The Radioecology Exchange

The Radioecology Exchange (www.radioecology-exchange.org) was created in 2011 under the EU FP7 STAR (STrategy for Allied Radioecology, www.star-radioecology.org) Network of Excellence; (2011-2015). This project aims to integrate radioecological research efforts of European organisations into a sustainable network. In 2013, the EU FP7 COMET (COordination and iMplementation of a pan-European instrumenT for radioecology (2013- 2017); www.comet-radioecology.org) project commenced; COMET will build upon the work initiated under STAR. The Radioecology Exchange has therefore become the web resource for activities from both projects which will ultimately be maintained by the European Radioecology Alliance (ALLIANCE; www.er-alliance.org). The Radioecology Exchange is intended to become a ‘gateway’ for information related to European (and wider) radioecological research

Investigation of selected natural and anthropogenic radionuclides in reindeer (Rangifer tarandus tarandus) and lynx (Lynx lynx)

The present thesis investigates a range of dietary, physiological and environmental factors influencing transfer and long-term behaviour of radionuclides in reindeer and lynx. Feeding experiments were designed to provide details on factors related to absorption, retention and secretion of radionuclides in reindeer, while concentrations and time trends of radionuclides in the environment were studied in two reindeer herding districts during the period 2000 – 2003. Data on 137Cs in reindeer from 1986 onwards and samples of lynx were obtained from national archives. In the first feeding experiment, reindeer calves were offered either combined diets of fallout contaminated lichens and pelleted concentrates applicable for clean feeding, or a pure lichen diet. Constant daily radiocaesium (134Cs and 137Cs) administration rates were used throughout the experiments. Due to lower dietary potassium and crude fibre intake, reindeer on the pure lichen diet had significantly lower excretion of radiocaesium and a 40 % longer biological half-time for radiocaesium in red blood cells than reindeer fed a diet with a higher mineral element content. The study showed that the bioavailability of Chernobyl radiocaesium in lichen was 35 % of that of 134Cs as chloride in aqueous solution. The results were in agreement with previous studies demonstrating the effect of seasonal variations in potassium intake on radiocaesium retention in reindeer. A literature review of the many factors influencing transfer of radiocaesium to ruminants suggested that additional seasonally affected factors need to be taken into account in studies of reindeer, particularly the effects of digestibility and metabolic rates on absorption and endogenous faecal excretion of radiocaesium. In the second feeding experiment, four pregnant reindeer on a concentrate diet were given daily constant quantities of 134Cs and 85Sr as chlorides in aqueous solution during the last part of gestation. The experiment showed that similar fractions of the administered activities of 134Cs and 85Sr were transferred to the foetus, and 1.4 – 2.5 % of the total administered activities were deposited in the calves at birth. The distribution of the nuclides in different tissues of newborn calves was comparable to that reported in older calves. The transfer coefficients (Fm) for 134Cs and 85Sr from diet to reindeer milk were as expected from extrapolated Fm values observed in other ruminants, with Fm for 134Cs 8.5 times higher that of 85Sr. The influence of the mineral element intake, particularly K and Ca, on absorption of Cs and Sr in reindeer, suggests that transfer of the nuclides to foetus and milk of free-ranging reindeer may be considerable higher than observed in this experiment. Furthermore, secretion of Sr accumulated prior to the lactation period will probably cause higher Sr concentration in milk of free-ranging reindeer than indicated by the Fm estimated in this experiment. No differences in halftimes for 134Cs and 85Sr secretion in milk were observed, with both nuclides secreted with short- and long-term half-times of 1 – 2 and 12 – 19 days, respectively. The study of 137Cs, 90Sr, 210Po