Arealtall for boreal regnskog i Norge

Boreal regnskog er arealberegnet i 39 kommuner i Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordland. Tall fra Landskogstakseringen 1994-1998 er brukt til å beregne arealtall for skogstypen. Innen regionen er det 5940 km2 produktiv skolg, hvorav 768 km2 ra naturens side kan være potesiell boresl regnskog. Tallet er usikkert pga at det ikke har vært mulig å operasjonalisere skogstypen entydig med registreringsparameterne i Landsskogstakseringen.publishedVersio

Overvåking av kulturlandskapets biologiske mangfold - aktuelle moduler for 3Q

Biologisk mangfold er ett av fire interesseområder som det rapporteres på i det norske overvåkingsprogrammet for jordbrukets kulturlandskap, det såkalte 3Q programmet. Denne rapporten beskriver hvordan håndtering av dette temaet i 3Q kan styrkes. Som bakgrunn for forslagene beskriver rapporten viktige aspekter ved kulturlandskapets biologiske mangfold. Basert på dette beskriver vi mulige tilleggsmoduler for 3Q-programmet for å forbedre overvåkingen. For å ha en høy sannsynlighet for å oppdage eventuelle negative endringer bør det inkluderes overvåking av et sett av indikatortaxa, i tillegg til overvåking av endringer i forekomster og struktur for naturtyper. I tillegg er det noen spesielle kulturlandskapstyper som ikke dekkes av 3Q per i dag, og programmet bør utvides for å fange opp endringer i disse.publishedVersio

3Q - Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap - Rapport for prosjektåret 2001-2002 Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag

NIJOS driver et nasjonalt program for registrering av tilstand og endring i jordbrukets kulturlandskap. Programmet er basert på kartlegging og statistiske analyser av et representativt utvalg jordbrukslandskap som dekker hele landet. Tilstandsregistreringen skal gjentas hvert femte år. Resultatene fra overvåkingen presenteres som et sett av indikatorer som beskriver tilstand til landskapets arealstruktur, biologisk mangfold, kulturminner og tilgjengelighet. Denne rapporten presenterer resultater fra Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, og Sør-Trøndelag.publishedVersio

Biochar in forestry. Status in the Nordic-Baltic countries

This report summarizes the status of biochar in forestry in the Nordic-Baltic countries today. Biochar is charred material formed by pyrolysis of organic materials. In addition to improving soil physical and chemical properties and plant growth, biochar is a promising negative emission technology for storing carbon (C) in soils. The report gives an overview of current and potential uses, production methods and facilities, legislation, current and future research as well as biochar properties and effects. Forests are both a source of feedstock for biochar production and a potential beneficiary for biochar use. Production is still limited in the Nordic-Baltic countries, but commercial production is on the rise and several enterprises are in the planning or start-up phase. In this report different biochar production technologies are described. As the (modern) use of biochar for agricultural and especially forestry purposes is relatively new, in many countries there are no specific legislation regulating its use. Sometimes the use of biochar is regulated through more general laws and regulations on e.g. fertilizers or soil amendment. However, both inside and outside EU several documents and standards exist, listing recommended physical and chemical limit values for biochar. So far, most biochar studies have been conducted on agricultural soils, though research in the forestry sector is starting to emerge. The first biochar field experiments in boreal forests support that wood biochar promotes tree growth. Also, studies on the use of biochar as an additive to the growing medium in tree nurseries show promising results. Because biochar C content is high, it is recalcitrant to decomposition, and application rates to soil can be high, biochar is a promising tool to enhance the C sequestration in boreal forests. However, available biomass and production costs may be barriers for the climate change mitigation potential of biochar. When it comes to effects on biodiversity, few field-based studies have been carried out. Some studies from the Nordic region show that biochar addition may affect microbial soil communities and vegetation, at least on a short time scale. There is clearly a need for more research on the effects of biochar in forestry in the Nordic-Baltic region. Long-term effects of biochar on e.g., forest growth, biodiversity, soil carbon and climate change mitigation potential should be studied in existing and new field experiments.Biochar in forestry. Status in the Nordic-Baltic countriespublishedVersio

Oppdatering av kunnskapsgrunnlag for klimatiltak i skog: Gjennomgang av 11 utvalgte tiltak i bestandsskogbruket

