Forslag til endring av retningslinje for behandlingslengde av mild til moderat samfunnserverva pneumoni i sjukehus

BAKGRUNN Det eksisterer mange ulike retningslinjer for kor lang antibiotikabehandling av samfunnserverva pneumoni (SEP) i sjukehus bør vera. Kortare behandlingstid vil kunna ha fordeler økonomisk, helsemessig og med høve til resistensutvikling. Me ser i oppgåva på eksisterande retningslinjer for lengda av antibiotikabehandling av vaksne pasientar med mild til moderat SEP i norske sjukehus i dag, og vil gå gjennom det vitskaplege grunnlaget for desse. Me ser òg på behovet for å laga og implementera ny retningslinje på bakgrunn av ny kunnskap. METODE Søk i www.helsebiblioteket.no gav norske retningslinjer. Det vart funne to relevante metaanalysar om behandlingslengd via søk i Pubmed, likeeins artiklar som omhandla samfunnsmessige konsekvensar av kortare behandlingslengd. RESULTAT Norske retningslinjer tilrår alle behandling i 7-10 dagar ved mild til moderat SEP. Metaanalysane viser at kortare behandlingslengde (7 dagar eller mindre) er likeverdig med lengre (over 7 dagar) med omsyn til symptomfridom og tilbakefall. Me føreslår implementering av ny retningslinje med behandlingslengde 7 dagar eller mindre. FORSLAG TIL IMPLEMENTERING OG EVALUERING I implementering og evaluering av retningslinja i sjukehusavdeling føreslår me å bruka prosessindikator og registrera delen pasientar som får langtidsbehandling versus kortisdbehandling ved hjelp av sjekkliste, med evaluering etter 6 månader. Som organiseringsmodel for betringsprosjektet nyttar me Demings kvalitetshjul. KONKLUSJON Kortare behandklingstid er like effektiv som lang. Innføring av ei oppdatert retningslinje vil kunna bidra til å halda norske resistensforhold på eit lågt nivå, og gjev òg potensielt kortare liggetid, tidlegare mobilisering av pasienten og færre biverknader, med føremoner både samfunnet og for pasiengruppa

Utredning av demens i primærhelsetjenesten

Det er høyst sannsynlig at den mest hensiktsmessige måten å organisere utredning av demens i primærhelsetjenesten er ved å gjøre dette i et samarbeid mellom et demensteam bestående av en sykepleier og eventuelt en ergoterapeut og pasientens fastlege. Få norske kommuner har organisert demensutredningen sin slik; kun 23 % har demensteam. Flere norske kommuner bør derfor tilstrebe å opprette demensteam. Dette er i tråd med Helsedepartementets Demensplan 2015. Oppgavene og kvaliteten på hva dagens etablerte demensteam gjør er varierende. Alle team skal drive med utredning og diagnostikk og det bør være et mål at pasientene og deres pårørende følges opp. Slik er det ikke. Sammensetningen av yrkesgrupper i teamene kunne også med fordel vært endret; ergoterapeuter bør erstatte hjelpepleiere. Teamene bør ikke ta seg "vann over hodet": Personer med atferdsforstyrrelser og yngre personer med mistanke om mental svikt skal sendes til spesialisthelsetjenesten for utredning. Oppfølgningen av utredete pasienter er for dårlig. Oppfølgning bør gjøres rutinemessig, for eksempel en til to ganger årlig, ikke på oppfordring fra pårørende eller helsepersonell slik det fungerer idag. Kartlegningsverktøyet utarbeidet av Kompetansesenteret for demens bør brukes. Dette gjøres i for liten grad; kun 60 % av de 129 kommunene som hadde team eller kordinator brukte det alltid. I 2001 syntes 85 % av fastleger at de bør ha en sentral plass i utredningen, men 27 % mente det ikke var lagt til rette for dette. Verktøyet er altså ønsket av fastlegene og ikke minst er det svært lett tilgjengelig. I 24 kommuner er det en demenskoordinator som står for utredningen av demens. Det er ikke klart hvem disse koordinatorene er og hva slags utdannelse de har. Anatgelig er dette en uklar stilling For få fastleger bruker kognitive tester (23 %) og kun en tredjedel samtaler med pårørende i utredningen av demens. Dette er bekymringsfult når man vet hvor viktig disse testene er i utredningen og hvor nødvendig pårørendeopplysninger er i diagnostiseringen og for forløpet av sykdommen. Anbefalningene for optimal demensutredning er klare, men med få demensteam og fastleger som ikke gjør oppgavene sine så er det ikke rart at langt fra alle med demens får diagnosen. Kartlegningen er fullført, når gjenstår det å formidle og implementere kunnskapen til kommunehelsetjenesten