and 210Pb in the environment included sampling of soil, vegetation and reindeer tissues in two climatically different reindeer herding districts, Østre Namdal and Vågå. These districts were among the areas in Norway most affected by fallout from the Chernobyl accident. The study showed that 137Cs concentrations in reindeer from both areas declined by effective ecological half-times (Tecol) of 3 – 5 years in autumn and winter up to the mid and late 1990s, when the rates of decline decreased possibly due to a reduced role of lichens as sources of absorbed 137Cs in reindeer. Future time-trends may well be governed simply by physical decay, although incidences of high abundances of fungi may potentially cause elevated 137Cs concentrations in reindeer in autumn for many years to come. Higher 137Cs concentrations in vascular plants, lichens and reindeer in Østre Namdal compared to Vågå (relative to the 137Cs deposition density), suggested that climatic influences on soil properties that influence the availability of 137Cs for plant uptake and on lichen growth and abundance may have a larger impact on long-term transfer of radiocaesium in the soil-plant/lichen-reindeer food chain than has been previously observed. Furthermore, the results of this thesis suggest that various proportions of lichens and vascular plants in the diet may cause appreciable differences in transfer of radiocaesium to reindeer across Norway due to differences in radiocaesium, potassium and crude fibre intake. The samples of bone and antlers of reindeer of different ages showed that 90Sr concentrations in bone of older females were 40 % higher than in calves due to higher dietary 90Sr intake during their periods of growth (< 2 year) and continuous 90Sr intake thereafter. Combined with previously reported data, a Tecol of 9.03 ± 0.06 years was estimated for 90Sr concentrations in antlers of reindeer calves in Vågå for the period 1988 – 2002. The study supports the use of antlers as monitors of 90Sr concentrations instead of bone, since concentrations in bone appear to be significantly influenced by age and constant bone renewal. Concentrations of 90Sr were 50 – 80 % higher in reindeer from Vågå compared to those from Østre Namdal. Age did not appear to have a major effect on muscle and liver tissue 210Po and 210Pb concentrations in reindeer from Østre Namdal and Vågå. Concentrations of 210Po and 210Pb were similar in the two districts and to previously reported values from other Nordic areas. Thus, climatic differences did not have noticeable effects on 210Po and 210Pb concentrations in reindeer in this study. The study of 137Cs in muscle samples of 747 lynxes killed in Norway from the 1986 Chernobyl accident up to the year 2001 showed that a model with 137Cs deposition density, the year lynxes were killed, age, and extent of reindeer grazing area in the lynxes’ home ranges could account for 50 % of the variability in observed 137Cs concentrations. The analyses were equivocal regarding the lynxes’ specialization in prey species. Further work on the possible use of radiocaesium as a tracer of reindeer predation by lynxes require experimental data on Cs retention in lynx and better estimates of deposition density in the lynxes’ home ranges. The calculated absorbed doses to reindeer from both anthropogenic and natural nuclides suggested that some of the most exposed individuals received dose rates approaching 1 mGy d-1 after the Chernobyl fallout. No effects on morbidity, mortality or reproductive capacity of reindeer would be expected from these doses. Only the lynxes with the highest radiocaesium concentrations received doses comparable to those received by reindeer. The assessment of doses to humans from the studied radionuclides showed that 137Cs continues to be the most important contributor to ingestion doses by South Saamis. The time trend in 137Cs concentrations in the studied reindeer herding districts suggests that ingestion doses by persons with average Saami consumption rates of reindeer meat will continue to exceed the 1990 recommendation by the International Commission on Radiological Protection for many years to come, if countermeasures are not applied

