Finnes lokalsamfunn?

The subject matter of local history is said to be local communities. Several characteristics are often mentioned - shared resource base, stability, common history and traditions, shared culture, belonging and group identification, a certain autonomy, internal interaction and a certain isolation. When these variables are systematized, the traditional concept may be pinned down to internal cohesion, external borders, residential stability and territoriality. However, the American social scientist Charles Tilly has claimed that this notion refers to a fictitious unity. Several criticisms have been directed at the concept, such as drawing borders too strictly, underestimating mobility and migration beyond the local community and stressing internal homogeneity too much. Yet, sociology and local history have clung to the notion, due to a need for constructing cohesion while the world of the 19th and 20th centuries experienced huge transformations. As an alternative to the territorially bound concept, a relational approach is suggested. This opens for thinking beyond the either-or logic. People may participate in more than one community, for example digital communities. Finally, some suggested solutions are addressed, such as John Barnes' network analysis. Yet there is need for further thinking, Otherwise, local history may find itself without a scientifically defined subject matter

Tolk for mangfold - talsmann for enhet? Universitetskultur og lærerutdanning i det 21. hundreåret

Artikkelen er en bearbeidet utgave av forfatterens innledning ved en konferanse ved Universitetet i Oslo i anledning av 100-årsdagen for Pedagogisk seminar 27. april 2007. Forfatteren retter søkelyset mot den store betydningen klassebakgrunn, kjønn og etnisitet har for valg av utdanning. Han diskuterer om sosiale og etniske skiller reproduseres eller skapes på universitetene, og peker dermed på noen av de store utfordringene universitetenes lærerutdanning står overfor i dag

Allsang i arbeiderbevegelsen

I det 19. og første del av det 20. hundreåret sang man mye i arbeiderbevegelsen. Allsangen var unison og med lettlærte melodier, ofte hentet fra religiøse eller nasjonale sanger. Sangen ble brukt ved møter, stevner, demonstrasjoner og marsjer. Sang skapte samhold i rørsla, og var viktig i verving av medlemmer. Sangen har gått gjennom flere faser – pionertid, en revolusjonær fase, et seirende sosialdemokrati og en ny radikalisme på 1970-tallet. I arbeiderbevegelsen var mye av sangen fellesgods, men det fantes også særegne sangkulturer som varierte etter hvilken politisk retning det var tale om. I nyere tid er sangtradisjonen svakere, men lever fortsatt innad i rørsla. Et mulig oppsving i arbeiderbevegelsen, i retning av en mer kollektiv tenkemåte vil også kunne gi sangen sine gamle funksjoner tilbake