Bedre nytteverdi av blodkultur ved sepsis

Tema/problemstilling: Vårt kvalitetsforbedringsprosjekt er rettet mot behandling av pasienter med sepsis ved en indremedisinsk avdeling. Målet er å øke nytteverdien av blodkultur for å redusere bredspektret antibiotikabehandling. Kunnskapsgrunnlag: Det er sammenheng mellom bruk av bredspektrede antibiotika og resistensutvikling. Deeskalering, endring av antibiotikabehandlingen til et mer smalspektret regime etter blodkultursvar, er en strategi for å redusere bruk av bredspektrede antibiotika. Deeskalering hos sepsispasienter der blodkultursvaret med resistensbestemmelse tillater det er trygg praksis og anbefales i nasjonale retningslinjer for antibiotikabehandling i sykehus. Tiltak/kvalitetsindikator: Samtaler med leger på Diakonhjemmet og Ullevål sykehus bekrefter at flere pasienter blir stående unødvendig på bredspektret antibiotikabehandling etter at man har blodkultursvar, og at det kan være potensial for å sette i gang forbedringstiltak. Vi innfører et tiltak som sikrer direkte kontakt mellom mikrobiolog og aktuell kliniker. Vi har valgt indikatorer for å vurdere i hvor stor grad tiltak gjennomføres og positive og negative effekter av tiltaket. Ledelse/organisering: Vi har brukt PUKK-sirkelen og Kotters åtte punkter som verktøy for å strukturere prosjektperioden. Slik kan vi sette fokus på de delene av prosjektet som trenger ekstra oppmerksomhet. Vi vil forankre prosjektet i ledelsen gjennom god informasjon og forankring i sykehusets strategiplan. For å oppnå varig endring i praksis, vil vi blant annet gjennomføre halvårlige målinger etter at prosjektperioden er avsluttet. Konklusjon: Tiltaket vi foreslår bygger på allerede gjeldende systemer og vil kreve lite opplæring og ressurser. Effekten er lett målbar. Kunnskapsgrunnlaget viser også at intervensjoner for formidling av dyrkningssvar ved sepsis kan redusere bruken av bredspektret antibiotika uten skadelige bieffekter. Med bakgrunn i dette vil vi anbefale at tiltaket gjennomføres

En verdig død - et felles ansvar

Flertallet dør i dag av kroniske sykdommer i sykehus eller annen institusjon. Å ikke motta unødig livsforlengende behandling regnes av mange som en av forutsetningene for en god død. Oppgaven sammenligner den norske veilederen for begrensning av livsforlengende behandling med tilsvarende veiledere i Sverige og Danmark. Veilederne beskriver prosessen som fører frem til en beslutning om å gi, ikke gi eller avslutte livsforlengende behandling. Følgende momenter sammenlignes: medisinskfaglige retningslinjer, etiske retningslinjer, beslutningsansvar, journalføring, pasientens rettigheter, pasientens antatte ønsker og konflikthåndtering. Sammenligningen danner grunnlag for en kritisk refleksjon som peker på ulikheter, styrker og svakheter ved veilederne. Ulikhetene er mest fremtredende i forhold til pasientens medbestemmelsesrett og livstestamentets betydning. Den svenske veilederen har en styrke ved at den har rutiner for fornyet vurdering, en klar plassering av beslutningsansvaret og retningslinjer for hvor informasjon vedrørende livsforlengende behandling skal journalføres. En svakhet ved veilederen er at omfang og detaljeringsnivå kan gå på bekostning av brukervennligheten. Den norske veilederen har en styrke ved at den beskriver de etiske prinsippenes betydning for livsforlengende behandling og hvordan en skal håndtere uenighet. Den har en svakhet ved at den plasserer beslutningsansvaret hos «behandlende lege» og at den ikke angir hvor informasjon vedrørende livsforlengende behandling skal journalføres. Den danske veilederen har ingen styrker som er særegne for denne veilederen. Den har svakheter ved at etiske retningslinjer ikke omtales, at pasientens ønsker vektlegges i liten grad og at den i likhet med den norske veilederen ikke angir hvor informasjon vedrørende livsforlengende behandling skal journalføres

Kartlegging av den akuttmedisinske kjeden

Denne rapporten er utført på bestilling fra Helsedirektoratet, og er et samarbeidsprosjekt mellom NAKOS og NKLM. Bestillingen var en såkalt trendanalyse av den akuttmedisinske kjeden: ambulansetjenesten, AMK-sentralene, akuttmottakene, legevaktene og legevaktsentralene. Det er aldri før blitt laget en oversikt over en samlet status av de akuttmedisinske tjenestene. Denne rapporten er derfor i første omgang en kartlegging av den akuttmedisinske kjeden. Ved gjentagelse av datainnsamling vil en kunne etablere en trendanalyse. Rapporten bygger på data samlet inn gjennom en elektronisk spørreundersøkelse som ble sendt ut til ledere i ambulansetjenesten, AMK-sentraler, akuttmottak, legevakter og legevaktsentraler. I tillegg brukes statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Norsk pasientregister (NPR). Hovedtemaene for spørsmålene dreide seg om organisering, rekruttering, kompetanse og veiledere. Akuttmedisinforskriften er brukt som et utgangspunkt for flere av spørsmålene. Hovedpunkter fra resultatene: • For ambulansetjenesten og AMK-sentralene er det en økning i oppdrag og henvendelser ifølge tall fra SSB. For akuttmottak og legevakter etterlyses en bedret felles registrering av aktivitetsdata. • Oppfatningen blant majoriteten av ambulanseavdelingene var at det ikke var blitt noen økning i bemanning og ressurser i deres avdeling til tross for økning i oppdragsmengde • Ved spørsmål til ledere i ambulansetjenesten om responstid på røde/akutte oppdrag dreide mange kommentarer seg om at andre akuttmedisinske ressurser som legevaktlege og akutthjelpere bør registreres. • Samtlige ambulanseavdelinger og AMK-sentraler oppga å ha akutthjelpere i sitt distrikt. For legevaktene oppga 37 % å ha akutthjelpere i en eller flere av kommunene. Kommunalt brannvesen var hyppigst benyttet blant alle tjenester som akutthjelper. • 56 % av legevaktene og 25 % av AMK-sentralene oppga at legevaktene alltid eller oftest rykker ut på røde/akutte oppdrag på lege/ambulansealarm. Det var samsvar mellom legevakter og AMK-sentraler på hvilke regioner der legevaktlege hyppigst rykker ut ved lege/ambulansealarm. • RETTS/METTS er det mest brukte triageverktøyet i ambulansetjenesten og akuttmottak, mens MTS er mest brukt ved legevaktene. • Ambulansetjenesten opplevde å ha tilgang på best kvalifiserte søkere. Én av ti legevakter oppga å ha vansker med rekruttering, det samme gjorde én av ti akuttmottak. For AMK-sentralene var dette tallet noe høyere. • Legevaktene var den tjenesten med flest registrerte vold- og trusselhendelser i 2017. Ambulanseavdelingene var tjenesten med høyest andel avdelinger som hadde registrert vold- og trusselhendelser. • Vi fant ingen sammenheng mellom samarbeidsavtaler inngått mellom kommuner og helseforetak, og deltagelse i felles akuttmedisinsk trening. Det samme gjelder for omforente beredskapsplaner og deltagelse på beredskapsøvelser med samarbeidspartnere