Radiocesium i villreinkjøtt og lav. Overvåking av kjøtt og lav i villreinområder i 2008

Gaare, E. & Skuterud, L. 2009. Radiocesium i villreinkjøtt og lav. Overvåking av kjøtt og lav i villrein-områder i 2008. – NINA Rapport 446. 15 s. Overvåkingen av nedfallet av Cs-137 i ulike plante- og dyrearter i naturlige økosystemer startet samme år som Tsjernobylulykken inntraff (1986). For villrein har NINA fortsatt årlige innsamlinger av kjøtt. Etter 2001 har prøvetaking vært gjort i villreinområdene Setesdal-Ryfylkeheiene, Hardangervidda, Nord-Ottadalen, Snøhetta og Nord-Rondane. Fra 2008 ble også prøver fra Forollhogna målt. Hvert år blir til sammen 50-90 prøver analysert. Denne rapporten omfatter innsamlinger gjort i tilknytning til villreinjakta 2008. På faste prøvefelter i Nord-Rondane og Knudshø samles også siden 1986 årlig noen av villreinens beiteplanter og Iav. Nedfallet ble avsatt med nedbør og ble fordelt flekkvis i stor som liten skala. Variasjonen kan derfor være stor og vi rapporterer derfor mediane verdier. Med beiteplantene får reinen i seg Cs-137, og kjøttprøver fra Setesdal-Ryfylkeheiene og Hardangervidda viser de laveste verdier, i 2008 henholdsvis 85 Bq/kg og 130 Bq/kg. Kjøttmålingene referer verdier i rått kjøtt. I Ottadalen Nord finner vi noe mer; 145 Bq/kg. I Snøhettaområdet var medianen av de 18 innsendte prøvene 194 Bq/kg. Variasjonen i dette området er stor, laveste og høyeste måling er 47 og 1056. De 13 prøvene fra ForolIhogna varierte lite og medianen var 241 Bq/kg. I Rondane Nord finner vi gjennomgående de høyeste verdier, medianen av de 17 prøvene i 2008 var 578, men varierte også her mye, 284 til 2573 Bq/kg. Det er sannsynlig at et varierende inntak særlig av sopp forklarer variasjonen. Rødbelteslørsopp samlet i området i august og viste mer enn 7000 Bq/kg tørr sopp. Beitelavene i dette området viser nå mellom 1000 og 1500 Bq/kg. Lavarter samlet årlig øst for Grønbakken gård på Dovrefjell viste i 1987 ca 12000 Bq/kg. Nå ble de målt til 500-1000 Bq/kg, om lag halvparten av verdiene i lav fra Storflya i Nord-Rondane. I Nord-Rondane har vi også for villrein en nesten sammenhengende måleserie fra 1986. Nedgangen av radiocesium i reinkjøtt er vesentlig raskere enn det den fysiske nedbryting av Cs-137 skulle tilsi. Regnet over alle år 1986-2007 er halveringstiden 7 år; den fysiske nedbryting har en halveringstid på 30 år. Imidlertid er nedgangen i kjøttet raskest de 10 første årene; halveringstid 4 år. Dette er i tråd med hva andre har vist. Fra 1996 til 2008 er halveringstiden ca 25 år, lite forskjellig fra den fysiske. Vi vil derfor trolig kunne måle sporene etter Tsjernobylulykken lenge ennå. Seks storlavarter fra rabbene der reinen finner vinterbeite har en langt lavere halveringstid, 4,5-6 år. Den er ikke på samme måte påvirket av hvilke periode den beregnes over. Fram til 2000 har overvåkingen vært finansiert av Direktoratet for naturforvaltning, fra 2001 av Statens strålevern. Nord-Rondane, Nord-Ottadal, Forollhogna, Snøhetta, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylkeheiene, rein, lav, overvåking av Cs-137, Rondane North, Ottadal North, Forollhogna, Snøhetta, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylkeheiene, wild reindeer, lichens, monitoring Cs-13

Radiocesium i villreinkjøtt. Overvåking i fem villreinområder

Gaare, E. & Skuterud, L. 2008. Radiocesium i villreinkjøtt. Overvåking i fem villreinområder – NINA Rapport 328. 14 s. Overvåkingen av nedfallet av Cs-137 i ulike plante- og dyrearter i naturlige økosystemer startet samme år (1986) Tsjernobylulykken inntraff. For villrein har NINA fortsatt årlige innsamlinger av kjøtt. Etter 2001 har prøvetaking vært gjort i villreinområdene Setesdal-Ryfylkeheiene, Hardanger-vidda, Nord-Ottadalen, Snøhetta og Nord-Rondane. Hvert år blir til sammen 50-70 prøver analysert. Denne rapporten omfatter innsamlinger gjort i tilknytning til villreinjakta 2007. Nedfallet ble avsatt med nedbør og er flekkvis fordelt i stor som liten skala. Variasjonen kan derfor være stor og vi rapporterer mediane verdier. Med beiteplantene får reinen i seg Cs-137, og kjøtt-prøver fra Setesdal-Ryfylkeheiene og Hardangervidda viser oftest de laveste verdier, i 2007 henholdsvis 83 Bq/kg og 75 Bq/kg. I Ottadalen Nord finner vi noe mer; 175 Bq/kg. I Snøhettaområdet var medianen av de tre innsendte prøvene 926 Bq/kg. I Rondane Nord finner vi gjennomgående de høyeste verdier, men medianen av de 11 prøvene i 2007 var 762 Bq/kg. Det er sannsynlig at et varierende inntak særlig av sopp forklarer variasjonen vi registrerer. I Rondane Nord har vi en nesten sammenhengende måleserie fra 1986. Nedgangen av radiocesium i reinkjøtt er vesentlig raskere enn det den fysiske nedbryting av Cs-137 skulle tilsi. Regnet over alle år 1986-2007 er halveringstiden 7 år; den fysiske nedbryting har en halveringstid på 30 år. Imidlertid er nedgangen i kjøttet raskest de 10 første årene; halveringstid 4 år. Dette er i tråd med hva andre har vist. Fra 1996 til 2007 er halveringstiden ca. 33 år, altså lik den fysiske. Vi vil derfor trolig kunne måle sporene etter Tsjernobylulykken lenge ennå. Fram til 2000 har overvåkingen vært finansiert av Direktoratet for naturforvaltning, fra 2001 av Sta-tens strålevern. Nord-Rondane, Nord-Ottadal, Snøhetta, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylkeheiene, rein, overvåking av Cs-13

