Fra Liv til Exit : En studie av Pål Løkkebergs filmforfatterskap

For en kort periode inntok Pål Løkkeberg en posisjon som en av Norges mest lovende og særegne unge filmregissører med Liv (1967) og Exit (1970). Selv om mottakelsen av filmene var delt, var norske kritikerne enige om at Løkkeberg var et regitalent av internasjonalt format som hadde begått modernistisk filmkunst på norsk. På tross av dette ble ikke Løkkebergs tredje filmprosjekt innvilget produksjonsstøtte, og han regisserte aldri film igjen. Oppgavens overordnede problemstilling er å undersøke hvordan Løkkebergs filmer plasserte seg i de samtidige debattene om film mot slutten av 1960-tallet. I henhold til Quentin Skinners teori og metode, som vektlegger teksters performative aspekt, blir Liv og Exit analysert som talehandlinger i de samtidige debattene om hva film skulle være. Ved å anvende Skinners begrep om forfatterintensjon i teksten kan det påpekes en dissonans mellom intensjonene i filmene og forståelsen av dem. Dette misforholdet peker på det faktum at filmene ble til i en brytningstid i norsk filmhistorie, der flere syn på film sirkulerte. En av de viktigste konklusjonene vi kan trekke er at det uttalte ønsket om en fornyelse av norsk film, som preget debattene på andre halvdel av 1960-tallet, i siste instans ikke korresponderte med den politiske og modernistiske orienteringen Løkkeberg tok til orde for i sine filmer

A revelation: Addressing feminist agency in Norwegian film history

© 2022 Intellect Ltd. Dette er den aksepterte versjonen av en artikkel publisert i Journal of Scandinavian Cinema. Den blir tilgjengelig fra og med 01.07.2023 etter en embargoperiode på 12 måneder. Du finner den publiserte artikkelen her: https://doi.org/10.1386/jsca_00068_1 / This is the postprint version of the article published in Journal of Scandinavian Cinem. It will be available 01.07.2023 after an embargo period of 12 months. You can find the published article here: https://doi.org/10.1386/jsca_00068_1This article examines how gender balance in the Norwegian film sector has been narrativized, and as such is a historiographical challenge to a tendency to delineate the presence of women film directors at key dates as markers of equality. To suggest alternative trajectories, this article adopts a methodology of constellation, putting into dialogue the little-known women’s film and television network Women’s Film Forum (1982–89) and Women in Film and Television Norway (2005–present) as well as the production practices of director-writers Vibeke Løkkeberg, whose career began in the 1970s, and Itonje Søimer Guttormsen, whose first feature film premiered in 2021. Through these constellations, we explore ways to acknowledge the strategies and agencies of individual filmmakers and grassroots organizations that have addressed gender inequalities in the film and TV sectors for more than four decades and to re-frame the present moment beyond official film policies.acceptedVersio

Fra sonetakst til enhetstakst : En analyse av effekter på billettsalg og inntekter i markedet for kollektivtransport i Bergen

