A “Work of Life”

The article examines the classical scholar Jane Ellen Harrison’s (1850-1928) thoughts about aging both as a cultural phenomenon and as personal experience. It argues that her reflections are poised between two diverging ideas about life which I term bergsonism and olympianism. While the former, according to Harrison, points to life as wholeness and permanent process (and which she illustrates by the figures of snowball and wheel, by the imperfective verb in the Russian novel, by the importance of ritual, or by her embracement of imbecility), the latter indicates detachment, idiocy, the perfect tense, discontinuity, and tragic vision. Of particular interest to the article are Harrison’s three later essays “Crabbed Age and Youth,” “Aspects, Aorists, and the Classical Tripos,” and “Reminiscences of a Student’s Life.” The article shows the variety of perspectives—anthropological, mythical, linguist, aesthetic, and philosophical—which Harrison makes use of to explain the phenomenon of aging

«The mausoleum, the wax house»: Dødspoetikk og bie-topos i Sylvia Plaths bie-dikt

Artikkelen nærleser den såkalte bie-sekvensen i Sylvia Plaths diktsamling Ariel (1965) bestående av dikt om bier og birøkt («The Bee Meeting», «The Arrival of the Bee Box», «Stings», og «Wintering»). Jeg vil vise hvordan bie-diktene sentrerer seg rundt det som kan kalles en poetologisk urscene, og som tar preg av en beholder-metaforikk. Denne urscenen kjennetegnes av dobbeltheten i liv og død, og figureres som både utklekningssted og likkiste. Artikkelen vil lese Plaths bie-dikt i lys av den lange tradisjonen for å se på bier som metafor på diktning (bie-toposet), noe som hittil bare er blitt gjort i beskjeden og usystematisk grad.publishedVersio

'What is this strange language?' Reflections on the Barbaric in Jean-Jacques Rousseau and François-René de Chateaubriand

Examining the ideas of the barbarian and barbarism, this article considers and compares the work of Jean-Jacques Rousseau and François-René de Chateaubriand in both historical and poetical terms. I argue that both Rousseau and Chateaubriand present and identify with the figure of the barbarian as a means to make poignant questions regarding Enlightenment optimism and rationalism, and that both exploit it as part of their media theory of writing. While Rousseau primarily highlights being an outsider and chastiser of modern society, Chateaubriand stands mournful before the scene of history, a witness to an increasing array of ruins. Their approaches illustrate two diverging views: an eighteenthcentury politics highlighting the necessity of action and emancipation, and a romantic nostalgia aware of irredeemable historical discontinuity.publishedVersio

Kunstens ende - endens kunst : lesninger av dikt av Paul Celan

Denne oppgaven har undersøkt ende-figurer og ende-tematikk i den tyske lyrikeren Paul Celans diktning. Gjennomgangsmotiv har vært Hegel berømte diktum om at den sanne kunsten er forgangen og at den moderne kunsten (i Hegels terminologi den ”romantiske) har mistet tilgangen til sannheten og snarere blitt fremmedgjort for seg selv. Celans diktning viser en høy grad av fremmedgjorthet. Med et heterogent billedtilfang og et oppbrudt, komprimert språk er Celans diktning iscenesettelser av dette dilemmaet om kunstens splittelse, fremvisninger av bruddet mellom kunst-karakter og selv-refleksjon. Hans dikt har ingen harmonisert form og de slår istykker det skjønne skinnet som tidligere lyrikk hadde. Celans dikt er fremstillinger av ende-figurer i form av brudd, pauser, vendinger og forstumming. Denne diktningen preges og skapes på en ekstrem måte av selv-problematisering og refleksjonen over språket og lyrikkens stilling i en verden etter Holocaust. Jeg har behandlet motiver og temaer som kunstens ende, lyrikkens ende, språkets ende, døden, apokalypsen, u-topien. Tekster som har blitt undersøkt er Celans ”Meridian”-tale, diktet ”DIE MANTIS”, diktet ”DEIN MÄHNEN-ECHO”, diktet ”Wanderstaude” og til slutt diktet ”DAS NICHTS”. Men i måten Celans diktning stiller spørsmål til seg selv, viser den også at i kunsten ligger noe på den andre siden av enden og det negative. Diktene holder opp noe Celan i ”Meridian”-tallen kaller ”det kommende”. Et annet sted sier han at diktet er en vending (”Umkehr”). Flere av Celans dikt tømmer seg dermed ikke i beskrivelsen av gru og fragmenterthet. De åpner for at det også finnes noe hinsides dette, noe fremmed, noe annet. Dette er trolig av u-topisk karakter, som Celan sier, og kan kun forbli en mulighet

«The mausoleum, the wax house»: Dødspoetikk og bie-topos i Sylvia Plaths bie-dikt

Artikkelen nærleser den såkalte bie-sekvensen i Sylvia Plaths diktsamling Ariel (1965) bestående av dikt om bier og birøkt («The Bee Meeting», «The Arrival of the Bee Box», «Stings», og «Wintering»). Jeg vil vise hvordan bie-diktene sentrerer seg rundt det som kan kalles en poetologisk urscene, og som tar preg av en beholder-metaforikk. Denne urscenen kjennetegnes av dobbeltheten i liv og død, og figureres som både utklekningssted og likkiste. Artikkelen vil lese Plaths bie-dikt i lys av den lange tradisjonen for å se på bier som metafor på diktning (bie-toposet), noe som hittil bare er blitt gjort i beskjeden og usystematisk grad

Compilation as “heutige Bildung”: Philological and Philosophical Perspectives on Compilation in Friedrich Schlegel’s Lessings Gedanken und Meinungen

This article considers the role of compilation in the work of Friedrich Schlegel (1772–1829), with particular emphasis on his anthology Lessings Gedanken und Meinungen (1803–1804). While compilation was often derided in an era increasingly dominated by the quest for originality, Schlegel gives it a new dignity and holds it as essential to his belief in textual “Potenzierung”. The article highlights the philological and philosophical implications of Schlegel’s concept of compilation, as well as its significance for what Schlegel terms “Kritik”

'What is this strange language?' Reflections on the Barbaric in Jean-Jacques Rousseau and François-René de Chateaubriand

Examining the ideas of the barbarian and barbarism, this article considers and compares the work of Jean-Jacques Rousseau and François-René de Chateaubriand in both historical and poetical terms. I argue that both Rousseau and Chateaubriand present and identify with the figure of the barbarian as a means to make poignant questions regarding Enlightenment optimism and rationalism, and that both exploit it as part of their media theory of writing. While Rousseau primarily highlights being an outsider and chastiser of modern society, Chateaubriand stands mournful before the scene of history, a witness to an increasing array of ruins. Their approaches illustrate two diverging views: an eighteenthcentury politics highlighting the necessity of action and emancipation, and a romantic nostalgia aware of irredeemable historical discontinuity