Overvåking av cesium-137 i beitevekster og kjøtt av elg, hjort og villrein i 2009

Gaare, E., Veiberg, V., Solberg, E.J. & Skuterud, L. 2010. Overvåking av cesium-137 i beitevekster og kjøtt av elg, hjort og villrein i 2009. NINA Rapport 594. 32 s. Overvåkingen av nedfallet av Cs-137 i ulike vekst- og dyrearter i naturlige økosystemer startet samme år som Tsjernobylulykken inntraff (1986). For villrein har NINA videreført årlige innsamlinger av kjøtt i Nord-Rondane. Etter 2001 har prøvetaking omfattet villreinområdene Setesdal-Ryfylkeheiene, Hardangervidda, Nord-Ottadalen, Snøhetta og Nord-Rondane. Siden 2007 har det i tillegg blitt samlet og målt prøver fra Forollhogna. På faste prøvefelter i Nord-Rondane og Knutshø har det siden 1986 blitt samlet årlige prøver fra noen av villreinens beiteplanter og vik-tige beiteIav. Dette ble gjort også i 2009. I 2009 ble det også samlet inn prøver fra hjort og elg. Disse ble samlet fra åtte ulike regioner, fire for hjort og seks for elg, fordelt over hele landet. I to av regionene, Vest-Agder og Oppland ble det samlet prøver fra begge artene. Totalt ble det samlet 80 prøver fra villrein, 33 fra hjort, 73 fra elg og 134 planter og lav. Alle målinger av cesiumnivå ble fortatt på tørkede prøver. For planter og lav viser resultatene til verdi-ene i tørkede prøver. For kjøttprøvene refererer resultatene til verdier i rått kjøtt. På grunn av stor variasjon mellom enkeltprøver for den enkelte art og innsamlingsområde har vi valgt å angi medianverdier fremfor middelverdier. Hos villrein fant vi de høyeste cesiumnivåene i Snøhetta (656 Bq/kg) og Nord-Rondane (628 Bq/kg). Nivåene i de andre områdene lå vesentlig lavere. Tilsvarende fant vi de høyeste verdi-ene for hjort og elg i henholdsvis Oppland (202 Bq/kg) og Vefsn/Grane (226 Bq/kg). For alle de tre artene var det stor variasjon i de målte nivåene av cesium innen det enkelte innsamlingsområde. Dette skyldes mest sannsynlig en heterogen fordeling av cesium på en lokal ska-la, og gjenspeiler at dyrenes valg av leveområde har stor innvirkning på eksponeringsgrad. Fellingstidspunkt og beitevalg kan også ha innvirkning på cesiumnivåene. Til eksempel kan rein som er felt seint i jakta ha startet å beite lav. Slike individer får raskt høyere verdier. Ellers er det hos rein som hos fjellbeitende sau slik at variasjonen mellom år kan skyldes variasjon i soppmengden. Det generelle bildet var likevel som forventet, i forhold til informasjon om fordelingen av nedfallet etter Tsjernobylulykken. Alle de målte verdiene av radioaktivt cesium i kjøtt-prøver fra hjortevilt i 2009 ligger godt under Strålevernets grenseverdier for vilt. De fleste av høstens beiteplanter som blåbær, krekling, smyle og dvergbjørk danner strøfall som nedbrytes til plantenæring som rotsystemet resirkulerer. Disse artene inneholder nå fra 200 til 400 Bq/kg i Nord-Rondane og Knutshø. Halveringstiden til slike planter er fra 27 til 47 år, nær eller til dels høyere enn den fysiske halveringstiden til Cs-137 på 30,1 år. Røsslyng danner et interessant unntak. Den inneholder 2 000 Bq/kg i dag og viser enten ingen endring over tid, eller kanskje til og med noe økning. Den forekommer imidlertid i liten mengde i denne regionen. Seks storlavarter fra Grønbakkenfeltet (Knutshø), fra rabbene der reinen finner vinterbeite, viser nå 300 til 1200 Bq/kg. Disse har en langt lavere halveringstid (4,5-6 år). Beitelavene i Nord-Rondane viser nå mellom 500 og 1 000 Bq/kg. elg, hjort, rein, lav, beiteplanter, overvåking av Cs-137, Norge, moose, red deer, wild reindeer, lichens, monitoring Cs-137, Norwa

