Ikke-vestlige innvandreres forhold til arbeidsmarkedet, utdanning og velferdsordninger i ulike livsfaser

Rapporten beskriver ikke-vestlige innvandrergruppers forhold til arbeidsmarkedet, utdanning og offentlige ytelser/tiltak i tre ulike livsfaser, det vi kaller etableringsfasen, den etablerte fasen og avgangsfasen. I analysen av hver livsfase beskrives bevegelser i og utenfor arbeidsmarkedet fra 2002 til 2006 blant personene som befant seg i den aktuelle fasen i 2002 og som fortsatt var bosatte i Norge i 2006. I hver livsfase jamføres innvandrere med ulik landbakgrunn med resten av befolkningen, dvs. bosatte eksklusive innvandrere og etterkommere. Denne tilnærmingen gjør det mulig å følge over tid befolkningsgrupper som har et nokså likt utgangspunkt i startåret 2002, både hva gjelder alder og forhold til arbeidsmarkedet. Rapporten skiller seg således fra tradisjonell statistikk som ofte gjelder hele befolkningen, beskriver nivåtall og nettoendringer uten å følge individers bevegelser, og

Er liggetid betinget av finansieringsordninger? - En analyse av paneldata fra 63 norske somatiske sykehus i årene 1976-1999

I perioden 1976 til 1999 har sykehusene hatt tre forskjellige finansieringsordninger; kurpengeordningen (1970-1979), rammefinansiering (1980-1996), og fra 1.juli 1997 en ordning med delvis stykkprisfinansiering (Innsatsstyrt finansiering). Ved hjelp av paneldata fra 63 norske somatiske sykehus i årene 1976-1999 har Nerland utledet en modell som estimerer effekten av disse tre ulike finansieringsordningene på gjennomsnittlig liggetid i sykehusene. Datamaterialet viser at den gjennomsnittlige liggetiden er mer enn halvert fra 11,7 dager i 1976 til 4,7 dager i 1999. I nyere helseøkonomisk forskning er liggetid et omstridt produksjonsmål. Denne rapporten er ikke en studie av kostnadseffektivitet eller av kvaliteten på sykehustjenester. I stedet benyttes gjennomsnittlig liggetid som et uttrykk for pasientgjennomstrømningen i sykehusene. Nerland tester empiriske data fra SSB, Samdata (Sintef Unimed NIS) og kommunedatabasen (NSD) opp mot 8 teoretiske hypoteser om årsaker til liggetidsutviklingen i sykehusen. De uavhengige variablene i modellen er finansieringsordning, sykehustype, driftsutgifter per seng, poliklinikkandel, eldreandel i befolkningen, og gradvise teknologiske, medisinske og farmasøytisk nyvinninger. Dessuten diskuteres betydningen av eldreomsorgstilbudet i pasientenes hjemkommune i tolkningen av koeffisientene. Hypotesene om betydningen av finansieringsordningene og driftsutgifter per seng er spillteoretisk basert. Med rammefinansiering som prisnøytral referansekategori finner Nerland at langtidseffekten av kurpengeordningen er 4,1 dager lengre gjennomsnittlig liggetid, mens langtidseffekten av den innsatsstyrte finansieringsordningen er 4 dager kortere liggetid. Rapporten konkluderer med at liggetid ikke bare bør diskuteres i medisinsk terminologi, men også i lys av samfunns-vitenskapelig teori om økonomiske incentiver. Endringer i finansieringsordningen for sykehusene har vært et kraftfullt politisk styringsverktøy for å øke pasientgjennom-strømningen i sykehusene.Sykehusfinansiering; kurpengeordningen; rammefinansiering; innsatsstyrt finansiering; liggetider på sykehus

Pasientbehandling innenlands eller utenlands? En analyse av ressursbruk i Pasientbroen

