende arter, har vi fått en grunn innsjø med mange arter som er typiske for slike lokaliteter. I enkelte henseende har denne lokale endringen også gitt regionale effekter. I Løpsjøen har det utviklet seg en rik flora av vannplanter, både i mengde og antall arter. Sumpvegetasjonen i magasinet er også artsrik, men mengdemessig spiller den en beskjeden rolle. I 2005 ble det registrert 27 arter vannplanter, inkludert 1 kransalge og 3 vannmoser i Løpsjøen og stilleflytende deler av Søndre Rena oppstrøms, noe som plasserer Løpsjøen blant våre mest artsrike ”innsjøer”. I selve magasinet dominerte langskuddsplanter som tusenblad og storvassoleie. På dypere vann i den øvre delen av Løpsjøen, var det også store bestander av den sjeldne arten nøkketjønnaks. Hjertetjønnaks, som er sjelden i denne delen av Norge, ble også registrert her. Vannvegetasjonen i Løpsjøen synes å være i balanse med substrat-, dybde- og strømningsforholdene. I et lengre tidsperspektiv kan imidlertid økende mengde organisk materiale i bunnsubstratet forandre vegetasjonen. Sumpvegetasjonen langs Løpsjøens bredder kan også betegnes som stabil, men er antakelig i langsom endring. Dyreplanktonet i Løpsjøen består av et lite, men vanlig forekommende antall arter av hoppekreps og vannlopper, og mange arter hjuldyr. Til sammen registrerte vi 10 arter hjuldyr (Rotifera), to arter calanoide og to arter cyclopoide hoppekreps (Copepoda) og åtte arter vannlopper (Cladocera). Artssammensetningen er typisk for næringsfattige og middels næringsrike innsjøer i denne delen av landet. Planktonfaunaen er preget av beiting fra fisk. Mange av krepsdyra tilhører arter som liker seg best i strandsonen. Noen av vannloppene (særlig daphnier) og de calanoide hoppekrepsene synes å ha problemer med å etablere reproduserende bestander i magasinet. Disse artene er antakelig kommet drivende med elva fra Storsjøen. Den totale biomassen av dyreplankton var liten og varierte mellom 0,5-15 mg tørrvekt per m³, med et gjennomsnitt på 4,5 mg/m³. Hjuldyrene utgjorde et stor del av dette, fra 25 til 85 % (i gjennomsnitt 38 %). Dette er en uvanlig stor andel, det vanlige er mellom 5-15 %. Den viktigste årsaken til den lave biomassen av dyreplankton er at oppholdstiden på vannet er kort slik at mange dyr blir spylt ut med vannet før de får formert seg. Calanoide hoppekreps utgjør ofte minst 1/4 av totalbiomassen i næringsfattige innsjøer. I Løpsjøen ble den calanoide hoppekrepsen Heterocope appendiculata bare påvist i form av unge larver (nauplier) i juni. Arten finnes i innsjøer oppstrøms, og de individene vi fant hadde sannsynligvis kommet med elvevannet til Løpsjøen. løpsjøen, åmot kommune, hedmark fylke, vannvegetasjon, sumpvegetasjon, bunndyr, dyreplankton, fiskesamfunn, fugl, elvemagasin, vassdragsreguleringer, lokale effekter, regionale effekter, aquatic vegetation, invertebrates, fish, birds, river reservoir, hydropower development, local impacts, regional impact