På oppdrag fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har vi gått gjennom kunnskapsstatus på 11 ulike tiltak utvalgt av direktoratene. Alle tiltakene ligger innenfor det tradisjonelle bestandsskogbruket. Tiltakene er vurdert ut fra hvordan de kan øke skogens netto CO2-opptak (karbonlagring), men for noen tiltak også betydning for andre klimagasser og for biogeofysiske effekter som albedo. Utvalget er ikke uttømmende, og også andre tiltak gjennom omløpet vil ha effekt på skogens CO2-opptak. Potensielle substitusjonseffekter gjennom tilgang på mer tømmer eller tømmer med høyere kvalitet er ikke inkludert. Klimatilpasning har vært med i vurderingen av alle tiltak. Det er korte omtaler av tiltakenes effekter på naturmangfold.Oppdatering av kunnskapsgrunnlag for klimatiltak i skog: Gjennomgang av 11 utvalgte tiltak i bestandsskogbruketpublishedVersio

Biologisk mangfold i Ski kommune

Kartlegging av biologisk mangfold med vekt på kulturlandskapet er foretatt i Ski kommune. Til sammen 181 lokaliteter er kartfestet og beskrevet, fordelt på 19 ulike naturtyper. Lokalitetenes naturverdi er vurdert. Til sammen 51 lokaliteter er gitt verdien svært viktig, 45 er rangert som viktige mens 81 kun har lokal verdi (4 lokaliteter ble ikke klassifisert). En høy andel dammer ble rangert som svært viktige. En oversikt over kjente forekomster med truede eller sjeldne arter er også gitt. Denne omfatter 3 direkte truede arter, 12 sårbare arter, 17 hensynskrevende arter, 2 overvåkingsarter og 17 sjeldne arter.publishedVersio

Skogvern som klimatiltak. Verdifulle skogtyper for biologisk mangfold og karbonlagring

Framstad, E., Stokland, J.N. & Hylen, G. 2011. Skogvern som klimatiltak. Verdifulle skogtyper for biologisk mangfold og karbonlagring – NINA Rapport 752. 38 s. Utvalget av biologisk verdifulle skogtyper er dels basert på viktige naturtyper etter DNs Håndbok 13, på livsmiljøer i skog med høy forekomst av rødlistearter, på prioriterte skogtyper for vern, samt Artsdatabankens rødlistete skogtyper etter inndelingen i Naturtyper for Norge (NiN). Identifikasjon og forekomst av disse ulike skogtypene kan dels baseres på underliggende økologiske gradienter, spesielt for næringstilgang og fuktighet, på bioklimatiske gradienter (oseanitet), på skogtilstand (alder) og på forekomst av spesielle terrengforhold eller voksesteder (som bekkekløfter). For å gjenkjenne tilsvarende skogtyper med utgangspunkt i Landsskogtakseringens data har vi forenklet kriteriene og tilpasset disse til Landsskogtakseringens parametere som vegetasjonstype, bonitet, alder/hogstklasse, bestandstreslag, og klimasone. Enkelte spesielle naturforhold som bekkekløfter finnes også hos Landsskogtakseringen. Med disse utvalgskriteriene utgjør summen av biologisk verdifulle skogarealer 27% av det totale skogarealet, der lavproduktiv eldre løvskog alene utgjør mer enn 15% av skogarealet og øvrige skogtyper hver utgjør 2-4%. Dette utvalget av skogtyper omfatter også skogarealer med begrenset verdi for biomangfoldet. De biologisk verdifulle skogtypene (definert for Landsskogtakseringens data) har omtrent tilsvarende betydning som karbonlager og i opptak av CO2 som øvrig skog med tilsvarende produktivitet. De største karbonlagrene pr arealenhet finnes i gammel skog, spesielt gammel granskog og eldre løvskog med edelløvtrær, mens lavproduktiv eldre løvskog har lavest karbonlager pr arealenhet. Summert over arealet av hver skogtype er det imidlertid eldre løvskog, både på lavproduktiv og mer produktiv mark, samt gammel gran- og furuskog som representerer de største karbonlagrene. Årlig CO2-opptak pr arealenhet er knyttet til mer produktiv skog, som rik løv- og barskog og produktiv eldre løvskog, og lavest for lavproduktiv løvskog. Gammel gran- og furuskog og eldre kystskog har middels CO2-opptak. Summert over hele arealet for hver skogtype er det eldre boreal skog og rik løvskog som har høyest årlig CO2-opptak