I etterkant av Stortingets vedtak om å bevilge 1 milliard kroner til behandling av pasienter i utlandet (Pasientbroen), inviterte Rikstrygdeverkets prosjektorganisasjon ”Kjøp av Helsetjenester i Utlandet” flere forsknings- og utredningsinstitusjoner til å komme med innspill til problemstillinger for en evaluering av ordningen. Denne rapporten utgjør andre del av et prosjekt som er blitt utført av Senter for helseadministrasjon ved Universitet i Oslo. Del 1 av prosjektet kartla sykehuslegers holdninger til Pasientbroen (Botten, Nerland og Hagen 2002). Dette arbeidet baserer seg hovedsakelig på tallmateriale som er levert av Rikstrygdeverket og spørreskjema som har blitt sendt til private helseinstitusjoner i Norge og til elektive avdelinger ved et utvalg av norske offentlige sykehus, samt data om behandling av pasienter i Norge. Formålet med rapporten er å presentere ulike kostnader forbundet med Pasientbroen i 2001, og å vurdere hvorvidt og til hvilke kostnader den samme pasientgruppen kunne blitt behandlet ved norske behandlingsinstitusjoner det samme året. Hovedutfordringen har vært å tilveiebringe tilstrekkelig informasjon om den pasientgruppen som ble behandlet i Pasientbroen i løpet av 2001, og å få tilstrekkelig med tilbakemeldinger på spørreskjemaene til private og offentlige helseinstitusjoner i Norge. Prosjektets ambisjonsnivå er noe redusert i forhold til den opprinnelige prosjektbeskrivelsen, og ferdigstillelsen av rapporten har tatt noe lenger tid enn først planlagt. Dette skyldes delvis at antallet pasienter som ble behandlet i Pasientbroen i 2001 ble færre enn man forventet seg i prosjektets startfase, delvis at responsen på de utsendte spørreskjemaene var lav, og delvis at det tok betydelig lengre tid enn forventet å få oversendt et anvendbart datagrunnlag fra Rikstrygdeverket.Pasientbroen; behandlingskostnader; pasientbehandling

Sykehuslegenes holdninger til kjøp av helsetjenester i utlandet

I Rikstrygdeverkets følgeforskning i forbindelse med ”Kjøp av helsetjenester i utlandet” (Innst.S.nr.24 2000-2001) deltok Senter for helseadministrasjon (UiO) med et prosjekt med formål å kartlegge holdninger til utenlandsbroen blant sykehusleger i Norge. Rapporten som nå er tilgjengelig, presenterer resultatene fra en spørreundersøkelse blant et tilfeldig utvalg av norske sykehusleger. I alt 852 sykehusleger (41 prosent) svarte på spørsmålene om utenlandsbroen. Rapporten viser at høsten 2001 var det fremdeles mange sykehus som ikke hadde tatt i bruk ordningen med kjøp av helsetjenester i utlandet. Kun 16 prosent av sykehuslegene arbeider ved avdelinger der de anfører at det er satt i gang tiltak for å benytte ordningen. Dette inkluderer alle typer avdelinger. Hvis man begrenser seg til de mest aktuelle avdelinger, blir bildet noe annerledes. Hele 61 prosent av legen ved ortopediske avdelinger oppgir at det er satt i gang tiltak for å benytte ordningen, tallet er tilnærmet likt for over- og underordnede leger. Legers begrunnelse for at ordningen ikke er tatt i bruk, er flere og kan sammenfattes i noen hovedtrekk. • 53 prosent mener at de ikke har relevante pasienter, selv om de ikke relevante avdelingene (laboratorier, røntgen og anestesi) er tatt ut av analysen. • Legene oppgir nødvendigheten av en viss tid for pasientene på ventelister som argument for å beholde pasientene, 54 prosent av leger som arbeider i ortopediske avdelinger, 62 prosent innenfor ØNH og hele 82 prosent av dem som arbeider innenfor gynekologi mener dette. • Kvalitetsinnvendinger står særlig sterkt blant ortopedene hvor 67 prosent frykter dårligere kvalitet, mest blant de overordnede legene. Andelen som er opptatt av kvalitet har ingen sammenheng med om legen er utdannet eller har praksis fra utlandet. • 19 prosent oppgir at lite informasjon er en grunn til at ordningen ikke er brukt. I den multivaraite analysen kommer det fram at det særlig er på Østlandet (utenom Oslo og Akershus) at argumentet r om lite informasjon brukes. • Relativt få anførte administrativt merarbeid som en forklaring på manglende bruk. Andelen var noe større blant de overordnede legene sammenlignet med underørdnede, men forskjellen var ikke signifikant i den multivariate analysen. • Analysen viste dessuten en tendes til at leger med arbeid utenom sykehuset, var mer kritisk til ordningen enn de somPasientbroen; internasjonalisering; kjøp av legetjenester; utlandet

