Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2017: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene

publishedVersio

Use of Health Services and Support Resources by Immediate Family Members Bereaved by Suicide: A Scoping Review

The knowledge on health service use, systematic follow-up, and support for families bereaved by suicide remains scarce. This scoping review includes studies from 2010 to March 2022 that investigate the follow-up and support offered by health services, peer support services, and other resources available (e.g., internet-based resources) for families bereaved by suicide. We followed the scoping review framework provided by the Johanna Briggs Institute and performed a double-blinded screening process using Covidence. Data were extracted by four researchers and a thematic analysis was performed to summarize the results. The PRISMA Extension for Scoping reviews was used for reporting results. Of 2385 studies screened by title, 190 by abstract, and 93 by full-text reading, we included 63 original articles of which 24, 29 and 10 were quantitative, qualitative, or mixed-methods studies, respectively. The review shows that we have some knowledge about the need for, and experiences with, health services and support resources for immediate family members bereaved by suicide, but a lack of knowledge about their help-seeking behaviour, patient pathways, systematic follow-up, coordination between services, and long-term outcomes. We need more longitudinal observational studies of health service use and patient trajectories for people bereaved by suicide.publishedVersio

Changes in General Practitioners’ consultation frequency over time for patients with hypertension or anxiety/depression symptoms: a 10-year follow-up of the Norwegian HUNT study

Objective To investigate trends in GP consultation patterns for adults according to baseline hypertension and anxiety/depression symptoms and attribution of the GP to trend differences. Methods Prospective cohort study, linking survey data and clinical measurements from the Norwegian HUNT3 study (2006–08) with national administrative data on GP list assignment and consultations with GP services. We grouped participants aged 40–59 years according to sex and their baseline status regarding hypertension and anxiety/depression symptoms. We registered GP consultations in 2007–16 and used general estimation equation models to estimate the level of GP consultations per month per year during follow-up. We used multilevel models with participants nested in their assigned regular GP to calculate GP-level intra-class correlation coefficients, reflecting to what extent patients’ consultation patterns could be attributed to the individual GP. Results In total, 47 550 HUNT3 participants were registered with 102 different GPs in Nord-Trøndelag County, Norway, in 2007. Adjusted for age, we observed an overall increase in GP consultations in 2007–16, particularly in those with a better health status at baseline. About 2% of the variance of patient consultations could be attributed to differences between GPs and 10% to the use of lengthy consultations. Out-of-hours consultations did not change much in the study period 2007–16. Conclusion Increased use of GP consultations, mainly among the healthiest participants, encourage further research into whether these patients displace patients with heavier and more complex needs.publishedVersionPaid Open Acces

En samfunnsøkonomisk vurdering av tjenester til mennesker med lettere psykiske helseproblemer.

publishedVersio

Increasing workload in Norwegian general practice – a qualitative study

Background General practitioners (GPs) play a key role in securing and coordinating appropriate use of healthcare services, by providing primary and preventive healthcare and by acting as gatekeepers for secondary healthcare services. Historically, European GPs have reported high job satisfaction, attributed to high autonomy and good compatibility with family life. However, a trend of increasing workload in general practice has been seen in several European countries, including Norway, leading to recruitment problems and concerns about the well-being of both GPs and patients. This qualitative interview study with GPs and their co-workers aims to explore how they perceive and tackle their workload, and their experiences and reflections regarding explanations for and consequences of increased workload in Norwegian general practice. Methods We conducted seven focus groups and four individual interviews with GPs and their co-workers in seven GPs’ offices in Mid-Norway: three in rural locations and four in urban locations. Our study population consisted of 21 female and 12 male participants; 23 were GPs and 10 were co-workers. The interviews were analysed using systematic text condensation. Results The analysis identified three main themes: (1) Heavy and increasing workload – more trend than fluctuation?; (2) Explanations for high workload; (3) Consequences of high workload. Our findings show that both GPs and their co-workers experience heavy and increasing workload. The suggested explanations varied considerably among the GPs, but the most commonly cited reasons were legislative changes, increased bureaucracy related to documentation and management of a practice, and changes in patients’ expectations and help-seeking behaviour. Potential consequences were also perceived as varying, especially regarding consequences for patients and the healthcare system. The participants expressed concerns for the future, particularly in regards to GPs’ health and motivation, as well as the recruitment of new GPs. Conclusions This study found heavy and increasing workload in general practice in Norway. The explanations appear to be multi-faceted and many are difficult to reverse. The GPs expressed worries that they will not be able to provide the population with the expected care and services in the future.publishedVersio

Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2021: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene

Våren 2021 var landets kommuner fortsatt preget av pandemisituasjonen og det var stor usikkerhet rundt smitteutviklingen. Det er derfor naturlig at ikke alle kommuner har kunnet prioritere rapporteringen i år, og totalt var det 24 kommuner/bydeler som ikke rapporterte og ytterligere 10 kommuner har kun fylt ut et minimum av skjemaet ved å bekrefte årsverkene som ligger inne i systemet fra forrige rapportering. Det er 338 kommuner/bydeler som har fullført hele eller nesten hele rapporteringen og inkludert de 10 kommunene som har bekreftet årsverkene, gir dette en dekning på 93,5 prosent. For de 24 kommunene/bydelene som ikke har rapportert, har vi brukt 2020‐tall. Fra 2020 til 2021 finner vi en økning på 1,3 prosent i årsverkene til kommunalt psykisk helse‐ og rusarbeid nasjonalt, fordelt på 1 prosents økning i tjenester og tiltak til voksne og 2,7 prosent økning i tjenester og tiltak til barn og unge.ISBN: 978-82-14-07719-3publishedVersio

Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2020: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene

SINTEF har på oppdrag fra Helsedirektoratet årlig utført datainnsamling om kommunalt psykisk helsearbeid i kommunene siden 2007, da kalt IS‐24 etter gjeldende rundskriv. Fra 2015 ble også rusarbeid inkludert, og navnet ble da endret til IS‐24/8 fordi rundskrivet for rusarbeid tidligere ble kalt IS‐8. Rapporten inkluderer årsverksdata for perioden 2007‐2020. På tema der de samme spørsmålene er inkludert tidligere år, har vi tatt med alle årene som er aktuelle for å følge med på utviklingen. I 2020 har datainnsamlingen vært komplisert på grunn av koronasituasjonen som inntraff to uker før vi vanligvis sender e‐post til alle kommunene for å forberede de på datainnsamlingen. Vi avventet situasjonen og bestemte at vi måtte gjøre en forundersøkelse for å se når kommunene ville ha anledning til å svare. De fikk fem ulike datoer å velge mellom, den 15. i hver måned fra mai til september. I tillegg spurte vi om de kunne gi en kort beskrivelse (åpen) av konsekvensene av koronasituasjonen for målgruppene til kommunalt psykisk helse og rusarbeid. Det kom inn 285 svar fra kommuner/bydeler og dette tilsvarer 77 prosent av alle kommunene/bydelene. Vi analyserte svarene og leverte funnene i form av et notat i mai 2020 (78i14030/notat 1_2020).1 I forundersøkelsen oppgav kommunene hvilken svarfrist de ønsket og de fleste ønsket da å rapportere innen 15. juni. Vi avsluttet datainnsamlingen 16. september og det er 65 kommuner som ikke har rapportert i 2020. Det er i tillegg 13 kommuner som delvis har fylt ut skjemaet. Det vil si at det er 294 kommuner/bydeler som har deltatt i årets kartlegging. Det utgjør 79 prosent av alle kommuner/bydeler. For årsverksstatistikken er ikke dette et betydelig problem da vi har 2019‐tall som vi kan bruke. Det er små endringer i årsverk fra år til år på kommunenivå, så vi vurderer at dette ikke vil være en stor feilkilde. Det er mer problematisk at vi ikke har svar på de øvrige spørsmålene, hvor det vanligvis er svar fra over 90 prosent av kommunene. Fordi vi ikke vet hvordan den enkelte kommune er påvirket av koronasituasjonen, har vi valgt å ikke purre mer enn én gang for ikke å belaste kommunene mer enn nødvendig. Det ble tidlig klart at 2020 ville bli et krevende år å få inn rapporteringen fra kommunene. Vi er likevel fornøyde med at 294 kommuner har svart på hele skjemaet, i tillegg til de 13 kommunene som delvis har svart. Totalt er vi da på 83,5 prosent av kommunene, og det må vi si oss fornøyde med. Kapittel 1 er utvidet i forhold til tidligere rapporter, og inneholder nå tre deler; nasjonale føringer for psykisk helse‐ og rusfeltet (kapittel 1.1 og Vedlegg A), forskning og evaluering fra Norge siste år (kapittel 1.2) og internasjonale kunnskapsoppsummeringer siste år (kapittel 1.3). Målet med dette er å bidra til at kommunene og tjenestene lettere kan holde oversikt over de nasjonale føringene og få tilgang til ny forskningskunnskap. Det er foreløpig relativt lite forskning på kommunale eller lokale tjenester innen psykisk helse og rusarbeid, både nasjonalt og internasjonalt. Vi finner mer forskning på psykisk helsefeltet enn på rusfeltet

Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2020: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene

SINTEF har på oppdrag fra Helsedirektoratet årlig utført datainnsamling om kommunalt psykisk helsearbeid i kommunene siden 2007, da kalt IS‐24 etter gjeldende rundskriv. Fra 2015 ble også rusarbeid inkludert, og navnet ble da endret til IS‐24/8 fordi rundskrivet for rusarbeid tidligere ble kalt IS‐8. Rapporten inkluderer årsverksdata for perioden 2007‐2020. På tema der de samme spørsmålene er inkludert tidligere år, har vi tatt med alle årene som er aktuelle for å følge med på utviklingen. I 2020 har datainnsamlingen vært komplisert på grunn av koronasituasjonen som inntraff to uker før vi vanligvis sender e‐post til alle kommunene for å forberede de på datainnsamlingen. Vi avventet situasjonen og bestemte at vi måtte gjøre en forundersøkelse for å se når kommunene ville ha anledning til å svare. De fikk fem ulike datoer å velge mellom, den 15. i hver måned fra mai til september. I tillegg spurte vi om de kunne gi en kort beskrivelse (åpen) av konsekvensene av koronasituasjonen for målgruppene til kommunalt psykisk helse og rusarbeid. Det kom inn 285 svar fra kommuner/bydeler og dette tilsvarer 77 prosent av alle kommunene/bydelene. Vi analyserte svarene og leverte funnene i form av et notat i mai 2020 (78i14030/notat 1_2020).1 I forundersøkelsen oppgav kommunene hvilken svarfrist de ønsket og de fleste ønsket da å rapportere innen 15. juni. Vi avsluttet datainnsamlingen 16. september og det er 65 kommuner som ikke har rapportert i 2020. Det er i tillegg 13 kommuner som delvis har fylt ut skjemaet. Det vil si at det er 294 kommuner/bydeler som har deltatt i årets kartlegging. Det utgjør 79 prosent av alle kommuner/bydeler. For årsverksstatistikken er ikke dette et betydelig problem da vi har 2019‐tall som vi kan bruke. Det er små endringer i årsverk fra år til år på kommunenivå, så vi vurderer at dette ikke vil være en stor feilkilde. Det er mer problematisk at vi ikke har svar på de øvrige spørsmålene, hvor det vanligvis er svar fra over 90 prosent av kommunene. Fordi vi ikke vet hvordan den enkelte kommune er påvirket av koronasituasjonen, har vi valgt å ikke purre mer enn én gang for ikke å belaste kommunene mer enn nødvendig. Det ble tidlig klart at 2020 ville bli et krevende år å få inn rapporteringen fra kommunene. Vi er likevel fornøyde med at 294 kommuner har svart på hele skjemaet, i tillegg til de 13 kommunene som delvis har svart. Totalt er vi da på 83,5 prosent av kommunene, og det må vi si oss fornøyde med. Kapittel 1 er utvidet i forhold til tidligere rapporter, og inneholder nå tre deler; nasjonale føringer for psykisk helse‐ og rusfeltet (kapittel 1.1 og Vedlegg A), forskning og evaluering fra Norge siste år (kapittel 1.2) og internasjonale kunnskapsoppsummeringer siste år (kapittel 1.3). Målet med dette er å bidra til at kommunene og tjenestene lettere kan holde oversikt over de nasjonale føringene og få tilgang til ny forskningskunnskap. Det er foreløpig relativt lite forskning på kommunale eller lokale tjenester innen psykisk helse og rusarbeid, både nasjonalt og internasjonalt. Vi finner mer forskning på psykisk helsefeltet enn på rusfeltet.publishedVersio

Oppfølgingsstudie av sykepleierne gjennom Covid-19 pandemien

Rapporten inneholder resultater fra to spørreundersøkelser som er besvart av et utvalg på 11318 sykepleiere i september 2020 og i september 2021. Resultatene viser at helse‐ og omsorgstjenestene har stort potensial for å øke ansattinvolveringen gjennom økt samarbeid med tillitsvalgte og verneombud, både i pandemirelatert arbeid, men også generelt. Tjenestene har også et stort potensial for forbedringer i HMS‐arbeidet. Selv om smittevern gjennom pandemien i økende grad har blitt inkludert i det systematiske HMSarbeidet, er det mye mer som må gjøres for å unngå overbelastning på de ansatte. Overbelastning gir økt risiko for sykefravær, og høyere sykefravær øker risikoen for overbelastning blant de øvrige ansatte. Vi finner at symptomer på Covid‐19 er årsak til mye av korttidssykefraværet og at muskel‐skjelettlidelser, utslitthet av jobb, søvnløshet og belastningslidelser er årsak til mye av langtidsfraværet. Resultatene viser en tydelig sammenheng mellom høyere akkumulert belastning gjennom pandemien og svakt vurdert HMS‐arbeid. Vi finner også at det er systematisk høyere andel sykepleiere som vurderer å slutte i helse‐ og omsorgstjenestene blant de som vurderer at HMS‐arbeidet på egen arbeidsplass har svak kvalitet målt med ulike indikatorer.publishedVersio