Tilstand og utvikling i norsk skog 1994-2012 for noen utvalgte miljøegenskaper

Denne rapporten belyser utviklingstrekk for utvalgte skogegenskaper i perioden 1994-2012, hovedsakelig basert på data fra Landsskogtakseringen. Dette er utviklingstrekk som reflekterer hvordan norsk skogbruk praktiseres i forhold til miljøkriterier nedfelt i miljøstandarden Levende Skog, og som fra 2011 ble videreført gjennom Norsk PEFC Skogstandard. Utviklingstrekk for forekomst av død ved er dokumentert i en annen rapport og omtales ikke her. Arealet som dokumenteres i denne rapporten er i de fleste sammenstillingene produktiv skog som ikke er vernet etter Naturmangfoldloven, det vil si de arealene der norsk skogbruk forvaltes etter Skogbruksloven. For de fleste egenskapene vises utviklingstrekk for forskjellige landsdeler, vegetasjonssoner, vegetasjonstyper, bonitetsklasser og hogstklasser. Arealet av gammel skog er jevnt økende på landsbasis gjennom hele perioden for to aldersklasser (120-159 år, 160 år eller eldre). Den samme tendensen gjelder for de fleste undergrupper, men enkelte undergrupper har en stabil andel gammel skog gjennom tidsperioden. Parallelt med denne utviklingen har det vært en kraftig vekst i stående volum. Dette gjelder alle treslag og diameterklasser; størst relativ vekst har funnet sted for diameterklassen «over 40 cm». Antall livsløpstrær som settes igjen ved foryngelseshogst har økt gjennom hele perioden, spesielt for treslaget furu og trær med diameter over 40 cm. Det benyttes forskjellige typer hogstform ved foryngelseshogst, med flatehogst og frøtrestillingshogst som de to vanligste. Anvendelsen av de ulike hogstformene har vært relativt stabil gjennom hele tidsperioden, dog med en tendens at flatehogst har gått noe ned og frøtrestillingshogst har økt noe. Arealfordeling av ulike hogstklasser reflekterer hvordan skogen utnyttes for uttak av trevirke, og gir samtidig et bilde av areal gammel skog (som finnes i hogstmoden skog). Arealandelen av hogstmoden skog har økt gjennom hele tidsperioden – mest på lav bonitet, noe på middels bonitet, og marginalt på god bonitet. Kantsoner mot myr, vann og vassdrag (bekker, elver) blir dokumentert for en bredde på 10 meter. Slike kantsoner utgjør til sammen 6,7 % av det produktive skogarealet og varierer noe i omfang mellom ulike landsdeler, med størst andel i Trøndelag. I kantsoner mot myr har andelen hogstmoden skog økt noe og andelen nylig avvirket skog har gått betydelig ned. En lignende tendens synes å ha funnet sted langs vann og vassdrag, men et endret arealgrunnlag gjennom tidsperioden gir en viss usikkerhet. Hensyn til kantsoner ved foryngelseshogster innebærer å la det stå igjen en kantsone med skog som er minst fem meter bred. Slike hensyn har økt i betydelig grad i kantsoner mot myr. Det har også vært økende hensyn i kantsoner mot vann og vassdrag, men i mindre grad sammenlignet med kantsoner mot myr. Myrskog og sumpskog er dokumentert med hensyn til aldersfordeling og trærnes diameterfordeling for to ulike referanseår. Forskjeller i skogdefinisjon og arealgrunnlag medfører at man ikke kan vurdere utvikling over tid basert på disse tallene. Eldre skog er vurdert med hensyn til tetthet (lysåpen-skyggefull, og potensialet for halvskyggeplanter som gir «grønn» skogbunn), sjikting, og innblanding av lauvtrær. Blåbær er benyttet som en indikatorart for halvskyggeplanter og potensialet for denne har vært stabilt, eventuelt svakt forbedret, gjennom tidsperioden. Graden av sjikting (en-, to-, fler-etasjet) er dokumentert for ulike skogtyper og viser størst grad av sjikting i edellauvskoger og sumpskoger, og minst grad av sjikting i lavfuruskog. Innblandingen av lauvtrær (fra 0 til over 50 %) varierer i betydelig grad mellom geografiske regioner, vegetasjonssoner og lokale voksestedsforhold (vegetasjonstype, bonitet), noe som skyldes naturbetingede forhold, men trolig også skogskjøtsel. Noen utvalgte lauvtreslag behandles særskilt. Treslaget eik har vist en markant volumøkning i løpet av en periode på 55 år og i størst grad for diameterklassen «over 30 cm». Treslaget osp har vist en lignende volumøkning i samme tidsrom, dog med en avflatet tendens etter 1989, men volumøkningen har vært stabil for diameterklassen «over 30 cm». Detaljert arealstatistikk presenteres for alle edellauvtrær samlet. Biologisk viktige områder, i henhold til definisjoner utviklet ved revisjon av Levende Skog i 2007, viser at disse utgjorde 17,1 prosent av den produktive skogen i 2010 med en variasjon fra 6,7 til 30,1 prosent mellom fylker