Sysselsetting i statsforvaltningen

Formålet med rapporten er å gi et bredt bilde av sysselsettingen i statsforvaltningen. I 2011 var det om lag 234 000 avtalte årsverk eksklusive lange fravær i statlig forvaltning. Vi har da tatt hensyn til at mange arbeider deltid og at en del er fraværende på grunn av sykdom og foreldrepermisjon. Sett bort i fra personer i førstegangstjeneste og sivilarbeidere, har antallet årsverk i denne sektoren økt med om lag 19 800 fra 2006 til 2011. Målt i sysselsatte personer, utgjorde statsforvaltningen 10 prosent av sysselsatte i alt, og 30 prosent av offentlig sektor i 2011. Det klart største tjenesteområdet i statsforvaltningen er Spesialisthelsetjenesten (sykehusene), med 39 prosent av årsverkene i 2011. Deretter følger Universiteter og høgskoler med 14 prosent, Forsvaret med 8 prosent (10 prosent hvis man inkluderer førstegangstjeneste), Politi og påtale med 6 prosent, og NAV med 5 prosent. Fordelingen av årsverkene mellom tjenesteområdene har vært svært stabil i perioden 2006-2011. Kvinner stod for 55 prosent av årsverkene i statsforvaltningen i 2011. Det var Spesialisthelsetjenesten med en kvinneandel på 74 prosent som bidro til at kvinneandelen i staten samlet ble over 50 prosent. Kvinneandelen var lavest i Forsvaret og Kystverket med henholdsvis 14 og 15 prosent. Andelen med mer enn fire års universitets- eller høgskoleutdanning, var høyest innen Kirken (78 prosent), det vil i praksis si presteskapet. Høye andeler finner vi også innen Miljøvernforvaltning (61 prosent) og Innvandringsforvaltningen (60 prosent). De som hadde lavest andel med så lang utdanning var Kriminalomsorgen (4 prosent), Statlig barnevern (6 prosent) og Toll- og avgiftsetaten (7 prosent). Ansatte med kun grunnskoleutdanning stod for 7 prosent av årsverkene. Oslo var med 25 prosent det fylket som hadde flest av de statlige årsverkene. Deretter fulgte Hordaland med 10 prosent og Sør-Trøndelag med 8 prosent. Men om vi måler sysselsatte i statsforvaltningen i prosent av sysselsatte i alt i det enkelte fylke, hadde Troms høyest andel statsansatte med 18 prosent, fulgt av Oslo med 15 prosent. Innvandrere stod for 8,7 prosent av årsverkene i staten i 2011, mot 8,4 prosent året før. 48 prosent av innvandrerårsverkene i statsforvaltningen hadde i 2011 landbakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS, mens 52 prosent kom fra EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand. Av de sysselsatte personene i statsforvaltningen i 2010, sett bort i fra førstegangstjeneste og sivilarbeidere, hadde 88 prosent sitt hovedarbeidsforhold i sektoren også året etter. Det var 33 800 nytilsatte og 27 900 avganger, som gir en økning i nivåtallet fra 2010 til 2011 på 5 900 personer. Personer under 35 år stod for 56 prosent av tilgangene og 43 prosent av avgangene. Statens vegvesen og Jernbaneverket var tjenesteområdene med størst netto vekst fra 2010 til 2011, på henholdsvis 9 prosent hver. Innvandringsforvaltning og Skatteetaten er tjenesteområdene med størst nedgang, med henholdsvis 6 prosent og 2 prosent. Størst prosentvis endring i arbeidstokken fra 2010 til 2011 (summen av antallet tilganger og avganger) hadde det Statlige barnevernet med 39 prosent, deretter kom Universitets- og høyskolene med 37 prosent. Minst endring i arbeidsstokken hadde Skatte- og Tolletaten, begge med rundt 12 prosen