Overvåking av cesium-137 i beitevekster og kjøtt av elg, hjort og villrein i 2009

Gaare, E., Veiberg, V., Solberg, E.J. & Skuterud, L. 2010. Overvåking av cesium-137 i beitevekster og kjøtt av elg, hjort og villrein i 2009. NINA Rapport 594. 32 s. Overvåkingen av nedfallet av Cs-137 i ulike vekst- og dyrearter i naturlige økosystemer startet samme år som Tsjernobylulykken inntraff (1986). For villrein har NINA videreført årlige innsamlinger av kjøtt i Nord-Rondane. Etter 2001 har prøvetaking omfattet villreinområdene Setesdal-Ryfylkeheiene, Hardangervidda, Nord-Ottadalen, Snøhetta og Nord-Rondane. Siden 2007 har det i tillegg blitt samlet og målt prøver fra Forollhogna. På faste prøvefelter i Nord-Rondane og Knutshø har det siden 1986 blitt samlet årlige prøver fra noen av villreinens beiteplanter og vik-tige beiteIav. Dette ble gjort også i 2009. I 2009 ble det også samlet inn prøver fra hjort og elg. Disse ble samlet fra åtte ulike regioner, fire for hjort og seks for elg, fordelt over hele landet. I to av regionene, Vest-Agder og Oppland ble det samlet prøver fra begge artene. Totalt ble det samlet 80 prøver fra villrein, 33 fra hjort, 73 fra elg og 134 planter og lav. Alle målinger av cesiumnivå ble fortatt på tørkede prøver. For planter og lav viser resultatene til verdi-ene i tørkede prøver. For kjøttprøvene refererer resultatene til verdier i rått kjøtt. På grunn av stor variasjon mellom enkeltprøver for den enkelte art og innsamlingsområde har vi valgt å angi medianverdier fremfor middelverdier. Hos villrein fant vi de høyeste cesiumnivåene i Snøhetta (656 Bq/kg) og Nord-Rondane (628 Bq/kg). Nivåene i de andre områdene lå vesentlig lavere. Tilsvarende fant vi de høyeste verdi-ene for hjort og elg i henholdsvis Oppland (202 Bq/kg) og Vefsn/Grane (226 Bq/kg). For alle de tre artene var det stor variasjon i de målte nivåene av cesium innen det enkelte innsamlingsområde. Dette skyldes mest sannsynlig en heterogen fordeling av cesium på en lokal ska-la, og gjenspeiler at dyrenes valg av leveområde har stor innvirkning på eksponeringsgrad. Fellingstidspunkt og beitevalg kan også ha innvirkning på cesiumnivåene. Til eksempel kan rein som er felt seint i jakta ha startet å beite lav. Slike individer får raskt høyere verdier. Ellers er det hos rein som hos fjellbeitende sau slik at variasjonen mellom år kan skyldes variasjon i soppmengden. Det generelle bildet var likevel som forventet, i forhold til informasjon om fordelingen av nedfallet etter Tsjernobylulykken. Alle de målte verdiene av radioaktivt cesium i kjøtt-prøver fra hjortevilt i 2009 ligger godt under Strålevernets grenseverdier for vilt. De fleste av høstens beiteplanter som blåbær, krekling, smyle og dvergbjørk danner strøfall som nedbrytes til plantenæring som rotsystemet resirkulerer. Disse artene inneholder nå fra 200 til 400 Bq/kg i Nord-Rondane og Knutshø. Halveringstiden til slike planter er fra 27 til 47 år, nær eller til dels høyere enn den fysiske halveringstiden til Cs-137 på 30,1 år. Røsslyng danner et interessant unntak. Den inneholder 2 000 Bq/kg i dag og viser enten ingen endring over tid, eller kanskje til og med noe økning. Den forekommer imidlertid i liten mengde i denne regionen. Seks storlavarter fra Grønbakkenfeltet (Knutshø), fra rabbene der reinen finner vinterbeite, viser nå 300 til 1200 Bq/kg. Disse har en langt lavere halveringstid (4,5-6 år). Beitelavene i Nord-Rondane viser nå mellom 500 og 1 000 Bq/kg. elg, hjort, rein, lav, beiteplanter, overvåking av Cs-137, Norge, moose, red deer, wild reindeer, lichens, monitoring Cs-137, Norwa

