Religiousness : associations to existential well-being and social support in a secular Norwegian context

NORSK SAMMENDRAG Bakgrunn: I en Skandinavisk sammenheng kan tradisjonell religiøsitet sies å ha hatt en nedgang de siste tjue årene, noe som har skjedd parallelt med økonomisk vekst og modernisering av samfunnet. Fordi religiøsitet og åndelighet er forbundet med bedre helse slik som økt velvære, kan mangelen av et eksistensielt rammeverk for mange være en utfordring. Selv om antallet internasjonale studier som omhandler sammenhenger mellom religion, åndelighet og helse har økt betraktelig siden 1990-tallet, har det vært gjennomført få studier i Norge. Vi trenger derfor mere kunnskap om dette feltet i en Norsk kontekst. Er det slik at religion henger sammen med helse, og på hvilken måte gjør det i så fall det? Mål: Hensikten med denne avhandlinga var å øke kunnskapen om sammenhengen mellom religiøsitet og helse i Norge ved å undersøke hvordan religiøsitet er forbundet med sosial støtte på den ene siden og eksistensielt velvære på den andre siden. Spesifikke mål for avhandlinga var å undersøke om det var noen forskjell på grupper av religiøse- og ikke religiøse mennesker på deres nivå av opplevd sosial støtte, og videre om dette forholdet ble moderert av alder, kjønn, eller grad av berikelse fra ens livssyn. Det andre spesifikke målet var å undersøke om, og i så fall på hvilken måte optimisme og pessimisme er mellomliggende variabler i forholdet mellom religiøs mestring og eksistensielt velvære, og også om disse sammenhengene var like for mennesker med og uten langvarige helseproblemer. Det tredje og siste spesifikke målet var å undersøke om kirkedeltagelse og religiøse opplevelser var relatert til eksistensielt velvære på ulike måter for kvinner og menn. Metode: Avhandlingen består av tre artikler med tverrsnittdesign, og er basert på data fra en spørreundersøkelse som omhandler religion og helse. Spørreskjemaet ble våren 2009 sendt per post til 3000 personer mellom 18-75 år som var tilfeldig trukket fra folkeregisteret. Av de spurte ønsker 653 personer å delta i studien, og responsraten var derfor på 22%. Resultater: Eldre personer som betegner seg som ikke religiøse rapporterte å ha mere sosial støtte sammenlignet med religiøse personer. Blant de yngre var det slik at religiøse menn opplevde mere sosial støtte sammenlignet med menn som ikke var religiøse. For yngre kvinner var det motsatt. Religiøs mestring hadde en indirekte sammenheng med eksistensielt velvære gjennom pessimisme, men optimisme hadde ikke innvirkning på dette forholdet. Disse mekanismene var stort sett like for personer med og uten langvarige helseproblemer, men forholdet mellom religiøs mestring og eksistensielt velvære var sterkere for gruppen med langvarige helseproblemer. Generelt kan man si at gruppen av positive religiøse mestringsstrategier var relatert til høyere nivå av velvære, mens negative mestringsstrategier var relatert til lavere grad av velvære. Det siste funnet viste at mere frekvent deltagelse i kirken hadde sammenheng med høyere nivå av eksistensielt velvære for menn, men ikke for kvinner. Flere negative religiøse opplevelser var relatert til en lavere grav av eksistensielt velvære for både kvinner og menn, mens flere positive religiøse opplevelser hadde sammenheng med økt eksistensielt velvære kun for kvinner. Konklusjon: I en internasjonal sammenheng ser man at religiøsitet og åndelighet kan ha stor betydning for utvikling av helse. Resultatene fra denne avhandlingen er ikke helt konsistent med en slik fremstilling. I litteraturen finner man at religiøsitet ofte er en faktor som har betydning for grad av sosial støtte, og at religiøsitet via sosial støtte har betydning for folks helse. Man finner ikke en sammenheng mellom religiøsitet og sosial støtte i denne avhandlingen siden de som ikke var religiøse rapporterte generelt høyere nivå av sosial støtte sammenlignet med religiøse personer. På en annen side, fant man i tråd med internasjonale studier at religiøs mestring, deltagelse i kirken og religiøse opplevelser var forbundet med eksistensielt velvære. I tillegg ser man også i studier internasjonalt at religiøs mestring kan være funksjonelt for personer med langvarige helseproblemer. En sterkere sammenheng mellom religiøs mestring og eksistensielt velvære fant man også her. For videre studier blir det spesielt relevant å undersøke betydningen av religiøsitet for menns opplevelse av sosial støtte og velvære, samt på hvilke måter et ikke religiøst livssyn kan ha betydning for ens opplevelse av sosial støtte, og videre for folks helse

Religiousness and Social Support: A Study in Secular Norway

Previous research has shown that religiousness is related to social support, but most studies on this subject have been conducted in highly religious contexts. In the secular culture of Norway, we investigated the level of perceived social support among religious and non-religious individuals using the scale from the Medical Outcomes Study Social Support Survey. Of the 3,000 randomly selected persons aged 18–75 years, 653 (22 %) participated in this cross-sectional postal questionnaire study in 2009. The results showed that the association between religiousness and social support differed by age, and was moderated by gender and by one’s view of life enrichment. Among older adults (60–75 years), non-religious people reported higher levels on all five dimensions of social support compared to religious people, and for affectionate support, positive social interaction and tangible support this relationship depended on high view of life enrichment. In contrast, no differences in social support were seen among middle aged adults (40–59 years). Gender differences in social support were found in the younger adults (18–39 years), as religious men reported more tangible and emotional support compared to non-religious men, while the opposite was found for women. Results are discussed based on previous empirical findings on religiousness and social support, as well as the role of religiousness in society