Legendary sagas as historical sources

This article advocates using legendary sagas as historical sources, since these texts in spite of their non-realistic content, can tell historians a lot about the context in which the stories were written, and hence about the conditions that the people listening to them lived under. Using legendary sagas this way presupposes that they are read in their manuscript context, in line with the methodology of New Philology. However, this approach also brings along several challenges, some of which are addressed in this article. One practical challenge is to situating the manuscript historically, but in this field paleographists have done extensive work. Second, sagas are normally contained in manuscripts containing numerous sagas. This article argues that sagas should not be isolated from their manuscript context, and that manuscripts should be interpreted as totalities, not as random collections of sagas. Finally, legendary sagas deal with adventurous, allegedly “unhistorical”, events. Yet, using the handling of these themes as keys to mentalities can open up new venues for historians, provided that they abandon a narrow definition of what should be considered “historical”.Questo articolo insiste sull’uso delle saghe leggendarie come fonti storiche, dal momento che esse possono dare allo storico, nonostante il loro contenuto poco realistico, numerose informazioni sul contesto in cui sono state scritte, e così sulle condizioni di vita di coloro che le ascoltavano. L’uso di queste saghe presuppone siano lette sulla base dei metodi della nuova filologia. Questo approccio, comunque, comporta non pochi pericoli, di cui alcuni sono trattati nell’articolo. Un primo problema è quello di datare storicamente i manoscritti, ma i paleografi sono abbastanza avanti in questo lavoro. Inoltre, le saghe leggendarie si trovano all’interno dei manoscritti insieme a numerose altre saghe. Secondo l’autore allora le saghe non devono essere isolate dal loro contesto manoscritto, e i manoscritti devono essere trattati come delle unità, non già insomma come delle sillogi costituitesi in maniera del tutto casuale. Infine, le saghe raccontano avvenimenti presupposti « non storici ». Allora, volendo considerare il trattamento di questi temi come chiave per lo studio della mentalità, è possibile aprire nuove piste davanti allo storico, a condizione appunto di abbandonare una definizione troppo stretta di ciò che può essere considerato come « storico ».Cet article préconise l’utilisation des sagas légendaires comme sources historiques, puisqu’elles donnent aux historiens, en dépit de leur contenu peu réaliste, de nombreuses informations sur le contexte dans lequel elles ont été écrites et donc sur les conditions de vie de ceux qui les écoutaient. L’utilisation de ces sagas suppose qu’elles sont lues en lien avec les méthodes de la Nouvelle philologie. Cependant, cette approche soulève également plusieurs défis, dont certains sont abordés dans cet article. Un premier défi est de dater historiquement les manuscrits, mais les paléographes ont déjà bien avancé le travail. Ensuite, les sagas légendaires se trouvent dans les manuscrits aux côtés de nombreuses autres sagas. L’auteur soutient que les sagas ne doivent pas être isolées de leur contexte manuscrit, et que les manuscrits doivent être interprétés comme des touts, pas comme des collections constituées de manière aléatoire. Enfin, les sagas, relatent des événements prétendument « non historiques ». Pourtant, en considérant le traitement de ces thèmes comme des clés pour l’étude des mentalités, on peut ouvrir de nouvelles pistes pour les historiens, à condition d’abandonner une définition trop étroite de ce qui devrait être considéré comme « historique »

Håkon, Skule og de norske borgerkrigene

Artikkelen diskuterer forholdet mellom kong Håkon Håkonsson og jarlen Skule Bårdsson, som ledet fram til Skules opprør i 1239–40 og avsluttet borgerkrigene (ca. 1130–1240) i Norge. Artikkelen tilbakeviser Sverre Bagges forklaring (HT 3/2020) om at kong Håkons seier var et resultat av at han hadde større institusjonell legitimitet enn sin utfordrer. Det gis to argumenter mot denne tolkningen: at Skule led et langt mer avgjørende militært nederlag enn det Håkon gjorde, og at også Håkon opplevde at nederlag svekket oppslutningen – men at han til forskjell fra Skule klarte å motvirke den nedadgående tendensen i tide. Skules opprør var ikke en uunngåelig konsekvens av rivaliseringen med Håkon. Slik rivalisering var en normal foreteelse i dette samfunnet, og den ville trolig ha fortsatt i samme sporet dersom Skule ikke hadde lidd et så totalt nederlag i Oslo i april 1240. Deretter diskuteres spørsmålet om hva som skaper samfunnsmessig stabilitet. Mot Bagges tese om at klare tronfølgeregler og enekongedømme var årsak til at borgerkrigene tok slutt, argumenteres det for at klare regler i seg selv ikke er tilstrekkelig som årsak, fordi det ikke forklarer hvorfor folk følger reglene. Videre argumenteres det for at enekongedømme kunne være en ustabil institusjonell ordning fordi det tenderte mot å monopolisere ressurser hos en klikk av stormenn, og at man i borgerkrigene kan se spor etter prinsippet bak samkongedømmet – at makten deles mellom ulike makthavere, i den uformelle riks- og maktdelingen mellom rivaliserende flokker. Etter 1240 ble enekongedømmet fastere etablert, og rivalisering på topplan ble kraftig redusert, men forandringen bør ikke overdrives, dels fordi den vellykte arvefølgen langt på vei var et resultat av dynastiske tilfeldigheter, dels fordi rivaliseringen fortsatte i andre former, og endelig fordi kildesituasjonen etter 1240 forandrer seg vesentlig