Overvåking av cesium-137 i beitevekster og kjøtt av elg, hjort og villrein i 2010

Veiberg, V., Gaare, E., Stokke, S., Solberg, E.J. & Skuterud, L. 2011. Overvåking av cesium-137 i beitevekster og kjøtt av elg, hjort og villrein i 2010. – NINA Rapport 734. 33 s. Overvåkingen av nedfallet av Cs-137 i ulike vekster- og dyrearter i naturlige økosystemer startet samme år som Tsjernobylulykken inntraff (1986). For villrein har NINA videreført årlige innsamlinger av kjøtt i Nord-Rondane. Etter 2001 har prøvetaking omfattet villreinområdene Setesdal- Ryfylkeheiene, Hardangervidda, Nord-Ottadalen, Snøhetta og Nord-Rondane. Siden 2007 har det i tillegg blitt samlet og målt prøver fra Forollhogna. På faste prøvefelter i Nord- Rondane og Knutshø har det siden 1986 blitt samlet årlige prøver fra noen av villreinens beiteplanter og viktige beiteIav. Dette ble gjort også i 2010. Planter og lav ble dessuten samlet fra 5 stasjoner i en høydegradient på Søndre Knutshø og fra 7-8 stasjoner i en øst–vestgradient fra Kollaflata til Skarhø i Joradalføret og videre langs Aursjø til Torbudalen. Disse stasjoner ble anlagt og fulgt 1987-1990, men gjentak er ikke gjort før nå. I 2010 ble også innsamlingen av prøver fra hjort og elg videreført. Disse ble samlet fra åtte ulike regioner, fire for hjort og seks for elg, fordelt over hele landet. I Oppland ble det samlet prøver fra begge artene. Totalt ble det samlet 76 prøver fra villrein, 49 fra hjort, 61 fra elg, og planter og lav ble sortert til 596 målte prøver. Alle målinger av cesiumnivå ble foretatt på tørkede prøver. For planter og lav viser resultatene til verdiene i tørkede prøver. For kjøttprøvene refererer resultatene til verdier i rått kjøtt. På grunn av stor variasjon mellom enkeltprøver for den enkelte art og innsamlingsområde har vi valgt å angi medianverdier fremfor middelverdier. Hos villrein fant vi de høyeste cesiumnivåene i Nord-Rondane (2686 Bq/kg) og Snøhetta (1010 Bq/kg). Nivåene i de andre områdene lå vesentlig lavere. Tilsvarende fant vi de høyeste verdiene for hjort og elg i henholdsvis Sel (677 Bq/kg) og Vågå (365 Bq/kg). For alle de tre artene var det stor variasjon i de målte nivåene av cesium innen innsamlingsområdene med de høyeste registrerte måleverdiene. Dette skyldes mest sannsynlig en heterogen fordeling av cesium på en lokal skala, og gjenspeiler at dyrenes valg av leveområde har stor innvirkning på eksponeringsgrad. Fellingstidspunkt og beitevalg kan også ha innvirkning på cesiumnivåene, siden enkelte vekster er kjent for å inneholde høyere nivåer av cesium enn andre. Sopp er et slikt eksempel, og variasjon i tilgangen på sopp både i løpet av året og mellom år kan resultere i betydelig forskjeller i cesiuminntak hos beitedyr. Det generelle bildet var likevel som forventet, i forhold til informasjon om fordelingen av nedfallet etter Tsjernobylulykken. Alle de målte verdiene av radioaktivt cesium i kjøttprøver fra hjortevilt i 2010 ligger godt under Strålevernets grenseverdier for vilt (3000 Bq/kg). elg, hjort, rein, lav, beiteplanter, overvåking av Cs-137, Norge, KEY WORDS : moose, red deer, wild reindeer, lichens, monitoring Cs-137, NorwaypublishedVersio