Å være lærer i sosial og medisinsk institusjonsskole – hvilke roller, rammer og utfordringer medfører det?

Opplæringsloven formidler at elever som ikke kan delta i den ordinære opplæringen i skolen har rett på grunnskoleopplæring og videregående opplæring i helsesituasjoner for å opprettholde og utvikle kunnskapsnivået i skolefag (Opplæringsloven, 1998, §§ 13-2 & 13-3a). Denne studien tematiserer hva det innebærer å arbeide som lærer i en sosial og medisinsk institusjonsskole (SMI-skole) sett fra et lærerperspektiv. Gjennom en kvalitativ studie undersøkes følgende problemstilling: Hvilke roller, rammer og utfordringer medfører det å være lærer på en sosial og medisinsk institusjonsskole? Problemstillingen belyses fra et fenomenologisk ståsted, med vekt på at kunnskap genereres i interaksjon mellom meg som forsker og mine fire informanter. Profesjonsteori og teori om mestring danner grunnlaget for de teoretiske perspektivene studiens empiri blir sett i lys av. Oppgaven baserer seg på fire semistrukturerte forskningsintervjuer av ansatte ved fire ulike SMI-skoler i landet. For å finne frem til det sentrale innholdet i datamaterialet ble det utført en fenomenologisk inspirert analyse i henhold til Creswell og Poth (2018). I resultatene kom særpreg i opplæringssituasjonen og samarbeid frem som to sentrale tema. Lærerne hadde ulike innspill rundt hva som er med på å særprege opplæringssituasjonen på sin SMI-skole. Det var enighet i at det på mange måter kreves mer av en SMI-lærer enn en lærer i ordinær skole når det kommer til omsorg og tilpassing til elevmangfoldet. Det ble diskutert hvilke egenskaper en SMI-lærer bør ha, både faglig og sosialt. Ressurstilgangen og god voksendekning ble trukket frem som en styrke, samtidig som det ble trukket frem noen energikrevende elementer, som for eksempel skolevegring. Det kom også frem at det var variasjoner omkring samarbeidsrutiner med hjem, kollegaer, hjemmeskole og andre profesjoner. Hovedkonklusjonen er at rollen som SMI-lærer er sammensatt og krevende fordi elevenes vansker varierer og man må som lærer kunne tilpasse seg til den enkeltes behov. Samtidig kommer det frem i materialet at lærerrollen på SMI-skoler er intens og givende, og at man kommer enda nærmere inn på enkeltindividet enn man ville gjort i en ordinær opplæringssituasjon

Å være lærer i sosial og medisinsk institusjonsskole – hvilke roller, rammer og utfordringer medfører det?

Opplæringsloven formidler at elever som ikke kan delta i den ordinære opplæringen i skolen har rett på grunnskoleopplæring og videregående opplæring i helsesituasjoner for å opprettholde og utvikle kunnskapsnivået i skolefag (Opplæringsloven, 1998, §§ 13-2 & 13-3a). Denne studien tematiserer hva det innebærer å arbeide som lærer i en sosial og medisinsk institusjonsskole (SMI-skole) sett fra et lærerperspektiv. Gjennom en kvalitativ studie undersøkes følgende problemstilling: Hvilke roller, rammer og utfordringer medfører det å være lærer på en sosial og medisinsk institusjonsskole? Problemstillingen belyses fra et fenomenologisk ståsted, med vekt på at kunnskap genereres i interaksjon mellom meg som forsker og mine fire informanter. Profesjonsteori og teori om mestring danner grunnlaget for de teoretiske perspektivene studiens empiri blir sett i lys av. Oppgaven baserer seg på fire semistrukturerte forskningsintervjuer av ansatte ved fire ulike SMI-skoler i landet. For å finne frem til det sentrale innholdet i datamaterialet ble det utført en fenomenologisk inspirert analyse i henhold til Creswell og Poth (2018). I resultatene kom særpreg i opplæringssituasjonen og samarbeid frem som to sentrale tema. Lærerne hadde ulike innspill rundt hva som er med på å særprege opplæringssituasjonen på sin SMI-skole. Det var enighet i at det på mange måter kreves mer av en SMI-lærer enn en lærer i ordinær skole når det kommer til omsorg og tilpassing til elevmangfoldet. Det ble diskutert hvilke egenskaper en SMI-lærer bør ha, både faglig og sosialt. Ressurstilgangen og god voksendekning ble trukket frem som en styrke, samtidig som det ble trukket frem noen energikrevende elementer, som for eksempel skolevegring. Det kom også frem at det var variasjoner omkring samarbeidsrutiner med hjem, kollegaer, hjemmeskole og andre profesjoner. Hovedkonklusjonen er at rollen som SMI-lærer er sammensatt og krevende fordi elevenes vansker varierer og man må som lærer kunne tilpasse seg til den enkeltes behov. Samtidig kommer det frem i materialet at lærerrollen på SMI-skoler er intens og givende, og at man kommer enda nærmere inn på enkeltindividet enn man ville gjort i en ordinær opplæringssituasjon

