Ways to be a person: How schools contribute to ‘making up’ intellectually disabled pupils

Reference article 3: Snipstad, Ø. I. M. (2019). Inclusive education: ‘making up’ the normal and deviant pupil. Disability & Society, 1-21. doi:10.1080/09687599.2019.1680342How do ‘kinds’ of knowledge and practices existing within schools contribute to ‘making up’ intellectually disabled pupils in relation to perspectives on inclusion? This project departs from a micro-perspective on inclusion where the object of study is the processes that take place within educational institutions and between actors in the classrooms and other contexts at schools. Based on this, the dissertation aims to understand how education contributes to ‘making up’ intellectually disabled pupils. Drawing on the theoretical works of the Canadian philosopher Ian Hacking, this project discusses how produced knowledge, stereotypical assumptions, values, beliefs and so on that are implemented in the category ‘intellectual disability’ affect organisational practices, which in turn interact with the children classified as intellectually disabled and influence how they understand themselves and their surroundings. The dissertation consists of three articles that are based on empirical data gathered from three pupils diagnosed with intellectual disability. The three informants are each devoted their own article. Individually the articles discuss different issues and themes related to different dimensions of inclusion, respectively: participation, fellowship, democracy and benefit. Based on the mentioned perspectives on inclusion, the purpose of the articles is to discuss how intellectual disability as a category affects the surroundings attitudes, practices, assumptions, understandings and so on, which in turn provides certain descriptions from which the classified pupils experience, behave and act. The project argues that the beliefs and practices that pupils classified as intellectually disabled are subjected to in school play a major role in regards to the kind of person it is possible for them to be. When education is organised based on beliefs that intellectual disability refers to pupils that deviate from others, the descriptions available for them to interact with will also be of a deviant kind. On the other hand, if education provides descriptions related to high expectations, ambitions and opportunities for all, the way in which it is possible to be a pupil for children classified as intellectually disabled might thus resemble normalised descriptions similar to those available to their peers. Just as interacting with perspectives that consider intellectually disabled children as different or special might construct barriers relating to normative standards of society, more socially oriented approaches to education might contribute to deconstructing barriers for present and future participation.Hvordan bidrar kunnskap og praksiser i skolen til å konstruere utviklingshemmede elever forstått relasjon til perspektiver på inkludering? Utgangspunktet for dette prosjektet er et mikro-perspektiv på inkludering. Studiens objekt er prosessene som foregår innad i utdanningsinstitusjoner og mellom aktører både i og utenfor klasserommet. Med dette som utgangspunkt tar avhandlingen videre sikte på å forstå hvordan utdanningsinstitusjoner bidrar til å konstruere utviklingshemmede elever. Basert på teorier av den kanadiske filosofen Ian Hacking, diskuterer denne avhandlingen hvordan produsert kunnskap, stereotypiske antagelser, verdier, oppfattelser og overbevisninger som er implementert i kategorien utviklingshemming påvirker organisering og praksis. Betydningen av organisering og praksis diskuteres videre i relasjon til hvordan elever klassifisert som utviklingshemmet forstår seg selv og sine omgivelser. Avhandlingen består av tre artikler basert på empiri hentet fra tre elever som alle er gitt en utviklingshemmingsdiagnose. Hver av de tre informantene er viet sin egen artikkel. De tre artiklene diskuterer ulike utfordringer i skolen knyttet til ulike dimensjoner av inkludering, henholdsvis; deltakelse, fellesskap, demokrati og utbytte. Med utgangspunkt i disse fire dimensjonene av inkludering er formålet med artiklene å diskutere hvordan kategorien utviklingshemming påvirker omgivelsenes holdninger, antagelser og praksis, som videre gir visse beskrivelser de klassifiserte kan handle, erfare og oppleve ut ifra. I prosjektet argumenteres det for at organisering og praksis som elever klassifisert som utviklingshemmede i skolen møter spiller en viktig rolle med tanke på hvilke ‘type’ menneske det er mulig for dem å være. Dersom utdanningen er basert på en antagelse om at utviklingshemming betegner elever som avviker fra andre, vil beskrivelsene som er tilgjengelige for dem også være av en avvikende ‘type’. Imidlertid vil også en utdanning som er organisert slik at alle elever møtes med høye krav og forventninger i skolen kunne gi utviklingshemmede tilgang på normaliserte beskrivelser å handle, erfare og oppleve ut ifra. På samme måte som en utdanning basert på perspektiver om utviklingshemmede som annerledes eller spesielle kan bidra til å konstruere barrierer for deltagelse, kan perspektiver som er mer sosialt orienterte bidra til å redusere eller fjerne nåværende og fremtidige barrierer for deltagelse både i skolen og i samfunnet for øvrig