Tilstand og utvikling i skog 2002-2017 for noen utvalgte miljøegenskaper

Denne rapporten belyser utviklingstrekk for utvalgte skogegenskaper, hovedsakelig for perioden 2002-2017, basert på data fra Landsskogtakseringen. Dette er utviklingstrekk som reflekterer hvordan norsk skogbruk praktiseres i forhold til miljøkriterier nedfelt i miljøstandarden Levende Skog, og som fra 2011 ble videreført gjennom Norsk PEFC Skogstandard. Rapporten er en oppfølging av tilsvarende statistikk for tidsrommet 1994-2012 som ble publisert i 2014.MiljøstandardpublishedVersio

Skogvern som klimatiltak. Verdifulle skogtyper for biologisk mangfold og karbonlagring

Framstad, E., Stokland, J.N. & Hylen, G. 2011. Skogvern som klimatiltak. Verdifulle skogtyper for biologisk mangfold og karbonlagring – NINA Rapport 752. 38 s. Utvalget av biologisk verdifulle skogtyper er dels basert på viktige naturtyper etter DNs Håndbok 13, på livsmiljøer i skog med høy forekomst av rødlistearter, på prioriterte skogtyper for vern, samt Artsdatabankens rødlistete skogtyper etter inndelingen i Naturtyper for Norge (NiN). Identifikasjon og forekomst av disse ulike skogtypene kan dels baseres på underliggende økologiske gradienter, spesielt for næringstilgang og fuktighet, på bioklimatiske gradienter (oseanitet), på skogtilstand (alder) og på forekomst av spesielle terrengforhold eller voksesteder (som bekkekløfter). For å gjenkjenne tilsvarende skogtyper med utgangspunkt i Landsskogtakseringens data har vi forenklet kriteriene og tilpasset disse til Landsskogtakseringens parametere som vegetasjonstype, bonitet, alder/hogstklasse, bestandstreslag, og klimasone. Enkelte spesielle naturforhold som bekkekløfter finnes også hos Landsskogtakseringen. Med disse utvalgskriteriene utgjør summen av biologisk verdifulle skogarealer 27% av det totale skogarealet, der lavproduktiv eldre løvskog alene utgjør mer enn 15% av skogarealet og øvrige skogtyper hver utgjør 2-4%. Dette utvalget av skogtyper omfatter også skogarealer med begrenset verdi for biomangfoldet. De biologisk verdifulle skogtypene (definert for Landsskogtakseringens data) har omtrent tilsvarende betydning som karbonlager og i opptak av CO2 som øvrig skog med tilsvarende produktivitet. De største karbonlagrene pr arealenhet finnes i gammel skog, spesielt gammel granskog og eldre løvskog med edelløvtrær, mens lavproduktiv eldre løvskog har lavest karbonlager pr arealenhet. Summert over arealet av hver skogtype er det imidlertid eldre løvskog, både på lavproduktiv og mer produktiv mark, samt gammel gran- og furuskog som representerer de største karbonlagrene. Årlig CO2-opptak pr arealenhet er knyttet til mer produktiv skog, som rik løv- og barskog og produktiv eldre løvskog, og lavest for lavproduktiv løvskog. Gammel gran- og furuskog og eldre kystskog har middels CO2-opptak. Summert over hele arealet for hver skogtype er det eldre boreal skog og rik løvskog som har høyest årlig CO2-opptak.publishedVersio