Evaluation of a New Serious Game Simulating a Day at the General Practitioner´s Office: Medical student´s perspectives on effects on engagement and motivation for learning and valuable elements in the game.

Bakgrunn: Seriøse læringsspill kan øke motivasjon og engasjement for læring blant studenter. Det er begrenset kunnskap om hvorvidt spillernes motivasjon for læring påvirkes av studentenes kompetansenivå. Mål: Å undersøke om medisinstudenters motivasjon og engasjement for læring etter å ha spilt læringsspillet PlayMedico varierte med hensyn til kompetansenivå og beskrive hvilke elementer i spillet medisinstudenter anså som nyttige. Metode: Dette var en ikke-randomisert observasjonsstudie av to grupper medisinstudenter som hadde gjennomført ulike deler av læreplanen og som spilte det selvutviklede spillet PlayMedico. 81 fjerdeklasse medisinstudenter på Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) deltok. En gruppe var i ferd med å ha en avsluttende eksamen i emnene som dekkes i spillet (experienced, EXP-group, n=45), mens den andre gruppen hadde nettopp startet å lære seg emnene (inexperienced, IEXP-group, n=35). PlayMedico simulerer et fastlegekontor med totalt ni medisinske kasuistikker innenfor fagfeltene dermatovenerologi, infeksjonsmedisin, ortopedi og psykiatri. Etter en kort introduksjon spilte studentene PlayMedico i 30 minutter. Deretter fylte de ut et spørreskjema bestående av 10 utsagn med poengsum fra 1 (Ikke sant) til 5 (Veldig sant) og 3 fritekstspørsmål om opplevelse og forslag til forbedring. 7 av utsagnene var videre delt inn i fire kategorier: «Attention», «Relevance», «Confidence» og «Satisfaction» basert på ARCS-modellen for motivasjon. Resultater: Den uerfarne gruppen skåret høyest poengsum på 8 av de 10 utsagnene om motivasjon og engasjement for læring etter å ha spilt PlayMedico. For de 7 utsagnene som falt innunder kategoriene i ARCS-modellen, ga gruppene sammenlagt høyest poengsum på motivasjonskategorien «Relevance (4.5 av 5)» og lavest poengsum på motivasjonskategorien «Confidence (3.5 av 5)». Den uerfarne gruppen hadde en høyere gjennomsnittspoengsum enn den erfarne gruppen på kategoriene: «Attention» (gjennomsnittlig forskjell 0.45, 95% konfidensintervall 0.12,- til 0.79) og «Satisfaction» (gjennomsnittlig forskjell 0.43, 95% konfidensintervall 0.05- til 0.81). I fri-tekst svarene uttalte studentene at spillet var relevant og engasjerende, med nyttige elementer slik som aktiv deltakelse, tilbakemeldinger, prioritering, kasus-baserte oppgaver, multimedia, realisme og variasjon. De viktigste forslagene til forbedring var mer omfattende tilbakemeldinger og å fjerne tekniske problemer. Konklusjon: Studentene som nettopp hadde startet å lære seg de relevante medisinske emnene som dekkes i spillet ga en høyere poengsum på motivasjon og engasjement for læring etter å ha spilt PlayMedico enn de som var i ferd med å ha avsluttende eksamen i emnene i spillet. De selv-rapporterte tilbakemeldinger viser at den nåværende versjonen av PlayMedico har nyttige elementer, men fremdeles kan forberedes. På grunn av begrensninger i studien må resultatene tolkes med forsiktighet og det er behov for videre forskning. Finansiering: Et stipend fra Olav Thon Stiftelsen I 2017 ble brukt for å programmere PlayMedico