Empirical Levels in Inclusive Research

Dette er en drøftingsartikkel som reiser spørsmål ved legitimitetsgrunnlaget for empirisk forskning innen inkluderingsfeltet. Det empiriske feltet blir delt inn i to hovednivåer: makronivå og mikronivå. Empirisk forskning på makronivå kan legitimeres ut fra politiske målsettinger og standarder, men empirisk forskning på mikronivå kan ikke søke tilsvarende legitimitet. Tre casestudier med data både på makro- og mikronivå blir presentert som grunnlag for en drøfting rettet særlig mot grunnlaget for empirisk forskning på mikronivå. Gjennom disse casene blir det argumentert for at empirisk forskning på mikronivå møter et legitimitetsproblem, og derfor har begrenset relevans for inkluderingsforskningen. I enkelte tilfeller kan forskning på mikronivå undergrave målsettingen om å skape et inkluderende utdanningssystem. Avslutningsvis blir det imidlertid pekt på nødvendigheten av å bruke forskning på mikronivå for å legitimere og videreutvikle teoretiske og praktiske implikasjoner for forskning på makronivå innen inkluderingsfeltet.In this position paper we raise questions about the legitimacy of empirical research in the field of inclusion. Empirical reach in the field of inclusion is divided into two levels: macro level and micro level. Research at the macro level can seek legitimation from political objectives and standards, however the claim made is that empirical research at the micro level cannot seek similar legitimacy. Three case studies with data at both macro and micro level are presented as a basis for a discussion. A specific focus is raised at the basis for empirical research at micro level. Through these cases, it is argued that empirical research at the micro level encounters a legitimacy problem, and therefore has limited relevance for inclusion research. In some cases, micro-level research may undermine the goal of creating an inclusive education system. It is stated that if micro level research should be used it has to be clearly linked to theoretical and practical implications for research at the macro level.publishedVersio

Makt, likestilling og selvbestemmelse med personlig assistanse gjennom assistert arbeidsledelse : en kvalitativ studie av brukerstyrt personlig assistanse og selvbestemmelse hos personer uten arbeidslederansvaret selv