Hvordan overvåke pensjoneringsatferden? : En vurdering av om datagrunnlag i arbeidsmarkedsstatistikken er egnet

Formålet med prosjektet har vært å vurdere i hvilken grad arbeidsmarkedsstatistikken er egnet til å belyse hvordan pensjonsreformen fra 1. januar 2011 vil påvirke folks deltakelse i arbeidsmarkedet. Et av målene med reformen har vært å få flere til å stå lenger i arbeid før de pensjonerer seg. De statistikkene som har vært vurdert her er intervjuundersøkelsen Arbeidskraftundersøkelsene (AKU) og den registerbaserte sysselsettingsstatistikken. Fordi man ikke bare ønsker data om sysselsetting, men også om man mottar pensjoner, har vi sett på et datasett kalt System for persondata (SFP) hvor den registerbaserte sysselsettingsstatistikken er utvidet til å omfatte også de ikke-sysselsatte og hvor det for begge grupper er opplysninger om de mottar ulike former for pensjoner. Begge datagrunnlagene er aktuelle for å beskrive pensjoneringsatferden. AKU har betydelig kortere produksjonstid enn registerdata, men er en utvalgsundersøkelse hvor det å gi tall for svært detaljerte aldersgrupper innebærer at utvalgsusikkerheten blir stor. SFP på sin side, er basert på fulltelling som gjør det mulig å gi detaljerte fordelinger og å følge individer over tid. I SFP lages det imidlertid tall bare for november måned hvert år og med lenge

How to create good tnteraction processes for vulnerable children and young people? : normalization process theory as a tool to understand implementation processes

I denne artikkelen anvender vi normaliseringsprosessteori (NPT) som et kvantitativt analyseredskap i evalueringen av implementeringen av en ny intervensjon. Vi viser på denne måten hvordan NPT kan brukes for å analysere og evaluere implementeringen av et nytt samhandlingsforløp for barn og unge. NPT strukturerer både analyse, presentasjon av funn og konklusjoner. Studiens funn er viktige når intervensjonen skal videreutvikles. Ved å bruke NPT som en ramme kan vi systematisk avdekke både hemmende og fremmende faktorer som vil kunne påvirke i hvilken grad det nye samhandlingsforløpet kan etableres som en del av praksis for alle tjenestene som jobber sammen med å skape et samordnet hjelpetilbud for barn og unge. Nøkkelord: utsatte barn og unge, samhandlingsforløp, psykisk helse, implementeringsteori, normaliseringsprosessteoriThe article describes the implementation of a new integrated care pathway in specialist care and in four municipalities, aimed at children and youngsters in need of coordinated care. The purpose of the pathway was to develop better routines for co-operation between families, municipality and specialist care. The approach of the analysis is the Normalization Process Theory. Questionnaire data were collected among leaders and employees. The main results show great willingness for change and commitment towards the integrated care pathway, and the respondents experience a great benefit from using the care pathway. However, there is also a need for critical assessment of which measures can further strengthen the implementation process. Critical conditions are how leaders in the participating organizations can provide for a collective implementation effort through strengthening of competence, guidance and resource allocations, supported by systematic assessments, training and exchange of experience.publishedVersio

Hva er datainnsamlingsutfordringene ved intervju- og spørreskjemaundersøkelser om organisasjoner, og hvordan bør de håndteres?

Organisasjonsundersøkelser blir lite omtalt i metodelitteraturen sammenliknet med individ- og husholdningsundersøkelser, og den litteraturen som finnes, er lite kjent. Formålet med denne rapporten er å problematisere datainnsamlingsutfordringer ved intervju- og spørreskjemaundersøkelser om organisasjoner, og strategier for å håndtere disse utfordringene. Diskusjonen er bygget opp rundt hovedpunkter i metodelitteraturen om organisasjonsundersøkelser, og knytter disse til egne erfaringer fra datainnsamling om sykehus. Rapporten fokuserer på undersøkelser om helseforetak, men er også relevant for datainnsamling om andre typer offentlige og private organisasjoner

Hvorfor ble ikke kostnadskontrollen bedre etter sykehusreformen, og hva kan staten gjøre nå?

