Bruk av mekanisk brystkompresjonsmaskin ved hjertestans utenfor sykehus i ambulansetjenestene i Tromsø og Narvik: Er det nyttig?

Bakgrunn og formål: Hjertestans utenfor sykehus, prehospital hjertestans (out-of-hospital-cardiac-arrest, OHCA), er en akutt, tidskritisk hendelse, der tidligst mulig igangsatt hjerte-lunge-redning og tidligst mulig defibrillering er avgjørende faktorer for overlevelse. Tiden er en kritisk faktor. Til tross for økende fokus på problemstillingen er fortsatt sjansene for overlevelse lav. Gjeldende retningslinjer for håndtering av hjertestans utenfor sykehus vektlegger at pasienter med hjertestans skal transporteres hurtigst mulig til sykehus for å korrigere mulige utløsende årsaker. Et relativt nytt behandlingsalternativ på utvalgte sykehus er Extracorpeoreal Membran Oxygenation (ECMO) som har vist å kunne øke sjansene for overlevelse for utvalgte pasientgrupper. For å kunne videreføre akuttbehandling av hjertestanspasienter på sykehus, må ambulansepersonell kunne transportere pasienten under pågående, effektiv gjenoppliving på en måte som både ivaretar den medisinske behandlingen og ambulansepersonellets sikkerhet. En mekanisk brystkompresjonsmaskin sikrer stabile brystkompresjoner av høy kvalitet, samtidig som ambulansepersonell kan sitte forsvarlig fastspent under utrykningskjøring. I UNN HF’s prehospitale tjenester har bruk av mekaniske brystkompresjonsmaskiner til nå vært forbeholdt luftambulanseleger og redningsmenn. Vi ville undersøke nytteverdien av å innføre mekaniske brystkompresjonsmaskiner som en del av standardutstyret ved behandling av pasienter med hjertestans utenfor sykehus i bilambulansetjenesten i Tromsø og Narvik. Materiale og metode: To utlånte mekaniske brystkompresjonsmaskiner ble plassert ved henholdsvis ambulansestasjonen i Tromsø og Narvik som et prøveprosjekt. Kvalitetssikret opplæring og innføring ble gjennomført ved begge stasjoner og et skjema for skriftlig dokumentasjon etter bruk ble utarbeidet. Studien er en kontrollert klinisk kvalitetsstudie som baserer seg på data fra 84 OHCApasienter i perioden 09.01.2017 - 31.08 2018 som fikk standard HLR/AHLR-behandling prehospitalt (kontrollgruppe) eller ble behandlet med brystkompresjonsmaskin som del av AHLR-tiltakene (intervensjonsgruppe). Resultat: Åtte av ti ambulansearbeidere rapporterte at brystkompresjonsmaskin var enkel i bruk. Ingen rapporterte at monteringen på pasienten hadde gått på bekostning av nødvendige tiltak som tidlig igangsatt HLR og tidlig defibrillering. Vi fant en signifikant forskjell mellom intervensjonsgruppen og kontrollgruppen med hensyn til om første dokumenterte hjerterytme og om hjertestansen var bevitnet. Seksten pasienter i intervensjonsgruppen ble transportert til sykehus med brystkompresjonsmaskin montert, hos ti av disse pasientene med aktiv, pågående AHLR. Åtte av ti ambulansearbeidere var fastspent under hele transporten. I intervensjonsgruppen var 30-dagers overlevelse 28,1 % av pasientene sammenliknet med 17,3 % i kontrollgruppen (p=0,210, NS). To pasienter ble lagt på ECMO etter ankomst UNNTromsø, begge ble registrert med 30-dagers overlevelse. Konklusjon: Innføring og bruk av brystkompresjonsmaskin i to av UNN HF sine ambulansetjenester gikk ikke på bekostning av dagens tilbud til pasienter med prehospital hjertestans. Innføringen har muliggjort transport av denne pasientgruppen til videre livreddende sykehusbehandling under trygge og forsvarlige forhold for både pasient og ambulansearbeidere. Overlevelsen ved prehospital hjertestans for pasienter i denne studien var høyere enn landsgjennomsnittet