Oppgavens formål er å belyse ordningen Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Dette er en ordning kjempet frem av funksjonshemmede selv, gjennom den radikale bevegelsen Independent living. Bevegelsen fokuserer på frigjøring fra umyndiggjøring som de hevder tradisjonelle omsorgstjenester bidrar til. Et sentralt argument for BPA er at den skal sikre økt selvbestemmelse gjennom å snu maktforholdet på hodet i forhold til andre offentlige hjelpetjenester. Dette skjer ved at personen med et bistandsbehov selv styrer egen ordning, fremfor kommunal styring. Inneforstått med å kunne bestemme hvordan assistansen skulle organiseres, lå det opprinnelig en tanke om at personen med assistansebehovet skulle ha arbeidslederansvaret selv. Imidlertid har det i de senere årene kommet en ny organiseringsform, der også personer som av ulike årsaker ikke er i stand til å ta hele eller deler av dette ansvaret, får benytte seg av ordningen. Dermed har man gjort det mulig for flere å ta del i en tjeneste man mener fremmer ideologiske prinsipper som frihet, likestilling og økt selvbestemmelse. Formålet med denne oppgaven er å studere denne organiseringsformen nærmere. Gjennom en kvalitativ undersøkelse, er det gjennomført intervjuer med både fungerende arbeidsledere med ansvar for ledelsen av assistentene og brukere av tjenesten. Fokuset er å få frem deres erfaringer, refleksjoner og tolkninger av selvbestemmelse, med tanke på hvordan deres BPA er organisert. Dette blir videre diskutert opp mot annen forskning med fokus på politikken og ideologien BPA bygger på, samt ulike teorier og forståelser av funksjonshemming. Med bakgrunn i dette, rettes søkelyset mot mulige fremmende og begrensende faktorer for brukers selvbestemmelse, både i omgivelsene og innenfor rammene av de enkelte informanters ordninger. Empirien til oppgaven bygger på totalt fem intervjuer, der til sammen 10 personer var til stedet. Videre er disse analysert gjennom et fenomenologiinspirert analyseverktøy, kalt systematisk tekstkondensering. Deretter er resultatene presentert og diskutert i lys av relevant forskning, teorier, ideologier, politikk og forståelser om funksjonshemming. Resultatene tegner et noe uklart bilde av hvor makten ligger i en slik organisering av BPA. Det kommer frem at personen med ordningen ofte befinner seg i et spenningsfelt mellom ulike vurderinger av hva selvbestemmelse innebærer, både ideologisk, politisk, gjennom fungerende arbeidsleders vurderinger og brukers eget perspektiv. Dette inkluderer ulike forståelser både fra kommunal og fungerende arbeidsleders side i hva ordningen skal inneholde og hvordan den bør organiseres. Videre er også skillet mellom å være fungerende arbeidsleder og nær familie belyst og drøftet. Her diskuteres det hvilke mulige konsekvenser det kan ha for bruker, dersom man ikke har et tydelig skille mellom disse rollene

Ways to be a person: How schools contribute to ‘making up’ intellectually disabled pupils

How do ‘kinds’ of knowledge and practices existing within schools contribute to ‘making up’ intellectually disabled pupils in relation to perspectives on inclusion? This project departs from a micro-perspective on inclusion where the object of study is the processes that take place within educational institutions and between actors in the classrooms and other contexts at schools. Based on this, the dissertation aims to understand how education contributes to ‘making up’ intellectually disabled pupils. Drawing on the theoretical works of the Canadian philosopher Ian Hacking, this project discusses how produced knowledge, stereotypical assumptions, values, beliefs and so on that are implemented in the category ‘intellectual disability’ affect organisational practices, which in turn interact with the children classified as intellectually disabled and influence how they understand themselves and their surroundings. The dissertation consists of three articles that are based on empirical data gathered from three pupils diagnosed with intellectual disability. The three informants are each devoted their own article. Individually the articles discuss different issues and themes related to different dimensions of inclusion, respectively: participation, fellowship, democracy and benefit. Based on the mentioned perspectives on inclusion, the purpose of the articles is to discuss how intellectual disability as a category affects the surroundings attitudes, practices, assumptions, understandings and so on, which in turn provides certain descriptions from which the classified pupils experience, behave and act. The project argues that the beliefs and practices that pupils classified as intellectually disabled are subjected to in school play a major role in regards to the kind of person it is possible for them to be. When education is organised based on beliefs that intellectual disability refers to pupils that deviate from others, the descriptions available for them to interact with will also be of a deviant kind. On the other hand, if education provides descriptions related to high expectations, ambitions and opportunities for all, the way in which it is possible to be a pupil for children classified as intellectually disabled might thus resemble normalised descriptions similar to those available to their peers. Just as interacting with perspectives that consider intellectually disabled children as different or special might construct barriers relating to normative standards of society, more socially oriented approaches to education might contribute to deconstructing barriers for present and future participation