1. juni 2007 ble et mangeårig takstregime i Bergen erstattet av et nytt og for brukerne billigere og enklere regime. Bergen kommune hadde instruert Tide ASA, busselskapet som opererer alle Bergens bussruter, om å gå bort fra sonetakstsystemet som hadde rådet til da, og innføre enhetstakst for bussreiser i kommunen. Omleggingen medførte en reduksjon i priser på om lag 13 prosent, og Tide ASA forventet kraftig reduksjon i inntektene fra billettsalget. Et inntektstap som Bergen kommune rimeligvis må ta ansvar for. Jeg skal i denne analysen presentere min vurdering av størrelsen av inntektsbortfallet. Omleggingen fra sonetakst til enhetstakst innebærer at taksten som før var differensiert med hensyn til reiselengde, målt ved antall soner reisen strakk seg over, ble forenklet og redusert til en enhetlig takst for hele Bergen kommune, uavhengig av reiselengde og lik tidligere minstetakst. For å vurdere effekten dette tiltaket har hatt på billettinntektene til Tide ASA, må takstendringen kvantifiseres. Dette gjøres ved hjelp av informasjon om tidligere reiselengder og de ulike prisene ved disse. Estimert prisreduksjon er som nevnt 13 prosent. I oppgaven diskuteres tre viktige spørsmål for å kunne vurdere billettinntektsbortfallet. De tre er: Hvilke faktorer påvirker etterspørselen etter bussreiser? Hvilke indikatorer beskriver best disse faktorene? Hvilken funksjonell form bør etterspørselsfunksjonen ha? Med disse spørsmålene besvart kan jeg estimere priselastisiteten til kollektivtrafikantene i Bergen, og dermed også estimere effektene på passasjertall og billettinntekter. Hvilke faktorer påvirker etterspørselen etter bussreiser? I studiet av kollektivtransport benyttes ofte teorien om generaliserte kostnader. Her gis tiden benyttet på de ulike delene av en reise en konkret monetær verdi. Ut fra denne og antakelsen om at økt økonomisk aktivitet øker etterspørselen etter reiser generelt, spesifiserer jeg en etterspørselsfunksjon med følgende faktorer: pris på bussreisen, pris på alternative reisemåter, generalisert verdi av tid brukt på reisen og økonomisk aktivitet. Hvilke indikatorer beskriver best disse faktorene? En vesentlig faktor her er tilgang på data, og datasituasjonen er naturligvis ikke ideell. Til den empiriske analysen benytter jeg billettprisen for bussreiser i Bergen for egenpris, bensinpris som indikator på pris på alternative reisemåter, strekning som bussene i Bergen tilbakelegger i året som indikator på generalisert verdi av tiden brukt på reisen, og BNP nasjonalt som indikator på økonomisk aktivitet. Hvilken funksjonell form bør etterspørselsfunksjonen ha? Jeg eksperimenterer med lineær spesifikasjon og en Cobb-Douglas-spesifikasjon av etterspørselsfunksjonen. Oppgavens empiriske del består av en gjennomgang av data, og en drøfting av ulike manipulasjoner som gjøres for at de kan brukes i regresjonsanalysen. Særlig drøftes omarbeiding av årsdata til halvårsdata. Videre undersøkes tidsserien som legges til grunn for analysen for kollinearitet og stasjonaritet, og jeg foretar en drøfting om modellene bør inkludere en endogen lagget variabel. Grunnet at data ikke fremviser sikre tegn på stasjonaritet, benyttes regresjon på førstedifferensvariabler i de endelige regresjonene. Flere alternative regresjoner gjøres, både med og uten endogen lagget variabel. På bakrunn av disse estimeres priselastisiteten for bussreiser i Bergen til å ligge mellom -0,40 og -0,55. Dette innebærer en forventet passasjerøkning på mellom 640 000 og 890 000 passasjerer i halvåret på kort sikt. Dette igjen innebærer en forventet reduksjon i inntekter fra billettsalget på mellom 12,7 millioner og 16,3 millioner kroner i halvåret. En avsluttende sammenligning med resultater fra andre elastisitetsanalyser i markedet for kollektivtransport viser at den estimerte priselastisiteten ikke skiller seg vesentlig fra disse. Til forskjell fra en del andre analyser viser ikke min analyse noe tegn på effekt fra økte bensinpriser eller økt økonomisk effekt. Det kan derfor være grunn til å bruke de estimerte elastisitetene med en viss forsiktighet

Expressions of a backlash: Challenging the story of success in Norwegian cinema of the 1980s and 1990s

In this article, we ask if there was a backlash against film feminism in Norway in the 1980s. In Norwegian film history, this decade is known as “the helicopter period” and is associated with a turn towards commercial genre film and classical dramaturgy. This has usually been narrated as a success story for Norwegian cinema. It is, however, also a decade connected to a loss of position for the women directors who had gained a footing in Norwegian cinema in the 1970s. We thus question the idea of progress associated with this decade in film history and propose avenues of investigation. We explore the loss of position of female directors by looking at film reception and film criticism. We further present and discuss a numerical breakdown of women directors and female lead characters in the 1980s and 1990s and point to thematic readings of the on-screen portrayal of women characters in this time span. We find evidence of aggression towards women and a disappearance of women’s film and argue that this points to an anti-feminist pushback in Norwegian cinema of the 1980s and 1990s