Et sentralt mål med den statlige overtakelsen og foretaksorganiseringen av sykehusene fra januar 2002, var å oppnå bedre kostnadskontroll (Ot.prp.nr.66 2000-2001; Tønne 2000; Tønne 2001a; Tønne 2001b; Dagsavisen 2001a). Spillet om tilleggsbevilgninger skulle avvikles gjennom samling av finansieringsansvaret og det overordnede tjenesteansvaret hos én eier, kombinert med foretaksorganisering og ansvarliggjøring av institusjonene. ”Eierskapet går fra de 19 til den ene. Dette er viktig fordi vi klargjør ansvarsforhold og stopper svarteperspillet mellom forvaltningsnivåene” (Tønne 2001a). Kostnadskontrollen har imidlertid ikke blitt bedre fire år etter reformen (BUS 2006; Hagen & Kaarbøe 2006; Tjerbo & Hagen 2005). Formålet med denne artikkelen er å anvende en enkel spillteori om truslers effektivitet (Hovi 1998) som en innfallsvinkel til å diskutere hvorfor underskudd oppstår og tilleggsbevilgninger bevilges, og hvordan staten kan oppnå bedre kostnadskontroll i sykehussektoren. Artikkelen er diskuterende når det gjelder forklaringer på underskudd og tilleggsbevilgninger, og ikke hypotesetestende. Den er også diskuterende i den normative delen, der ulike virkemidler staten kan ta i bruk for å oppnå bedre kostnadskontroll, presenteres

Konkurranse eller vertikal integrasjon? : De regionale helseforetakenes valg av organisasjonsmodeller

Den norske sykehusreformen som ble iverksatt fra 2002, innebar særlig to endringer. For det første overtok staten fylkeskommunenes eieransvar over spesialisthelsetjenesten. For det andre ble institusjonene organisert som egne rettsubjekter, kalt helseforetak (HF), underlagt fem regionale helseforetak (RHF). I regjeringens lovforslag heter det at ”det er opp til det enkelte RHF å velge hvordan RHF’et og underliggende virksomheter organiseres” (Ot.prp.nr.66 2000-2001:2.10.5). På tross av denne formelle handlefriheten valgte RHF’ene en svært lik organisering. Ulike typer virksomheter ble slått sammen til store og geografisk organiserte HF. F.eks. ble somatiske, psykiatriske og rusinstitusjoner i fylkene Aust- og Vest-Agder samlet i Sørlandet HF. Videre ble integrasjon og sterk RHF-styring av HF’ene valgt framfor styringsformer med større grad av fristilling og konkurranseutsetting. Valget av organisering kan virke overraskende. I forarbeidet til reformen var det lagt vekt på at HF’ene skulle fristilles, og styres gjennom kontrakter og konkurranse om pasienter. Dette ville også vært i tråd med reorganiseringsbølgen ”New Public Management” (se f.eks. Christensen & Lægreid 2001). RHF’ene valgte i stedet å legge opp til stram konsernstyring, sammenslåinger av sykehus, og sentralisering av funksjoner. Det foreligger ingen empiriske studier av disse viktige og spesielle prosessene. Hvorfor valgte RHF’ene som de gjorde? Denne studien tar utgangspunkt i to tilnærminger. Først antas det at RHF’ene velger organisasjonsmodell rasjonelt. Hvilke modeller som velges antas da å avhenge av hvilke mål og virkelighetsoppfatninger RHF-styret hadde, hvilken handlefrihet det hadde fra overordnede, i hvilken grad det ble utsatt for press fra lokale interessegrupper, og hvor sikre de var på konsekvenser av ulike strategier. Deretter antas det med utgangspunkt i institusjonell teori at valgene kan være et resultat av tilpasning til myter i omgivelsene. Analysen er designet som en komparativ casestudie. Kildene er sakspapirer og andre offentlige dokumenter, og intervjuer med sentrale beslutningstakere. Artikkelen er strukturert som følger. Først diskuteres hvilke organisasjonsmodeller RHF’ene kunne velge mellom. Deretter presenteres teoriene og det metodiske designet. Etter empiripresentasjonen sammenfattes og diskuteres funnene