Bissie dajve : relasjoner mellom folk og landskap i Voengel-Njaarke sïjte

Analysen er basert på feltarbeid og intervjuer, samt skriftlige beskrivelser fra 1800- og 1900-tallet. Geografisk er hovedvekten på Voengel-Njaarke sïjte (Kappfjell/Bindal reinbeitedistrikt) helt sør i Nordland fylke. Fokuset er på hvordan fortellinger og erfaringer preger sørsamers forståelse av deres relasjon til slektas landskap. Informantene har vært oppdratt til å se landskaper som bebodde. Hvor enn man ferdes kan det være usynlige skikkelser som man må ta hensyn til og komme overens med. Dette kan omtales som en relasjonell epistemologi, som innebærer en forståelse av at både synlige og usynlige skapninger kan være ’personer’ med intensjon og vilje som man må forholde seg til i et subjekt-til-subjekt-forhold. Gjennom empiri fra nåtid og fortid vises det hvordan slike tradisjoner er integrerte i folks erfarte livsverdener

Dovletje jirreden : kontekstuell verdiformidling i et sørsamisk miljø

Hovedfokus i oppgaven er hvordan tradisjoner fungerer som kontekster for formidling av kulturelle verdier i et sørsamisk miljø. På bakgrunn av feltarbeid på Sameskolen i Hattfjelldal presenteres kontekster som er sentrale i den sørsamiske kulturen i området. Disse er historie, slektskap, gamme-skikker, landskap, reindrift og duedtie (handtverk). I disse kontekstene formidles verdier gjennom en dynamikk mellom innskrevet (språklig) kunnskap og inkorporert (kroppsliggjort) praksis. I oppgaven eksemplifiseres det hvordan verdier som var knyttet til den gamle livsformen basert på selvberging av utmarksressurser i dag idealiseres som forbilledlige tenke- og handlemåter. Den historiske forståelsen gjennomsyrer alle kontekstene, og har nedfelt seg i en kollektiv hovedfortelling. I hovedfortellingen struktureres enkelthendelser til en sammenhengende helhet, som bekrefter et kollektivt verdisyn. Den enkelte innskriver sin livshistorie i den kollektive hovedfortellingen, samtidig som hovedfortellingen virker som et kognitivt mønster over de kulturelle symbolene som individer fortolker seg selv gjennom. Man lever ikke i fortiden, men man bruker fortiden som retningslinje for å holde seg innenfor en kollektiv kulturtradisjon. Teoretisk anvendes det tre utfyllende perspektiver. Filosofen Ricoeur fokuserer på det innskrevnes betydning som symbolspråk for individuell og kollektiv selvfortolkning. Sosialantropologen Ingold fokuserer på den inkorporerte praksis som grunnleggende i formidling av kontekstavhengig, erfaringsbasert kunnskap. Sosialantropologen og hermeneutikeren Connerton fokuserer på det inkorporertes rolle i formidling av en kollektiv hukommelse, og hvordan det innskrevne og det inkorporerte representerer to ulike kunnskapsformer som fungerer ulikt i endringsprosesser i et samfunn